Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 13. september 2016

Ben Lerner: "På vei fra Atocha stasjon"

Vil verden bedras? 

Jeg hadde aldri hørt om Ben Lerner (f. 1979) da en venn av meg nylig påpekte at denne boka bare måtte jeg lese. "På vei fra Atocha stasjon" (2011) er Lerners første roman, men fra før av er han kjent for sin poesi. Han ble av et samlet kritikerkorps tildelt The Book Believer Award for denne romanen, som kom på listen over årets beste bøker i The New Yorker og en rekke andre sentrale aviser i USA. Boka kom ut på norsk for første gang i fjor. 


Den unge amerikanske poeten Adam Gordon har mottatt et stipend for å reise til Madrid og skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Uten at det noen gang nevnes, skjønner vi etter hvert at årstallet må være 2004, siden terrorangrepet som blant annet rammet Atocha stasjon dette året, er omtalt.  


Adam befinner seg i Madrid, der han hver dag våkner til støyen fra La Plaza Santa Ana. Planen er å gjøre research til den skrivejobben han har påtatt seg. En morgen beveger han seg over til Prado-museet, der han ønsker å studere Weydens Nedtagelsen fra korset. 




Det sitter en mann på hans plass, og plutselig bryter mannen ut i gråt. Adam lurer på om mannen har en "dyp kunstopplevelse". Han er både skeptisk og aldri så lite misunnelig. Selv har han nemlig aldri fått noen slik opplevelse av kunst. 

"Jeg hadde i lang tid vært bekymret for at jeg selv ikke var i stand til å ha noen slik dyp kunstopplevelse, og jeg hadde problemer med å tro at noen hadde hatt slike opplevelser i det hele tatt, i hvert fall noen jeg kjente. Jeg var uhyre skeptisk til folk som hevdet at et dikt eller et stykke musikk hadde "forandret livet deres", særlig siden jeg ofte hadde kjent disse menneskene både før og etter denne opplevelsen, og ikke hadde kunnet registrere noen endring." (side 7)

Etter hvert involveres Adam i kunstmiljøet i Madrid, og han blir kjent med Teresa og Isabel, begge kvinner han føler seg tiltrukket av. Mens han speeder seg på piller og/eller røyker hasj, kjenner han på sin egen hulhet og manglende ekthet. Han later som om han har mye å fare med, men erkjenner for seg selv at det hele er et falsum. For å illudere en personlig dybde han overhode ikke er i besittelse av, lyver han på seg en dårlig barndom. Og plutselig har han også løyet og sagt at moren hans er død av kreft, enda hun lever i beste velgående. Han får mange sympatipoeng fra kvinnene rundt ham, for han appellerer til deres beskyttelsestrang. Selvforakten gnager på samvittigheten hans, og han funderer også på om løgnene kan gjøre at moren faktisk dør. 

"Å fotografere et maleri -, sa jeg hånlig mystisk mens vi så på turistene som sto foran Guernica, og så observerte jeg ansiktet hennes mens denne frasen foldet seg ut til en meditasjon om kunsten i den teknologiske reproduksjonens tidsalder. Jeg kunne si: Blå er en idé om avstand, eller Litteraturen ender i den blåtonen, eller Her finnes det flere konjunktive blåtoner, jeg kunne si: Å skrive med skulptur -, Å tenke det vertikale -, Å avvise et århundres skygge osv., og så se på munnen hennes idet hun gjentok den for seg selv, og lot den klinge med alle mulige resonanser, før hun anvendte den om maleriet igjen." (side 51)

Etter hvert skjønner vi at Adams prosjekt er dømt til å mislykkes. Han er mest av alt opptatt av å dyrke myten om seg selv, gjennom å fremstå som mystisk og fjern, samtidig som han er livredd for å bli avslørt. De gangene noen krever noe av ham, er han skrekkslagen. Problemet er at ingen slipper ham av kroken, overbevist som de er om hans genialitet. Selv når han praktisk talt dummer seg ut og gremmes over det, blir han dyrket som en poet som har forstått en rekke ting og som er så dyp at de må anstrenge seg for å forstå ham. Skjønner de ikke at han er en bløffmaker? tenker Adam ...

