Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 29. mars 2016

Stig Stenslie og Marte Kjær Galtung: "49 myter om Kina"

Alt du trodde at du visste om Kina, men som ikke stemmer ...

Forfatterne bak boka "49 myter om Kina" er Stig Stenslie (f. 1975) og Marte Kjær Galtung (f. 1976). Han har doktorgrad i statsvitenskap og har utgitt flere bøker om Midtøsten. Hun er sosialantropolog, og har tidligere utgitt "Kina. Folket, historien, politikken, kulturen". Begge er ansatt i Forsvaret. 

Østen generelt og Kina spesielt har i grunnen alltid interessert meg. Likevel er det ikke før det siste året at jeg har vært i Kina; først i Hong Kong i fjor høst og nylig i Beijing nå i vår. Jeg har hittil laget ti blogginnlegg om Hong Kong, og ett om Beijing. I 2012 skrev jeg om Arne Jon Isachsens bok "Kinas vei", og jeg har skrevet flere innlegg om Torbjørn Færøvik og hans bøker. Ellers kan jeg nevne noen kinesiske forfattere jeg i årenes løp har festet meg ved: Xinran, Yu Hua, Yiyun Li, Yan Lianke, Amy Tan ... bare for å nevne noen. Og så er jeg veldig glad i kinesisk film, med skuespillere som Gong Li som en av mine store favoritter - i tillegg til at Zhang Yimou og Zhang Yuan er regissører som alltid vil få mine sanser skjerpet hver gang deres filmer dukker opp i min vei. Jeg nevner også et par Dogwoof-dokumentarfilmer om Kina: "Last train home" og "On a Tightrope". (Alle linker peker på mine omtaler av hhv. bøker og filmer.)

Egentlig hadde jeg planer om å få lest "49 myter om Kina" før Beijing-turen, men slik ble det ikke, dessverre ... Da jeg imidlertid først kom i gang med boka, klarte jeg ikke å legge den fra meg. Så spennende er stoffet fremstilt, og så interessant fant jeg det jeg leste. Stenslie og Galtung er dyktige fortellere, og måten de setter ting i perspektiv på, gjorde meg atskillig klokere under lesingen. Egentlig koker alt ned til en setning som står på bokas vaskeseddel: "Kanskje er ikke landet så fremmed likevel.


Kart over Kina

Boka er delt i fire. Den første delen tar for seg myter om historie og kultur, den andre delen om ideologi og politikk, den tredje delen om samfunn og økonomi og den fjerde og siste delen om forholdet til omverdenen. En for en avkles den ene myten etter den andre. Noen er skapt av mennesker/stater som ønsker å skape et fiendebilde av Kina - andre er skapt ved at kinesiske myndigheter kanskje ikke har vært de flinkeste til å tenke på omdømmet sitt før de agerer i verdenspolitikken. 

Bildet av "den typiske kineser" ble skapt for mange århundrer siden. Den venetianske oppdageren Marco Polo (f. 1254 d. 1324) hevdet å ha vært i Kina, noe det er god grunn til å stille seg meget tvilende til. For hvorfor inneholdt hans reisebeskrivelser ingenting om den kinesiske muren, skrifttegnene, kvinnenes snørte føtter eller te-kulturen? Marco Polo skapte like fullt myten om kineserne som et mystisk og svært fremmedartet folk. 

Forfatterne skriver om hvordan oppfatningen av Kina har svingt i årenes løp. Etter innføringen av kommunismen ble landet betraktet som et underbruk av Sovjetunionen, og en vesentlig bidragsyter under den kalde krigen. Etter Maos død åpnet Kina seg gradvis mer og mer opp, men landets omdømme fikk et kraftig slag for baugen etter massakren på Den himmelske freds plass (Tiananmen-massakren) i 1989. Da Kina ble med i "krigen mot terror" etter 11. september 2001, kom landet atter inn i verdensvarmen. 


Den himmelske freds plass og Mao-mausoleet i bakgrunnen.
(Foto: RMC)
I de senere år har den kinesiske økonomien gått så det suser - parallelt med den vestlige finanskrisen - og Kina investerer villig vekk i mange land. Dette har på nytt skapt økt frykt for Kina - fordi landet kan bli for mektig og skape ubalanse i verdensfreden. Da Norge tildelte fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010, ble opplevelsen av manglende oppfølgning av grunnleggende menneskerettigheter atter forsterket. Dette var ikke en sak som styrket Kinas omdømme i verdensopinionen. Samtidig demonstrerte Kina at landet har makt til å gi sine fornærmede følelser alvorlige økonomiske konsekvenser for et lite land som Norge. 

