Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 10. februar 2016

Jonas Hassen Khemiri: "Alt jeg ikke husker"

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt. 


Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med".  Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)


Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt. 


I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig? 


Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?


Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting. 


Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ... 


"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)


Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?  


"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen. 


Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt. 


(Og for å si det sånn: skuffelsen består i at boka ikke får terningkast seks hos meg - dersom jeg altså hadde gitt terningkast - men "bare" en femmer ...)


Utgitt i Sverige: 2015

Originaltittel: Allt jag inte minns
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Andrea E. Østby
Antall sider: 323
ISBN: 978-82-05-48821-2
Boka har jeg kjøpt selv


Jonas Hassen Khemiri (bildet har jeg lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 15. januar 2016 - Sensasjonelt god roman! - Romanen krever en oppvakt leser. Det er en fysisk fortelling, dette er ikke en bok du tar med deg på sydenferie. Du må som leser hele tiden være på, fremoverlent. Khemiri veksler mellom fortid og nåtid, mellom flere plan, mellom ulike fortellere i korte avsnitt. Fortellerstilen er noe kompleks, men den er så konsekvent at man raskt venner seg til den.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth22. januar 2016 - Suverent om å snakke forbi hverandreHva blir igjen av et liv? Jonas Hassen Khemiris fjerde roman «Alt jeg ikke husker» nærmer seg Samuel som dør 26 år gammel via andres spredte minner. Venner, eks-kjæreste, en glemsk mormor og en motvillig mor på e-post forteller ulikt om ham til en svensk forfatter som er halvt tunisisk og ligner Khemiri selv. «Hvis jeg skal gi deg et råd, så er det å holde det enkelt. Bare fortelle hva som skjedde – rett opp og ned», sier en nabo til denne nedtonede forfatteren.
- NRK v/Marta Norheim - 20. januar 2016 - Khemiri - ein unik svenskeForfattaren let intervjua med dei ulike stå opp mot kvarandre og utan kommentarar. Temmeleg forvirrande heilt i starten, men ganske raskt har ein oversikten over dei ulike stemmene.
Det blir eit portrett eg seint vil gløyme. Men ikkje eit portrett slik Rembrandt laga dei, her er det meir Picasso-varianten. Delane heng ikkje heilt saman: Alle har ulike syn på kven han var, og ikkje minst: alle har sitt å forsvare.
Dersom Samuel verkeleg tok livet av seg, blir det før eller sidan spørsmål om skuld: Kven førte han i døden, kven burde sett at han trong hjelp? Kven sit inne med den sanne versjonen av Samuel?

- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 20. januar 2016 - IntervjuVi blir kjent med mange personer som har en relasjon til Samuel. Jeg forsøker å beskrive samtidens Stockholm ut fra flere nålevende personer. ... 
Khemiri bodde i Berlin i flere år. En ting overrasket ham da han flyttet hjem til Stockholm igjen. - Det slo meg at byen er så segregert. Det er så utrolige skarpe grenser mellom mennesker. Folk fra forskjellige områder treffes knapt.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 20. januar 2016 - Med første øyekast er det ikke noen politisk roman, dette. Men så er den det likevel. Den moderne multikulturelle byen danner bakteppe for en refleksjon rundt forskjellen mellom å være et politisk menneske som deltar i demonstrasjoner fordi det er rett, versus mindre korrekte folk som i praksis gjør vel å bra ting, bare uten å kringkaste det. Et annet tema er økonomi, hvor altoppslukende penger er når man ikke har noen.
Som tittelen røper, handler mye om hukommelse. Om å huske, glemme, og om alt det man tror man husker. Eller har glemt. Men «Alt jeg ikke husker» vil huskes. Og anbefales.

13 kommentarer:

  1. Har akkurat kjøpt denne selv, så derfor skummet jeg ned til de to siste avsnittene. Forstår at denne boka ikke nødvendigvis er lett tilgjengelig. Herved er jeg advart. Ser likevel fram til å lese denne, engang i begynnelsen av mars :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skal bli spennende å se hva både du og andre bokbloggere mener om denne boka!

      Lett tilgjengelig er den ikke. Jeg har i grunnen veldig lyst til å lese den om igjen om en stund, for å kjenne etter hva jeg da mener.

      Slett
    2. Har nå lest boka - ett ord: FANTASTISK! Jeg tror ikke jeg tar feil om denne ender opp blant topp 3 i 2016, og vi er ennå kun i starten av mars. Skal skrive en omtale om en dag og to, når boka har fått satt seg. Hos meg traff den klar innertier :-)

      Slett
    3. Så bra, Marianne! Gleder meg til å lese anmeldelsen din!

