Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 23. april 2017

Cecilie Hellestveit: "Syria - En stor krig i en liten verden"

En imponerende bok om Syria!

Litteratur om Syria på norsk

Det har i de senere årene kommet en rekke bøker og filmer om den arabiske våren, IS, borgerkrigen i Syria, flyktningekrisen, fremmedkrigere, terror osv. Selv har jeg både lest en hel del bøker og sett en rekke filmer om tematikken. En av bøkene som har gjort sterkest inntrykk, tror jeg må være Francesca Borri´s bok "I krigen - Et vitnesbyrd om Syria". I kategorien fremmedkrigere vil jeg trekke frem Demian Vitanza´s bok "Dette livet eller det neste" og Åsne Seierstad´s "To søstre". Mah-Rukh Ali har skrevet boka "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi". I fjor kom "Flukt" ut. Så har vi bøker som "Midtøsten etter den arabiske våren" av Peter Normann Waage, "Arabisk høst" av Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Adonis´ bok "Vold og islam", Antoine Leiris´"Hatet mitt får dere ikke" ... Og enda har jeg verken nevnt TyrkiaIrak, Iran, Egypt, Libya, Tunis, Jordan, LibanonPalestina/Israel/Gaza/Vestbredden, Saudi-Arabia eller Afghanistan ...  Mitt poeng er at det skrives mengder av litteratur om denne tematikken, og at det stadig kommer mer som trekker inn nye perspektiver, oppdaterer oss på kunnskapshull m.v. Cecilie Hellestveit´s bok om Syria er så langt den siste jeg har lest, og for en bok ... og for et vell av kunnskap! (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.)

Om forfatteren

Cecilie Hellestveit (f. 1972) er en norsk statsviter og jurist med doktorgrad i borgerkrig og folkerett. Hun har studert ved universiteter i Bergen, Oslo, Sorbonne, Jerusalem og Kairo. Hun tok doktorgrad med en avhandling om humanitærrettens regler for kamphandlinger utenfor mellomstatlige konflikter i 2014. Hellestveit snakker både engelsk, tysk, fransk, spansk, russisk, arabisk og hebraisk. Det er mao. en meget kunnskapsrik forfatter det er tale om! (Kilde: Wikipedia)

Hellestveit har tidligere utgitt "Jihad-doktriner og politisk vold" (2005) og doktoravhandlingen "Conduct of hostilities under the international humanitarian law of non-international armed conflict" (2014). 

Formålet med boka

"Hvordan gikk Syria fra å romme et ubevæpnet opprør for demokrati mot et autoritært regime etter modell fra Tunisia, til å bli et område hvor unge menn fra 100 land sloss for et islamsk kalifat, mot mer enn 70 land i ulike militære koalisjoner? Hvordan kunne kamp mot et gammelt diktatur med korrupte håndlangere og brutale bødler bli en regional kamp som til og med setter NATO og Russland opp mot hverandre? Lå det i kortene at et sekulært regime som det syriske plutselig måtte gi tapt for rasende radikale muslimer med ørkenlivet i Arabia på 700-tallet som sitt ideal? Hvorfor søker unge menn fra hele verden til skyggen av den syriske krigen for å dø i Allahs og islams navn, når de fleste som er på den andre siden også er muslimer? Russlands militære engasjement, fremmedkrigere og IS, og flyktninger som kommer til vår del av verden har gjort at Syria-krigen får konkrete og direkte følger også for Norge. Hva slags krig er dette egentlig? Og hvor er vår plass i den? Hvor har verdenssamfunnet vært i denne krisen? Og hvorfor kommer så mange nordover?" (side 10)

I sin bok forsøker Hellestveit å forklare hvordan ubevæpnede demonstrasjoner i en håndfull syriske byer utviklet seg til å bli en regional konflikt som truer stabiliteten i hele Midtøsten. Her finnes også svar på hvordan IS ble dannet - etter først å ha oppstått som ISIL eller ISIS etter rester fra Al Qaida. I boka kalles bevegelsen konsekvent for IS. Boka er delt i to deler; en som handler om Syria og hvorfor den arabiske våren stanset i Syria - og en som handler om hvilke interesser og aktører som er del av den syriske krigens dynamikk. 

Hvorfor er det så vanskelig å forstå Midtøsten?

Hellestveit mener at mye av forklaringen er at det er så stor avstand mellom informasjonen som gis og det som egentlig foregår. Noe skyldes bevisst manipulering av sannheten, mens en hel del skyldes mengder med "taus kunnskap som alle kjenner, men ingen snakker om". Dette gjør det ekstraordinært krevende å forstå Midtøsten. Det hele kompliseres ytterligere ved at mange land har styresett som kriger mot sin egen befolkning. Kontroll og siling av informasjon er en del av autoritære styresetts virkemidler for å holde folket nede. Og dersom det er vanskelig å forstå Midtøsten under normale forhold, er det nærmest komplett umulig under en krig. Det er så mange versjoner ute og går at man umulig kan vite hvilken som er sann(est). Skiftende allianser, ulike motiver, vanskene med å skille venn fra fiende og ikke minst forstå hvem som egentlig skapte konflikten ... "Det er denne gordiske knuten del 1 av boken forsøker å beskrive", sier Hellestveit på side 18

Nærmere om Syria

Mens Libanon er er land med mange religiøse og etniske grupper, ligger Syria "i et veikryss hvor store etniske flater møtes". Landet styres av en minoritet bestående av sjiaer og alawitter, mens 74 % av befolkningen er sunnimuslimer. Alle som har fulgt litt med i denne konflikten vet at IS er forkjemper for sunniislam, og at sjiaislam er den store fienden. Etnisk sett er de fleste syrere arabere. Om lag 7 % av befolkningen er kurdere. Protestene startet der sunnimuslimer var sterkt marginalisert. 

Alawitter er forbundet med Assad-regimet, som består av en sjiamuslimsk minoritet som styrer det sunnimuslimske flertallet i Syria. Men i motsetning til Iran, som også er sjia-styrt, har Syria intet prestestyre, men et sekulært diktarorisk styresett. 

I boka tar Hellestveit for seg de ulike regionene i Syria - som Latakua, Tartus, Aleppo, Idlib, Hama, Homs, Damaskus, Queneitrah,  Golan, Dar´a, Suwaidah, Jazirah, Raqqah etc., og redegjør for demografien og dens betydning for utvikling av borgerkrigen som har rast seks år. Det handler om ulike etniske folkegrupper som drusere, kurdere og andre, og om marginalisering av minoriteter. Etter hvert som det hele har utviklet seg, har alle holdt med dem som mest har kjempet deres kamp, inntil det hele ble så stort at også Russland og Nato ble innblandet. 

Skal man holde med det undertrykkende Assad-regimet eller med IS, og hvem står egentlig på hvilken av de mange sidene i konflikten? Vi skjønner også etter hvert at den sammensatte befolkningen er bakgrunnen for at det hele ikke kunne ende så "enkelt" som f.eks. i Tunis, der befolkningsgruppen er nokså ensartet. 

Sosiale mediers betydning

Sosiale medier har gjort at små og egentlig ubetydelige episoder har blitt blåst opp (slik at det som egentlig handlet om lokale opprør ble gjort til regionale opprør), at voldsepisoder har blitt brukt i propagandakrigen mellom fraksjonene, og at rykter om "de andre" har kunnet bli spredd raskere enn noen gang. 

"Bilder og videoer på sosiale medier har blitt benyttet som "sannhetsvitne". I takt med Sikkerhetsrådsmøter om mulige tiltak kom det bilder fra overgrep, drap og massakrer. For hver gang ble udåden verre. Men aldri nådde den terskelen for internasjonal inngripen.  ...

