Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

lørdag 5. november 2016

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.
Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill."
(sitat fra forlagets presentasjon)


Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.


Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

52 kommentarer:

  1. Etter å ha hørt debatten og sett deg skrive så blekket sprutet, er jeg imponert over alt du har greid å feste deg ved. Boken er bestilt på biblioteket, så jeg gleder meg til å ta et skikkelig dypdykk i den :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Eg har og bestild boka. Eg trur den blir spennande av fleire årsaker.

      Slett
    2. Det har du nok helt rett i, Bjørg! Jeg skal også lese denne boka!

      Slett
  2. Dette var mat for mons. Takk for grundig og interessant referat!

    SvarSlett
  3. Dette var veldig interessant å lese! Jeg har deltatt på noen slike debatter/samtaler på Litteraturfestivalen og det er kjempespennende, både som bokblogger og som en som leser mye anmeldelser/litteraturkritikk.

    Jeg bet meg merke i dette spesielt:
    Vassenden: "Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. "

    Økland er også inne på det når det gjelder Klassekampens anmeldelser. De er ofte ulne og uten konklusjon, man vet ikke helt hva de mener om boka. det har jeg selv ofte også tenkt. Hva mener de? De er mye analyse, men ingen konklusjon.

    Angående Vassendens mening, så vil også bokblogger som er klare på sin konklusjon og anbefaler eller ikke, uansett hvor begrunnet/ubegrunnet det er, være litteraturkritikk.

    Men Ellefsen er kanskje ikke enig i dette..?

    Interessant, men spørsmålet om hva som er litteraturkritikk/god eller dårlig har ingen klar fasit antar jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Altså, mange av Klassekampens anmeldelser er uten konklusjon, ikke alle.

      Slett
    2. ...og interessante spørsmål du tar opp her Anita.

      Slett
  4. Takk for en veldig omfattende og klar redegjøring for panelsamtalen. Interessant. Hadde tenkt å lese den boken....

    SvarSlett
  5. Dette var et interessant referat. Jeg leser mye littereturkritikk, både i Morgenbladet og Klassekampen. At det bør være en konklusjon for å kunne si at det er en riktig anmeldelse av boka har jeg ikke reflektert over. Må vel lese boka nå tenker jeg.

    SvarSlett
  6. Takk for alle tilbakemeldinger på mitt innlegg! Det er selvsagt med den største glede at jeg deler det jeg fikk med meg fra dette arrangementet i Bergen sist torsdag!

    I likhet med deg, Anita, lurer også jeg noen ganger på hva kritikerne egentlig mener om bøkene de skriver om. Jeg tror vi må kunne gå ut fra at et “bokinnlegg” i en avis, som mangler konklusjon, faktisk ikke er en kritikk/anmeldelse, men mer handler om litteraturformidling/analyse. Tilsvarende vil en bokbloggomtale med en konklusjon/smaksdom være en kritikk/anmeldelse. Ikke dermed sagt at den trenger er å være god, men den vil like fullt være omfattet av begrepet kritikk.

    Jeg har intet grunnlag for å uttale meg om hva Ellefsen mener i forhold til om bokblogginnlegg i det hele tatt kan være kritikk, fordi han ikke uttalte seg spesifikt om dette. Han var derimot – slik jeg oppfattet det - veldig opptatt av å få frem at blogg kun handler om format, ikke innhold, og dessuten at bokbloggerne på ingen måte truer litteraturkritikkens rolle. Videre mente han at de fleste bokblogger handler om diskusjoner om bøker som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Det er jeg faktisk veldig enig med ham i. Dette inntrykket forsterkes når jeg får inntrykk av (med fare for å virke arrogant) manglende ambisjoner med bloggen som et seriøst nettsted. (Når det er sagt kan det selvsagt handle om seriøse blogger selv om man legger opp til diskusjoner i kommentarfeltene. Jeg sikter mer til konkrete uttalelser fra enkeltbloggere om at “jeg vil fjase på bloggen min”, “jeg er ikke opptatt av å imponere noen”, “jeg gidder ikke en gang å lese korrektur på det jeg skriver”, “folk får mene det de vil om bloggen min – jeg skriver det jeg vil” osv. Dette som et motstykke til at man er opptatt av å lære mer om faget kritikk, fange opp terminologi og vurdere bøker etter spesielle kriterier – eller hva vet jeg … ☺ )

    Som jeg nevnte i innlegget mitt, hadde jeg ønsket meg noe mer om bokbloggingens rolle i forhold til leserne og deres valg av bøker. Samtidig vet jeg at det selv for en vellykket blogger ikke er tale om tusenvis av treff på enkeltinnlegg om bøker. Så hvor stor betydning har egentlig bokbloggerne når det kommer til stykket? Kvaliteten på bloggene er svært variabel og det er langt mellom de virkelig gode bloggene. Skriver vi mest for hverandre, eller hvordan er det? Hvorfor er det bare andre bloggere (eller tanter og onkler, for å sette det hele litt på spissen) som kommenterer i kommentarfeltene våre, og svært sjelden de vanlige leserne vi tror og mener at vi skriver for? Utgjør vi virkelig en forskjell? Og hvordan bedømmer den vanlige leser våre innlegg? Dette vet vi lite eller ingenting om. Det forskes litt på dette feltet, men uansett ikke nok. Selv har jeg reflektert en del rundt dette. Kanskje lykkes jeg best når jeg som enkeltperson og blogger oppnår at først og fremst flere bloggere leser og skriver om en spesiell bok? Noen ganger har jeg også tenkt (og sett – eller I allfall undret med!) at når bare mange nok bloggere skriver om en spesiell bok, “tvinges” på en måte de profesjonelle kritikerne til å forholde seg til aktuelle bok, og plutselig dukker det opp en anmeldelse i avisene eller på nett likevel. Eller motsatt: Jeg opplever at en forfatters bok omtales i veldig velvillige former bade her og der, og så leser jeg boka selv og tenker at “jammen – dette er jo en flopp!” Da fortjener leserne noen som faktisk sier dette.

    SvarSlett
    Svar
    1. Mange tanker her Rose-Marie.:)
      Jeg registerte også det Ellefsen mener om bokblogging som en form for boksamtaler som har flyttet ut i det offentlige rom. og selv synes jeg det er en relevant måte å se på bokblogging på. Han og andre har vel sagt det før i tidligere diskusjoner også.
      Også det at litteraturkritikk er et ullent begrep.
      Det ble også diskutert på Lillehammer. Jeg har blogget litt om det her:
      http://artemisiasverden.blogspot.no/2016/05/glimt-fra-lillehammer.html
      Vinklingen er dog litt annerledes; "Hva er en god bok", men kritikk og blogging diskuteres.

