Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 27. november 2016

Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 


"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 


Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)



Faksimile fra boka.
Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 


Kart over India, der Goa er
markert med rødt.
Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 


"Var dette hans tapte rike?


Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)


Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 


Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 


I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 


"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)


Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 


"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.


Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)


Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 


"Reise, hvorfor det?"


Jeg møter blikket hans.


"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."


Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)


Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 


Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 


"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)


For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 


Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 


I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 


Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 


Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 


...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».


Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 


Jeg anbefaler denne boka varmt! 


Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke


Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376
ISBN: 9788203361111

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

12 kommentarer:

  1. Flott omtale, nå gleder jeg meg til å lese boken. Har den på lur, men prøver å spare den til julehelga :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Boka er veldig interessant! Og så skriver han så godt! Gled deg!

      Slett
  2. Jeg bare skummet over, for denne boka fikk jeg lyst til å lese. Det er noe merkelig som skjer med oss mennesker at når vi blir eldre, blir bakgrunnen vår spennende.
    Jeg er adoptivmor til barn som nå har tippet 30 år og først nå begynner de å interesser seg for hvor de kommer fra og hvem de er. Det er ikke rart, men spennende. Takk for boktips!

    SvarSlett
    Svar
    1. De fleste av oss får et økende behov for å finne ut hvor vi kommer fra når vi blir eldre, ja. Ganske vanlig det der! Samtidig er det ikke mange som har en så dramatisk familiefortid som Ivo de Figueiredo!

      Håper barna dine finner svarene de leter etter! :-)

      Slett
  3. Jeg så intervjuet med forfatteren hos Brenner, og tenkte at denne må jeg lese. Fint å få en påminnelse gjennom denne grundige og flotte omtalen din. Interessant tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne må du lese! Det er en veldig spennende historie han forteller!

      Jeg må få med meg Brenner-programmet!

      Slett
  4. Bopsky. :-2/01/2017

    Denne boka likte jeg godt! Sitter igjen med følelsen av å ha lært noe, både om mennesker, familierelasjoner - og om kolonihistorie. Forfatteren evner å kombinere både historikeren og forfatteren i seg.
    Lett å trekke paraleller til dagens situasjon hvor talløse flyktninger og immigranter desperat søker å skape bedre liv.
    Vi får lite detaljer om hvor galt det var med familien i Langesund, og kanskje greit at dette ikke males ut med bred pensel. Likevel, skulle gjerne forstå hva og hvorfor ekteskapet havna så til de grader i grøfta? Var det fars personlighet, møtet med den norske småbykulturen, rotløshet, ulikheter osv? Ifølge SSB 2013 ender flest ekteskap mellom norsk kvinne uten innvandrerbakgrunn og mann fra Afrika med skillsmisse.
    Er Norge så vanskelig å tilpasse seg til?
    I motsetning til andre nyere virkelighets baserte bøker, foretas det ikke noe fadermord her. Farens demens kan kanskje leses som en slags straff: livet forsvinner gradvis og visker ut det gode - og det dårlige, mens familien kan vise storsinn og godhet.......
    Min påfølgene bok er Hoems Bror din på prærien. Artig å lese den immigrasjonsfortellingen. Også her er hovedpersonen en ung mann med oppdrift, på jakt etter et bedre liv - og kjærlighet (vil jeg tro....;-)
    Takk for en fin blogg - ser du har med Can: She brings the rain i musikkoversikten - tøft - og ikke så lite obskurt!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for fyldig og god tilbakemelding! Som deg likte jeg denne boka svært godt, og jeg fant den også meget lærerik.

      Jeg tror ikke Norge er mer spesielt enn andre land. Men kontrasten til mange land er nok spesielt stor, siden kvinnenes stilling i Norge er så fri. Legg til traumatisk livshistorie i bagasjen for den som kommer hit, så er det ikke så vanskelig å forstå at det kan bli samlivsproblemer av mindre. :-)

      Jeg synes det er fint at forfatteren ikke begår et fadermord. Han er åpen og ærlig, men ikke utleverende. Far-sønn-forholdet var vanskelig, men det skjer noe når foreldre som tidligere har vært vanskelige, plutselig blir syke. De fleste legger da gammelt agg til side og tar seg av sine gamle foreldre - kanskje særlig når man opplever at de lett blir ofre for andre menneskers utnyttelse.

      Å - kos deg meg Edvard Hoems bøker! Jeg har lest (og omtalt) alle de tre bøkene han har utgitt så langt i serien!

      Ekstra gøy at du har tatt en titt i musikkoversikten min! :-)

      Slett
  5. Bopsky2/04/2017

    Hei igjen, Kloke ord om å legge gammelt agg til side - en slags Tilgivelse, à la Desmund Tutu. Synes det virker vanskelig, men har blitt spart for en slik prøvelse.....
    De fleste bøker jeg kommer over, i hvertfall av spenningslitteratur, handler om det motsatte av å vende det andre kinnet til!
    Jeg ser ikke Brødre av Erling Guldbrandsen (Aschehoug 2016) blandt bøkene dine. Var med til nest siste runde i P2 lytternes romankonkurranse. Beskrivelsen av faren der er vel noe av det mer nådeløse jeg kan komme på på norsk......
    Ellers: på bloggforsiden kan jeg ikke se om det kommer nye kommentarer til bøker som kanskje er omtalte for en tid tilbake, altså en slags "Siste kommentar"? Finnes det en innstilling for det?
    Apropos: Ser at du hører mye på lydbøker: Amtmannens døtre i bilen var intet mindre enn en langvarig gledesstund. Claes Gill ga den en ekstra dimensjon hvor egenlesing ville blitt tungt! Opplesingen kunne få meg til å sitte å høre på lenge etter jeg hadde stoppa motoren!

    SvarSlett
    Svar
    1. Bopsky2/05/2017

      Ooops, skrev at jeg hørte Amtmannens døtre opplest av Claes Gill som lydbok. Hukommelsessvikt: var selvfølgelig Hellemyrsfolket! Nedarvd misere og fattigdommens onde sirkel. Men altså, sterk lytteropplevelse!

      Slett
    2. Bopsky2/05/2017

      Ooops, ooops, begynner jeg å bli surrete? Eilif Armand leste på Cappelens mp3 utgave av Hellemyrsfolket, ikke Claes Gill.... ;-)

      Slett
    3. Takk for fyldig og interessant tilbakemelding på min bokomtale! Morsomt at du nevner "Brødre". Jeg har den boka liggende i lesekøen min.

      Jeg har har også lest/hørt Hellemyrsfolket med Eilif Armand som oppleser. En fantastisk opplevelse! Sterk, ja!

      Jeg vet ikke om det finnes en "siste kommentar"-funksjon, men jeg skal forske på det! :-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.