"Selv om det offisielle Kina i mange sammenhenger er vanskelig å forstå og like, er det kinesiske folket lettere å sette pris på og å bli glad i. ... Regimet i Beijing sliter med et dårligere renommé enn nasjonen. ..." (side 22)


Et situasjonsbilde fra subwayen i Beijing -
det er ikke mye som skiller dette bildet fra
en hvilken som helst T-bane f.eks. i Oslo.
Det måtte i så fall være at alle har mørkt
hår ... (Foto: RMC)
I den delen av boka som handler om historie og kultur, tas en rekke myter opp til analyse. Er det f.eks. korrekt at Kina har 5000 års uavbrutt historie? Og med historie refereres det til skriftlige kilder - ikke muntlige overleveringer. Betyr det at Kina kalles "Midtens rike" at kineserne har grandiose tanker om seg selv som verdens midtpunkt? Går kinesisk historie i sirkler - dvs. at den gjentar og gjentar seg selv? Har Kina ingen krigerkultur? Og enda verre: er kinesisk kultur virkelig uforenlig med demokrati? Og var Mao et monster? Nei, nei og atter nei! 

"Mao fortjener en streng historisk dom. Og forsøk på å trenge inn i hans psyke er en oppskrift på å selge bøker. Men dette bidrar i liten grad til forståelsen av denen skjellsettende perioden i Kinas historie, eller av Mao." (side 67)

Det fantes også positive sider ved Maos politikk, skriver forfatterne. Han samlet Kina etter tiår med okkupasjon og borgerkrig, han utviklet industri og infrastruktur og la slik fundamentet for den økonomiske veksten for hans etterfølgere. Andelen av lesekyndige gikk opp fra 20% til over 65 %, og den gjennomsnittlige levealderen ble doblet. Disse tingene er viktig å ta med for å forstå hvorfor så mange kinesere er mer positiv til Mao enn vi kanskje tror. 

Bokas andre del, som handler om ideologi og politikk, starter med myten om at kommunismen er død. Det er den ikke i Kina, selv om innholdet i ideologien er endret i årenes løp. Her gjelder det å ha partiboka i orden dersom man drømmer om å gjøre karriere.

"Kommunismen er hellig og kan ikke røres. Årsaken er at regimet bruker ideologi for å legitimere sin rett til å styre. Mens den verste forbrytelsen i dagens Kina er å organisere politisk opposisjon mot partiet, er den nest verste å stille spørsmål ved dets ideologiske standpunkter. Ideologien er i stadig utvikling, og kommunistisk tankegods tilpasses landets skiftende behov. Partiets dogmer utvikles innenfor rammene av Den sentrale partiskolen og de tallrike statlige tankesmiene, som for eksempel Det kinesiske akademiet for samfunnsfag (CASS) med 2200 ansatte. Partiet investerer også mye ressurser i å gi sine millioner av medlemmer solid ideologisk skolering. For hvert opprykk må alle partimedlemmer innom partiskolene, hvor de oppdateres på de siste ideologiske føringene fra toppledelsen." (side 74)

Ekstra interessant fant jeg kapitlet som tar for seg kinesiske mediers frihet til å trykke kritiske nyheter. Det er faktisk en myte at kinesiske journalister hele tiden må veie sine ord på gullvekt for å unngå å bli arrestert. Temaer som klima, miljø, korrupsjon og brudd på grunnleggende rettigheter er i dag hverdagskost for kinesiske avislesere - og nyhetsstoffet er viktig for at politikerne skal kunne vite hva som skjer rundt i det enorme landet. Generelt kan man si at desto høyere opp i systemet eierne av aktuelle avis befinner seg, desto friere står avisen rent journalistisk. Det er enklere for en hovedstadsavis å kritisere lokale forhold et sted enn for en liten lokalavis å kritisere Beijing-politikerne. 

For øvrig avkles også myten om at Falun Gong kun er en bevegelse uten formell organisasjon eller politisk agenda, som kun dreier seg om qigong, pusteøvelser og meditasjon. Så kan man selvsagt mene at det er forkastelig at Falun Gong forfølges og forbys i Kina, men det er altså ikke uten grunn eller helt vilkårlig at bevegelsen er forbudt. "At det er mulig å forklare hvorfor Falun Gong blir forfulgt, innebærer selvsagt ikke at det er rimelig å forsvare det." (side 101)

Ingen kan styre et land over tid uten legitimitet. Det viser historien gang på gang. Lederskapets evne til å sikre stabilitet og økonomisk vekst for folket, er i så måte avgjørende.  At partiet også kan vise til solide økonomiske resultater sikrer legitimitet. Dessuten evnen til å gjenreise folkets stolthet! "I motsetning til hva Jagland hevder, er det grunn til å tro at store deler av den kinesiske befolkningen støtter Kommunistpartiet." (side 115)