      Jeg synes også det er viktig å tenke over som du gjør hvilken rolle man har som bokblogger (noe vi har diskutert før i fb-gruppen med jevne mellomrom, men det betyr ikke at den kan tas på nytt ).
      At vi skriver veldig forskjellig og har forskjellige ambisjoner må vi leve med. At vi når ut til forskjellige lesere også.
      Men jeg er enig med deg i at man skal være varsom med å "slakte" en bok ubegrunnnet, eller dårlig begrunnet. Jeg har som deg registert en del ganger at flere bokblogger styrer unna bøker som andre bloggere synes er dårlige eller kjedelige. Det blir for lettvint, synes jeg. Jeg mener man bør lese selv og vurdere. Jeg sier ikke at jeg selv blir upåvirket, men jeg vurderer helst ut fra hva som skrives helt konkret, både om innhold og begrunnelse, ikke om man liker eller ikke, for akkurat det er så subjektivt som det går an å bli.

      Jeg har også registrert at man ofte kaster ut av seg "Flott omtale" når noen liker en bok og skriver begeistret om den, selv om kanskje begrunnelsen eller refleksjonene er heller tynne. Jeg har ofte lurt på hva folk legger i begrepet "en god omtale". Akkurat det tenkte jeg å skrive et blogginnlegg om for et par år siden, men det kokte bort i andre ting. Det kunne vært interessant å fått en diskusjon på det. Du skriver jo mye om hva du tenker om akkurat det i kommentarene dine her og andre steder.

      Slett
    2. Noen løse tanker i punktform. Mye spørsmål her, for jeg har ikke selv svarene.

      1: Hva er en god lesning?
      Er det en lesning der du som leser er enig i alle punktene? En lesning som får deg til å se noe du selv ikke så? En lesning som overbeviser deg om at selv tok feil?

      Hva er kriteriene for hva som er en god bok? Den diskusjonen har gått mange steder, mange ganger. For eksempel som startet av Jan Kjærstad i Morgenbladet tidligere i år:
      https://morgenbladet.no/boker/2015/11/hva-gjor-en-roman-god

      Kan man i det hele tatt snakke om at en tekst (være seg roman eller anmeldelse) er god eller dårlig uten å legge til kvalifiseringen ”for hvem”?

      2: Du spør hvem vi blogger for. Mener du at det bør finnes et fasitsvar på dette, et svar som er mer ideologisk riktig enn andre svar? Er ”for meg selv” eller ”for vennene mine” ikke godt nok?

      3: Har man som leser et ansvar ovenfor forfatteren?
      Min mening: Et klart og rungende NEI! Det gjelder uavhengig av om man er blogger eller kritiker. Har man publisert en bok, må man faktisk tåle å bli lest. Uavhengig av hvor god til, eller interessert i, den som leser boka er til å argumentere for sitt syn. En fire siders lesning i Vagant eller tre ord på twitter – du må tåle begge deler. Jeg tror ikke det er noen stemmer i den norske litterære offentligheten som har makt til å drepe ei bok alene. Og så er jeg tilbake til start igjen: For om bøkene som ”fortjener” det skal være de enste som løftes fram, hvem er det som får definere hvilke bøker som fortjener det?

      Slett
    3. Til Anita:
      Jeg er enig i at hva som er en god omtale hadde vært en interresant diskusjon. Jeg leser gjerne et innlegg hos deg om det! :)

      Slett
    4. Elisabeth: Jeg sitter selvsagt ikke med alle svarene på spørsmålene du stiller! Det gjør ingen. På panelsamtalen på torsdag satt det fem flinke, kloke og høyst oppegående fagfolk. De hadde ikke svarene de heller. Et mantra som gikk igjen var "dette begrepet er ullent" og "her finnes det ingen fasitsvar". Ellingsen og Økland, begge flinke kritikere, hadde også ulike oppfatninger av hvordan de kritiserer bøker. Dvs begge følte og ga uttrykk for at det er leseren de føler en forpliktelse i forhold til, men Økland var i tillegg opptatt av en viss anstendighet i forhold til forfatteren. Det føler jeg også på, i den forstand at jeg ikke blogger om bøker der jeg føler at jeg ikke har hatt en god lesning. F.eks. at jeg har brukt for lang tid på boka, ikke lenger husker nødvendige detaljer når jeg omsider får tid til å blogge - eller noe annet.

      Ja, hva er en "god lesning"? Slik jeg har brukt begrepet i denne diskusjonen, snakker jeg om vurderinger jeg gjør av en kritikk FØR jeg selv har lest aktuelle bok - før jeg vet om jeg ville ha vært enig dersom jeg selv hadde lest boka. Da som et utgangspunkt for å vurdere OM jeg skal lese boka ... Derfor blir det litt vanskelig å svare på spørsmålet ditt sånn helt uten videre, Elisabeth.

      Jeg er veldig klar over at folk har ulike motivasjoner for sin blogging. Det jeg har gjort her, er bare å stille spørsmål.

      Ellers tror jeg vi er uenige i spørsmålet om det er mulig å "drepe" bøker. Noe jeg har erfart gjennom et langt leseliv er at kvalitet ikke selger av seg selv, og at det er markedskreftene som styrer. Dessverre ...

      Slett
    5. Det ser ut til at vi snakker totalt forbi hverandre.

      For det første: Jeg forventet aldri at du skulle ha svarene på alle spørsmålene jeg stilte. Hele poenget mitt er at jeg ikke tror det finnes fasitsvar på dette. Det er derfor de kan diskuteres igjen og igjen, og diskusjonen kan stadig gi utbytte. Og det er derfor de høyst oppegående fagfolkene du var å hørte på er svært forsiktige med å være bombastiske.

      Angående begrepet "lesning" tror jeg vår definisjon av det begrepet er så langt fra hverandre at det ikke er fruktbart og fortsette akkurat den diskusjonen.

      Og vi er langt mindre uenige i det siste punktet enn du tror. Jeg har av biologiske årsaker vært en leser i færre år enn deg, men jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at markedskreftene rår. Det var heller ikke det jeg sa. Jeg sa at jeg ikke tror én person har nok makt til å drepe en bok alene. Det er mange gode bøker som aldri når opp i offentligheten, og mange forfatterskap som får mindre oppmerksomhet enn de fortjener. Men det er ikke fordi de har fått en eller to eller fire dårlige anmeldelser. Det er fordi de får NULL anmeldelser. Selv kan jeg like gjerne trigges til å lese ei bok av en negativ anmeldelse som av en positiv, det kommer an på hva jeg vet om anmelderen og hvordan vår litterære smak sammenfaller fra før. Jeg har ingen villfarelser om at jeg er unik, så regner med dette også er tilfellet for mange andre.