Fra å være et hendig redskap for å fremme demokratiske revolusjoner, ble sosiale medier en plattform for formidling av massakrer og massedrap i stor skala. Instrumentet lå i hendene på krefter med gode intensjoner, men det begynte etter hvert å leve sitt eget liv. Det ble også et ondskapens verktøy." (side 83)

Opprørets mål

Opprørets mål var selvsagt å få fjernet Assad-regimet og erstatte dette med et demokrati som ivaretar sentrale menneskerettigheter. I begynnelsen var det i Assad-regimets interesse at det ble kaos, fordi dette bekreftet betydningen av et stabilt styresett. Underveis i Hellestveits bok får vi imidlertid et innblikk i et regime som holdt på å falle for eget grep. Sluheten og det kyniske i hele tiden å balansere voldsbruk mot egne opprørere, slik at det internasjonale samfunnet ikke skulle gripe inn, er sjokkerende lesning. 

"Opposisjonen, som altså etter hvert fikk et stadig tydeligere sunniarabisk preg, var uvitende om avgrunnen som skilte Syria fra Libya, men overbevist om at ett sted gikk tålegrensen for det internasjonale samfunnet. Her konsentrerte man seg etter hvert om å overbevise verden om at terskelen var nådd. Gjennom fotografier, video og vitneutsagn på sosiale medier skaffet man ugjenkallelig bevis for Assad-regimets overgrep." (side 123)

Likevel grep ikke det internasjonale samfunnet inn ... Syrerne følte seg følgelig sviktet. 

Konflikten ble ytterligere komplisert etter som Hizbullah i 2013 valgte å støtte Assad-regimet, mens Nusra sto mellom Assad og IS. IS var ikke ønsket i Syria av de syriske opprørsgruppene. Fremmedkrigerne ble møtt med skepsis av de syriske opprørsstyrkene, men IS tok i mot dem med åpne armer. En stund trodde syrerne at fremmedkrigerne var den viktigste årsaken til den manglende internasjonale støtten. Fordi vestlige land fryktet sine egne radikale ... 

"Unge syrere trodde at de skulle få en revolusjon som skulle bringe Syria over i det 21. århundret, og kaste åket fra fortiden av. De trodde at verdenssamfunnet sto på deres side. Det var en skjebnesvanger feiltakelse, og syrerne mistet sin revolusjon. I stedet endte de opp med en blodig borgerkrig hvor alle deltok, men ingen gikk tungt nok inn til å avgjøre utgangen. Så mistet syrerne også sin egen borgerkrig. Fra høsten 2013 ville syrerne ikke kunne avslutte borgerkrigen, selv om de hadde ønsket. Herfra har syrerne vært maktesløse vitner til at deres land blir lagt i ruiner." (side 156)

Tomrommet etter USA ...

Hvem skulle fylle tomrommet etter at amerikanerne trakk seg ut av Midtøsten? Tyrkia håpet på en sterkere rolle i regionen, som eneste NATO-land og EU-aspirant ... Iran hadde blitt holdt ute i kulden lenge. USAs intervensjon både i Afghanistan og Irak var fullstendig mislykket, og etterlot et maktvacuum ... Midt oppi dette sto styrtrike Saudi-Arabia, som hadde mest å tape. De tre største stormaktene - Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia - har helt ulike etniske grunnbaser. Mens Tyrkia er tyrkisk (og altså ikke arabisk), er Iran persisk og Saudi-Arabia arabisk. I en skvis mellom disse tre ligger Kurdistan. Hvem av de skulle lede an i prosessen med å etablere en ny orden i Midtøsten?

"Da den arabiske våren kom, gikk denne stormaktstivaliseringen over i et nytt og mer intenst spor. Skvist inn mellom de tre lå Syria." (side 226)

Bekjempelsen av IS

Etter som årene har gått har verdenssamfunnet forstått viktigheten av å stå sammen for å bekjempe IS. Utfordringen har imidlertid vært at dette samtidig har vært en indirekte støtte til Assad-regimet. Det er for øvrig en misforståelse at alle andre konflikter har bleknet i forbindelse med kampen mot IS. I stedet har mange problemstillinger kommet mer på spissen. Hvem skal gå inn i IS-kontrollerte områder etter hvert som IS nedkjempes? 

"De væpnede gruppene som tar over vil ha gode forhandlingskort på hånden ved politiske forhandlinger under Genéve-III, eller tilsvarende prosess for Irak. Russerne vil derfor ikke ha med grupper de betegner som terrorister på offensiven (USA-, fransk- og britisk-støttede). Det vil heller ikke Iran, men av andre årsaker (Saudi-Arabia mot sør og Tyrkia mot nord). Eller Assad - atter av andre grunner. Tyrkerne vil ikke ha med kurderne. Saudi-Arabia vil ha garantier for at sjiamilitser (Iran) ikke får for sentrale roller i gjenerobringen. Eller at Assad (Iran) ser sitt snitt til å styrke seg. Og slik fortsetter listen. USA har sine egne røde linjer. Det samme har Europa. Da den store militære offensiven mot IS startet høsten 2016, var det militære løpet klart. Den diplomatiske floken, derimot, var langt fra løst. Så lenge floken vedvarer, vil IS ha store muligheter til å klamre seg fast. Men i det øyeblikket den løsner, vil IS i praksis være ferdig som bevegelse med territoriell kontroll i Syria og Irak." (side 308

Konspirasjonsteoriene

Mens borgerkrigen i Syria har rast, har konspirasjonsteoriene sittet løst. 

"Konspiratoriske forestillinger er ofte avledet fra tanker om hvilke krefter som synes å tjene på et visst hendelsesforløp. Dermed er konspiratoriske ideer velegnet til å illustrere hvilke forestillinger som hersker om ulike aktører og forholdet dem i mellom." (side 310)

Noen mener at syriske myndigheter står bak IS (for å få en unnskyldning til å bruke vold mot egne innbyggere), andre mener at Iran står bak (for å tvinge verden til å samarbeide med Assad), atter andre mener at USA står bak (for å få en unnskyldning for å angripe land i Midtøsten - blant annet), noen mener at Saudi-Arabia står bak (her florerer ulike forklaringer), eller at Tyrkia står bak eller at kurderne står bak eller at Israel står bak eller at Russland står bak ... og sist, men ikke minst at Allah står bak ... Sistnevnte fordi dette skal være inkarnasjonen av Guds plan ...

Hva nå? 

"Å møte krig med fred, og å møte råskap med kjærlighet er vakkert som metaforer, og klokt som overordnet budskap. Det bør også styre møtet med enkeltmennesker fra Midtøsten. Men virkeligheten er komplisert. Det foregår en ekstremt brutal og nådeløs maktkamp om den nye ordenen i Midtøsten. De impliserte partene har få skrupler med å eksportere striden ut av Midtøsten for å vinne sin kamp. De verken forstår eller bryr seg særlig om hvilke effekter dette kan få for nye arenaer de tar sin kamp til. Europa må ta ansvar for seg og sitt naboskap, fordi effekten av denne kampen når oss på mange måter. Men Europa må ikke gå seg vill i dette. Vi må være tro mot hva Europa er, og samtidig innse at det som kommer ut fra kampene i Midtøsten, stiller våre egne idealer på en meget hard prøve." (side 328)

Hvordan bekjempe IS uten å inngå pakt med djevelen? er et spørsmål Hellestveit stiller i boka. Og hvordan kan vi vinne en krig som ikke er vår? Resten av verden kan ikke løse problemene i Midtøsten. Det må Midtøsten gjøre selv. Det Europa derimot må løse er at vi ikke skaper et samfunn som gjør det enkelt for ungdommene våre å bli radikalisert ... 