I bokas tredje del om samfunn og økonomi kommer forfatterne inn på hvorvidt kineserne er et homogent folk. Da boka ble skrevet i 2012/2013, var det 1,34 milliarder kinesere i Kina. Hvert femte menneske på jorda er kineser. Men selv om det er mye som binder kineserne sammen, er det store forskjeller mellom dem som bor i nord og sør, i vest og i øst. Selv om 90% er han-kinesere, er Kina en flernasjonal stat. Offisielt er det 56 ulike etniske grupper i Kina. Mest sannsynlig er det i realiteten mange flere. Og selv om mandarin er det offisielle språket, er det svært mange ulike dialekter som innbyrdes er så forskjellige at kineserne ikke forstår alle. Syv språk inngår i det som regnes som kinesisk: wu, kantonesisk, xiang, hakka, min, gan og mandarin.

"Ideen om at "Kina Inc." er i ferd med å kjøpe opp verden, etter direktiver fra myndighetene i Beijing, er ... feilaktig, og er - satt på spissen - en moderne utgave av forestillingen om "den gule fare". Frykten for kinesiske investeringer skiller seg ikke vesentlig fra frykten en hadde for japanske oppkjøp i Vesten, særlig i USA, på 1980- og 90-tallet. Japanske selskaper var også ofte statseide, og ble følgelig betraktet som instrumenter for skumle japanere med intet mindre enn verdensdominans for øye. Kinesiske selskaper er i ferd med å bli formidable konkurrenter for vestlige selskaper. Men disse selskapenes mål er i all hovedsak kommersielle. De ønsker å få markedsandeler både hjemme og ute. I likhet med alle andre multinasjonale selskaper i verden." (side 145)

Og det er da jeg tenker: hvorfor blir det ikke ramaskrik av at amerikanske selskaper kjøper opp alt lokalt initiativ og etablerer Espresso House - for å ta ett eksempel - overalt? Mangfoldet i lokalmiljøet blir drept, og det pøses inn penger på i utgangspunktet ikke drivverdige kafeer som selger dritt-kaffe, uten at det affiserer eierne det minste. Slik kan de holde det gående i årevis, inntil vi ikke har noe annet valg enn å gå på Espresso House, fordi det ikke finnes alternativer ... hvis vi absolutt vil på kafé ...

Det var faktisk oppløftende å lese at heller ikke påstanden om at Kina har et økonomisk balletak på USA stemmer. Tvert i mot er begge land gjensidig avhengige av hverandre, og dette balanserer hårfint. Det er noe med at dersom du skylder banken en million, er det ditt problem. Dersom du skylder banken 100 millioner, er det derimot banken som har et problem ... 

Det siste kapittelet handler om myter om forholdet til omverdenen. Her avkles myter om at kineserne er rasister (bildet er i alle fall mye mer nyansert), at Kina koloniserer Afrika og at det 21. århundret tilhører Kina. 

"Kinas historiske comeback er imponerende. Men så lenge Beijing ikke lykkes med å bedre landets internasjonale omdømme - og bli mer tiltrekkende for andre land, er det lite sannsynlig at det 21. århundre vil tilhøre Kina." (side 178)

Det er heller ingen grunn til å "frykte" at kinesisk vil bli det nye verdensspråket, selv om flest mennesker i verden snakker kinesisk. Årsaken er at språket er for vanskelig, og at engelsk er så grunnleggende etablert som verdensspråk i de fleste skolesystemer i verden. 

Er det grunn til å frykte Kina militært? Nei, mener forfatterne. Fremdeles når ikke det kinesiske forvarsbudsjettet det amerikanske til knærne. Dessuten har USA 662 militærbaser i utlandet, mens Kina ikke har noen. Antall formelle militærallianser for Kina 1 - for USA minst 50. Osv. ... 

Trodde du at Kina er en klimaversting? Det er jo det vi hører rundt forbi. Kinesiske myndigheter er imidlertid opptatt av miljø- og klimaproblemer, og landet er i ferd med å bli en mer aktiv deltaker i internasjonalt samarbeid. 


Smogen lå som et grått teppe over byen de første dagene under mitt Beijing-
besøk tidligere denne måneden. (Foto: RMC)
"Den største innsatsen gjøres innenlands, men også internasjonalt er Kina i ferd med å bli en mer aktiv deltaker. Myndighetene innser at det trengs internasjonalt samarbeid for å møte klimautfordringene. De trenger ikke å bekymre seg for å bli gjenvalgt, og har større rom for å ta upopulære avgjørelser - kanskje nettopp det som trengs for miljøet." (side 192)

Blander Kina seg aldri inn i andre staters indre anliggender? Vel ... også dette er en myte som ikke stemmer. Men virkemidlene er nok noe annerledes enn det vi normalt forbinder med innblanding (les: invasjon). Press og påvirkning er virkemidler kinesiske myndigheter tyr til, jf. det som skjedde etter at fredsprisen ble tildelt en kinesisk dissident. Beijing bruker også belønning for å få andre stater til å gjøre som Kina vil.