      Og "en viss anstendighet i forhold til forfatteren" gir i min bok rom for det meste annet enn usaklige personangrep.

      Slett
    6. Med fare for å virke som en pirkete fagperson, gir bruken din av begrepet lesning ingen mening for en litteraturviter.

      Du skriver: "i den forstand at jeg ikke blogger om bøker der jeg føler at jeg ikke har hatt en god lesning".

      Det blir litt som å si: "i den forstand at jeg ikke blogger om bøker der jeg føler at jeg ikke har hatt en god anmeldelse."

      En lesning er ikke det samme som leseropplevelse, og en lesning er noe du gjør, ikke har. Særlig forvirrende blir det når du nevner at du unngår å gjøre(?) lesninger når du har brukt for lang tid på boka, noe som vanligvis regnes som en forutsetning for å kunne gjøre en (god) lesning. Og detaljene frisker du jo fort opp mens du sitter og skriver.

      Jeg ser du har brukt begrepet i kommentarfeltet hos Tine også. Det oppstår veldig lett misforståelser når begrepsbruken blir upresis eller direkte feil, så det er sikkert bedre for alle heller å snakke om anmeldelser med gode/dårlige begrunnelser, som jeg oppfatter at du egentlig ønsker å snakke om?

      Slett
    7. For å kunne snakke om en "god lesning" bør man vel i alle fall som et minimum ha fått med seg hva boka dreier seg om. Dernest tenker jeg på graden av refleksjon som bokkritikken gjenspeiler. Andre lesere stiller kanskje andre krav enn meg. Men jeg stiller disse kravene.

      Når jeg først har lest en bok og begynner å lese hva andre har skrevet om en bok, tenker jeg at det jeg opplever som en god lesning bør få meg til å oppdage andre sider ved boka som jeg ikke har tenkt på selv. Men det kan også hende at jeg leter etter gjenkjennelse og liker ekstra godt det jeg selv er enig i. Det ville i så fall sikkert ikke være unikt. 😊

      Hva tenker dere andre om dette temaet? Er dere opptatt av sette selv?



      Slett
    8. Når jeg snakker om å ha brukt for lang tid på å lese en bok, tenkte jeg først og fremst på at jeg ikke har boka så friskt i minnet at jeg føler meg i stand til å skrive noe vettugt. Da blir det dårlig, og da er det ingen vits i å forsøke ... tenker nå jeg. Slik har jeg hatt det en hel del det siste året, der travelheten har gått på bekostning av kontinuiteten i lesningen.

      Det er godt mulig at begrepet "god lesning" ikke er et litteraturvitenskapelig begrep. Jeg har bare registrert at fagfolk bruker det stadig vekk. Og for meg gir det faktisk mening.

      Ellers har jeg allerede skrevet litt om hva jeg legger i begrepet litt lenger opp. Det handler om refleksjonsnivå, noe som vanligvis er veldig synlig i en bokanmeldelse, hva enten den er skrevet av en kritiker eller en blogger.

      Slett
    9. Mht anstendighet overfor forfatterne, så er jeg helt enig med deg, Elisabeth! 😊 Og forfatterne må selvsagt tåle å bli vurdert! Enten i firesiders artikler i Vagant, eller i en setning på Twitter, Instagram eller Facebook. Ja, de må også tåle å bli slaktet av folk som ikke engang har skjønt boka deres. Men så kan jeg selvsagt mene at det blir feil, og at man i det minste bør lese en bok ordentlig før man skriver en kritikk i det offentlige rom, enten man bare blogger for seg selv, for vennene sine eller alle. Hvis man likevel gjør det, må man som kritiker/blogger også tåle at noen har meninger om at man utøver et dårlig håndverk.

      Slett
    10. Jo visst er lesning et fagbegrep i litteraturvitenskapen. Mitt poeng er at du bruker begrepet feil, og at jeg som fagperson ikke forstår hva du snakker om når du snakker om lesninger. Da er det bedre å la være å bruke begrepet, enn å skape usikkerhet rundt et begrep du ikke er fortrolig med.

      "Vi snakker vel uansett om det samme, gjør vi ikke? Om evnen til å forstå og reflektere over det vi leser." Nei, vi snakker ikke om det samme, og lesninger handler ikke om evne til refleksjon. Jeg oppfatter igjen at du bruker begrepet om begrunnelser, og igjen, det er noe annet. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor du er så opptatt av lesninger, du pleier jo ikke å gjøre lesninger selv?

      Slett
    11. Nå synes jeg du kverulerer! Jeg snakker om å lese godt!

      Du kan da i det minste ta deg bryet med å definere begrepet "lesning" hvis det er så latterlig at det blir brukt!

      Slett
    12. “Dette inntrykket forsterkes når jeg får inntrykk av (med fare for å virke arrogant) manglende ambisjoner med bloggen som et seriøst nettsted. (Når det er sagt kan det selvsagt handle om seriøse blogger selv om man legger opp til diskusjoner i kommentarfeltene.” Eg trur vi har mykje å tene på å løyse litt opp på begrepet “bokbloggere” som ei einsarta gruppe, nettopp fordi vi er så langt frå einsarta som det er mogleg å komme. Eg kan kose meg med fjasing i kommentarfelta og synest det ofte er noko av sjarmen med bloggmediet, samtdidig som eg gjerne deltar i meir seriøse diskusjonar. Og fjasing i kommentarfelta og ambisjonsnivå med tanke på språk, tekststruktur og korrekturlesing er ikkje nødvendigvis synonymer i mi bok. Eg foretrekk bloggar som presenterer litt meir enn bare handlingsreferat og smaksdom, slik mange gjer. Andre foretrekk dei bloggane som vektlegg handling i veldig stor grad, noko for eksempel lesartala dine gjenspeglar. Når det gjeld både bloggarar og kritikarar ser eg kven det er som har skrive det eg les, før eg tar ei anbefaling for god fisk. Fleire bloggarar opererer jo som kritikarar i etablerte medier og, så grensene er i stadig større grad glidande.
      “Kanskje lykkes jeg best når jeg som enkeltperson og blogger oppnår at først og fremst flere bloggere leser og skriver om en spesiell bok? Noen ganger har jeg også tenkt (og sett – eller I allfall undret med!) at når bare mange nok bloggere skriver om en spesiell bok, “tvinges” på en måte de profesjonelle kritikerne til å forholde seg til aktuelle bok, og plutselig dukker det opp en anmeldelse i avisene eller på nett likevel. Eller motsatt: Jeg opplever at en forfatters bok omtales i veldig velvillige former bade her og der, og så leser jeg boka selv og tenker at “jammen – dette er jo en flopp!” Da fortjener leserne noen som faktisk sier dette.” Dette synest eg det er vanskeleg å forstå. Kva legg du i “lykkes” i denne samanheng? Eg undrer meg ikkje over at både bloggarar og etablerte medier snapper opp bøker gjennom at dei blir omtalt hos den eine eller den andre. Og eg tenker - til spørsmålet ditt om i kva grad vi utgjer ein forskjell - at det er nettopp her forskjellen ligg. Det er eit breidare publikum som deltar i det offentlege ordskiftet om litteratur. (Det gjeld for så vidt samfunnsdebatten generelt, ikkje bare her).