Min oppfatning av boka

Cecilie Hellestveits bok er klok og analytisk om et meget komplekst og (for de fleste) uoversiktlig tema. Hun baserer sin fremstilling på alt som har vært mulig å oppdrive av fakta, og setter hendelsene inn i en bredere kontekst. Sannheten er krigens første offer, sies det, og den største utfordringen har derfor vært å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Vi får blant annet en innføring i Syrias mange etniske og religiøse grupper, som i neste omgang dannet bakgrunnen for mengder med ulike konfliktlinjer. Dermed blir det enklere å forstå hvorfor borgerkrigen ble så kaotisk og komplisert, og hvem som kjempet for hva. Hele tiden har hun det overordnede blikket på konflikten, uten at stoffet er blitt mindre levende av den grunn. 

Jeg valgte å høre lydbokutgaven - samtidig som jeg har hatt papirutgaven av boka tilgjengelig. Dette gjorde at jeg kjente på at det muntlige formen passet denne boka best. Å høre forfatterens fortellerstemme tilførte dessuten boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Detaljrikdommen i boka er for øvrig så stor at uten en papirutgave å bla tilbake i, tror jeg at mange av poengene fort kunne ha gått tapt underveis. Selv ble jeg imponert over forfatterens kunnskaper og forståelse av konfliktens mekanismer. Jeg lærte mye jeg ikke kunne nok om fra før av. 

Dersom du ønsker å forstå mer av Midtøsten-konflikten, den arabiske våren, dannelsen av IS og bekjempelsen av denne organisasjonen, Syria-krigen og konfliktene i områdene rundt, er dette en bok du rett og slett ikke kommer forbi. Noen kritikere hevder at boka godt kunne ha vært bedre gjennomarbeidet og strammere i oppbyggingen, fordi den er vel ordrik og med for mange gjentakelser. Selv om jeg et lite stykke på vei er enig i noe av dette, kom dette aldri i veien for min lesning av denne boka. I og med at hun opererer med kapitteloversikter, er det enkelt å finne tilbake til tematikk man har lyst til å lese om igjen - i alle fall i papirutgaven. 

Cecilie Hellestveit er en av våre fremste Midtøsten-eksperter, og det er med stor interesse jeg har lest hennes analyser av konfliktene i Midtøsten generelt og Syria spesielt. Jeg håper at hun kommer med flere bøker om samme tema. I så fall har hun allerede en trofast leser i meg!

Jeg vet allerede nå at dette er en bok jeg kommer til å lese om igjen i løpet av kort tid.

Kleppanrova har også skrevet om denne boka på sin blogg.


Utgitt: 2017
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Pax (papirutgave)
Oppleser: Cecilie Hellestveit
Spilletid: 12 t 49 min.
Antall sider: 339
ISBN: 9788253037424 (papirbok)
ISBN: 9788242164889 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fraLydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv. 


Cecilie Hellestveit (Foto: Lisbeth Michelsen)

mandag 17. april 2017

José Eduardo Agualusa: "Allmenn teori om glemsel"

Ny Afrika-stemme for norske lesere!

Litt om Angola og litteraturens forhold i landet

Har jeg noen gang lest en bok fra Angola? spurte jeg meg selv da tilfeldigheter førte meg til José Eduardo Agualusa´s bok "Allmenn teori om glemsel" her om dagen. Jeg er temmelig sikker på at svaret er nei. Dette vekket i alle fall min nysgjerrighet, og et lite googlesøk brakte meg til Store norske leksikons (snl) artikkel om litteratur fra Angola. Her kan vi lese at det i første rekke er poesien som har hatt noenlunde forhold å utvikle seg under i dette landet. Angola var et diktatur frem til 1975, og streng sensur gjorde det vanskelig - for ikke å si umulig - for forfattere å skrive bøker. Etter dette var landet herjet av en borgerkrig i nesten 30 år. 

I tiden fra selvstendigheten i 1975 og før borgerkrigen for alvor brøt ut, opplevde Angola en litterær blomstringsperiode, kan vi lese på snl. Borgerkrigen innebar et alvorlig tilbakeslag for hele kulturlivet. I artikkelen nevnes for øvrige at en av de fremste forfatterne i Angola i dag er Pepetela. 

Et militærkupp i Portugal i 1974 (den såkalte nellikrevolusjonen) fikk konsekvenser for Angola, som frem til da hadde vært en portugisisk koloni. Angola fikk sin selvstendighet i 1975, og dette brakte den angolanske selvstendighetskrigen til en ende. Imidlertid startet straks en borgerkrig som varte fra 1975 til 2002. Anslagsvis en halv million mennesker døde under borgerkrigen. 

Etter mange år med kaos har landet i dag en av de raskest voksende økonomiene i hele verden. Dette får også konsekvenser for litteraturen. Men så mye lidelse som dette folket har opplevd, skal det lite til før litteraturen får et eksistensielt preg over seg. Og det er den eksistensielle litteraturen som virkelig berører oss lesere! I alle fall for herværende leser!

Om forfatteren 

José Eduardo Agualusa (Alves da Cunha) (f. 1960) er en angolansk journalist og forfatter. Han tilbringer tiden sin i Portugal, Angola og Brazil. Agualusa debuterte som forfatter i 1989 og har i dag til sammen 24 bokutgivelser bak seg (forutsatt at Wikipedia er oppdatert). Bøkene hans er oversatt til 25 språk, men altså først nå til norsk. "Allmenn teori om glemsel" (som har den portugisiske originaltittelen "Teoria Geral do Esquecimento") kom opprinnelig ut i 2012, mens den norske oversettelsen kom ut for knapt et par uker siden. Forfatteren ble nominert (kortlistet) til International Man Booker Prize i 2016 (den engelske tittelen på boka er "A General Theory of Oblivion"). Det fine med slike nominasjoner er at vi lesere får anledning til å bli kjent med solide forfatterskap verden over. Plutselig blir bøkene deres oversatt til (enda) flere språk, og det er alltid et gode. Og god er denne boka at det komme flere norske oversettelser etter hvert! Det pussige er likevel det totale fraværet av norske kritikere. Jeg har i alle fall ikke klart å finne en eneste anmeldelse av boka. Konsekvensen av dette er at en bok som dette - tross sine kvaliteter - risikerer å nå ut til mindretall av lesere. Boka fortjener virkelig en bedre skjebne! 

José Eduardo Agualusa er en av de ledende litterære stemmer i den portugisisktalende verden, kan vi lese på bokas smussomslag. Agualusa er en meget prisbelønt forfatter. Det forteller oss at han skriver god litteratur!

Om bokprosjektet 

I bokas forord kan vi lese at Ludovica Fernandes Mano døde i Luanda på Sagrada Esperanca-sykehuset 5. oktober 2010. Hun ble 85 år gammel. Forfatteren fikk kopier av dagbøkene hun hadde skrevet de første årene av de i alt 28 årene hun murte seg inne i leiligheten sin. Kulltegninger fra veggene i leiligheten og en hel del annet skriftlig materiale supplerte bildet av det livet Ludo levde under sin lange isolasjon fra omverdenen, mens borgerkrigen raste rundt henne. Ut fra dette har han skrevet en roman, som han hevder er en ren fiksjon. En roman som opprinnelig var tenkt som en film ... 

