Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 11. april 2016

Haruki Murakami: "Menn uten kvinner"

Murakami innfrir og vel så det!

Det går aldri noe særlig mer enn et drøyt år mellom hver gang jeg har en Haruki Murakami-bok mellom hendene. Den siste var "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" (linken peker til min omtale av boka, og her har jeg også skrevet litt om mitt forhold til forfatteren, med linker til tidligere bokomtaler her på bloggen). Man blir nemlig fort avhengig dersom man er typen som åpner seg for det murakamiske univers! Likevel innrømmer jeg uten videre at det ikke først og fremst er novellene til Murakami som så langt har fascinert meg aller mest. Inntil jeg altså kom over "Menn uten kvinner", den siste novellesamlingen til Murakami med flunkende nytt stoff ... FOR noen noveller, sier jeg bare! 


Haruki Murakami (f. 1949) har skrevet et lass med bøker i årenes løp, og 18 av disse er oversatt til norsk. Tre av disse er "1Q84"


"Menn uten kvinner" inneholder syv noveller. Selv om tittelen skulle indikere at kvinner er fraværende i disse novellene, er dette langt fra tilfelle. Samtlige hovedpersoner er imidlertid menn som på et eller annet vis har kommet bort fra kvinner - enten gjennom bevisste valg eller på grunn av forhold de selv ikke har vært helt herre over. Her, som i det meste av Murakamis forfatterskap, møter vi ensomme menn, fremmedgjorte menn, kjærlighetslengtende menn ... Og selv de som bevisst har valgt bort et for tett forhold til kvinner, som legen Tokai i novellen "Det selvstendige organ", har kvinner like fullt en sentral plass i deres liv. Tokai faller til slutt for eget grep og blir dødelig forelsket - bokstavelig talt! Denne gangen er rollene snudd, for han har møtt sin like ... Nå er det han som blir vraket. Gjør det noen forskjell om et brudd er "sympatisk" eller "brutalt"? Blir kjærligheten noe mindre "dødelig" av den grunn?


"... For det var slik det var å elske noen. Du mister kontrollen over egne følelser, det er som om du slynges rundt av en absurd kraft. Med andre ord var det overhodet ikke noe unormalt det han opplevde. Han var bare dypt forelsket i en kvinne, og redd for å miste henne. Han ønsket å være sammen med henne resten av livet. Hvis han ikke kunne være sammen med henne, ville verden gå under for ham. Det var en helt vanlig og normal følelse. Den var verken merkverdig eller anormal, bare noe som hørte livet til. Tokai la armene i kors og tenkte over det jeg hadde sagt. Det virket ikke som han klarte å svelge dette helt. Kanskje det var vanskelig for ham å ta inn over seg at det "bare var noe som hørte livet til". Eller så var kanskje det han følte, litt annerledes enn en vanlig forelskelse." (side 118)


Kafuku i "Drive My Car" har mistet sin kone i kreftsykdom, og sliter med å forsone seg med at hun var utro mot ham. Han leier inn en kvinnelig sjåfør etter at han har mistet lappen, og novellen handler om samtalene han har med henne til og fra teateret, der han er en kjent skuespiller. Han betror henne om konas siste elsker, Takatsuki, som han gikk inn for å bli kjent med, uten å røpe at han kjente til deres forhold. Takatsuki har et alkoholproblem, og er ellers nokså middelmådig på alle vis. Hvorfor hans kone valgte ham, klarer Kafuku ikke å skjønne. 


"Etter Kafukus mening kunne mennesker som drikker, deles inn i to grupper. Den ene trengte alkoholen for å tørre mer, legge noe til seg selv, mens den andre gruppen drakk for å slipe vekk noe av seg selv. Det var ingen tvil om at Takatsuki hørte til den siste gruppen.


Kafuku visste ikke hva det var Tatsuki bar på som han ville bli kvitt." (side 37)


I novellen "Kino" møter vi Kino, som fordi han kommer hjem en dag for tidlig, overrasker sin kone i ektesengen med sin elsker. Han snur og vender aldri tilbake. I stedet leier han et lokale av sin tante og åpner en bar. Dette kunne ha vært starten på noe nytt og lovende, og lenge ser det også slik ut, inntil han blir innhentet av ... ja, hva da? Seg selv? Også her en mann som nekter seg den glede og sorg som ligger i å tillate seg å føle ... og elske ...


I tittelnovellen "Menn uten kvinner" møter vi en jeg-person som en natt blir vekket av en telefon.


"Når telefonen ringer om natta, høres det alltid så brutalt ut. Det er som om noen forsøker å smadre verden med et grusomt metallredskap. Som representant for menneskeheten er det min plikt å få stanset det, derfor står jeg opp av senga, går ut i stua og løfter av røret. I den andre enden forteller en dyp mannsstemme meg at en kvinne har forlatt denne verden for godt. Stemmen tilhører hennes mann. Slik presenterer han seg i alle fall. "Min kone tok livet av seg onsdag i forrige uke. Jeg tenkte du i det minste burde få vite det." 