      Slett
    13. Eg slenger meg med i hylekoret som blir ekstremt forvirra av måten du Rose-Marie bruker begrepet lesning på. Eg forstår deg, etter nokre oppklarande rundar, dit at du eigentleg snakkar om ein mellomting av lesaroppleving og smaksdom. I litteraturfaget er lesing eit begrep som handler om det som på folkemunne kalles analyse. Det er ytterst sjeldan eg ser lesning foregå på blogg, og eg har stort sett sjølv bare anvendt begrepet når eg har skrive akademiske oppgåver. Det einaste eksempelet eg kjem på i farta, som eg vil definere som lesning i bloggsfæra er Line sitt innlegg kor ho gjer ei dekonstruktivistisk lesning av Kafka på stranden. Lesning handler om både analyse og klar bruk av teori i eit meir omfattande arbeid med eit litterært verk. Eg skjønner korleis du forstår begrepet utifrå samanhengane du bruker det i, men det blir unekteleg litt komisk når du både forsøker å vere belærande og samtidig bruker etablerte fagbegrep heilt feil. (Til samanlikning snakker eg aldri om forfordeling, for eg klarer ikkje hugse kva som er den folkelege og kva som er den riktige forståinga av ordet. Derfor bruker eg heller begrep som "urettferdig" eller liknande. :) )

      Slett
    14. "Mht anstendighet overfor forfatterne, så er jeg helt enig med deg, Elisabeth! �� Og forfatterne må selvsagt tåle å bli vurdert! Enten i firesiders artikler i Vagant, eller i en setning på Twitter, Instagram eller Facebook. Ja, de må også tåle å bli slaktet av folk som ikke engang har skjønt boka deres. Men så kan jeg selvsagt mene at det blir feil, og at man i det minste bør lese en bok ordentlig før man skriver en kritikk i det offentlige rom, enten man bare blogger for seg selv, for vennene sine eller alle. Hvis man likevel gjør det, må man som kritiker/blogger også tåle at noen har meninger om at man utøver et dårlig håndverk."

      Eg blir ikkje klok på korleis kommentarane legg seg i kommentarfeltet, så eg kommenterer heller eit moment om gongen med sitat, for å klare å halde orden på det for mi eiga del. Eg beklager viss det blir mykje herifrå, men ein lang kommentar ville blitt uoversikteleg.

      Eg er einig med deg i at vurderingar bør vere godt begrunna. Men det er ikkje "uanstendig" gi ei bok ei dårleg vurdering med henhold til smak og begrunning og vurdering av verket. Eg har meir tillit til dei bloggarane som faktisk er direkte og tydelege enn dei som aldri beveger seg lenger ned enn til "middels" eller terningkast 4, når dei vurderer bøker. Nå rakk eg aldri delta i den konkrete diskusjonen som eg aner det siktes til her (kva er greia med at det ikkje går an å kommentere blogspot-blogger i Safari? Eg har lasta ned ein ekstra nettlesar nå, for å kunne delta). Men på generelt grunnlag meiner eg at det er viktig at vi er tydelege i anbefalingar eller det motsatte. Når det blir for mange lovord og for lite kritikk, mister lovorda si verdi og bloggen (eller avisa, for den saks skuld) blir uinteressant som veiledar for meg, når eg skal velje bøker.

      Slett
    15. Takk for begrepsavklaringen, Bjørg! Det satte jeg pris på! Jeg var ikke klar over at begrepet har en så snever betydning innenfor litteraturvitenskapen, ikke minst fordi jeg synes at jeg stadig blir møtt med dette begrepet. F.eks. takket Agnes Ravatn meg for "god lesning" av boka hennes under utdelingen av bokbloggerprisen for noen år siden, og hun er ikke den eneste. I debatter snakkes det om "gode lesninger", og forlagsfolk bruker dette i sine tilbakemeldinger når jeg har sendt link til bokanmeldelsene mine - fordi jeg har fått tilsendt leseeks. Men nå vet jeg det altså! Tusen takk! (Alle fagområder har for øvrig sin fagterminologi, som uinnvidde kan stå i fare for å bruke feil. Jeg støter ofte på dette på eget fagfelt. Noen ganger har dessuten begreper doble betydninger; de betyr noe spesielt brukt i fagsammenheng og kanskje noe ganske annet i dagligtalen. Heller enn å le av folk, synes jeg det er prisverdig når noen bruker tid til å forklare. :-)

      I fortsettelsen skal jeg i stedet bruke uttrykket "å lese godt". Jeg vil gjerne ha et uttrykk som beskriver leseprosessen utover det rent tekniske i "å lese".

      Jeg har brukt mye plass her på å forklare hva jeg har ment. Ikke sett likhetstegn mellom å forklare og å belære! Da knebler du handlingsrommet for en diskusjon. Det er klart at når meninger skal utveksles, så ønsker man jo gjerne å begrunne hvorfor man mener ditt og hva man har ment med datt. Ellers blir det en umulighet; man kritiseres for ikke å begrunne, og når man faktisk gjør det, vel så er man belærende! :-)

      For øvrig er jeg veldig enig med deg i at den største faren er at elendig litteratur får for mye (ufortjent) oppmerksomhet - i form av aggressiv markedsføring og pallesalg. Denne faren er mye større enn at gode forfattere blir kvalt fra fødselen av.

      For øvrig tenkte ikke jeg på Brageprisnominerte forfattere da jeg nevnte dette med å få økt oppmerksomhet rundt enkeltbøker. Skjønt jeg skal ikke underslå gleden ved å få flere til å ønske å lese Isakstuens bok! :-)

      Bloggere er ingen uensartet gruppe. Der er vi helt enige! Derfor burde vi kanskje slutte å snakke om "bokbloggere"? Eller hur?