"I den grad jeg var poet, hadde jeg blitt det fordi poesien, som er mer intens enn noen annen praksis, ikke kunne komme utenom sin utidsmessighet og marginalitet, og slik utgjorde den en slags erkjennelse av min egen meningsløshet, den ga plass til min onde tro på den gode troen, så og si." (side 113-114)

Noe av det som går aller mest inn på Adam er at han har vært i Granada uten å ha sett Alhambra ... Å dra til Granada uten å ha sett Alhambra ... vel, det gjør man bare ikke. 

"Jeg hadde ikke engang sett Alhambra. Jeg var en voldelig, bipolar, tvangspreget lystløgner. Jeg var en ekte amerikaner. Jeg kom aldri til å få rommet til å flate seg ut, eller splintre det. Jeg var et pothue, kanskje alkoholiker også." (side 177)

Mens jeg leste ble jeg sittende og fundere på om Adam virkelig er en bløff, eller om han selv "bare" frykter at han er det - fordi han er så selvkritisk at han ikke klarer å forstå om han er i stand til å skape stor kunst eller bare noe som ligner. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den dypt ironiske - eller kanskje til og med satiriske - tonen i boka er med på å bekrefte ikke rent få fordommer jeg har mot enkelte former for poesi. Det vil si poesi som er så "høytflyvende" eller virkelighetsfjern at jeg ikke med min beste vilje klarer å få noe ut av det ... Og som mest av alt minner om performancekunst når diktene fremføres ... Kanskje er Adams selvforakt en del av det som gir ham skapende kraft, eller kanskje er det omgivelsene som ikke våger å stille spørsmål ved om det han skaper har noen verdi? Det ligger en tvetydighet i fremstillingen som jeg egentlig ikke klarte å bli helt klok på. Mine fordommer mot amerikanere på "dannelsesreise" i Europa forsterket fornemmelsen av bløff, men er det dét? 

Midt i boka opplever Adam terroranslaget mot Atocha stasjon. Han vekkes opp fra pilledøsen han stort sett har gått i siden han ankom Madrid, og plutselig blir han mer opptatt av kjærligheten. Samtidig bestemmer han seg for at han i hvertfall ikke skal skrive dikt om hendelsen. 

Hva er det egentlig med Adam? Hvorfor ruser han seg hele tiden, og hvorfor klarer han ikke å etablere noen ordentlig nær kontakt med vennene sine? I og med at moren og faren er høyst normale og svært kjærlige, er det ingenting i hans fortid som kan forklare disharmonien med omgivelsene. Her opplevde jeg at historien haltet en del. 

Underveis kjente jeg på at forfatteren endret fortellergrep. Adam er bokas jeg-person, og derfor var det litt underlig å oppleve hvor annerledes terroranslaget mot Atocha stasjon skildres, sammenlignet med alt det andre som skjer før og etter. Fremstillingen er nærmest litt reporteraktig og faktaorientert, mens resten av handlingen flyter avgårde som i en eneste sammenhengende pillerus. Adams personlighet er en studie verdt, men han mangler de klassiske trekkene som f.eks. en sosiopat eller lignende kjennetegnes med. Det er nemlig ikke mye grandiost i hans selvbilde. Kanskje fikk jeg mest av alt bekreftet egne fordommer i forhold til amerikanere spesielt og en viss form for poesi spesielt ... 

Dette er absolutt en bok som det er spennende å få med seg, selv om jeg er litt ambivalent til at den skal være så veldig genial. I og med at forfatteren selv er poet, antar jeg at mye av det han skriver om er hentet fra virkeligheten, uten at det dermed trenger å være noen likhet mellom bokas hovedperson og forfatteren selv. Hvordan skille stor kunst fra noe som ligner, men ikke er det? Hvordan skille ekthet fra skuespilleri rundt "dype kunstopplevelser"? Hvordan våge å være ærlig med omgivelsene, når de trenger å plassere kunstneren på en pidestall for at kunsten skal oppleves opphøyet, overjordisk og verdifull? Hvem tør å tale flertallet imot? Her er det mange lag og mye interessant tematikk! En tematikk som har relevans også på andre områder enn poesien ... 

Utgitt i USA: 2011
Originaltittel: Leaving the Atocha station
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50814-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Ben Lerner (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.