Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 29. februar 2016

Oscar-nominasjonene 2016 + oppdatering på vinnere



(Dette innlegget skrev jeg opprinnelig den 20. februar 2016, men jeg har oppdatert innlegget med informasjon om vinnerne.)

Dersom du er blant dem som følger bloggen min jevnlig, kan du ikke ha unngått å legge merke til at jeg for tiden jobber meg gjennom Oscar-nominasjonslisten for 2016. Prisutdelingen finner sted den 28. februar, og det sier seg selv at jeg ikke kommer til å rekke å se dem alle. Noen av dem er heller ikke tilgjengelig på norske kinoer før mot midten av mars - antakelig fordi de som skal tjene penger på disse filmene, ønsker å spre godbitene utover våren. 

24 priser skal deles ut, og det er ikke til å komme forbi at noen pris-kategoriene er mer interessante enn andre, i alle fall for oss som bare skal se filmene ... For filmbransjen er imidlertid alle prisene viktige, fordi dette for all fremtid vil følge filmene når de skal promoteres. Ja, i den sammenhengen er selv antall nominasjoner viktige. 

I dette innlegget har jeg laget en oversikt over de kategoriene jeg er mest opptatt av (åtte kategorier totalt), og nominasjonene under disse, og så har jeg linket mine filmanmeldelser til disse der slike finnes. Her og der har jeg også dristet meg til å gjette på hvem som kan ha en mulighet for å vinne, uten at jeg på noen måte kan sies å være ekspert på temaet. Dessuten velger amerikanerne annerledes enn oss europeere - enten det dreier seg om filmer eller presidenter ...  

Beste film:
The Big Short (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Bridge of Spies (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Brooklyn (tre Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
Mad Max: Fury Road (ni Oscar-nominasjoner - vant seks Oscar´s)
The Martian (syv Oscar-nominasjoner - fikk ingen Oscar)
The Revenant (12 Oscar-nominasjoner - vant tre Oscar´s)
Room (fire Oscar-nominasjoner - vant en Oscar)
Spotlight (seks Oscar-nominasjoner - vant to Oscar´s)

Jeg har sett seks av de i alt åtte nominerte filmene. Jeg kommer ikke til å se "Mad Max" eller "The Martian". 

Det er et stort sprik både i tematikk, aktualitet og sjanger blant de nominerte filmene, men jeg holder en knapp på "Spotlight". Dette er i alle fall den beste av filmene jeg har sett. 

("Spotlight" fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt.)




Beste mannlige hovedrolle:
Bryan Cranston - Trumbo
Matt Damon - The Martian
Leonardo DiCaprio - The Revenant
Michael Fassbender - Steve Jobs
Eddie Redmayne - The Danish Girl 

Her er jeg på atskillig tynnere is siden jeg kun har sett to av de i alt fem nominerte skuespillerne (etter hvert fikk jeg også sett "Steve Jobs"). Eddie Redmayne fikk Oscar for beste hovedrolle i 2015, mens Leonardo DiCaprio har vært nominert seks ganger tidligere (både i kategorien beste mannlige hovedrolle og beste mannlige birolle) ... Kanskje det blir ham denne gangen?

(Leonardo DiCaprio fikk Oscar i denne kategorien - så det var absolutt hans tur denne gangen!) 




Beste kvinnelige hovedrolle:
Cate Blanchett - Carol
Brie Larson - Room
Jennifer Lawrence - Joy
Charlotte Rampling - 45 Years (nominert til en Oscar)
Saoirse Ronan - Brooklyn

Jeg har kun sett tre av de nominerte filmene (etter hvert så jeg også "Carol"), men tillater meg likevel å gjette på at det enten blir Cate Blanchett eller Charlotte Rampling. Cate Blanchett mottok Oscar i denne klassen for sin hovedrolle i "Blue Jasmin" i 2013, og for birollen i "The Aviator" i 2004. Dessuten har hun vært nominert en rekke ganger - bl.a. for sine i hovedroller i filmene "Elizabeth: The Golden Age" (2007) og "Elizabeth" (1998). Hun er en uovertruffen skuespiller, nær sagt uansett hvilken rolle hun bekler. Charlotte Rampling har aldri tidligere blitt nominert, så det hadde selvsagt vært moro om hun fikk statuetten denne gangen.