      Slett
    16. "Jeg har brukt mye plass her på å forklare hva jeg har ment. Ikke sett likhetstegn mellom å forklare og å belære! Da knebler du handlingsrommet for en diskusjon. Det er klart at når meninger skal utveksles, så ønsker man jo gjerne å begrunne hvorfor man mener ditt og hva man har ment med datt. Ellers blir det en umulighet; man kritiseres for ikke å begrunne, og når man faktisk gjør det, vel så er man belærende! :-)"

      Mi hensikt er ikkje å sette likheitsteikn mellom å forklare og å belære, det er to forskjellige ting. Men måten du har brukt begrepet "lesining" på i denne diskusjonen har hatt ein belærande tone. Når du likestiller "lesning" med eit krav om begrunning av smaksdommen, som er eit godt uttrykk, framstår du som belærande. Når du i tillegg presenterer eit krav om "god lesning" som noko du krev for å vise forfattaren "anstendighet" i blogginnlegg, går du ganske langt i å uttrykke normative synspunkt og du framstår som belærande. Når du då i tillegg bruker uttrykket feil, blir det veldig forvirrande. Det blir omtrent som når sånne som meg snakker om forfordeling.

      Eg ser poenget ditt angåande forlagsfolk og har for så vidt og fått den typen tilbakemeldingar. Det kan hende begrepet kan mjukast litt opp i dagligtalen, til å inbefatte ei mindre snever grad av tolkning eller analyse. Men når eg får "Takk for god lesning" frå forlagsfolk, er det utelukkande knytta til bøker eg har likt. Så eg antar at det eigentleg er eit uttrykk som blir brukt med relativt mange avvik frå den opprinnelege betydninga i ein del settingar.

      Slett
    17. Tja. Å kverulere rundt begreper utgjør ca halvparten av en litteraturvitenskapelig utdanning:-) Men det var ikke kverulering jeg prøvde meg på her. Mer som Bjørg nå kom meg i forkjøpet med å si, at etablert fagterminologi ikke bør forveksles med det man sikkert kan kalle allmenne oppfatninger av begreper. I hvert fall ikke hvis det skal være mulig for fagfolk og lekfolk å kommunisere uten for mange unødige misforståelser.

      Jeg ser at Bjørg har en litt mer snever og akademisk oppfatning av hva en lesning er enn meg. Dvs hun bruker den akademiske lesningen som utgangspunkt for begrepsavklaring, mens jeg antar at ovennevnte Bernhard sikkert vil hevde at han også driver med lesninger i Morgenbladet, i hvert fall på en god dag.

      Det er ikke helt vanntett, men jeg foreslår å tenke på en lesning som en tekst om bøker på samme måte som en anmeldelse er en tekst om bøker. Og på samme måte som en anmeldelse kan være god eller dårlig, kan en lesning være god eller dårlig. Derfor er det ikke lurt å blande skribentens refleksjonsnivå, evner, smak, kunnskap, kritiske sans osv inn i begrepet. Jeg tenker på lesninger som mindre underordnet teksten(e) de omhandler enn anmeldelsen.

      Mens en anmeldelse ofte følger en fast oppskrift: Tekstetablering, vurdering, konklusjon, kan en lesning fokusere på fire linjer fra Macbeth og trekke paralleller derfra til andre verdenskrig. I akademiske lesninger forventes det at man trekker inn teorier, mens det er litt mindre vanlig i det sivile liv. Men lesningen er mindre rigid, og (utenfor akademia) mindre formelpreget enn anmeldelsen, og derfor adskillig mer krevende å skrive. Lesninger finner du kort sagt sjelden på blogg, og aldri i VG:-)

      (Jeg vil tro at forlagsfolk og forfattere sier "fin lesning", når de mener at du skrev fine ting om boken, som i "fint lest".)

      Slett
  7. For eget vedkommende leser jeg en del innlegg på ulike blogger. Jeg jakter alltid på "den gode lesningen", for det er kun denne som har relevans for meg, hva enten det handler om en anbefaling eller et "styr-unna-denne-boka-innlegg". Og så frustreres jeg over det jeg opplever som overfladisk lesning, som kan få virkninger for mottakelsen av nye bøker. Jeg tenker da på konklusjoner som "denne boka er dårlig", uten at det argumenteres overbevisende for hvorfor. I ytterste konsekvens kan dette få den effekt at heller ingen andre (les: bloggere) ønsker å lese boka, og at den “dør” allerede I fødselen. Særlig når dette skjer i kombinasjon med at ingen profesjonelle anmeldere plukker boka opp. Litteratur-Norge kan dermed gå glipp av et forfatterskap som hadde fortjent å leve, å utvikle seg videre … Ekstraordinært problematisk blir dette når det er amatørisme innenfor blogging som fører til dette. Og ytterligere problematisk blir dette når bøker som virkelig ikke fortjener den oppmerksomheten de får, trumfer kvalitet …

    Ekstra interessant var Øklands opplysninger om hvor håpløst det er å nå ut til mange lesere på nettet. Pga. teknologien vet man nøyaktig hvor mange som leser det enkelte innlegg på nettet, og tallenes klare tale er nedslående. Det er da jeg tenker: hvorfor ikke like godt legge bokanmeldelsene utenfor betalingsmurene. Avisene tjener jo uansett ikke noe på litteratur- og kulturartikler, så hvorfor ikke? Jeg googler jevnlig på bokanmeldelser, og det irriterer meg like mye hver gang jeg kommer til en betalingsmur. OK - så kunne ferske bokanmeldelser ligget bak betalingsmurene (de skal jo tross alt tjene penger eller lokke til seg nye abonnenter), men etter 1-2 uker kunne leserne fått tilgang til disse uten å måtte abonnere på avisene. Det kan jo til og med hende at jeg og andre med meg fikk lyst til å abonnere på en avis pga. bokanmeldelsene!

    Dersom noen andre har synspunkter på dette, er dere velkommen til å diskutere!

    SvarSlett
    Svar
    1. (Diskusjonen blir ikke slettet! Det lover jeg! Det eneste jeg ber om, er en saklig tone! :-) )

      Slett
    2. Enig i at bokanmeldelser burde vært frigitt betalingsmuren. Etter en stund kanskje. Selv abonnerer jeg på lørdagsavisen av Klassekampen med Bokmagasinet, og jeg abonnerte på Morgenbladet en stund (men nå kjøper jeg det heller enkeltvis eller leser på biblioteket) Og Adresseavisen så klart. Det blir for mye for meg å abonnere på alt mulig. Aftenposten kan man lese gratis inntil et visst antall artikler, men så stopper det. Så det er vel stort sett VG som har noe gratis på nett og noen mindre aviser.