"49 myter om Kina" inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har vært innom i dette innlegget. Boka er virkelig interessant og lærerik, og spesielt satte jeg pris på alle nyansene som kom frem underveis. Allerede i tittelen - at boka handler om myter - får vi en pekepinn om at formålet er å utfordre oppleste og vedtatte "sannheter" om Kina. Ved å gå bak mytene, lete etter opprinnelsen og ikke minst utfordre motivene til dem som har fremsatt diverse påstander, får vi et helt annet bilde av landet. Selvsagt kan det ikke stikkes under en stol at kinesiske myndigheter sliter med et omdømmeproblem i forhold til hvordan de håndterer grunnleggende menneskerettigheter. Samtidig er landet kanskje - selv om vi ikke liker å innrømme det - blant de mest "vellykkede" diktaturer i verden. Et diktatur som har vært i stand til å fornye seg og tilpasse seg moderne samfunnsstrukturer etter hvert som det har blitt nødvendig. Hva skjer dersom Kina raser sammen? Det tør vi ikke en gang å tenke på ... 

Etter å ha vært i Kina er jeg blitt enda mer nysgjerrig på landet, og jeg håper at jeg vil få flere muligheter til å reise til dit i fremtiden. Jeg har også lyst til å lese mer om landets kultur og politiske situasjon, og har flere bøker liggende på vent. 

Jeg anbefaler "49 myter om Kina" for alle som ønsker å sette seg mer inn i hva Kina egentlig står for! Forfatterne har et solid belegg bak sine vurderinger og analyser, noe ikke minst det imponerende noteverket bakerst i boka viser med all tydelighet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Pax
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-530-3613-7
Boka har jeg kjøpt selv.

mandag 28. mars 2016

Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:


Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)
"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt.

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ekeberg skulpturpark - påsken 2016


Jeg har skrevet om Ekeberg skulpturpark tidligere - i dette blogginnlegget fra 2013. Siden har jeg vært der noen ganger til. Som regel må mannen min og jeg ha besøk utenbys fra for å få et "påskudd" til å besøke den flotte parken. 

En av mine favoritter er Per Ungs skulptur av mor og barn



I år var påskeværet riktig begredelig, men den ene dagen vi valgte å besøke parken var det flott vær. Jeg benyttet anledningen til å ta noen bilder, og denne gangen ønsker jeg å vise dem frem i svart hvitt. 

På vei opp fra Ekebergrestauranten til toppen av Ekebergåsen bør man stoppe opp ved Tony Ourslers installasjon Klang. Her er det mange detaljer å legge merke til. 



Det er mange spor etter både vikingtid og jernalder i parken, og dette er behørlig merket underveis. 



En del av skulpturene og installasjonene er fascinerende - som dette konkave ansiktet av kunstneren Hilde Mæhlum. Når man tar bilde av dette ansiktet, ser det helt vanlig ut, som om ansiktet er konvekst - ikke konkav. 



Siden sist jeg besøkte parken, har det kommet noen nye skulpturer. Som denne engelen av Damien Hirst - Anatomy of an Angel. Jeg kan i alle fall ikke huske at den sto der sist gang.



Et yndet fotoobjekt i parken er selvsagt Walking Woman av kunstneren Sean Henry. De fleste velger å la seg avbilde mens de holder denne asiatiske kvinnen, som er mer enn to meter høy, i hånda. 



Da vi gikk rundt i parken, var det nesten ikke folk der. Etter hvert støtte vi på et og annet menneske, som denne eldre mannen som jobbet seg oppover bakkene, mens vi var på vei ned igjen. 



Den tissende kvinnen eller Fideicommissum av Ann-Sofi Sidén fornemmer jeg også er ny, men det er selvsagt mulig at jeg har oversett henne på tidligere turer. Det interessante med denne skulpturen er hvor annerledes den fremstår alt etter hvilken vinkel man betrakter den fra. 



Ikke glem å gå på nedsiden av veien for Ekebergrestauranten når du først er i området. Der står nemlig ikke rent få av skulpturene som det virkelig er vel verdt å få med seg. Som denne statuen - Eva - av Auguste Rodin. (Jeg har for øvrig tidligere delt noen bilder fra Rodin-museet i Paris her på bloggen - og jeg nevner samtidig en film om Camille Claudel fra 1988, som jeg tidligere har anmeldt her. En periode av hennes liv hadde hun et forhold til Auguste Rodin.)