Forfatteren kommer til Litteraturhuset i Oslo 10. mai i år

Den 10. mai i år besøker forfatteren Litteraturhuset i Oslo. I og med at det ikke foreligger noen bokanmeldelser fra de profesjonelle kritikerne i Norge enda, siterer jeg like godt hele teksten på Litteraturhusets side:

«Dette er en bok om vår frykt for de andre – og hvor latterlig den frykten er», har José Eduardo Agualusa sagt om sin roman Allmenn teori om glemsel, som i vår er ute i norsk oversettelse ved Christian Rugstad. Boka gir et unikt innblikk i etterdønningene av en sentral og omveltende epoke i Angolas nyere historie og skildrer tida etter kampen for uavhengighet fra kolonimakten Portugal og den påfølgende borgerkrigen. Både i språk og skrivemåte ser man tydelig inspirasjon fra forfattere som Borges, García Márquez og Vargas Llosa.

Chimamanda Ngozi Adichie har trukket fram Agualusa som en av sine favorittforfattere, og det er hun ikke alene om: Romanen ble kortlistet til Man Booker Prize 2016, og Agualusa er tidligere blitt belønnet med The Independent Foreign Fiction Prize som første afrikaner noensinne.

I denne tettbefolkede teksten krysser ulike menneskers liv og skjebner hverandre på finurlig vis – ofte gjennom tilfeldigheter. Soldater, leiemordere, bønder, småkriminelle og elskende får alle sin stemme her, og med humor og lekenhet blandes historiske fakta med fiksjon. Helt sentral er den nervøse, portugisiske kvinnen Ludo, som murer seg inne i leiligheten sin i Luanda idet Angolas uavhengighetskamp når sitt intense høydepunkt. Der blir hun boende, isolert fra omverden, i nærmere tretti år – mens hun skriver dagbok.


Nærmere om "Allmenn teori om glemsel"


"Ludovica likte ikke å møte himmelen med blikket. Allerede som liten jente var hun redd for åpne rom. Hver gang hun gikk ut av huset, følte hun seg naken og sårbar, som en skilpadde med et avrevet skall. Da hun var seks eller syv år, gikk hun til skolen under en diger svart paraply, samme hvordan været var. Hverken foreldrenes irritasjon eller de andre ungenes ondskapsfulle erting fikk henne fra det. Senere ble det bedre, til det hun kalte Ulykken inntraff, og hun begynte å se tilbake på denne opprinnelige frykten som et forvarsel." (side 9)
Ludo flytter til søsteren Odete, og etter at Odete gifter seg med Orlando, flytter hun med dem til Angola. Så bryter uavhengighetskrigen løs, og Odete og Orlando blir borte. Tilbake er Ludo og hunden Skrømt. To menn kommer på døra hennes og vil true til seg verdisakene hennes, blant annet noen diamanter, men Ludo dreper den ene og begraver ham på terrassen sin. Deretter murer hun igjen ytterdøra, og dette blir starten på en isolasjon som skal vare i flere tiår. 

"Ludo ble vitne til at plassen bak bygningen ble til en lagune igjen. Hun ble også vitne til at flodhestene vendte tilbake (for ordens skyld: én flodhest). Dette skjedde mange år senere. Vi kommer dit. I månedene som fulgte etter at Angola erklærte seg selvstendig, delte kvinnen og hunden tunfisk og sardiner, pølser og skinkepålegg. Da hermetikken tok slutt, gikk de over til å spise bønnesuppe og ris. Da kunne det gå flere dager uten at de hadde strøm. Ludo begynte å lage små bål på kjøkkenet. Først brente hun pappeskene, papir hun ikke hadde bruk for, de visne bougainvillaene. Deretter møbler hun ikke trengte. Da hun fjernet spilene under dobbelsengen, fant hun en lærpung under madrassen. Hun åpnet den, og ble ikke overrasket da en mengde små steiner rullet bortover gulvet. Etter å ha brent senger og lenestoler begynte hun å rive opp gulvplankene." (side 37)

Fra tid til annen trenger verden utenfor seg på. Vi får dette fra Ludos synsvinkel og fra synsvinkelen til de på utsiden. Hun ser en dag en flyktende mann, og opplever dette fra terrassen sin. Mens vi lesere også får oppleve det hele fra mannens side. I årenes løp skjer det mye dramatikk nede på gaten, som Ludo kan beskue fra leiligheten sin, i trygg avstand fra det hele. Slik kunne det hele ha fortsatt om det ikke plutselig en dag kom en ung innbruddstyv klatrende inn over terrassen hennes ... Det er nemlig satt opp et stillas på blokkas yttervegger. Dessuten har en kvinne ved navn Maria da Piedade Lourenco Dias begynt å lete etter henne ... Naboen Lille Høvding som bor vegg-i-vegg med henne, og som er en tidligere politisk fange, får også en viss betydning i hendelsesforløpet ... 

Hvorfor har Ludo valgt å gjemme seg unna folk? Hva er det som gjør at hun tar de valgene hun gjør? 


"Når solen besøkte meg på kjøkkenet om ettermiddagen,
var jeg lykkelig i denne leiligheten. Jeg satte meg ved
bordet. Skrømt kom og la hodet i fanget mitt.

Hadde jeg hatt plass, kull og vegger nok. kunne jeg ha
skrevet en allmenn teori om glemsel.

Jeg vet at jeg har forvandlet leiligheten til en stor bok.
Etter at biblioteket er brent, etter at jeg er død, 
vil bare stemmen min bli tilbake.

I denne leiligheten er veggene min munn."
(side 80)

Min vurdering av boka

Handlingsforløpet i boka er nokså enkelt, selv om bakteppet er komplisert nok. Det handler om å overleve innenfor huset fire vegger. Ludo er ikke tapt bak en vogn. Hun planter banantrær på terrassen sin, lokker til seg duer med diamantene hun har funnet, brenner bibliotekets bøker for å få varme, samler opp vann og gjør i det hele tatt alt som skal til for å overleve. I og med at handlingen ikke utelukkende er lagt inne i leiligheten til Ludo, blir fortellingen som sådan også mer kompleks. Frykten som borgerkrigen skaper, ligger der hele tiden som en klam hånd over alle som bor i den lille byen. Enkelte gjør hva som helst for å slippe å bli kalt inn som soldat i den verserende borgerkrigen. For eksempel å spille gal ...  Vi møter et bredt persongalleri, der alle er ofre for den pågående borgerkrigen. Alle preges i større eller mindre grad av desperasjon, vel vitende om at det er de smarteste som overlever.   Her stjeler alle fra alle, og det meste kan omsettes i penger som igjen kan skaffe mat og medisiner på bordet. Men så glemmer man likevel ikke å være menneske ... 

Boka er handlingsmettet og innimellom får vi høre overraskende og også lettere komiske historier, der ikke alt går helt som planlagt. Som mannen som dør da han installerer en parabolantenne til kona, for at hun skal bli mindre tungsindig fordi hun morer seg med TV-titting. Han falt ned fra taket. "Strengt tatt døde han av kjærlighet." (side 158)

"Allmenn teori om glemsel" er en liten perle av en bok, som fortjener å bli oppdaget av mange lesere! Boka er godt skrevet, og den er ikke vanskelig tilgjengelig. Fordi den er skrevet av en forfatter som faktisk bor i Angola, er den dessuten fri for de vanlige klisjéene som vi ofte ser i bøker som topper bestselgerlistene, og som er skrevet av eksil-forfattere. Her får vi lesere virkelig ekte vare! 

