Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 27. august 2017

Helga Flatland: "En moderne familie"

Når foreldrene skilles

Helga Flatland (f. 1984) debuterte i en alder av 24 år med den første boka ("Bli hvis du kan. Reis hvis du må") i det som senere skulle bli en triologi om ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian, som alle mistet livet da de kjørte på en mine i Afghanistan. I fjor kom romanen "Vingebelastning", der Flatland befester sin posisjon som en forfatter å regne med i den norske samtidslitteraturen i dag. Her går hun dypere inn i personligheten til hovedpersonen, og det på en svært troverdig og overbevisende måte.

Nå er Helga Flatland ute med enda en roman - "En moderne familie". Selv om tematikken er en noe annen, benytter hun på et vis det samme fortellergrepet som i trilogien, nemlig ved å la flere forskjellige fortellerstemmer slippe til. Tre søsken forteller hvordan de opplever foreldrenes skilsmisse, og det er tre temmelig ulike historier som fortelles. Jeg elsker dette fortellergrepet! Det bør få oss til å tenke oss godt om fordi bevisstheten om at det alltid finnes noen andre perspektiver vi også bør ta i betraktning før vi feller våre dommer, gjør oss mer ydmyke og mindre skråsikre. Om ikke annet, burde vi alltid være litt mer nysgjerrige og litt mindre bastante, stille flere spørsmål og konkludere litt sjeldnere. Det finnes aldri bare én "sannhet" - det finnes alltid flere. Den dagen flere innser akkurat dette, tror jeg at menneskeheten kan gå en lysere fremtid i møte. Jeg tror imidlertid at vi har et godt stykke frem før vi er der ...

Torill og Sverre har vært gift i førti år. I forbindelse med Sverres 70 årsdag inviterer de sine voksne barn og deres familier til Italia. Liv, Ellen og Håkon har for lengst flyttet hjemmefra, men likevel er det foreldrene deres som er samlingspunktet i familien. Det er her de har hentet sine verdier, og foreldrene har dessuten vært forbilder i forhold til å stå løpet ut. Da bomben springer under Italia-oppholdet - at de har tenkt å gå fra hverandre - er barna i sjokk. Sjokket blir desto større da det kommer frem at det kanskje aldri har vært det helt store mellom dem. 

Hver og en av barna slipper til som jeg-personer i boka. De har høyst ulike ståsteder i livet. Liv er eldst og er godt etablert med familie og barn. Hun er likevel den som bruker mest tid til å gruble over hva som gikk galt mellom foreldrene. Kanskje skyldes det at dette rokker ved alt hun har trodd på og basert livet sitt på? Dette påvirker ekteskapet hennes, og fører til at mannen hennes går til ekstreme ytterligheter for å bli sett av henne. Ellen har nok med sine egne problemer. Hun og samboeren hennes sliter nemlig med å få barn, og dette går på forholdet løs. Hun klarer ikke å forstå at hun er verdt å elske, siden hun aldri kan bringe forholdet over i en ny fase - med barn. Håkon er yngst, og har sin helt egen historie å fortelle. Han bodde hjemme lengst, og han er fremdeles i opposisjon til alt som er "opplest og vedtatt" i samfunnet rundt ekteskapet og dets funksjon. Han vil først og fremst være fri og uavhengig, og gjøre sine egne valg. Helt til han selv blir forelsket ... 

Foreldrenes skilsmisse utløser flere kriser hos barna, men alt er ikke bare av det onde. Noen hver har kanskje godt av å bli mer bevisstgjort på hvor de står i livet? Enkelte valg er dessuten kanskje enklere å ta med det som bakteppe at foreldrenes tilsynelatende trygge ekteskap ikke holdt? 

Salget av barndomshjemmet slår ikke like hardt ut hos alle, men blir traumatisk for yngstemann som fremdeles ikke har skaffet seg fast grunn under beina i sitt voksenliv. Det sjokkerende ligger kanskje i at foreldrene, som åpenbart har levd for barna, nå tenker mer på seg selv enn dem? Har alt bare vært et falsum? 

Det mest spennende grepet i romanen - slik jeg opplevde det - er beskrivelsen av det som skjer når foreldrene fremstår mer som personer med egne behov, det vil si at de er til for sin egen del og ikke bare for barnas skyld. Hvorfor skulle ikke foreldrene kunne forvente å få noe ut av sitt voksenliv - like så mye som barna gjør? Hva er det egentlig som er så sjokkerende ved dette? Sånn sett tenkte jeg at boktittelen "En moderne familie" henspeiler på at det vanlige i dag er at godt voksne mennesker faktisk har et ønske om å realisere seg selv - om de aldri så mye er over 70 år. At 70-åringer i dag prioriterer å reise på spennende utenlandsturer fremfor "å ofre seg" fullstendig for barnebarna, slik at deres barn kan realisere seg selv - den tiden er forbi! 