      (godt du ikke sletter nå, da, siden jeg har brukt mye tid på å svare her.;) )

      Slett
    3. Line: Jeg ser at begrepsbruken min skaper forvirring. Med "lesning" sikter jeg til det som naturligvis finnr sted FØR kritikken skrives. Men kritikken avslører som regel hvilken lesning som har funnet sted - gjennom begrunnelsen/vurderingene/analysene av aktuelle bok. Hva har leseren fått med seg, hvilke kriterier er boka vurdert etter, hvilket refleksjonsnivå har jeg erfaring med at kritikeren/bloggeren har? Osv. Dette sier noe om hvilken relevans kritikken har for meg. Og så forvalter selvsagt ikke jeg noen form for fasitsvar. Andre lesere kan vektlegge helt andre ting. Jeg uttaler meg om hva som betyr noe for meg.

      Slett
    4. Når det gjeld risikoen for at litteraturnorge går glipp av forfatterskap som fortener å leve, ser eg ein ganske mykje større risikofaktor knytta til hype og over-positive vurderingar av middelmådige pageturnerar. Kombinasjonen store marknadsbudsjett og forhåndssal i titusenvis av eksemplar, før nokon har anmeldt noko som helst, paller med bøker i døråpningar på butikkar og digre annonsebudsjett for forhåndsdefinerte bestselgjarar er eit langt større problem enn dårleg begrunna kritikk av smal litteratur. Det er ganske mange fleire forfattarskap som drukner under marknadsføringa av middelmådige forfattarar som Lars Mytting og Roy Jacobsen, enn som blir "kvelt" av ei dårleg omtale i ein blogg. Så her tenker eg at du angriper problemet i frå feil ende.

      Eg er einig med deg i at både positiv og negativ kritikk er viktig å begrunne, uansett. Men eg trur du overdriv rolla til bloggarar når du hevder at dei risikerer å kvele (Brageprisnominerte) forfattarskap som fortener å leve.

      Slett
  8. Angående begrepet "god lesning" :
    Jeg innrømmer at jeg egentlig ikke helt forstår hva som legges i det begrepet. Jeg har tenkt/lurt en del på det en del på det opp gjennom årene når jeg har sett noen bruke det i diverse litteraturforum.
    -Hva betyr en god lesning? Hvordan vurderer man en god lesning? Hva innebærer en god lesning? Hva/hvem/når er man gode lesere?

    Jeg ser at du Rose-Marie definerer på din måte lenger opp her og det gir mening for meg i denne sammenhengen, men sånn generelt aner jeg virkelig ikke hva det betyr. Flere bruker begrepet "god lesning", ikke bare fagfolk.

    Kan det være det da som gjenspeiles i en anmeldelse/kritikk/analyse, som feks i Klassekampens anmeldelser som er temmelig grundige med analyser og refleksjoner, drøftinger, vurderinger, selv om de ikke har en klar konklusjon? Jeg tenker i alle fall når jeg leser en del av dem at de har fått mye ut av boka som jeg har nytte av å lese. Det betyr ikke at den er en "sann lesning" fordi vi alle vil kunne få forskjellige ting ut av vår lesning. Men kanskje kan den betegnes som god eller dårlig? Og i tilfelle for hvem, som Elisabeth er inne på.

    Når et gjelder bokbloggomtaler så er det ikke sikkert at en persons lesning alltid gjenspeiles i teksten, da det kommer an på evne til å formulere, tid og ork til å jobbe med omtalen etc. Der vil det være mye som spiller inn, selv om en ofte/som regel? vil se en gjenspeiling av refleksjon og vurdering og om hva bloggeren har lagt vekt på når man har lest og vurdert boka. .
    Så der er jeg er enig med Line at det er greiere å snakke om godt begrunnete/ikke begrunnete anmeldelser- men det mener jo du også at det handler om slik jeg forstår deg.

    Elisabeth: Mulig jeg får somlet meg til det en dag..;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ps.. og er ikke "lesning" noe annet enn lesing?

      Slett
    2. Ja, lesing og lesning er ikke det samme! Det første går på det tekniske - det å lese - mens det andre går på forståelsen av teksten.

      Men vi bør uansett ikke la begrepsbruken komme i veien for diskusjonen. Vi snakker vel uansett om det samme, gjør vi ikke? Om evnen til å forstå og reflektere over det vi leser.

      Slett
    3. Det har du rett i, Anita! Det kan av ulike årsaker være et sprik mellom hva som er tenkt om boka og hva som kommer til uttrykk i en kritikk. Dette har mange ganger kommet frem i diskusjoner om bøker. Det er heller ikke alle som er like gode på å formulere det de har tenkt.

      Slett
    4. Jeg har tenkt/trodd at kanskje "lesning" handler om mer enn bare den forståelsen av en bok man får, men at det handler om måten man leser på. feks, hvis jeg hadde vært litteraturkritiker i et betalt medium eller en redaktør, så ville jeg ha lest med et mye mer bevisst kritisk blikk enn når jeg leser som jeg vanligvis gjør. Når jeg leser bøker er min opplevelse av boka også veldig vesentlig, kanskje mest det. Jeg kan feks godt kose meg med en bok som har en god historie, selv om jeg ser at den ikke nødvendigvis er helt på topp litterært. Leser man mye kan det jo være at man oppøver evnen til kritisk og reflektert lesing også (såfremt man bare ikke konsumerer og sluker bøker for tidtrøyte og underholdningens skyld) , men det er ikke formålet med "lesingen". Jeg vet ikke, mulig jeg er helt på vidda. Det hadde derfor vært interessant å lese definisjoner på hva en "lesning" er, også, siden begrepet nå er diskutert her.

      Men joda, jeg føler at vi snakker om det samme her; begrunnede omtaler.

      Slett
    5. Det du Rose-Marie definerer som "lesing" handler om avkoding av tekst. Det reint tekniske, å sette saman bokstavar til ord og ord til setningar, er avkoding. Det er første steg når ein driv med språklæring.
      Forståelse er neste steg, altså å kunne eit språk godt nok til at ein forstår språket med alle dei tvetydigheiter det innehar. Lesing handler om begge desse prosessane, både avkoding og forståelse.