Jeg skal se "Carol" når denne kommer på kino. (Norgespremieren er 11. mars).

(Brie Larson fikk Oscar i denne kategorien - og det overrasket meg faktisk.)




Beste mannlige birolle:
Christian Bale - The Big Short
Tom Hardy - The Revenant
Mark Ruffalo - Spotlight
Mark Rylance - Bridge of Spies
Sylvester Stallone - Creed

Jeg har en favoritt her, og det er Mark Rylance! Jeg tror at dette er den eneste Oscar-statuetten "Bridge of Spies" kommer til å få også, selv om dette er en god film. 

(Mark Rylance fikk Oscar i denne kategorien, så her traff jeg godt. Jeg traff også godt på at det ikke ble noen flere Oscar´s til Bridge of Spies.)




Beste kvinnelige birolle:
Jennifer Jason Leigh - The Hateful Eight
Rooney Mara - Carol
Rachel McAdams - Spotlight
Alicia Vikander - The Danish Girl
Kate Winslet - Steve Jobs 

Igjen har jeg et litt for dårlig grunnlag å vurdere ut fra, men jeg holder en knapp på Kate Winslet likevel. (Det ville jeg ikke ha gjort dersom jeg hadde sett filmen først.)

(Alicia Vikander fikk Oscar i denne kategorien.)




Beste regi:
The Big Short
Mad Max: Fury Road
The Revenant
Room
Spotlight

"The Big Short" ble for rotete for meg, mens "The Revenant" ble vel tradisjonell. Sånn sett skiller "Room" seg litt ut, siden det meste av handlingen foregår inne i et rom, med de begrensninger dette gir å spille på. 

(Alejandro Gonsales Iñárritu fikk Oscar for beste regi - for andre år på rad!)




Beste fremmedspråklige film:
Embrace of the Serpent
Mustang
Son of Saul
Theeb
A War


Jeg har foreløpig kun sett "Son of Saul", "Theeb" og "Mustang" (i ettertid har jeg også sett "A War". "Son of Saul" er en av de beste Holocaust-filmene jeg noen gang har sett! Filmen "Theeb" er et drama fra første verdenskrig, hvor beduiner, osmanere og jordansk ørken står i fokus. I "Mustang" er det tvangsekteskap som er tema. De to siste er ikke tilgjengelig for det norske publikum enda - verken på kino eller DVD. Politiske budskap er et stikkord for i alle fall fire av disse filmene. Det vi dessuten kan være veldig sikre på, er at samtlige nominerte filmer er kvalitetsfilmer og at de går godt over mange av de øvrige nominerte (engelsktalende) filmene. Det blir på en måte hele verden mot Hollywood.

("Son of Saul" fikk Oscar i denne kategorien - som jeg tenkte ...)




Beste tilrettelagte (adapterte) manus:
The Big Short
Brooklyn
Carol 
The Martian
Room

Jeg har bare sett tre av filmene (og etter hvert fikk jeg også sett "Carol"), og jeg tror ingen av disse vinner denne prisen. "Brooklyn" er for tradisjonell, mens "The Big Short" er for rotete (men ivrer etter å være original og spesiell). 

("The Big Short" fikk Oscar i denne kategorien - det spesielle og originale var altså en suksess!)



søndag 28. februar 2016

Patti Smith: "M Train"

Herlig oppfølger av "Just kids"!

Det er nesten nøyaktig ett år siden jeg leste min første Patti Smith-bok - "Just kids". Akkurat helfrelst ble jeg at jeg blant annet kjøpte billetter til Patti Smith-konserten på Norwegian Wood-festivalen i juni 2015 (min googling gjorde meg oppmerksom på konserten - Patti Smith-fan har jeg vært siden begynnelsen av 1980-tallet). Det var for øvrig en helt ut av hvitøyet fantastisk konsert! Dessuten gikk jeg litt i hennes fotspor da mannen min og jeg var i New York påsken 2015. Chelsea Hotel sto selvsagt på programmet (her bodde hun en liten periode), og det samme gjorde Strand Bookstore (her jobbet hun mens hun drømte å slå gjennom som poet). Jeg sikret meg et par av diktsamlingene hennes også - kjøpt på Strand. 

