Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 11. desember 2016

Tomas Espedal: "Året"

Om livet og døden og den livslange kjærligheten

Tomas Espedal (f. 1961) debuterte som forfatter i 1988. Likevel var det først da "Imot kunsten" utkom i 2009 at jeg for alvor ble oppmerksom på hans forfatterskap. Han mottok både Gyldendalprisen og Kritikerprisen for boka. Aller størst oppmerksomhet vakte det likevel at han ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det ble han for øvrig også for boka "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" (2006). Siden utkom "Imot naturen" (2011), og den fikk han Brageprisen for. Senere har han også utgitt "Bergeners" (2013) og "Mitt privatliv. Liv og kunst. Liv som kunst" (2014). Jeg har kun lest "Imot kunsten", "Imot naturen" og "Bergeners" tidligere. (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse bøkene.) 


Lenge ble Tomas Espedal betegnet som "kritikeryndling", og jeg tror ikke at jeg overdriver når jeg hevder at det var med "Imot kunsten" at han for alvor fikk sitt gjennombrudd som forfatter utenfor den engere kretsen av beundrere. Det var først da "alle" ønsket å lese bøkene hans, og det var vel også da "kulturkjerringene" toget inn på banen ... Til forfatterens store frustrasjon ... 


Etter å ha lest "Året" er min konklusjon følgende: Denne forfatteren har sannelig evnen til å fornye seg! Og dette mener jeg på tross av at man kan si at dette er "enda en bok om eks-kjæresten Janne!" For hun er med i denne boka også, slik hun var det i "Imot naturen" og i "Bergeners". Skjønt den siste boka handler om så mye mer, og er så full av humor at lattertårene mine trillet mang en gang under lesningen. Det gjorde de ikke mens jeg leste "Året". Like fullt vil jeg si at også denne boka appellerte til mine følelser, men på en annen frekvens. Jeg kunne ane et forklaringsbehov fra forfatterens side i denne boka. Hvorfor blir han aldri ferdig med kjærlighetssorgen etter bruddet med Janne? Er han normal? I boka, som nærmest er dagbokaktig i formen, og som er skrevet som prosalyrikk, dypdykker han i temaet "menn som kun har elsket en kvinne i sitt liv". Det er sparsomt med tegnsetting, og dette gir innholdet et intenst preg. For man får jo nesten ikke puste, har ikke noen hvileskjær i teksten ...


"Jeg ville gjerne skrive en bok om årstidene 

vår høst sommer vinter
de lyse dagene i april og juni
mørket i august
beskrive månedene ukene dagene
timene på dagen 
og forandringene som gjentar det samme
alltid på en ny måte.  
.... 
Det er lyden av opphør
den overdøves av vinden som blåser 
en ny årstid jeg 
vil beskrive hver eneste dag 
i et helt år
men hvor og når begynner året
på kjøkkenet eller i stuen
i september eller november?" (side 9-10)

Så begynner han like godt i april. Sjette april, for å være mer presis. Han skriver om seg selv, noen ganger i første person entall, andre ganger i annen person. Dette er en velkjent fortellerteknikk som gjør at vi kommer enda tettere på bokas hovedperson, fordi fortelleren utenfor jeg´et som regel er mer allvitende enn det begrensede selvet. 


Vi følger forfatteren på en reise fra Nice til Avignon, der hvor 1300-talls poeten Francesco Petrarca bygget huset hvor han trakk seg tilbake for å skrive. Petrarca elsket kun en kvinne i sitt liv - Laura - og det var en kjærlighet som aldri ble forløst, men som varte i mange tiår etter hennes død. I Canzonieres skriver han om at man ikke kan holde fast ved den man elsker. Kjærligheten vil ikke vare, og det vi elsker er "en drøm som flyr ... det er en poetisk sannhet". (side 19)


"Kjærligheten

hva vet du om den
før du mistet den du elsker 
før du forstår at du ikke kan leve uten henne
og likevel skal du leve
uten henne.
Selv om du tror at du skal dø
uten henne
skal du leve
og nå vet du hva kjærlighet er
og hva den kan gjøre med deg
her er du på livets grense
mot døden
nå kan du velge 
om du vil leve eller dø.
Og når du vil leve
hvordan skal du leve uten den du elsker
hvordan leve alene
uten kjærlighet
jeg vet ikke." (side 30)

Hos Francesco finner han svar på flere hemmeligheter - blant annet om hva ensomhet er. For som han sier på side 45


"Også tapet av kjærlighet 

er kjærlighet
sier han. 
Og du er alene med denne kjærligheten
det er det som er ensomhet
sier han."

Beskrivelsen av faren som kommer til middag hver torsdag, et arrangement forfatteren har laget i stand for å tvinge faren til å bevege seg til fots i alle fall en dag hver uke, er rørende og samtidig brutal. Han betrakter forfallet som alderen uvegerlig påfører faren hans, den høyt beundrede faren hans, og han ønsker å forhindre det hele i å gå for fort. Faren er 78 år gammel og sitter for mye i ro, med den følge at musklene i beina svinner hen og gjør ham sårbar for å bli svimmel og falle. Så begynner faren likevel å kjøre bil de få hundre meterne som skiller deres leiligheter, og dette bringer forfatteren helt ut av fatning. Han blir rasende og sender faren på dør. Faren som kun har elsket en kvinne i hele sitt liv ... moren hans som allerede har rukket å være død i et par tiår ... Ingen andre kvinner kunne fylle tomrommet etter henne. Kanskje faller ikke eplet så langt fra stammen likevel, tenkte jeg. 


