Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 2. september 2016

Sigurd Falkenberg Mikkelsen: "Arabisk høst - Korrespondentbrev 2011-2016"

Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!

Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire. 


I forordet gjør forfatteren et forsøk på å definere hva Midtøsten er


"Det er et område som omfatter kun mesteparten av den arabiske verden. Hele den sørvestlige delen av den afrikanske Middelhavskysten, Libyia, Algerie, Marokko og Tunisia, er kjent som Maghreb, mens områdene langs det østlige Middelhavet er kjent som Mashriq, der solen står opp, en idé som vi finner igjeni det latinske begrepet Levanten. Egypt ligger som vanlig midt imellom. Regionen omfatter Israel, men også Tyrkia, som er selvskreven i form av sin fortid som kolonimakt da det regjerte som Det ottomanske rike, men ikke geografisk selvskreven, siden en del av Tyrkia ligger i Europa. Iran er både nå og tidligere tett innvevd i den arabiske verden, men skiller seg ut, siden sjia-islam er statsreligion og det er et historisk fiendeforhold mellom arabere og persere. Muslimske land som Afghanistan og Pakistan har derimot mye tydeligere sentral- og sørasiatisk tilknytning, selv om de deler religion med størsteparten av landene i regionen. Nå som Sudan er delt i to, kunne man tenkt seg at den arabisktalende delen ble regnet med til Midtøsten, men som oftest legges den inn under Afrika sør for Sahara." (side 6-7)


Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert. Bokas tittel henspiller i følge forfatteren på den arabiske våren, og antyder at fokuset er på det som skjedde etterpå.


Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ... 


Da forfatteren og hans familie ankom Kairo i august 2011, var det et drøyt halvår siden den arabiske våren for alvor eksploderte, og det var bare en måned siden det norske marerittet den 22. juli. Demonstrasjonene på Tahrir-plassen og avsetting av Hosni Mubarak var tilbakelagt, og i mellomtiden hadde Det muslimske brorskapet sittet med makten i Egypt etter demokratiske valg. I juni samme år demonstrerte folket på ny, og dette førte etter hvert til avsetting også av president Mohamed Morsi. Militæret overtok makten ved et kupp, og i dag er det Abdel Fattah al-Sisi som er president i Egypt. 


Flertallet av korrespondentbrevene er naturlig nok fra Kairo, men Mikkelsen var mye på farten i nabolandene på grunn av jobben som korrespondent. Han var blant annet i Tripoli i Libya like før Gadaffis fall (i begynnelsen av oktober 2011), og beskriver tilstanden i landet mens borgerkrigen raste. Takket være inngripen og hjelp fra Vesten gikk det nokså fort og greit å bli kvitt Gadaffi. Også i Syria hadde man håpet på hjelp fra Vesten på et tidligere stadium, men den hjelpen kom ikke. I stedet oppsto en kaotisk borgerkrig, som presset frem et behov for tilhørighet. I maktvakuumet kunne IS vokse seg sterk, men det var først i 2014 at vi for alvor fikk høre om denne organisasjonen. Da hadde IS okkupert Mosul, en av de største byene i Irak. 


Underveis reflekterer Mikkelsen over sin rolle som journalist. Denne episoden skjedde da han og kona var på vei til sykehuset, hvor hun skulle føde deres andre barn:


"Kontrollpost eller trafikkaos? Jeg håpet på en kontrollpost, der ville det i det minste være en mulighet til å forhandle. Det gikk opp for meg at når det virkelig gjelder, ønsker jeg meg et liv uten historier å fortelle, uten dramatikk, og jeg kunne jo ikke la være å tenke på hvordan jeg som reporter hele tiden griper inn i menneskers liv i deres verste øyeblikk. En far som har mistet en sønn her i Kairo, en forhutlet flyktningfamilie fra Syria på vei over fjellene til Libanon, sårede palestinere på Shifa-sykehuset i Gaza. Journalistene dukker alltid opp, med den største selvfølge, og selv om jeg prøver så godt jeg kan å gjøre det med respekt og verdighet: Jeg er en fremmed som stiller spørsmål til traumatiserte mennesker jeg ikke kjenner." (side 86)