Helt til slutt siterer jeg fra en engelsk anmeldelse fra Financial Times (datert 17. juli 2015), som i grunnen sier det meste:

English-language readers are relatively well served by fictional accounts of Africa penned by anglophone writers, from Chinua Achebe or Nadine Gordimer to contemporary novelists such as Chimamanda Ngozi Adichie. But a growing number of translations from other African languages offer refreshingly new perspectives on a continent that is as vast as it is multifaceted. Alongside Mozambique’s Mia Couto (shortlisted for this year’s Man Booker International), Agualusa has already become one of lusophone Africa’s most distinctive voices.

In a line that was surely included to bait book reviewers, one of the novel’s characters declares: “A man with a good story is practically a king.” If this is true, then Agualusa can count himself among the continent’s new royals.


Jeg anbefaler "Allmenn teori om glemsel" varmt" 

Og så er det bare å håpe på at flere av Agualusa´s bøker kommer på norsk etter hvert! 

Utgitt på portugisisk: 2012
Originaltittel: Teoria Geral do Esquecimento
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Bokvennen 
Oversatt fra portugisisk: Christian Rugstad
Antall sider: 181
ISBN: 978-82-7488-632-2
Jeg har mottatt et leseeks. av boka. 


José Eduardo Agualusa (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 16. april 2017

Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Et kvinnelig blikk på kunst, kjønn og sinn

Tre år siden forrige bok

Det er tre år siden sist det utkom en Siri Hustvedt-bok på norsk. Den gangen var det "Denne flammende verden", en helt spesiell bok som nærmest mot alle odds ble en bok som "alle" ønsket å lese. I en tid hvor begreper som "sluke-bok" og "pageturner" skattes høyt når man snakker om litteraturens "kvaliteter", er det godt gjort. Tematikken lå nemlig ikke akkurat i A4-sporet for hva som går rett hjem hos lesere flest, og boka krevde sin leser. Ikke bare var det mange fortellerstemmer i boka, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, men man måtte faktisk lese - ikke sluke - boka for å få noe utbytte av den. Selv opplevde jeg at jeg måtte gå tilbake og lese enkelte sekvenser om igjen for til fulle å forstå boka. Enda større utbytte av boka fikk jeg etter å ha hørt forfatteren selv snakke om sin bok på Litteraturhuset 3. september 2014. (Linkene peker til tidligere innlegg her på bloggen.)

Essaysamling om kunst, kjønn og sinn

Nå er Siri Hustvedt ute med en ny bok - denne gangen en essaysamling. I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" skriver hun om kunst, kjønn og sinn i elleve essays. Mye av tematikken er til forveksling lik den hun presenterte i romanen "Denne flammende verden". For mens hun i romanen fiksjonaliserte hvordan vi ser forskjellig på kunst alt etter om det er en kvinne eller en mann som står bak, går hun grundigere til verks på et mer teoretisk og faktabasert plan i flere av essayene sine - særlig i tittel-essayet "Kvinne ser på menn som ser på kvinner".  Og når forfatteren opplyser at essayene i boka opprinnelig ble skrevet mellom 2011 og 2015, så skjønner vi også hvorfor behovet for å skrive en roman om temaet må ha presset seg frem. Tittelessayet ble skrevet i 2012 - bare for å ha nevnt det!

Kvinner skapt av menn i kunsten

Tittelessayet handler grovt sett om Picassos Gråtende kvinne, Beckmanns maskerte Columbine og Koonings Kvinne II. Hva ser hun egentlig?


Gråtende kvinne, Columbine og Kvinne II
"Jeg betrakter Picassos Gråtende kvinne, og før jeg rekker å analysere det jeg ser, å snakke om farge og form eller penselføring eller stil, har jeg registrert ansiktet, hånden og en del av torsoen på lerretet og opplever en umiddelbar emosjonell reaksjon på bildet. Maleriet ryster meg. Jeg merker en trekning i munnvikene. Jeg vil fortsette med å betrakte, men jeg blir også frastøtt av denne figuren. Selv om jeg betrakter en person som gråter, synes jeg avbildningen er grusom. Hva er det som skjer?" (side 15)

Underveis kommer Hustvedt inn på Julia Kristevas fundering rundt hva som ville ha skjedd dersom disse Koonings verker hadde vært malt av en kvinne. Kjønnslig identifikasjon med mor kunne stilt seg hindrende i veien for utfoldelsen på lerretet - et hensyn menn ikke trenger å ta siden deres identitet handler om uavhengighet fra mor. 

Keiserens nye klær?

Essayet med tittelen "Ballongmagi" starter med å fortelle om en anonym kjøper av Jeff Koons´ Balloon Dog (den oransje utgaven), som betalte 58,4 millioner dollar for å få den. 


Jeff Koons´ "Baloon Dog"

Når Hustvedt uttrykker at "Min dialog med Koons´ verker er ikke livlig nok til å opprettholde et langvarig forhold", er det ikke fritt for at jeg dro på smilebåndet. Hva er det som gjør at noen er villig til å betale så mye for et kunstverk som dette? Ville kunstverket ha fått kjøperen til å betale så mye dersom kunstneren var kvinne? Og ville en kvinnelig kunstsamler ha betalt så mye penger for å sikre seg en oransje ballong-hund? 

"Dersom verdien av ballonghunden sprakk og skrumpet inn til ingenting i et Koons-krakk, kan vi håpe på at den anonyme kjøperen har et varig forhold til den oransje hunden sin, som kan tåle de uunngåelige oppturene og nedturene på alle spekulative markeder. En ballong tjener faktisk som en fin metafor for det historien lærer oss: Man blåser og man blåser og man blåser, og tingen blir større og større og enda større, og i opphisselsen glemmer man fysikkens lover, og man begynner å tro at ens egen ballong ikke ligner noen annen ballong i verden - det er ingen grense for størrelsen. Og så sprekker den." (side 38)

Hva er det som gjør at vi opplever kunst som kunst? 

I essayet "Min Louise Bourgeois" sier Hustvedt det slik:

"Et kunstverk er alltid delvis-person. Derfor er kunstopplevelsen mellom-menneskelig eller intersubjektiv. I kunsten blir det etablert et forhold mellom en person og en delvis-person-delvis-ting. Det er aldri mellom person og bare en ting. Det er det livet vi gir kunsten, som gjør oss i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til den." (side 41)

Når man snakker om lidelse og kunst, er det umulig ikke å komme inn på Paul Celan og hans udødelige dikt "Totesfuge". (Linken peker til mitt blogginnlegg hvor diktet er gjengitt. For øvrig har jeg skrevet om den norske utgivelsen av noen av diktene til Paul Celan - "Snøpart", som kom ut på forlaget Hertevig Akademisk i 2013.) Heller ikke Hustvedt unngår dette temaet når hun skriver om andre verdenskrig og Holocaust i essayet "Anselm Kiefer: Sannheten er alltid grå". 

Med tanke på det Siri Hustvedt har uttalt om kunsten - om viktigheten av emosjoner i vårt møte med kunsten - fremstår det hun sier om Robert Mapplethorpes bilder i essayet "Mapplethorpe/Almodóvar: Punkter og kontrapunkter" som et paradoks. Hun betegner hans bilder som fullkomne, men fremmedgjorte, fordi objektene på bildene føles livløse. Med unntak av bildene av Patti Smith, der sårbarheten hennes velter mot oss ... Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde et kjærlighetsforhold før han fremsto som homofil, og dette skriver Patti Smith om i sin memoarbok "Just kids", som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. (Linken peker til min omtale av boka.)

Dansende kunst

I essayet "Wim Wenders´Pina: Å danse for dansen" kommer vi bak filmprosjektet om Pina Bausch, det vil si dokumentarfilmen "Pina" (linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så i 2012). Pina døde underveis i innspillingen, og dette påvirket selvsagt det endelige sluttproduktet en hel del. 