Helt til slutt nevner jeg skulpturen av Venus de Milo aux tiroirs av Salvador Dalí

dette nettstedet, som jeg har linket til i dette innlegget, kan du lese mer om skulpturene! Skulpturparken er en av Oslos viktigste severdigheter, og noe vi kan være riktig stolt av! 

På en godværsdag kan man nyte en fantastisk utsikt utover Oslo, med Barcode i front på Ekeberg restaurant-siden! Dessuten ligger Oslofjorden der i all sin prakt, og denne kan nytes inne fra parken! Jeg anbefaler å ta med en piknik-kurv, fordi det er rikelig med steder å sette seg ned, og samtidig nye utsikten! Eller du kan planlegge et besøk innom Ekeberg-resturanten, hvor det er plenty av muligheter for servering. I høysesongen er det nok lurt å bestille bord på forhånd.


søndag 27. mars 2016

Beijing - et første inntrykk

Beijing - i begynnelsen av vårt opphold, lå det et teppe av smog over byen.
(Foto: RMC)
For et par uker siden var mannen min og jeg på en ukes ferietur i Bejing. De som har fulgt meg en stund her på bloggen, vet at vi for et halvt år siden var i Hong Kong, fordi jeg så langt har skrevet ti innlegg om dette - både med reisetips, formidling av inntrykk og bilder. 

Munkene som holder til i Lama Temple, en av Beijings turistattraksjoner.
(Foto: RMC)
I dette innlegget ønsker jeg å gi et første inntrykk av Beijing, ispedd noen viktige råd og med mange bilder. Og for å ta det første med en gang: Det er himmelvid forskjell på Hong Kong og Beijing! Felles for begge er imidlertid at de er millionbyer. Beijing har 22 millioner registrerte innbyggere og er en enormt stor by, mens Hong Kong er mye mer fortettet (med rundt 8 millioner innbyggere i hele Hong Kong). I Hong Kong by kan man faktisk gå fra den ene enden av byen til den andre, mens det kan man i grunnen bare glemme i Beijing. Da blir man eventuelt gående en stund ... Hong Kong er Asias New York - Beijing er først og fremst en by for kinesere (men dette kommer til å endre seg - det er jeg overbevist om). Og slik kunne jeg fortsette ... 

Giant Panda i Beijing Zoo (Foto: RMC)
Når du skal reise til Kina, trenger du visum (noe du f.eks. ikke trenger til Hong Kong, som er en helt egen administrativ enhet i Kina). Det er lurt å søke om visum minst en måned før du reiser, fordi du ikke kan vite eksakt hvor lang tid dette vil ta. Når du møter opp på ambassaden for å søke om visum, trenger du både utskrift av hotellbestillingen din og flybillettene, i tillegg til at du må være forberedt på å legge igjen passet ditt (det betyr at du ha bestilt hotell på tidspunktet for visum-søking). For oss tok søkeprosessen nøyaktig en uke. 

Inngangen til Den forbudte by, men bilde av Mao på utsiden - et kjent
landemerke i Beijing (Foto: RMC)
Vi reiste med SAS via København, og fra København til Beijing tok det mellom ni og ti timer i ren flytid. Regn imidlertid med at det tar 15-17 timer fra du forlater heimen og til du sjekker inn på hotellet ditt i Beijing. Beijing ligger syv timer foran oss. Det betyr at du tar ut de verste ulempene med jetlag når du kommer frem, mens det ikke er ille å komme hjem igjen fordi du da vinner timene tilbake.

I en by med rundt 5 millioner biler og restriksjoner på anskaffelse av bil,
er kreativiteten stor mht. andre former for fremkomstmidler. (Foto: RMC)
Fra flyplassen utenfor Beijing (en av verdens største) går det tog inn til Beijing sentrum. For oss passet det best å gå av på Dongzhimen Station. Togbillettene kostet 25 Yuan pr. person (om jeg ikke husker helt feil), og 1 Yuan var på dette tidspunktet lik 1,3 norske kroner. Underveis ble vi forsøkt lurt til å ta taxi til den nette sum av 800 Yuan fra flyplassen og inn til sentrum. Ikke gå i denne fellen! Det fungerer greit å ta toget inn til byen, fordi alt er utrolig godt merket på engelsk. Dessuten er taxi veldig billig i Beijing, og 800 Yuan er blodpris uansett hvor du skal. (Under vårt Beijing-opphold "slet" vi med å komme opp i taxi-regninger i størrelsesorden 30-50 Yuan ...)