Er det mulig å elske en og samme kvinne hele livet, selv etter at hun har sluttet å elske ham, spør forfatteren. Hva slags kjærlighet er i så fall det? Er det et selvbedrag, eller er kjærligheten enda større enn i det virkelige liv, når den ikke blir realisert? Underveis fabler forfatteren med tanker om å reise til Oslo for å banke opp Jannes nye kjæreste, og til slutt reiser han også til Oslo ... Mens han innimellom drikker til dels mye, så pass at han av og til gjør innkjøpene sine på forskjellige polutsalg for å kamuflere mengden av drikkevarer i lokalmiljøet sitt ... Og slik bedøver han sorgen og ensomheten, tomheten etter Janne ... 


Vi kommer også på innsiden av hva det vil si å reise rundt å signere bøker, holde foredrag, bli intervjuet og snakke "nonsens om politikk og litteratur ... om livene våre". (side 145) Å reise rundt uten inntekt og uten penger, og likevel ha en høy anseelse i den borgerlige verden som "holder liv i oss og den såkalte kunsten vi lager fordi borgerligheten trenger kunst og navnene våre for å opprettholde en viss anstendighet som samfunn", opplevde jeg som en tankevekkende refleksjon. Er det slik det er? Er det tomt? Eller er det kjærlighetssorgen som hele tiden ligger i bunnen av ham, som gjør at alt oppleves så intetsigende? Uten kjærlighet, ingen mening? Og som får ham til å takke nei da han får en middagsinvitasjon til Skaugum? Eller handler dette om noe annet? Om en erkjennelse av ikke å høre til i slike selskaper? 


I bunn og grunn er alle Espedals bøker egentlig dagbøker fra hans eget levde liv. Som jeg skrev innledningsvis, opplevde jeg likevel "Året" som en annerledes bok, som innebærer fornyelse i forfatterskapet. Pga. den prosalyriske formen ble meningsinnholdet sterkere og mer fortettet, og dette appellerte i all hovedsak til meg. Kanskje særlig fordi jeg er inne i en periode av livet mitt der jeg leser en del lyrikk. Noen ganger beveget forfatteren seg faretruende nær det banale og klisjéfylte, men stort sett holdt det akkurat. 


Mange forfattere har latt seg inspirere av årstidene. Det er nærliggende å trekke frem Karl Ove Knausgårds encyklopedi. Jeg har lest alle sammen, og linken peker til mine bokanmeldelser av de fire bøkene som inngår i encyklopedien. Gaute Heivoll utga i 2014 boka "De fem årstidene" og Arthur Rimbaud utga i 2002 boka "Årstid i helvete". Espedals bok "Året" ligner mest på Knausgårds prosjekt, men er like fullt svært annerledes. 

Jeg sa det forrige gang, og jeg sier det igjen: Jeg håper at Tomas Espedal i neste bok skriver om noe helt annet enn Janne. Nå holder det! Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale "Året" varmt! 

(Eks-kjæresten Janne heter i virkeligheten Silje Aanes Fagerlund, og hun debuterte tidligere i år med boka "Eneste", hvor hennes versjon av kjærlighetsforholdet med Tomas Espedal fremgår.)


Svært mange har anmeldt denne boka: Ingunn Økland i Aftenposten ("Bære eller briste"), Knut Hoem i NRK ("Perler fra litteraturens bakrom"), Tom Egil Hverven i Klassekampen ("Speilvirkninger: Espedal skriver sitt vante kjærlighetstema inn mellom klimaendringer og båtflyktninger, til en tankevekkende tekst."), Bjørn Gabrielsen i DN Magasinet ("Fyllikvisdom"), Turid Larsen i Dagsavisen («Året» er en bok som byr på et stort spekter av beskrivelser og refleksjoner, og er sånn sett en typisk Tomas Espedal bok.) og  Olaf Haagensen i Morgenbladet (Med sin nye roman, Året, stadfester Tomas Espedal sin posisjon som majuskelromantikeren i norsk litteratur fremfor noen. I det espedalske univers er det ingenting som ikke liksom er stavet ut med en stor, oppad mot evigheten strebende forbokstav. De tre K-ene – Kunsten, Kjærligheten og Kvinnen – ruver selvsagt ekstra høyt. Men alt som hører med i forfatterens verden, eller kommer i hans vei, er tegnet i etterskinnet fra Novalis’ blå blomst.). Dessuten har følgende bloggere skrevet om boka:  Artemisias Verden (Veldig nært og personlig, ærlig, selvutleverende både om seg selv og sin kjærlighetssorg, forholdet til faren, eksen, eksens nye kjæreste og sin egen drikking.), Tine sin blogg (For meg ble dette en ujevn leseopplevelse, dels fordi noe traff midt i hjertet, mens formatet og gnålet irriterte meg.), Kulturbloggen til Guffen (For ein flott forfattar Tomas Espedal er.) og Med bok og palett (En noe sår roman, med syting og selvmedlidenhet. Ikke det jeg helst leser. Men oppbyggingen av romanen er så bra, at jeg klarer å la være å irritere meg.)


Utgitt: 2016

Forlag: Gyldendal
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-05-49567-8
Boka har jeg kjøpt selv


Tomas Espedal (Foto: Jakob Dall)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.