Beskrivelsen av Aleppos ødeleggelse gjør inntrykk, og får meg til å tenke på Francesca Borris bok "I krigen - et vitnesbyrd fra Syria", som jeg tidligere har omtalt på bloggen min. I et korrespondentbrev datert i februar 2014, skriver Mikkelsen følgende:


"I Aleppo var det verst. Der benyttet myndighetene seg av indre stridigheter mellom opposisjonsgruppene til å rykke fram og, de har, kanskje i mangel av ordentlig ammunisjon, begynt å bruke et hjemmesnekret, men grusomt våpen: tønnebomber. Det er tønner stappfulle med sprengstoff, metallbiter og gjerne bensin og diesel slik at de også starter branner. De slippes over lav høyde og dreper selvfølgelig helt vilkårlig. Ifølge opposisjonen ble det drept 1200 mennesker av disse tønnebombene mens forhandlingene pågikk, og Aleppo er i dag en by som er fullstendig ødelagt etter halvannet år med krigføring." (side 93)


Når det gjelder forholdene i Kairo, påpeker Mikkelsen at mye er tapt, og at det verste er at all optimismen og fremtidstroen er borte - den som gjorde at folk organiserte seg på Tahrirplassen. "Se dokumentarfilmen The Square, som nå finnes på nett og har visninger i Norge, og dere vil skjønne hva jeg mener", sier han i et korrespondentbrev i slutten av mars 2014. Selv så jeg The Square under arabiske filmdager den 5. april 2014, og jeg har omtalt filmen her på bloggen. Selv vil jeg i tillegg anbefale filmen "Winter of Discontent", som jeg omtalte på bloggen min i mars 2014. 


Selv om Mikkelsen mener at volden og drapene på journalister som dekker krigshandlingene i Midtøsten blekner sammenlignet med hva andre blir utsatt for, har det noen alvorlige konsekvenser at journalister ikke lenger kan oppholde seg i området uten stor fare for å bli kidnappet av IS eller andre, som i neste omgang selger gislene sine til IS. IS blir premissleverandører for hva som filtreres ut, mens innbyggerne blir overlatt helt til seg selv og sin egen skjebne. Her kan det også være greit å minne om Mah-Rukh Alis bok "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" som kom ut i fjor (liken peker på min omtale av denne boka). Hun berører den samme tematikken. 


"Nyansene forsvinner. Alt det som gjør oss menneskelige, alt det som bryter opp stereotypiene, oss mot dem, dem mot oss. Alt det levende, alt det som er liv druknes i støyen av volden, det være seg vold begått med våpen i hånd eller med ord og bilder. Vi tvinges inn i det sporet de vil ha oss i, et spor der ingen journalister med yrkesstolthet ønsker å være, derfor utfordrer vi noen ganger gjengs oppfatning om hva som er trygt, derfor bøter noen av oss med livet, slik James Foley har gjort. 


Fred over hans minne." (side 121)


Mikkelsen berører også den forferdelige terrorhandlingen i Sousse i Tunisia, der en ung mann skjøt og drepte 38 badeturister på et hotell. 


"Det er som om noe er brutt sammen, som om spillereglene er borte, både her i regionen og i Europa, der menneskeliv ikke lenger betyr noe, der den andre ikke lenger er et menneske, men en størrelse, i verste fall en fiende. For det skal dere vite, det er ikke det kristne Europa IS bruker sine verste midler eller alltid sin råeste ordbruk mot, det er mot andre muslimer, mennesker de ser på som frafalne. Denne fundamentalismen og sterke identitetsbyggingen koblet sammen med troen på en nært forestående apokalypse i et område der all politisk autoritet har mistet sitt moralske grunnlag, er en kraftfull miks. Det gjør ikke situasjonen bedre at alle aktørene her i Midtøsten har annet fore enn å prioritere å sloss mot nettopp denne gruppen." (side 166)


For øvrig påpeker Mikkelsen at IS ikke opererer i et vakuum, men i en borgerkrig der brutalitet, tortur, seksuell vold, kidnappinger, ydmykelser og utpressing er normen. "Eneste forskjell er at IS gjør et offentlig poeng av det." (side 167)


Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".


Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ... 


"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den! 


Utgitt: 2016

Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186
ISBN: 978-82-02-52668-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Sigurd Falkenberg Mikkelsen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.