Fascinerende hvordan alt i trafikken rett og slett fungerer utmerket! Selv
hadde jeg hjertet i halsen mange ganger, fordi jeg tenkte at "dette kan
umulig gå bra!" - men det gjorde det! Vi så ikke en eneste ulykke i trafikken
mens vi var i Beijing, selv om det sies at det er en del. (Foto: RMC)
Derimot oppdaget vi at det ikke var like så greit å komme seg fra togstasjonen og til hotellet vårt, fordi taxisjåførene som regel ikke forstår et eneste ord på engelsk. Noe jeg derfor skulle ønske at noen hadde fortalt oss før vi dro, var følgende: ta for all del med en lapp med hotellets navn og adresse - på kinesisk! Det er ofte det eneste som fungerer! Vi slet faktisk litt for å komme oss til hotellet. Når du først har kommet deg på hotellet, vil hotellbetjeningen sørge for at du blir utstyrt med en lapp med en oversikt over alle de viktigste severdighetene både på engelsk og kinesisk. Når du senere tar taxi, peker du på lappen hvor du skal. Denne lappen du ha med over alt - ellers risikerer du problemer, rett og slett. (Vi glemte lappen hjemme en kveld, og det ble en frustrerende opplevelse ... skjønt vi kom oss hjem til slutt ...)

Ved Den forbudte by. Etter hvert som vi gjorde oss kjent i Beijing, oppdaget vi
at det kinesiske folket er sammensatt av mange ulike folkegrupper. De er
svært forskjellige. Noen er veldig små og andre er relativt høye. Mange har
ikke det vi spesifikt tenker som kinesisk utseende. Det hadde først og fremst
de som kom fra provinsen, og som var turister i eget land. (Foto: RMC)
For øvrig kan jeg anbefale subwayen i Beijing. Her er det godt tekstet også på engelsk, og systemet er det samme som i alle andre storbyer. De kinesiske navnene er vanskelige - ikke minst å huske - også på engelsk, men dersom du har med et kart og vet hvor du er og hvor du skal, finner du ut av det til slutt. Ikke gi opp dersom du ikke får det til med en gang. Av og til er det nemlig vanskelig å få tak i taxi, og da er det greit med en plan B. Å ta subwayen er billig. Det koster ca. 3-5 Yuan pr. tur, og du må skaffe deg et reisekort for å kunne reise med subwayen (på samme måte som i Oslo). Personsikkerheten er stor fordi alle passasjerer og baggasje skannes ved hver eneste stasjon. Et sterkt apropos i forhold til den terroren vi har vært vitne til i Europa de siste årene ... 

Vi bodde på Eclat Hotel i Beijing - et utrolig lekkert hotell til en høyst
overkommelig pris sett med vestlige øyne. (Foto: RMC)
De to første dagene vi tilbrakte i Beijing, hang smogen tett over byen. Det var faktisk så ille at det var vanskelig å se lenger enn noen få kvartaler fra der vi sto. Det var som å være innhyllet i et mørkegrått teppe av tåke, og bruken av munnbind var utbredt. Vi fikk også utdelt munnbind på hotellet (men brukte dem ikke), med store beklagelser på grunn av "the weather". Men det var forurensningen som skapte problemene - i tillegg til mangel på bevegelse i luften. Den tredje dagen blåste det litt opp, og dermed ble det blå himmel og atskillig bedre luft. 

Syklister kom susende i et eneste kjør ... (Foto: RMC)
Tidligere var Beijing omgitt av mange sterkt forurensende fabrikker, og det er nok tilfelle også i dag, selv om myndighetene i Kina har blitt atskillig mer opptatt av miljøvern i årenes løp. Det som skaper veldig mye problemer i forhold til smogen, er i tillegg til at byen er omgitt av høye fjell, alle bilene. 5 millioner biler kjører rundt i Beijings gater, og dette alene innebærer et gigantisk miljøproblem. Vi hadde en interessant diskusjon med en av guidene våre om akkurat dette. Mens myndighetene i Kina har innført sterke restriksjoner på hvem som får lov til å ha bil overhode, kunne vi fortelle om bompenge-reguleringen i Norge. Felles for begge tiltak er begrensning av personbiltrafikken. I følge Katie Melua er det om lag "Nine Million Bicycles in Beijing", og det fikk vi i grunnen godt bekreftet i løpet av vårt opphold. Og sjelden har jeg sett så mange halvmotoriserte kjøretøy - eller "tapetserte mopeder" som mannen min ynder å kalle dette. Man trenger fremkomstmidler i denne byen, og fantasien er stor for alle dem som ikke får gleden av å eie sin egen bil. 