"Vevd inn i den endelige filmen er det også innskutte scener hvor danserne forteller en anekdote eller historie om "Pina". Selv om vi ser dansernes hoder på kinolerretet og hører dem snakke, ser vi dem ikke snakke. Historiene og bemerkningene deres, som blir fortalt på flere forskjellige språk, blir fremført av en kommentatorstemme. Denne enkle forskyvningen av betrakterens forventninger - at når hoder på lerretet snakker, må munnene deres bevege seg - tjener som en visuell påminnelse om at det språket som betyr mest i denne filmen, består av geberder, ikke av ord." (side 73-74)

Avslutningsvis sier Hustvedt at Pina fremfor alt er en kunstners gave til en annen kunstner, der regissøren Wim Wender tar vare på kraften i koreografens spesielle sensibilitet og hennes kompromissløse kunst. Dette gjør den gjennom regissørens egne klare visjoner og filmatiske rytmer, "som blir enda en dans i en annen genre, enda en dans for kjærligheten" ... (side 77)

Om Knausgård I

Da jeg leste Hustvedts essay om hår - "Stor ståhei om hår" - var det ikke til å unngå at jeg tenkte på Knausgård og hans essay "Nakker". Hustvedts essay er riktignok ikke så ordrikt som Knausgårds, men de nærmer seg tematikken med like stort lekende alvor, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å bli oppfattet som klisjéfylt. 

Hva er stor litteratur?

I essayet "Sontag om porno: Femti år senere" skriver Hustvedt riktig interessant om litteratur. 

"Ordet som brukes for å karakterisere hyggelesning i en hvilken som helst genre, er "lett tilgjengelig". Tilgjengelighet blir nå pussig nok oppfattet som et gode i seg selv. Man tenker knapt nok på at det som er lett tilgjengelig, det som leses uten anstrengelse, vanligvis er veldig likt det vi har lest før. Denne typen skjønnlitteratur dekker utvilsomt et behov. Det er et behov for å få sin egen verdensanskuelse bekreftet, å ta del i livene til romanpersoner som kjører de bilene du kjører, som spiste rucola i 1990-årene og noen få år senere begynte med grønnkål og quinoa. Det er ikke noe galt med den slags detaljer i seg selv, selvfølgelig. De forankrer fortellingene i tid, sted og klasse. Disse detaljene blir knusktørre og meningsløse først når de opptrer i skjønnlitteratur som ikke gir leseren noe annet enn et speil av kulturelle klisjeer som har stivnet til tvilsomme sannheter." (side 111-112)

Hun sier videre på side 113:

"Jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg at alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet, og, til forskjell fra Sontag, tror jeg de må ha emosjonell kraft. Emosjonell flathet vil ikke vare, fordi uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastik eller skarpsindighet i øyeblikket, er det sinnsbevegelsene som befester erindringene og får en roman til å leve inni oss."  

(Susan Sontag var en jødisk-amerikansk forfatter, regissør, lærer og politisk aktivist - linken peker til Wikipedia.)

Men dersom spenningen er alt, så er den også alt ... Og det skal mer til for å udødeliggjøre en roman. Når Hustvedt skriver alt dette, får jeg flash back til mang en diskusjon om bøker jeg selv har deltatt i, og hvor det brukes mot forfatteren at man selv ikke kjenner seg igjen i forfatterens univers. Mens angjeldende bok, lest med et mer åpent sinn, faktisk kunne og nok burde ha åpnet noen dører som enten aldri har vært åpnet tidligere eller som har vært lukket for lenge ... Det hele koker vel ned til hvorfor man leser. For å finne gjenkjennelse fra eget liv, eller for å bli kjent med nye perspektiver, lære noe nytt? Eller bare for å bli underholdt? Her er vi lesere like forskjellige som de bøkene vi velger å lese. Men som Hustvedt sier: "Hva er, når alt kommer til alt, et stort litterært verk?" (side 115)

"Jeg har alltid hatt lite tro på tanken om at det er noe som er "best" av noe som helst. Jeg tror heller ikke det finnes litterære former som er "bedre" enn andre. Det finnes ingen regler, ingen oppskrifter, ingen enkelt måte å skrive på. Dette betyr ikke at man gir avkall på enhver bedømmelse. Det finnes god og dårlig litteratur, og det finnes gode og dårlige lesere, men å stille opp et fiks ferdig hierarki er nytteløst og kanskje til og med skadelig. Hvis min nå enorme erfaring som leser betyr noe, handler det om at den setter meg i stand til straks å dra kjensel på vedtatte sannheter, ideer som er rappet en masse fra andre kilder, og tomme fraser. Da Susan Sontag var på sit beste, skrev hun innenfra, ikke utenfra. Når hun talte og skrev om det seksuelle begjærets vanvidd og den sjokkerende transcendensen litteraturen gjør mulig, livner prosaen hennes til fordi hun talte ut fra sin egen indre erfaring. Hun ville formidle forvirringen, selsomheten, lidenskapen ved sin egen lesning." (side 116)

Om Knausgård II

Ekstraordinært interessant har det vært å lese essayet "Ingen konkurranse", som refererer til et intervju Siri Hustvedt gjorde med Karl Ove Knausgård etter at første bind av "Min kamp" var utgitt i USA. (Linken peker til mine blogg-omtaler av samtlige seks bind i denne serien.) Da hun stilte Knausgård spørsmål om hvorfor det bare var én kvinne blant de hundrevis av litteraturreferansene til andre forfattere i denne boka, skal Knausgård ha svart "Ingen konkurranse". Hustvedt fikk ikke tid til å stille ham et utdypende spørsmål rundt dette forunderlige svaret, og hun har derfor brukt mye av essayet til å fundere på hva han egentlig mente. Knausgård selv skal senere ha uttalt at de misforsto hverandre. Jeg er tilbøyelig til å tro ham, ut fra min kjennskap til hans holdninger som så tydelig kommer til uttrykk i hans litteratur. 

For øvrig kommer Hustvedt inn på parallellene mellom Knausgårds frustrasjon rundt at han ikke får tid til å skrive - noe mastodont-verket Min kamp vitterlig viser at han faktisk fikk tid til - og Virginia Woolfs "Et eget rom". (Linken peker til min omtale av dette essayet.) "Hvis Min kamps flere tusen sider bærer vitnesbyrd om noe, er det at mannen faktisk fant tid til å skrive." (side 130) Ville Knausgårds "Min kamp" hatt like stor appell til leserne dersom verket hadde vært skrevet av en kvinne? Neppe! Til det ville tematikken ha vært for triviell, mener Hustvedt. Det forhold at han skriver mye om følelser har for øvrig gjort at bøkene ikke har slått særlig an verken i Tyskland eller Frankrike, der macho-kulturen er sterkt levende, mens de har slått svært godt an i USA og England, der bevisstheten rundt menns følelser er sterkere. 

"Hverdagens familiære virkelighet, som lenge har vært romanens domene, er ikke akkurat hyggelig. Jeg har alltid tenkt at noe så enkelt som å invitere åtte voksne til middag og be hver person å dele sin historie om familielivet sitt, raskt ville avsløre at sykdom, drap, selvmord, narkomani, vold, fengselsstraff og sinnslidelse kan være opprivende, men det er noe vi alle har forbløffende nær inn på livet." (side 132)

Kunst og sinn

De to siste essayene i samlingen handler om hhv. skrivende psykiatriske pasienter ("Det skrivende selvet og den psykiatriske pasienten") og om psykoterapi "Inne i rommet"). En periode var Hustvedt skrivelærer for psykiatriske sykehuspasienter på en klinikk i New York, og i essayet kommer hun inn på det skrevne ords kraft gjennom egenopplevde historier, som belyser temaet på en ytterst interessant måte. I det andre og siste essayet skriver hun om egen psykoanalyse - to ganger hver uke i en seksårsperiode. Det mest interessante her er minnenes upålitelighet. 