      Lesning, altså substantivet som blir brukt i fagleg samanheng kjem frå den amerikanske retningen nykritikken. Eg siterer frå Erik Bjerck Hagens "Hva er litteraturvitenskap":
      "De ville vekk fra en opplevelsesorientert synsing om litteraturen, og de ville ha noe mer presist og håndfast enn store idéhistoriske perspektiver eller vage spekulasjoner om sammenhengen mellom forfatterens liv og verk. I stedet ville de nærlese enkeltverk for å se nøyaktig hvordan de var bygd opp, og hva det faktisk var som eventuelt produserte dens litterære kvalitet. En slik close reading av tekstens strukturer - av dens interne organisering av sine betydningsskapende elementer tok litteraturen ut av konkurransen med disispliner som filosofi, psykologi, historie, sosiologi og teologi. Der slike fag tradisjonelt er interessert i tekstenes sanne og usanne påstander, ville nykritikerne at vi skulle se på litterære teksters konstellasjoner av ulike motstridende utsagn. (...) Vitenskapens og sakprosaens språk skulle fortelle oss om hvordan verden faktisk var; diktningens emotive språk skulle gi oss opplevelser og følelser". (s. 19).

      Men ja - kortversjonen er at det er forskjell på lesing og lesning, og at lesning handler om ein type gransking av tekst som vi sjeldan finn i blogg eller litteraturkritikk, men som vi ofte finn i faglitterære tidsskrift eller bøker. (For ikkje å snakke om semesteroppgåver og masteroppgåver). Det er for så vidt ikkje første gong fagbegrep og daglegtale ligg veldig nært kvarandre, og skaper forvirring. Men det er greit å ha tunga rett i munnen når ein først begynner å snakke om andre sine gode eller dårlege lesningar.

      Slett
  9. Her var det mykje interessant, både i innlegget og i diskusjonen.
    Du skriv: “Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten.” Dette er interessant. Første ledd er i og for seg min kjepphest - valet av blogg som medium seier ingenting om teksten. Andre ledd er derimot ein ganske konkret og snever definisjon av blogg. Boksamtaler flytta frå det private rom og ut i offentlegheita - interessant perspektiv. Men meiner han at blogg er kun det? I så fall definierer han jo blogg som ein sjanger, og ikkje som det mediet han har presentert det som i første ledd. Eg trur heller ikkje blogg truer kritikken, men eg trur at det nye mediebiletet krev at lesaren må vere langt meir kritisk til skribenten, anten det er i blogg eller i avis.
    Du skriv: “Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese.” Kan hende. Men det som slår meg er at boka ifølgje tittelen er avgrensa til 2010. Bokblogging har for så vidt vore ei greie siste halvdel av 2000-talet, men ikkje på langt nær i den grad som på første halvdel av 2010-talet. Eg har bestild boka frå Adlibris, men ikkje fått ho eller lese i ho endå, men eg tenker at det er veldig positivt at bokblogging i det heile tatt er inkludert i den akademiske diskursen om litteraturkritikk fram til 2010. Når eg kikker på min gamle blogg, ser eg at den første henvendelsen eg fekk frå eit forlag, som var Bokbloggturneen til Cappelen Damm, starta seinsommaren 2009. Fram til 2010 var nok biletet rundt blogging og blogg som litteraturkritikk ganske annleis enn det er i dag. Når det er sagt, er eg heilt einig med deg i at både blogg og andre sosiale medier si rolle i den offentlege diskursen og mediebiletet er sentrale tema som det er lite forskning på. Eg antar det skuldest at fenomenet i forskningssamanheng er relativt nytt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var en interessant panelsamtale, men innenfor tidsrammen på en time var det jo grenser for hvor dyptpløyende diskusjonen kunne bli.

      Jeg er også oppmerksom på at boka er avgrenset til 2010, og at bokblogging som fenomen var ganske nytt den gangen. Men boka inneholder noe om blogging. Mitt ønske om at jeg hadde ønsket meg litt mer om blogging, hadde vel mer med forventningene til diskusjonen, slik den ble annonsert. 😊

      Jeg er enig med deg i at synspunktene Ellefsens kom med om blogging gir en noe snever inngang til hva dette er, men jeg kan ikke huske at han sa noe mer om temaet. Jeg antar st også han er innforstått med at blogging ikke bare handler om bokfiskusjoner flyttet fra det private til det offentlige rom. Men sikker er jeg ikke.

      Jeg må få tak i denne boka, jeg også! Særlig spennende blir det å lese om tidligere store personligheter som har kritisert litteratur. Under debatten fikk vi som satt i salen noen eksempler, som åpenbart hadde fornøyet både redaktørene av boka, de tilstedeværende kritikerne og ordstyreren. Det blir jo et stykke norsk historie, dette! 😊

      Slett
    2. Ja, eg må jo seie at det vesle eg har lese av Henrik Wergeland sine kommentarar til Welhaven sitt arbeid, for eksempel, er ganske fornøyelig lesing. Og Georg Johannessen og Profil-miljøet vil eg og gjerne lese meir både om og av. Så i mine auge trur eg slik bok er verdt pengane. Det er synd at faglitteratur er såpass kostbart, men sånn er det bare.

      Slett
  10. Bjørg og Line: Innenfor min profesjon er jeg vant til at det er fagfolkene som må snakke slik at andre skal forstå - ikke at det er de andre som må snakke slik at fagfolkene skal forstå. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hva var det jeg/vi sa som du ikke forstod?

      Slett
    2. Eg ser Line allereie har svart her, men for min del er det særleg det siste punktet hennar som er kompliserande. Når du snakker om "ei god lesning" er det grunn til å anta at du bruker begrepet i fagleg forstand. Særleg når du bruker begrepet for å forklare andre korleis dei bør skrive sine anmeldelsar. Eg er heilt einig med deg i mykje av det du skriv om krav til begrunnelse for både positiv og negativ omtale. Men når du snakker om krav til god lesning, med den autoriteten du tar på deg, så antar eg at du bruker fagterminologien riktig.

      Eg er einig i at det er fagfolka som må snakke slik at vanlege folk skal forstå. Men når vanlege folk later som om dei snakker fagspråket utan å faktisk gjere det, er det duka for misforståingar.

      Eg har for øvrig tenkt litt på det du skreiv tidelgare i veka om kommentarar frå forlag og så vidare som går på "Takk for fin lesning". Eg har òg fått den tilbakemeldingen frå både forlagsfolk og forfattarar. Men då har det vore snakk om kommentarar til positive omtaler. Eg har aldri fått "fin lesning" som tilbakemelding på eit negativt blogginnlegg. Så eg synest det er grunn til å anta - basert på kontekst - at forlagsfolk bruker begrepet om positive omtaler. Det gjer jo det heile ytterlegare forvirrande.