"Det er ikkje lett å skrive om ingenting", er den første setningen i Patti Smiths bok "M Train". Men hva er "ingenting"? er det betimelig å spørre seg. Patti Smith bestreber seg faktisk på å skrive om "ingenting". Den som forventer seg en bok om hennes artist-liv, vil bli skuffet. "M Train" er en ytterst stillferdig bok om det å være menneske - om det å være Patti Smith ... Helt avkledd for ytre staffasje, for her kommer vi inn til kjernen av personen Patti - den hun er når hun ikke står på scenen. Ja, vi får faktisk nesten inntrykk av at det å stå på scenen er noe hun gjør bare når hun trenger mer penger. 


Bøkene jeg kjøpte på Strand i New York påsken 2015.
I "M Train" følger vi Patti Smith i hennes dagligliv i New York, der Café Íno står sentralt. Det er trygt for henne å skrive om yndlingscaféen nå - ingen fare for å bli nedrent av fans ... for caféen ble på et tidspunkt nedlagt, til hennes store sorg. Her drakk hun mang en kopp kaffe, mens hun koste seg med sine små skriblerier, leste bøker eller rett og slett bare satt der og betraktet folk.  Kaffe står sentralt for henne, hun som verken har lappen eller kan svømme. 

Ekteskapet med Fred står sentralt i livet hennes. Ham giftet hun seg med i 1980, og de forble gift inntil han døde så altfor ung i 1994. Fred hadde indianske gener, og var en mann av få ord. Det passet introverte Patti Smith godt, og samholdet dem i mellom - alt de hadde sammen - preger hennes syn på verden. Et syn som er godt over gjennomsnittet preget av kjærligheten til litteraturen. Det var for eksempel ikke tilfeldig at hun valgte å reise til Saint-Laurent-du-Maoni i Fransk Guyana, da hun fikk velge hvor i verden de skulle dra - bare hun lovet ham et barn. Dette var nemlig en fordums fransk straffekoloni for hardbarkede kriminelle, skildret av Jean Genet i "Tyvenes dagbok" (tilfeldigvis en av mine mange bøker som ligger på vent). 

På reisene sine er hun opptatt av å besøke hjemmene (i form av museer) til kjente forfattere, samt deres gravsteder. Slik blir hennes roman om seg selv og ingenting egentlig en reise gjennom litteraturen, der vi blir nærmere kjent med hennes favorittforfattere. Og det er nettopp dette aspektet ved hennes bok som gjør den så interessant å lese for en litteraturelsker. 

"Eg bestemte med for å skrive ein hekatombe for han - eit dikt på hundre liner. Det var ein måte å takke han på, takke han for at han brukte den siste delen av det korte livet sitt på å skunde seg å gjere ferdig meisterverket 2666. Om han berre kunne ha fått ein spesiell dispensasjon, ha fått lov til å leve. For det verkar som 2666 er laga for å kunne halde fram i det uendelege, så lenge han hadde lyst til å skrive. Slik ei trist urettvise som blei den nydelege Roberto Bolaño til del, som måtte døy da kreftene var på topp, berre femti år gammal. Tapet av han og det uskrivne nekta oss i det minste éing av verdas løyndommar." (side 33)

Patti Smith er innom forfattere som Sylvia Plath og Henrik Ibsen, som hun elsker, selv om hun ikke har sansen for symbolisme. "Kvifor kan ikkje ting vere berre som dei er?" spør hun. (side 60) Likeledes har hun en dragning mot W.G. Sebald, mannen bak "Austerlitz". Bildene - samtlige i svart hvitt - fra alle reisene Patti Smith har tatt på reisene sine - 53 i alt - er spredt utover i boka, og disse bidrar til en mollstemt stemning under lesningen. Ikke fordi det er noen grunn til å anta at det er en trist grunntone i boka. Tvert i mot. Så lenge forfatteren har ro i sjelen, er hun lykkelig. Og det på tross av at savnet etter ektemannen som gikk bort så altfor tidlig, ligger der. Hadde hun noen mann etter ham? Det får vi ikke vite. Så tett på henne kommer vi ikke. Som hun siden sier (på side 149): "Ein kan aldri betale for mykje for å få fred i sinnet". 