      For øvrig: jeg likte denne boka godt, men kanskje ikke SÅ godt som alle kritikerne rundt forbi.

      Slett
  2. Flott omtale, jeg må lese litt nøyere når jeg har lest boken, for denne må jeg lese. Artig å se at du lytter til den boken jeg leser for tiden. Var nettopp på Litteraturhuset og satt i over en time og så mer på boken du leser nå Der fire veier møtes, enn på de på scenen. Fascinerende cover, og elendig intervjuer gjorde at mitt fokus ble forflyttet til rett foran nesetippen min :)

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Takk, Tine!

      Du må lese denne boka og gjøre deg opp din egen oppfatning av den1

      Slett
    2. Jeg kom halvveis før jeg måtte lese omtalen din nøye, før jeg tar sats igjen. Er veldig forvirret om hvem som sier hva, og føler fortellerstemmen varierer helt vilt. Du sier at en vil skjønne hvem som er hvem etterhvert, så nå når jeg vet at det ikke er flere enn de du nevner, så kanskje jeg greier å lage orden i kaoset inni hodet mitt.

      Slett
    3. Som jeg skrev i min anmeldelse: denne boka ER krevende! Kanskje vil den forløse sitt potensiale for alvor ved annen gangs lesning? Noen bøker er slik. De blir bare bedre og bedre for hver gang man leser dem, og det er de krevende bøkene som er slik - aldri de lettleste og enkle. Jeg har det f.eks. slik med Hamsun. Bøkene vokser for hver gjennomlesning! Så kanskje har Khemiris bok et klassikerpotensiale som man først og fremst må være profesjonell kritiker og aller helst litteraturutdannet for å se?

      Hva tenker du, Tine? Og andre lesere der ute som har lest denne boka?

      Slett
    4. Skrev et par ord om boka idag. Dette er ei av de bøkene jeg fant det komplett umulig å omtale på skikkelig vis. Utrolig god. Den traff meg på første forsøk, og jeg likte den svært mye bedre enn Innsirkling til Tiller. Ja jeg vet jeg banner i kjerka... Det var noe med mormoren, omsorgen, vinklingen, de forskjellige intervjuobjektene og parallellene til Khemiris eget liv som fanget meg helt inn. Hva er selvbiografisk? Egentlig? Grepet med de to "Jeg" personene i slutten av boka. Innertier i øverste etasje her på bondelandet :)

      Slett
    5. Dette var ikke den enkleste boka å skrive om, nei. Jeg slet en del, jeg også. Måtte bla opp i boka, lese flere deler om igjen - særlig der hvor jeg hadde satt eselører etter meg. Dette er en bok jeg er glad for å ha lest i papir. Som jeg avsluttet min omtale med - en dag skal jeg lese denne boka om igjen. Jeg er veldig sikker på at nye sider ved boka vil åpenbare seg for meg.

      Jeg likte imidlertid helt klart "Innsirkling" av Carl Frode Tiller bedre enn denne boka. Men bare for å ha presisert det: Innsirkling er helt i toppsjiktet, Khemiris bok et stykke under, men definitivt langt over det meste av det som utgis nå for tiden.

      Jeg skulle imidlertid ønske, Marianne, at du tydeligere hadde fått frem akkurat hvorfor boka var en slik innertier for deg, og litt om hva som kom i veien for at du ikke helt klarte å skrive om den. Først da vil jeg forstå hva du mener.

      Slett
    6. Hadde jeg kunnet svare deg, så hadde jeg kunnet skrevet en fornuftig omtale. Hvordan forklare en lesegledeboble som bare omfavner deg når du leser? Hvordan forklare at den ikke grep deg på samme måte. Det var språket, det var vinklingen/innsirklingen av Samuel og valget at vi ikke får presentert hvem som sier hva (så leseren egentlig ikke blir forutinntatt = de forskjellige karakterene blir utrolig interessante, fordi vi bygger puslespillbiter rundt dem selv?, og hvordan de forskjellige intervjuobjektene bygget hver sin subjektive byggestein rundt personen Samuel, hvordan noen tror de kjenner, men kanskje bare kjenner deler av en person (som leseren sitter igjen med etter endt bok - hvordan var egentlig Vandad/Laide/Panteren - ble jeg som leser kjent med dem, eller har jeg bare laget et subjektivt bilde av dem?), hvordan et komplett bilde er helt umulig - for som du sier, hvem eier sannheten om et menneske? Som stiller spørsmålet, kjenner man egentlig seg selv? Med det mener jeg, vet vi egentlig hvordan andre mennesker oppfatter oss? Khemiri gjorde noe her som for meg var temmelig unikt, så enkelt - og så vanskelig :)

      Slett
    7. Nå skjønner jeg mer hva du mener, Marianne!

