Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 28. mars 2016

Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:


Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)
"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt.

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.