En av tingene jeg ser at de profesjonelle kritikerne har satt fingeren på ved denne romanen, er at det meste er "overforklart" og at svært lite overlates til leserens fantasi. Et stykke på vei er jeg faktisk enig i dette. Det burde ha ligget noe i historien som vi kunne ha dvelt ved, noe som hadde gjort boka velegnet f.eks. til en skikkelig boksirkel-diskusjon. Samtidig tenker jeg at tematikken i denne boka er å belyse de ulike ståstedene til barna, og få frem hvor ulike deres "sannheter" er om det som egentlig skjedde. Prisen vi betaler for det valgte fortellergrepet er kanskje at alle situasjoner blir tværet for mye ut, men det fikk meg likevel ikke til å ønske at romanen hadde fulgt det mer tradisjonelle sporet med bare en forteller. Kanskje savnet jeg mest av alt litt mer konflikt og mer temperatur mellom barna og foreldrene. Mer høylytt krangling og mer skittentøysvask, som er elementer i de aller fleste skilsmisser ... I de fleste forhold som går over styr etter mange år, sitter det som regel (minst) en bitter person tilbake, som opplevde å gi mer enn man fikk tilbake. Personene i denne romanen er for høflige og forsiktige med hverandre, og det var derfor mest her jeg savnet noe mer. 

Alt i alt opplevde jeg likevel denne romanen som givende å lese. Så får vi heller bære over med at vi kanskje ikke satt tilbake med så mange spørsmål å gruble over denne gangen. Jeg er uansett veldig sikker på at dette er en roman som vil slå godt an hos mange lesere. Lydbokutgaven med tre ulike opplesere fungerte for øvrig svært godt, og kan anbefales!

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Ane Ryg, Anna Bache-Wiig og Jon Arne Arnseth
Antall sider: 239
Spilletid: 7 t 42 min.
ISBN: 9788203362361 (papirutgave)
ISBN: 9788242165640 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Erika Flatland (Foto: Niklas Lello)

8 kommentarer:

  1. Hei Rose-Marie,

    god anmeldelse :) Jeg har også lest boken, og jeg likte nok Vingebelastning bedre enn denne, men allikevel likte jeg denne også.

    Det jeg likte dårligst det er at jeg syntes ikke at historien var så original, har lest noe lignende før synes jeg. Men måten Flatland skriver på er bra, selv om det til tider kan bli litt vel forklarende. Dessuten syntes jeg historiene om Liv ble litt kjedelige, sikkert fordi jeg syntes hun var så vanlig med mann, barn og 8-4 jobb. Da var historiene til Ellen og Håkon langt mer interessante.

    :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Gro!

      Hva kan man egentlig skrive om skilsmisser som ikke er skrevet før? Jeg synes i alle fall at fortellergrepet i relasjon til to 70-åringers skilsmisse er veldig originalt, og har aldri lest noe lignende tidligere.

      Jeg tenkte at historien om Liv var ganske relevant. Det er tross alt flest som lever som henne, mens de to andre representerte noe annet. Dermed fikk hun frem spennet i historiene deres - tre søsken med den samme oppveksten, og likevel så ulike. Da måtte Liv med, tenkte jeg da. :-)

      Som deg likte også jeg Vingebelastning godt. Det er spennende hvordan Helga Flatland angriper ulike temaer som det har vært skrevet mye om, på sin helt egen og originale måte.

      Slett
  2. Der sa du det! Det manglet litt temperatur mellom foreldre og barn,og kanskje også mellom foreldrene ? For som du sier så hadde det vel naturlig at èn av dem ikke var fornøyd med tingenes tilstand?
    Men en liten vri at vi får se hvordan de tre barna takler det, det er jo en sorg for dem selv om de er godt voksne selv også.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! :-)

      De fleste skilsmisser jeg har opplevd på nært hold har hatt langt mer temperatur og høyt emosjonelt trykk enn denne skilsmissen. Det er ikke det at alt må ligne på ting som er kjent og gjenkjennelig for at jeg skal ha sansen, men jeg opplevde likevel at noe manglet. Det ble i grunnen litt for pent og pyntelig, det hele.

      Jeg synes som deg at Helga Flatland får nydelig frem at det også er en sorg for godt voksne barn som for lengst er ute av redet når foreldrene går fra hverandre. Kanskje er det nettopp mangelen på drama som gjør det så vanskelig for dem å forstå hvorfor foreldrene på død og liv måtte skilles?

      Slett
    2. "Kanskje er det nettopp mangelen på drama som gjør det så vanskelig for dem å forstå hvorfor foreldrene på død og liv måtte skilles?"- Det kan godt være og sikkert for mange lesere også( i beregnet meg selv) Jeg savnet å høre det litt fra foreldrenes ståsted, forstod liksom ikke hvorfor de ville gå fra hverandre, samtidig var det kanskje ikke nødvendig å vite for å ta del i barnas reaksjoner.

      Slett
    3. Den eneste skilsmissegrunnen jeg fikk tak i var i grunnen at foreldrene hadde holdt sammen på grunn av barna, og at det aldri hadde vært det store mellom dem. Jeg savnet likevel litt mer bitterhet og temperatur!

      Slett
  3. Jeg har likt absolutt alle de andre bøkene jeg har lest av henne, men den ble for tamm. Ingen spenninger eller dramatikk i bruddet, det er jo litt uvanlig. Liv er skildret veldig bra og hun tar mest plass i boka, det var bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er absolutt uvanlig. Jeg tror ikke jeg har opplevd et eneste brudd der det ikke er noen som helst form for temperatur. Ellers er jeg enig med deg i at Liv er skildret veldig godt!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.