      Jeg tenker at den nærmeste til å kjenne seg selv, er en selv. Men det fordrer selvsagt god selvinnsikt og ikke minst at man tør å bli kjent med seg selv. Skremmende mange mennesker lever nærmest kun i overflaten av seg selv, og for oss rundt arter det seg slik at de omgir seg med mengder med tabuer det ikke går an å berøre uten å risikere en svær konflikt.

      Men uansett hvor godt man synes man kjenner seg selv, kan det være til dels store ulikheter i hvordan man blir oppfattet av omgivelsene likevel. Dersom man selv er svært empatisk, klarer man lettere å ta de andres perspektiv, og dette går dessuten mye lettere dersom man er lydhør for andres (som regel velmente) kritikk.

      I litteraturen er det moro når forfattere leker seg med ulike perspektiver, slik jeg opplevde at Khemiri gjør i denne boka. Dermed blir det hele satt veldig på spissen: hvem er vi egentlig, når det kommer til stykket? Og hva blir igjen når vi selv f.eks. er døde, og alt som er igjen av oss er andres minner? Minner som er farget av de andres perspektiver - av deres projiseringer, fortrengninger og tabuer ... Hvem var vedkommende da? Jeg tenker at grunnleggende sett er man den man er, uansett hvordan andre oppfatter en ... Det er bare det at sannheten ikke har kommet frem (enda). Så har du selvsagt den varianten at man selv tror at man er en gjennomgående god og fin person - bare at det er man den eneste som mener ... Da har man jo et problem.

      Jeg leter som regel etter psykologien i bøker som denne av Khemiri. Når den tidvis ikke grep meg helt, så var det kanskje fordi jeg ikke helt trodde på historiene ... muligens. Noen av perspektivene ble litt for overfladiske for meg. Men her er det mulig jeg tar feil og at en annen gangs gjennomlesning vil gi meg mer og noe annet enn det jeg fikk med meg ved første gangs gjennomlesning.

      En annen ting som ble litt besværlig var at vi ikke fikk vite hvem som snakket når. Men dette var nok et bevisst fortellergrep, for også å gjøre oss lesere interessert i fortellerne - kanskje mer enn i Samuel. Han var jo død, og løpet var kanskje kjørt mtp å finne ut hvem han egentlig var når alt kom til alt.

      Dette med å pusle sammen historier på denne måten - er det så originalt lenger? Jeg vet ikke helt, jeg ... Jeg opplevde at Tiller klarte dette til fingerspissene. Men så hadde han tre bøker å boltre seg på - ikke bare en bok som Khemiri. Dessuten fikk vi på et vis vite sannheten til slutt i Innsirkling-triologien, mens den var skjult for oss i Khemiris bok.

      Boka gir rom for mye ettertanke. Ikke minst i hvordan vi selv tenderer til å bedømme andre mennesker. Andre mennesker er som regel atskillig mer sammensatt enn hva vi gjerne tror. Men fordi de fleste av oss har så sterk klokketro på vår egen fortreffelighet i å bedømme andre mennesker, stiller vi sjelden spørsmål ved egen vurderingsevne. Vi bare dundrer løs på andre, har bestemt oss for at "sånn er du", og så farges våre handlinger av dette. Mens litt mer ydmykhet og nysgjerrighet hadde kledd de fleste av oss. Ikke minst tenker jeg på dette når vi diskuterer ulike saker på nettet fra tid til annen. Stopp en hal ... Hvilke forutinntatte holdninger er det jeg nå fremmer? Slike ting blir jeg sittende og tenke på etter å ha lest en bok som dette ...

      Slett
    8. Det Khemiri egentlig gjorde her var å skrive en bok som vi tror handler om Samuel, men som egentlig handler om alle de andre ... Noe slikt? Og når vi er som mest forvirret fordi vi ikke klarer å skjønne hvem Samuel er, så går vi glipp av det som egentlig er bokas tema - nemlig at boka egentlig handler om de andre ... Da blir den også atskillig mer interessant. Og dermed har jeg kanskje misforstått hele boka? Dette er ingen innsirkling av Samuel - det er historien om hvilken effekt han hadde på sine omgivelser, og hvordan de andre oppfattet ham, med den baggasjen de selv hadde. Noe sånt?

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.