      Slett
  11. Det er ikke uvanlig at et begrep kan ha flere betydninger i forskjellige kontekster/profesjoner/fagmiljøer. Dette opplever også jeg innenfor mine fagfelt. Jeg setter alltid pris på å få utvidet min horisont og å lære nye ting. Jeg forsto veldig godt det som ble forklart. Det jeg reagerer på er harselleringen forut. I min verden er det helt utenkelig å skulle harsellere med en person utenfor mine fagområder med hensyn til begrepstolkning av faguttrykk, særlig der hvor det samme begrepet faktisk kan ha en annen betydning i dagligtalen. Det kan ses på som nedlatende og som hersketeknikk, hvilket antakelig er grunnen til at ingen andre nå våger å delta i denne diskusjonen lenger. Det var vel ikke hensikten?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har ikke harsellert med deg. Her må du nesten peke på konkrete formuleringer, og forklare hvorfor du mener at det jeg har skrevet ikke er saklig og nøytralt. Det kan være stor forskjell på hva som skrives, og hva folk føler at blir sagt.

      Nedlatende? Det er dristig av deg å si. I diskusjonen du slettet ble du oppfattet som nedlatende av hvor mange - Gro? Beathe? Ingalill? Mulig det var enda flere. Du sov likevel godt om natten, hevdet du, selv når du fikk kommentar om at en ble sint og lei seg på grunn av det du skrev, nettopp fordi det var nedlatende. Hvis din opplevelse av å bli møtt på en nedlatende måte er kjip, håper jeg at du husker det til neste gang noen kaller deg nedlatende.

      Ang. begreper: Hvis du først skal sette deg over andre bokbloggere og ta dem i skole, er det sikkert lurt å sette seg inn i litteraturfaget først, og holde styr på begrepene du bruker med autoritet. Jeg harsellerer ikke med lesere som ikke kan faget mitt. Men i min verden er det langt merkeligere at du forsøker å belære, eller, unnskyld, forklare andre bloggere et fagområde du selv ikke behersker.

      Slett
    2. Harsellere og vere nedlatande? Hersketeknikker? Det var vel eg som skreiv at det blei komisk når du forsøkte å undervise eller "forklare" og samtidig brukte begrep du hadde misforstått. Viss det er dette du meiner er nedlatande og harsellerande, så står eg for det. Eller, eg søv godt om natta, for å bruke dine ord (sidan du først tar opp dette med hersketeknikk, meiner eg).

      Slett
  12. Takk for interessant innlegg. Jeg hadde planer om å gå på dette, men fikk det ikke til, så kjekt med referat. Her er det så mye både i innlegg og kommentarfelt at jeg har mistet oversikten, men velger å kommentere n liten del av innlegget som jeg henger meg opp i. Jeg lurer nemlig fortsatt på hva Ellefsen mener med formidling av litteratur. Det er nemlig dette han mener skjer på bokbloggene, i motsetning til det kritikerne driver med. Som Bjørg og jeg kom frem til i en facebook-diskusjon om hans første kommentar til denne boken, så er litteraturkritikk en liten del av formidlingsfaget, den skriftlige som vurderer teksten. Mange bokbloggere formidler nok i større grad egen leseopplevelse enn litteraturen i seg selv, men han snakker om formidling som fag eller her i ditt referat formidling av litteratur. Det er altså vanskelig å forstå hva han egentlig mener. Mye begrepsforvirring her;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi fikk vel egentlig ikke noe svar på dette under panelsamtalen, Silje. Her som ellers er det selvsagt ulike synspunkter. Verken de profesjonelle kritikerne (med enkelte få unntak, som f.eks. de som opptrer i litteraturmagasiner, skriver essays, lærebøker, masteroppgaver el.l.) eller bokbloggerne driver med litteraturanalyse på veldig høyt nivå. De færreste bloggere har vel heller ikke som ambisjon at absolutt alt man skriver om litteratur "skal stå seg" innenfor et fagfelt man ikke er utdannet på. Innenfor formidling er det også mange variasjoner. Det jeg likevel fikk ut av panelsamtalen var at de fleste var enige i at en vurdering som ender i en konklusjon eller smaksdom, er en kritikk. (Og så kan jo denne være grunn, overfladisk, grundig el.l.)

      Slett
  13. Hele mitt poeng har vært å diskutere hvordan man har lest og forstått en bok, samt hvordan dette kommer til uttrykk på bloggen. Så har jeg kommet i skade for å bruke begrepet "god lesning" (og for den saks skyld "dårlig lesning") uten å være klar over at dette er et begrep som innenfor litteraturvitenskapen betyr noe sånn som nærlesning av en tekst og en dyptpløyende litteraturanalyse. Begrepet "god lesning" dukker opp overalt, også av både forlagsfolk og forfattere når de vet at du skal gå i gang med å lese en bestemt bok.

    Nå har det verken unnsluppet meg eller andre som har lest kommentarfeltet at det er helt latterlig å bruke et slikt begrep når man ikke forstår innholdet. At det kan være tale om begreper som kan ha forskjellig betydning i dagligtale og innenfor et fagfelt, er åpenbart ikke tilstrekkelig for å forhindre at det likevel fremstår som latterlig. Dette poenget har jeg faktisk fått med meg at enkelte mener. :-)

    SvarSlett
  14. Jeg har aldri sagt at det er latterlig å bruke et begrep feil. Nå synes jeg du går inn for å lese meg på vrangen. I mitt hode er det veldig stor forskjell på å påpeke saklig at begreper blir brukt feil, og på å kverulere, harsellere med eller latterliggjøre andre.

    Det jeg reagerte på var heller ikke at du brukte begrepet feil. Jeg reagerte på at du brukte begrepet feil MOT andre bloggere, for å heve deg over dem. Du har vært svært kritisk til blant andre Tine, Beathe og Gro i det siste, og gitt uttrykk for at de begrunner anmeldelsene sine dårlig/feil/overfladisk. I den sammenhengen syntes jeg det var viktig å si at hvis du først skal snakke om svakheter hos andre bloggere, kan du feie for din egen dør først. Det er ikke et forsøk på latterliggjøring, men en oppfordring til redelighet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Her trekker du vel litt for mange konklusjoner, vel? Jeg har ikke vært "svært" kritisk mot noen på generell basis. I den grad jeg har vært konkret, har det vært tale om to blogginnlegg - ikke personer og heller ikke blogginnlegg i flertall. Hvor tar du dette fra? Og fordi jeg har misforstått et begrep, så er jeg plutselig uredelig? Jeg klarer nesten ikke å ta dette alvorlig. Dette er for dumt.

      Slett

Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.

Populære innlegg