I det minste?" (side 249)


Hva har egentlig skjedd? Vår jeg-person var ikke elskeren hennes, slik man kanskje skulle tro. De kjente hverandre for mange år siden. Og hun er ikke den første av hans eks-kjærester som har tatt livet av seg ... Hun er faktisk den tredje ... 


"Det er fort gjort å ende opp som en av mennene uten kvinner. Det er bare å elske en kvinne dypt, og så vente på den dagen hun forsvinner. ... Det skjer før du vet ordet av det. Og har du først blitt en av disse mennene, vil ensomheten trekke dypt inn i deg, som sølt rødvin på et lyst gulvteppe. Den vil lage en flekk som sitter så godt at selv ikke all verdens renholdsekspertise kan fjerne den helt." (side 261-262 


Hva er det som gjør at Murakamis noveller oppleves så fascinerende i "Menn uten kvinner"? For det første skriver Murakami vanvittig godt! Og han er treffsikker og presis når han beskriver ulike menneskers personligheter og beveggrunner. Det blir aldri platt, klisjéfylt eller stereotypt. 


Noe av det jeg opplevde som en sterk kvalitet ved akkurat denne novellesamlingen, er at novellene tematisk hører sammen, samtidig som hver novelle tilfører noe helt nytt. Hver av novellene kunne uten problem ha blitt en roman, fordi de er komplekse i sitt innhold. Her er den murakam-magiske realismen stort sett fraværende, selv om den sniker seg inn spesielt i novellene "Kino" og "Da Samsa ble forelsket". Den fremmedgjorte, ensomme og kjærlighetslengtende mannen går igjen som en rød tråd. Og selv han som tror seg fri fra den slags trivialiteter, blir fanget i dette, og det han opplever blir for ham så sjokkartet at han tar sin død av det. Novellene har gode og tankevekkende avslutninger, alle med den effekt at man som leser blir sittende og gruble til slutt. Som leser merker jeg at det er en forfatter med livserfaring som står bak tekstene, og akkurat det kan jeg like. Jeg tror nemlig at man må ha opplevd litt selv for å kunne skrive slik Murakami gjør. Som den sammenligningen han et sted gjør med et tres årringer. Dersom alle somre og vintre er milde, blir det ingen årringer. Årringene kommer når man får brynt seg ... 


Samtlige av novellene inneholder henvisninger til jazz, og med Spotify og all verdens musikk tilgjengelig bare tastetrykk unna, ble det til at jeg hørte på musikken som ble nevnt underveis. Det satte meg i den rette murakamiske stemningen, rett og slett fordi musikken fremkaller en melankolsk ensomhetsfølelse, fortrinnsvis av det gode slaget bare for å ha presisert dét! 


Ellers merket jeg meg at det ikke er Ika Kaminka som har oversatt denne boka, men Yngve Johan Larsen. Det synes jeg han har gjort med stil. Som en anmelder i NRK har nevnt, reagerte imidlertid også jeg på at Kitaru fra novellen "Yesterday", som snakker Kansai-dialekt, blir tillagt Odda-dialekt i oversettelsen. Det er likevel atskillig mer sofistikert enn hangen til å tillegge personer med dialekt østkant-oslosk i de norske oversettelsene. Ingenting irriterer meg mer i oversatte bøker enn akkurat det. Jeg trenger imidlertid ikke Odda-dialekt på en japansk bok-person for å skjønne at det snakkes dialekt.


Denne novellesamlingen anbefaler jeg varmt! 


Utgitt i Japan: 2013/2014

Originaltittel: Onna no inai otokotachi
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 267
ISBN:978-82-530-3838-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

6 kommentarer:

  1. Denne har jeg også kost meg med de siste dagene. Det eneste jeg har å utsette er at den er alt for kort! For en klok mann den godeste Murakami er, jeg får så utrolig mye ut av det han skriver, og denne samlingen var spesielt god.
    Jeg likte heller ikke Odda-dialekten, men leste Yesterday før jeg fikk vite at dialekten var fra Odda, så jeg knotet på forskjellige dialekter mens jeg leste. Lenker til deg på omtalen min, som ligger klar og kommer en av dagene :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Visst er boka alt for kort!

      Selv koste jeg meg med at novellene - i alle fall de første - var ganske lange. På den måten ble det ordentlige historier ut av det.

      Som deg knotet jeg veldig med Odda-dialekten til å begynne med. Jeg skjønte ikke helt poenget med den ...

      Slett
  2. Jeg startet på denne i dag, og har derfor ikke lest hva du har skrevet nå, men kommer tilbake til det. Jeg er også en stor beundrer til hans bøker og storkoser meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, er ikke Murakamis bøker bare vidunderlige! Jeg har faktisk flere uleste bøker av ham liggende, så jeg har enda mer å glede meg til.

      Slett
  3. Har enda ikke lest noe av denne forfatteren men du har igjen skrevet en omtale som inspirerer meg til å ville lese. Så tusen takk for tips :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er du bare nødt til å bli kjent med Murakami, Beathe!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.