Noe av det jeg ble aller mest glad for å lese om, var Patti Smiths oppdagelse av den japanske forfatteren Haruki Murakami. Som forfatteren oppdaget nemlig også jeg "Sauejakten" aller først. Først var det tittelen som pirret. Da jeg begynte å lese, ble jeg fullstendig hektet og måtte bare ha mer. Veien til "Dans dans dans" var ikke lang - heller ikke resten av Murakamis forfatterskap.

"Eg opna ei bok som heitte Sauejakten, vald ut på grunn av den pirrande tittelen. Ein frase fanga blikket mitt - eit virvar av smale gater og avløpskanaler. Her hadde eg funne ein saueforma kjeks til å dyppe i kakaoen min. Eg kjøpte boka straks. Så gjekk eg til Soba-ya som låg i nærleiken, bestilte kalde bokkveitenudlar med jams, og så begynte eg å lese. Eg blei så riven med av Sauejakten at eg blei sitjande der i over to timer og lese over ein kopp med sake. Eg kunne kjenne desperasjonen min smelte i kantane, som ein blå Jell-O. 

I vekene som kom, sat eg ved hjørnebordet mitt og las ingenting anna enn Murakami. Eg kom opp for å trekke luft akkurat lenge nok til å gå på toalettet eller bestille ein kopp med kaffi." (side 95)

Siden skriver hun om Glenn Goulds Goldbergvariasjonar, musikk jeg har et sterkt forhold til. Herregud - å lese denne boka er som å komme hjem! Og fordi hun skriver så vakkert som hun gjør, kunne hun sikkert ha skrevet om hva som helst, og jeg hadde likevel kjent en gjenkjennbar klangbunn i det hun skrev. Det er så vakkert, så poetisk og så metaforisk! 

"Månen fungerte som naturens spotlight på dei lysande ansikta til menneska som var samla i parken der nede. Latteren deira løfta seg med brisen, og ei kort stund fants ikkje sorg, ikke liding, berre samkjensle." (side 119)

Det er nesten ikke den ting som ikke fremkaller en eller annen forbindelse med litteraturen. Som da hun går på toget til Broad Channel for å se på huset som ligger ved Rockaway Beach, huset som hun gir navnet Alamo og bestemmer seg for å kjøpe fordi hun alltid har drømt om et hus på stranda. Huset er riktignok en ubeboelig rønne, og stedet gir henne assosiasjoner til Steppeulven av Herman Hesse - "Magisk teater. Adgang ikke for alle og enhver. Bare for for-rykte!

Så kommer det en storm, som ødelegger så og si alt den kommer over ...

"Men det vesle huset mitt, som var bygd for hundre år sidan og blitt håna av eigedomsmeklarar, kondemnert av inspektørar og nekta forsikring, hadde tydelegvis klart seg. Sjølv om det var kraftig skadd, hadde mitt Alamo overlevd den første store stormen i det tjueførste hundreåret." (side 148)

Man skulle kanskje tro at en fetert stjerne som Patti Smith ikke bryr seg om de små tingene i livet. Slik er det imidlertid ikke. Hun sørger over ting hun mister; en fillete gammel frakk, et polaroidkamera av et utgått merke ... slike ting som har fulgt henne i tykt og tynt i noen år. De forblir en del av henne - som hun aldri riktig klarer å glemme. "Alle forfattarar er bomsar" sier hun. " ... måtte eg ein dag bli rekna blant dykk". (side 186)

Som i "Just kids" dukker plutselig bokas tittel opp - midt i teksten. "Eg lét att auga og såg eit grønt tog med ein M i ein sirkel; ein falma grønnfarge, som ryggen til ein knelar." (side 122) Slik ble tittelen M Train til ...

I samlingen av alt Patti Smith har mistet, står kanskje tapet av Café Íno som noe av det såreste. Hun stikker innom det nyåpnede stedet, som kommer etter at Café Íno er nedlagt, men blir sørgelig skuffet ... 

"- Eg elskar deg, kviskra eg til alle, til tingen. 
- Elsk ikkje let, høyrde eg han seie.

