Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 7. mai 2017

Christian Kracht: "De døde"

Originalt om filmkunsten på 1930-tallet

Christian Kracht (f. 1966) er født i Sveits, men har også vokst opp i USA, Canada og Frankrike. I perioden 1995 og frem til i dag har han utgitt fem romaner. Tre av disse er utgitt på norsk; "Imperium" (opprinnelig utgitt i 2012, på norsk i 2013), "Jeg blir her i solskinn og skygge" (opprinnelig utgitt i 2008, på norsk i 2014) og "De døde" (opprinnelig utgitt i 2016, på norsk i 2017). Det er forlaget Pelikanen som står bak de norske utgivelsene. 

Jeg har samtlige av de norske utgivelsene i min boksamling, men har så langt kun rukket å lese "De døde". 

Rammen for "De døde" er begynnelsen på 1930-årene og filmbransjen, som var i utvikling fra stumfilm til lydfilm. Forskjellen på disse uttrykkene er enorm, ikke bare fordi stumfilm er uten lydspor og med lyd lagt på etterpå. Stumfilmen manglet dialog, og dette krevde noe helt annet av skuespillerne - i form av overdreven mimikk, mye kroppsspråk og tekstplakater der kroppsspråket kom til kort. I lydfilmen er lydsporene lagret på selve filmremsen, eller i det minste synkronisert med filmen, slik at talen og dialogene erstatter behovet for et overtydelig kroppsspråk og ditto mimikk. Tekstplakater er så og si helt fraværende, rett og slett fordi de ikke lenger er nødvendige. Da lydfilmen ble innført, fortrengte den stumfilmen fullstendig. Dette skjedde i 1920-årene. Innføringen av lydfilm førte til at filmkulturen fikk sin første store blomstringstid. I herværende roman befinner vi oss i tiden rett etter at lydfilm var blitt teknisk mulig, men hvor tilhengerne av den gamle skolen ikke helt trodde på alt det nye og moderne. 

Handlingen i boka er dels lagt til Berlin og dels til Tokyo. Alle som kjenner historien vet hvor turbulent det var i Tyskland i mellomkrigstiden, og særlig i 1930-årene. Uten at inflasjonen, antisemittismen eller Hitlers maktkamp har en plass i denne romanen, bare for å ha presisert det ... 

I bokas åpningsscene begår en ung japansk offiser harakiri (rituelt selvmord) - mens kameraet går gjennom en linse i et filmkamera gjennom et hull i veggen. Beskrivelsen av det som skjer, er intet mindre enn groteskt. Med denne filmsnutten skal Japan fange Tysklands interesse for et celluloid samarbeid. 

" ... til slutt spydde han blod som var jevnet med lys slimlignende masse, og øynene brast i det uendelige. Det ble bestemt at kameraet skulle fortsette å gå." (side 12)

Det hele er som et varsel om det som skulle komme, der realismen - uomskrevet - i kunsten skulle trumfe fiksjonen, hva enten det er tale om film, litteratur eller malekunst. 

Parallelt følger vi filmregissøren Emil Nägeli, som er på vei fra Zürich til det nye Berlin, "Spleenen i denne usikre, krampaktige, labile nasjonen". (side 14) (Spleen betyr melankoli - min kommentar.) Vi får utdelt noen detaljer fra hans liv, uten at vi blir så veldig mye mer kjent med mannen, eller noen av romanens karakterer, skal det vise seg. Til det har betrakteren eller fortelleren litt for mye ironisk distanse til det meste av det som skjer. Men ett vet vi, og det er at familien hans har hatt i seg en ubarmhjertighet og grusomhet som har satt et visst preg på ham senere i livet. 

Etter hvert blir Nägeli invitert til Japan for å lage en skrekkfilm. Det er japaneren Magashiko Amakasu som inviterer, og planen er at Japan og Tyskland sammen skal konkurrere mot den hollywoodske filmindustrien. At det er nettopp en tysk regissør som er valgt, skyldes Amakasu´s fascinasjon for filmen Die Windmühle, en film Nägeli har regissert. "- Nägeli hadde helt åpenbart lykkes med å fremstille det uutsigelige innenfor det helliges begivenhetsløshet ved hjelp av filmkunstens midler." (side 23) Dette tenker Amakasu mens han ser på den groteske selvmordsfilmen ... Og irriterer seg over at alle skurkene i de amerikanske filmene er skuespillere av japansk avstamning ... Likevel er det ikke regissøren Nägeli han ønsker å få til et samarbeid med, men fagfolk fra Tyskland "som var klare til å arbeide i Japan med de eksellente objektivene fra Carl Zeiss og den overlegne Agfa-filmmetoden, ta opp film her, produsere, og på denne måten - om man kunne si det slik - motarbeide den nærmest allmektige amerikanske kulturimperialismen ..." (side 26) Men det var likevel Nägeli som skulle bli japanernes samarbeidspartner.