Kunsten på Hotel Eclat. (Foto: RMC)
Hotellet vi bodde på var av typen det virkelig er verdt å anbefale videre! Eclat Hotel inneholdt mye kunst, og det var virkelig lekkert overalt. Nå kan jeg selvsagt ikke garantere for det fremtidige prisnivået på hotellet - ikke annet enn at den prisen vi betalte var helt ok, sett med vestlige øyne. Dersom man ikke skal bo midt i Beijing sentrum, sies det at man bør bo øst for f.eks. Den forbudte by. Der er det mer restauranter, butikker og liv i gatene enn vest for sentrum. Hotel Eclat lå i den østlige delen av byen, ikke langt unna The Place.

Regn med å være en attraksjon i attraksjonen dersom du
er vestlig turist i Beijing. Smil til fotografen, så får de
et bilde de stolt kan vise frem til familien der hjemme!
(Foto: RMC)
Inntrykket vi fikk av menneskene i Beijing, var så og si utelukkende positivt. Vi skilte oss stort sett godt ut uansett hvor vi bevegde oss, og generelt kan jeg si at lokalbefolkningen i Beijing virket godt vant med utlendinger. Inne på de store turistattraksjonene var det imidlertid mange kinesiske turister fra provinsen, og mange glante helt uhemmet. Men det gjorde vel på sett og vis vi også. At mange tok bilder av oss - både litt skjult og i full offentlighet - det gjorde vi også ... Så vi smilte og gjorde det vi kunne for at bildene som ble tatt av oss skulle bli så bra som mulig for dem som tok disse. En og annen gang spurte folk - særlig de unge - om de kunne få ta bilde av oss, og noen ganger ønsket de å være med på bildene selv. Godt råd: vær med på dette! Det er uansett godt ment fra dem som spør! Og er det noe både vi og lokalbefolkningen ønsker så er det å sitte igjen med inntrykket av at vi ikke er forskjellige likevel, når alt kommer til alt. Det er i alle fall det jeg er ute etter - både når jeg leser, ser film og reiser: å oppleve at folk er folk uansett hvor de kommer fra!

Mannen min stilte opp og lot seg fotografere! (Foto: RMC)
Beijing er en veldig moderne by, og selv om det selvsagt er mye man ikke får øye på når man bare er turist, satt vi igjen med et inntrykk av et samfunn som fungerer. Menneskene rundt oss virket blide, de var pent kledd og "alle" hadde smartphones som de satt med nesen nedi f.eks. på subway´en. Butikkene var fulle av kjente merkevarer, og det manglet tilsynelatende ingenting. 

Inne i den forbudte by var det mye forskjellig som foregikk.
Da vi gikk forbi et film-team, og jeg dro opp
kameraet, stilte disse to umiddelbart opp. Riktig flotte
var de! (Foto: RMC)
De mest typiske kinesiske tingene som det kan være vel verdt å få med seg hjem i kofferten, er silke, porselen, kalligrafi og annen kunst, perler og te i alskens varianter. Ikke regn med at det er veldig billig. Silke er ikke spesielt billig i Beijing, så regn med å måtte ut med atskillige hundrelapper både for mindre duker og f.eks. sofapute-trekk. I forhold til norske priser, er det likevel en del å hente her, i til at selve vareutvalget er og blir eksotisk og spennende. Ekte kinesisk porselen til bruk i te-sermoniene etter hjemkomsten hører liksom med! (Noe vi for øvrig angret på at vi ikke kjøpte, men som vi bestilte fra Hong Kong etter hjemkomsten, var et te-brett i tre. Det blir nemlig en del vannsøl mens man lager te, og te-brettet er ganske enkelt nødvendig.)

Te-sermoni i det som kalles Tea City. Her fikk vi smake på den berømte puer-teen,
og jeg endte selvsagt opp med å kjøpe en te-kake ... (Foto: RMC)
Ekstra moro er det å lære om kinesisk te-kultur når man først er i Kina. Vi var på atskillige te-sermonier under vårt Beijing-opphold, slik vi også var det da vi var i Hong Kong. Det er spennende å lære å kjenne ulike te-typer fra hverandre, som f.eks. den velkjente jasmin-teen som serveres til det meste av maten man spiser i Kina, som oolong-teen ... for ikke å glemme den berømte puer-teen, som kan karakteriseres som en årgangs-te. Puer-te er kjempedyrt - jo eldre, desto dyrere. Årsaken er den helsemessige gevinsten av å drikke puer-te, som øker med alderen på teen. Den har nemlig gunstig effekt både på blodtrykk og på det gode og det dårlige kolesterolet. Dessuten er den slankende. Effektene er det vitenskapelig belegg for, så det er ikke noe som kan avblåses som tull og tøys. 