Vi tror at vi husker eksakt hva som skjedde en gang, fordi "det står så klart for oss". Men hukommelsen er lumsk, og innbildningskraft og fantasi spiller oss ofte et puss. "Våre erindringsbilder forvandler seg under innflytelse av våre følelser og vår vilje til fantasibilder, og hva deres likhet med den opplevde virkelighet angår, narrer vi for det meste oss selv." (side 178) Hustvedt kommer også innom forhold mellom kunst og galskap. Hva er det som skaper kreativitet?

Min vurdering av essaysamlingen

Gjennom sine 11 essays bringer Siri Hustvedt oss inn i sitt tankeunivers, og vi blir kjent med hennes måte å betrakte verden på, enten det handler om kunst, kjønn eller sinn, som er tematikken i boka. Hennes klokskap og evne til refleksjon gjør det enkelt å forstå hvordan ting henger sammen, selv om hun en og annen gang går seg litt vill i tankenes irrganger (som den om Knausgård og hva han kan ha ment med uttalelsen "ingen konkurranse".) Å gå på en kunstutstilling etter å ha lest denne essaysamlingen blir ikke det samme som tidligere. Forhåpentligvis er jeg blitt utrustet med et tydeligere blikk på hva jeg egentlig ser når jeg står og betrakter et kunstverk. Og at jeg i større grad skal jakte på mine egne følelser, uten at dette er noe som bør nedvurderes! Noe av det mest besnærende er at Hustvedt hele tiden har med seg nevrologien og hvordan hjernen fungerer når hun tilnærmer seg kunsten, og ikke minst feminismen når hun betrakter og vurderer forutinntatte holdninger både hos menn og kvinner i kunsten. Feminisme handler her ikke om tradisjonell rødstrømpe-tankegods, men om å bli ansett som et likeverdig åndsvesen med menn.

Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir hun seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Dette er ikke en bok man leser i et stort jafs. Dersom man ønsker å få mest mulig ut av den, anbefaler jeg å lese et essay eller to av gangen. Det er i alle fall slik jeg har valgt å lese denne boka. Fordelen er at man kan la temaene synke, slik at man får tid til å reflektere over det man har lest. Jeg anbefaler også å google underveis, dersom man ikke kjenner til alle preferansene forfatteren kommer med. Da får man mer igjen for å lese den. Boka er krevende å lese, men man trenger på den annen side ikke å ha gjennomført et masterstudium på universitetet for å få utbytte av den. Det viktigste er nok at man er glad i å lese litt variert, og er åpen for å tenke litt utenfor boksen fra tid til annen. 

Denne boka får toppkarakter fra meg! 

Utgitt i USA: 2017
Originaltittel: A Woman looking at Men Looking at Women
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Knut Johansen
ISBN: 978-82-03-37214-8
Boka har jeg kjøpt selv. 


Siri Hustvedt - sept. 2014 (Bildet har jeg tatt selv.)

fredag 14. april 2017

Jane Gardam: En ulastelig mann

Hong Kong-trilogi av beste britiske merke!

Med handling fra Hong Kong

Det var noe med dette smussomslaget og tittelen som umiddelbart tiltrakk seg min oppmerksomhet en gang jeg var innom Eldorado bokhandel i Oslo sentrum tidligere i vår. Bildet ga løfte om noe annet enn en typisk "dameroman" (i ordets verste betydning), og tittelen pekte i retning av noe britisk ... Forfatteren hadde jeg aldri hørt om tidligere. Jeg ble nysgjerrig og begynte å lese på baksiden av boka. Ord som Hong Kong, Det britiske imperiets glansdager som bakteppe, mesterlig og trilogi var tilstrekkelig til at jeg bestemte meg for at denne boka skulle jeg lese! Alle som har fulgt min blogg en stund kjenner til min fascinasjon for Hong Kong, et sted jeg har vært intet mindre enn to ganger i løpet av 1 1/2 år ... 

En del av en trilogi

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter med en hel haug med bøker - både for barn og voksne, romaner og noveller - på sin merittliste. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: " ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Og det kommer flere, for "En ulastelig mann" er den første boka i en trilogi. Jeg har lest denne første boka, og kan allerede nå røpe at jeg er solgt! Hvilket forfatterskap å glede seg til å bli bedre kjent med,! Bok nr. 2 - "En trofast hustru" - skal utgis i høst, mens bok nr. 3 - "Venner - til sist" - kommer ut våren 2018. 

Hvem var gamle Filth?

Den ulastelige mannen i bok nr. 1 er ingen ringere enn gamle Filth. Så har også den engelske boka den mer talende tittelen "Old Filth". Filth var i sin tid et velkjent akronym i Orienten, og sto for Failed in London Try Hong Kong. Filths egentlige navn er Edward Feathers. 

Historien fortelles i nåtid og tilbakeblikk. Utgangspunktet for historien er at Filth er blitt en gammel mann som snart skal dø. Han ser tilbake på sitt liv som respektert advokat og dommer i Hong Kong. I sin tid giftet han seg med Betty og de bodde i The Peak i Hong Kong, inntil de på sine eldre dager valgte å flytte tilbake til England. Nå er Betty død. De fikk aldri barn.

"Når sant skal sies, var Filth ingen stor spøkefugl, og han var alt annet enn beskjeden når det gjaldt sin egen karriere, og bare svært sjelden, bortsett fra i helt ekstreme tilfeller, gav han etter for plutselige innfall. Men han var elsket, beundret, ble ledd godmodig av og svært ofte snakket om, selv mange år etter at han gikk av med pensjon. 

Nå nærmet han seg åtti, og han bodde alene i Dorset. Hans kone, Betty, var død, men han småpratet ofte med henne rundt omkring i huset. Enda så gammel han var, var det krøllete håret hans bemerkelsesverdig nok ikke blitt grått. Han var kvikk i blikket og hodet, og det var en fornøyelse å være sammen med ham. Slik hadde det alltid vært. En mann som hadde levd et prominent liv, et lykkelig liv uten store omveltninger. Det var ikke spor av gammelmannslukt i huset hans. Han var velstående, og tok for gitt at huset (og han) ville bli rengjort og sørget for, og at alt tøy ville bli vasket og strøket av tjenere, slik det alltid hadde blitt. Han visste hvordan man behandlet tjenere, og de ble følgelig værende i årevis." (side 15-16)

Opprinnelig var Filth et såkalt kolonibarn, et resultat av sin engelske fars forhold med en innfødt kvinne i Malaysia. Da han var ti år, bestemte faren hans seg for å sende ham til en fosterfamilie i Wales. Noe familiært forhold mellom far og sønn ble det aldri, og faren ante ikke noe om hvor usselt han skulle komme til å få det i Wales. Han savnet å ha en far, familie, noen å knytte bånd til. Dessuten lengtet han hjem - til Østen. I 17-årsalderen forsøkte han å komme seg til Østen, nærmere bestemt Singapore, men på grunn av krig måtte han returnere til England. Her fikk han seg etter hvert en juristutdannelse. Og en venn - Pat Ingelby - som han ble med hjem til i alle ferier. Oppvekstforholdene som ble ham til del, forklarer svært langt på vei hvorfor han senere ikke var i stand til å elske noen lidenskapelig - varmt og nært. Han hadde heller ikke flust med venner. Vi mer enn aner hvordan det må ha vært for Betty, overklassekvinnen fra Skottland, å være gift med ham, ulastelig til det siste, men dog så fjern ... ikke bare i forhold til andre, men kanskje mest av alt i forhold til seg selv?