"Selv om dette, skrev Amakasu, hadde vært et riktig elegant sjakktrekk, som Japan i amerikanernes posisjon helt sikkert selv også ville ha benyttet seg av, var de hjemlig filmproduksjonene man ville betjene det asiatiske markedet med, dessverre ikke på langt nær så virkningsfulle som filmene fra Hollywood. De manglet narrativ tidløshet, eksportmuligheter, et håndverk som var allmenngyldig forståelig; japanske filmer var, om man kunne si det så enkelt, ikke gode nok til å holde tritt med amerikanerne. Og derfor den tvingende tanke å alliere seg med Tyskland, med det eneste landet med en kulturell jordbunn man kunne respektere like mye som sin egen, derfor det her offisielt formulerte ønsket (det bød ham imot faktisk å sette slikt tøv ned på papiret), å etablere en celluloid akse mellom Tokyo og Berlin." (side 27)

Etter at Nägeli har bestemt seg for å lage en skrekkfilm i samarbeid med japanerne, sender han Ida, forloveden og skuespillerinnen, til Japan, i forveien, og først da det i grunnen er for sent skjønner han at hun og Magashiko har innledet et forhold. Noe han senere sørger for å feste til film og utnytte til siste trevl, skal det vise seg ... Samtidig virvles han og flere andre sammen med ingen ringere enn Charlie Chaplin inn i et storpolitisk spill som skal få uante konsekvenser for de involverte. Romanen kuliminerer med Idas dramatiske dødsfall, som får denne leseren til å tenke på at hovmod står for fall. Det finnes ingen snarveier i kunsten, og alt som ikke er ekte er dømt til undergang, før eller siden. 

Hva ga egentlig denne romanen meg? Først og fremst vil jeg fremheve at boka er meget godt skrevet, med en handling som er egnet til å fascinere. Scenene som utspiller seg underveis fikk meg til å tenke at dette kan det bli en interessant film av! Det skyldes at alt er veldig billedlig beskrevet, slik at det er enkelt å se det hele for seg. Jeg fikk assosiasjoner til filmregissøren David Lynch, og årsaken til dette er surrealismen i historien. Selvmordsfilmen av den unge japanske offiseren går igjen som en rød tråd, der den dels avskrekker og dels åpner opp for noe nytt innenfor filmkunsten. Hvor drastisk til verks må den tyske og japanske filmindustrien egentlig gå for å ta opp konkurransen med Hollywood? De impliserte diskuterer seg imellom om lydfilmen er kommet for å bli, eller om man skal satse på stumfilmen og dens eleganse. Det er en brytningstid der det er viktig å lande på den riktige siden i utviklingen, og hvor et hvert feilskjær kan får fatale (økonomiske) konsekvenser. 

"De døde" er en annerledes roman med en høyst original fortellerstemme. Boka er tidvis krevende å lese, og fordi det er mange digresjoner underveis, var det noen ganger vanskelig å holde tråden i hovedhistorien. Mitt råd er: les den og gi ikke opp! Den er virkelig vel verdt å få med seg! Med Sverre Dahl som oversetter fra tysk til norsk, kan vi alltid regne med høy kvalitet i oversettelsesarbeidet. Så også her!

Dersom du ønsker å lese en virkelig intelligent analyse av boka, anbefaler jeg et innlegg på Bakkevigsblogg. En detalj som ikke har gått ham hus forbi, er et møte mellom Nägeli og Knut Hamsun. Dvs. det blir aldri noe møte, fordi Hamsun er opptatt med yoga-øvelsene sine og ikke kan komme fra. Og Nägeli, som hadde tenkt å diskutere en mulig filmatisering av Mysterier med ham, må reise hjem med uforrettet sak. Navnelikheten mellom Nägeli og Mysterier-hovedpersonen Nagell er neppe tilfeldig, uten at dette har noen påviselig betydning for resten av romanen. Ikke annet enn ytterligere å understreke komikken og satirens skjær over det hele, kanskje ...

Bo
ka er også anmeldt i Klassekampen av Eivind Myklebust.

Utgitt på tysk: 2016
Originaltittel: Die Toten
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Pelikanen 
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-93237-86-0
Boka har jeg kjøpt selv.


Christian Krach (foto: Julian Bauman)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.