Puer-te (Foto: RMC)
Jeg nølte likevel lenge før jeg valgte å kjøpe med meg en te-kake. Årsaken var prisen. Men så var det særlig dette med den slankende effekten da ... Som en av te-sermoni-mesterne fortalte oss: det finnes andre gunstige slankemetoder, som er helt gratis! Den mest kjente introduserte hun for oss: Chinese girl don´t eat dessert! Så fikk vi den

Kinesiske kvinner er flotte! 8Foto: RMC)
Det kinesiske kjøkken er ikke uten grunn rangert som et av de beste i verden - ved siden av det franske, det indiske og det tyrkiske ... bare for å nevne noen. Dersom du tror at du kjenner det kinesiske kjøkken etter å ha spist deg gjennom sortimentet på en gjennomsnittlig Kina-restaurant i Norge, tar du alldeles feil! Kinesisk mat er så utrolig mye mer! Uten at jeg skal påstå at jeg er spesielt bevandret, er mitt inntrykk at matkulturen i Hong Kong er helt rå sammenlignet med Beijing. Peking-and-måltidene i Hong Kong gikk tilsvarende måltider i Beijing en høy gang, men likevel ... Vi spiste for øvrig mye god mat i Beijing! Dim sum er det selvsagt et "must" å få med seg! Tilsvarende gjelder de mange av nudel-suppene. (I løpet av en ukes opphold lærer man å spise nudel-suppe med pinner uten å grise altfor mye. Det er lov "å jukse" med en skje også - kineserne gjør det selv.) Og like så en ny sak som har bredt om seg og blitt veldig populær: hot pot! Vi elsket dette fra første stund! (Så pass at vi allerede har bestilt en del gadget mtp. å lage dette selv i heimen. Sjekk bare ut denne nettsiden!) Den siste kvelden klarte vi riktignok å gjøre den fadesen å be om spicy hot pot på en Szechuan-restaurant - med den følge at maten vi fikk var så råsterkt at det i praksis ikke var spiselig. Lærdommen var at man ikke ber om sterk mat på en Szechuan-restaurant. Der er maten råsterk fra før av!


Å gå rundt på eksotiske mat-markeder er spennende! Jeg aner ikke hva dette er - i
likhet til mye av det andre vi så på dette markedet. De grillede skorpionene og
gresshoppene vi så her, var imidlertid ikke til å ta feil av ... (Foto: RMC)




video

Så hva ser man ellers mens man er i Beijing? Den forbudte by, Lama-tempelet, Sommerpalasset, Den kinesiske mur (og Ming-gravene, dette får du i alle fall med deg dersom du reiser til Badaling-delen av muren) - og Himmeltempelet (det fikk vi dessverre ikke med oss). Vi valgte også å ta turen innom Beijing Zoo for å se den den gigantiske pandaen. Det var moro! Dessuten valgte vi å dra ut til 798 Art District, et kunstområde i noen nedlagte fabrikklokaler utenfor Beijing sentrum. Helt fantastisk dersom du er kunstinteressert! Dersom man ønsker å handle silke eller perler, hører det selvsagt med å ta turen innom hhv. Silkehuset/Silk Street og Perlemarkedet, mens man får de beste prisene på te i Tea City. Og så må man selvsagt få med seg et acrobatic show, og for den sakens skyld også Peking-opera. Alt dette skal jeg komme nærmere tilbake til i senere blogginnlegg.

Helt til slutt tar jeg med et lite knippe av bildene jeg tok i Beijing og omegn. Enjoy!

En liten prins fotograferes av hele slekten (Foto: RMC) 
Inne i Den forbudte by (Foto: RMC) 
En ung kvinne og et helt batteri av mennesker
som la forholdene til rette for det perfekte bildet ...
(Foto: RMC) 
Det meste av maten er varmet på så høye temperaturer at man ikke trenger å
være redd for matforgiftning. Vi kom i alle fall godt ut av det mens vi
var i Beijing! (Foto: RMC)
På Sommerpalasset støtte vi på dette knippet av skjønne, eldre
kvinner. (Foto: RMC)
En kinesisk skjønnhet feide forbi mens vi var på
Sommerpalasset (Foto: RMC) 
Småjentene i Beijing så ut som små prinsesser (Foto: RMC)
På den kinesiske muren - nærmere bestemt badaling. Denne gjengen med utrolig
blide damer lagde mye moro på veien opp til toppen av muren. (Foto: RMC) 
Kalligrafen Tiehan Leng hevdes å være en berømt kunstner i Kina. Her er han
i gang med vårt kalligrafi - rødt på gult, det røde symboliserer lykke, det gule er
en kongelig farge, fikk vi høre da vi etterlyste rødt på hvitt, som vi ville ha
foretrukket ... sånn egentlig ... (Foto: RMC)
798 Art District - virkelig verdt å få med seg! (Foto: RMC)
En gjeng med kokker tar en pust i bakken (Foto: RMC)
Langs et nedlagt jernbanespor i 798 Art District (Foto: RMC)