Det var rene tilfeldigheter - en kinesisk klient - som i sin tid førte Filth til Hong Kong, der han skulle komme til å tilbringe hele sitt yrkesaktive liv sammen med Betty. Rene tilfeldigheter skulle også føre til at han på sine eldre dager fikk seg en ny venn i Veneering, erkefienden fra Hong Kong. Kanskje var de ikke så ulike likevel, når det kom til stykket?

Min vurdering av boka

I og med at "En ulastelig mann" er første bok i en trilogi, er det et bredt lerret som spennes opp, og mange tråder som legges ut, og som vi må forvente blir hentet inn igjen i de to neste bøkene i serien. Regn derfor med at det krever litt av deg å lese denne boka, og at du ikke får alle svarene servert med en gang. Jane Gardam skriver meget godt. Tidskoloritten fremstår svært autentisk og ikke minst interessant, og persongalleriet og situasjonsbeskrivelsene er av ypperste klasse. Forfatteren har satt seg grundig inn i de miljøene hun skildrer og hun har skapt personer som vi har all grunn til å tro på! 

Denne boka gir løfter om at vi lesere har mye å glede oss til! Og så er det med undring jeg registrerer at det kun er Morgenbladet og bloggeren Kleppanrova som har anmeldt boka så langt. Dette er en av de bedre bokutgivelsene på det norske bokmarkedet akkurat nå, så det er på høy tid at flere får øynene opp for Jane Gardams (for norske lesere) nye serie fra Hong Kong! Her skjer det mye, og jeg har bare røpet en bitteliten flik av det hele. 

Selv er jeg spent på å finne ut av hvem Betty egentlig var og hvordan vennskapet mellom Filth og Veneering utvikler seg. Dessuten er jeg spent på å lese hva som skjedde idet Hong Kong skulle leveres tilbake til Kina, et forhold som fikk mange engelskmenn til å velge å forlate Hong Kong. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

(Boka er for øvrig også tilgjengelig som lydbok. I følge Kleppanrova leser Anders Ribu fantastisk som alltid.)

Utgitt i England: 2004
Originaltittel: Old Filth 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 336
ISBN: 978-82-05-49858-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Et litt morsomt sitat i boka - hentet fra inskripsjon under statuen av et barn i Inner Temple Garden i London: "Advokater må sannsynligvis ha vært barn en gang."


Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

onsdag 12. april 2017

"Havet brenner" (Regissør: Gianfranco Rosi)

Sterk dokumentar om flyktningekrisen

Den italienske dokumentarfilmen "Havet brenner" (med den italienske tittelen "Fuocoammare" og den engelske tittelen "Fire at Sea") vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i fjor. Filmen konkurrerte blant annet med "Genius" (om forfatteren Thomas Wolfe), "Alone in Berlin" (om tysk motstandsbevegelse under andre verdenskrig), "24 Weeks" (om et skal/skal ikke i forhold til abort når man bærer på et barn med Downs syndrom), "Hedi" (om arrangert ekteskap i Tunis - en film som i forbindelse med årets Arabiske filmdager har fått den norske tittelen "Min arabiske vår") og "Death in Sarajevo". (Linkene peker til mine tidligere filmomtaler her på bloggen.)

Regissøren Gianfranco Rosi (f. 1963) er opprinnelig fra Eritrea, men han måtte forlate sine foreldre da han var 12 år gammel - midt i Eritreas uavhengighetskrig. Han vokste opp i Roma og Istanbul, men flyttet som 19-åring til New York, hvor han tok sin filmutdannelse. Han debuterte som filmregissør med "Boatman" i 1993. 

"Havet brenner" inneholder noen triggere som gjør at de som ser den, kjenner det i hver nerve av kroppen etterpå. Verden trengte en film som dette etter at flyktningekrisen hadde kommet fryktelig nær oss her i Europa. I begynnelsen tenkte nemlig de fleste av oss at vi måtte hjelpe. Så begynte det å komme veldig mange ... Hva da? 

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I denne dokumentaren følger vi situasjonen etter at flyktningene begynte å strømme til Lampedusa i 2011. Det var i første rekke unge menn som flyktet, men etter hvert kom også kvinner, barn og eldre. Mange var i elendig forfatning. De som ikke var dehydrerte og utsultet, var kalde og hadde store brannskader på kroppen. Det siste skyldtes at det ble sølt bensin som blandet seg med vannet i båten, og som i neste omgang kom i kontakt med hud, hvilken var en lite heldig kombinasjon. 

For myndighetene på Lampedusa var det viktig å unngå sykdomsepidemier. Man var også opptatt av å strippe flyktningene for eventuelle våpen. I dokumentaren blir vi derfor vitne til hvordan hver og en som kom ble undersøkt både for mulige sykdommer og våpen. Klær og varmetepper ble delt ut. Etter hvert som mottaket ble bedre organisert, reiste myndighetene ut og hentet inn de sykeste slik at de kunne få hjelp først. Andre ganger handlet det om å fjerne døde mennesker. I en sekvens sitter en av øyas leger og blar gjennom bilder mens han forteller om situasjonen. Det er sterkt! 


Her forteller en lege på Lampedusa om de forferdelige forholdene som
blir flyktningene til del på de synkeferdige båtene ... En billett på "første
klasse" koster om lag 1500 kroner, mens en billett på "tredje klasse"
koster 800 kroner ... Forskjellen kan bety liv eller død. 
Parallelt med flyktningekrisen forsøker lokalbefolkningen å leve så normalt som mulig. Deres bekymringer er sentrert rundt været - særlig når dette er dårlig. Da kan ikke fiskerne reise ut på sjøen for å finne mat. Av og til inneholder nyhetssendingene nytt om flyktninger som er på vei, og om funn av døde.  Det er anslått at rundt 20 000 mennesker har dødd mens de har vært på flukt fra Afrikas kyst over Middelhavet og opp mot Europa. 

Underveis kommer vi tett inn på 12 år gamle Samuele, som leker i fjæresteinene med spretterten sin og som stadig retter blikket ut mot havet. Han vet egentlig ikke noe særlig om det som skjer på øya. Samtidig kjører lokalradioen sine ønskekonserter, der folk kan ringe inn og sende kjærlighetsmeldinger i form av en musikklåt til hverandre. Mens de som er kallet til det håndterer flyktningekrisen så godt det lar seg gjøre et annet sted på øya ... 


12 år gamle Samuele
Filmen har ingen fortellerstemme, og ingen av de medvirkende blir intervjuet. Ingen moral eller fasitsvar presses på oss seere. Her må vi tenke selv. 

"Havet brenner" har vært vist på norske kinoer, og den er nå å få tak i på DVD. Filmen har vært vist på en rekke filmfestivaler rundt omkring i verden. Selv om hendelsene som vi blir vitne til i filmen ligger noe tilbake i tid, er tematikken dessverre fremdeles meget tidsaktuell. Her får krisen et ansikt, og vi forstår bittelitt mer av det hele enn vi hva gjorde fra før av. Enten man er for eller imot innvandring, har man godt av å se filmer som dette!  

Originaltittel: Fuocoammare
Engelsk tittel: Fire at Sea
Release: 2016
Nasjonalitet: Italia
Språk: italiensk
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo
Spilletid: 109 min.