Og så gjekk eg ut, rett gjennom skumringa, føtene mot den harde jorda. Det fanst ingen støvskyer, ingen spor etter nokon, men det brydde eg meg ikkje om. Eg var min eigen lukkes smed. Ørkenlandskapet var uforanderlig; ei lang strekning som rulle seg ut framfor meg, og som eg ein dag skulle underhalde meg med å fylle. Eg skal minnast alt, og så skal eg skrive det ned. Ein arie til ein frakk. Eit rekviem for ein kafé. Dette var det eg tenkte i draumen min, der eg såg ned på hendene mine." (side 242)

Jeg har ikke lest annet enn den nynorske oversettelsen av boka, men jeg tør likevel å påstå at oversettelsen av boka er helt fantastisk! Det er den norske forfatteren Brit Bildøen som har oversatt boka - slik hun også gjorde med "Just kids". All ære til henne, tenker jeg! 

Boka er mesterlig! Denne kan man lese om og om igjen uten å bli lei. Underveis kjælte jeg med setningene, koste meg med å lese mange sider om igjen - alt mens jeg merket meg sitater jeg ønsket å bruke i denne bokanmeldelsen. Klangbunnen i boka er første og fremst sjelefred og kjærlighet til litteraturen. Patti Smith forstiller seg ikke. Hun later ikke som om hun er noen annen enn den hun er - en nokså enkel sjel med enkle behov. Materialisme er så godt som fraværende. Alt hun trenger for å leve et lykkelig liv er en stamcafé som serverer god kaffe, en god bok og penger på kontoen til å reise når hun måtte føle for dette. Det er virkelig et paradoks hvor fraværende musikken er i hennes memoarbok!

Boka har gjort et uutslettelig inntrykk på meg, og går nå inn i samlingen av bokskatter som jeg aldri vil kvitte meg med! Jeg kvier meg for å bruke en forslitt klisjé: les sakte og nyt!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2015 
Originaltittel: M Train
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 246
ISBN: 978-82-521-8908-7
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget 


Patti Smith (Foto: Jesse Dittmar)

"Mustang" (Regissør: Deniz Gamze Ergüven)

Viktig tyrkisk film om tvangsekteskap - nominert til Oscar

"Mustang" er en av fem filmer som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Her konkurrerer filmen blant annet med ungarske "Son of Saul" og jordanske "Theeb". "Mustang" er tyrkisk, og den handler om tvangsgifte. Det er Deniz Gamze Ergüven (f. 1978) som har regissert filmen. Filmen har vakt oppsikt over alt hvor den har blitt vist. 


"Mustang" hadde Norgespremiere fredag den 26. februar.

Handlingen i filmen finner sted i en tyrkisk landsby, hvor fem foreldreløse søstre vokser opp hos sin onkel, tante og bestemor. Æreskodeksen i den lille landsbyen er streng og konservativ. 


Søstrene Lale, Nur, Ece, Selma og Sonay er i ferd med å utvikle seg til unge kvinner. Lale, den yngste av søstrene,  er riktignok fremdeles svært ung, og i motsetning til søstrene er hun svært opprørsk av seg. Hun finner seg ikke i hva som helst. 


I filmens åpningsscene sier Lale farvel til sin høyst elskede lærerinne, som skal flytte til Istanbul. Deretter velger søstrene å gå hjem i stedet for å reise med skolebussen. De ender opp på stranda, der de leker i vannet med sine klassekamerater. Latter, hvinende fryd og glede preger leken, som er så uskyldig som den kan bli. På vei hjem går de på epleslang, men blir oppdaget av eieren av hagen, som truer dem med et gevær. 



Forholdet mellom søstrene er tett - de har egentlig bare hverandre.
Vel hjemme viser det seg at landsbysladderen har gått fortere enn jentene. Bestemoren er rasende fordi hun mener at jentene har skjemt dem ut i landsbyen. Heretter får de ikke lov til å gå ut av huset - ikke en gang på skolen. 

Jentene blir satt til å lære nyttige ting som matlaging, rengjøring og sying. Alt for å gjøre dem klar for ektestanden, skal det vise seg. Bestemoren har pakket bort alle telefonene i huset, slik at de ikke kan få kontakt med omverdenen. I stedet må de nøye seg med å betrakte alt utenfor huset gjennom vinduene. 



De fem søstrene
Lale er ikke tapt bak en vogn, og hun får med seg søstrene på fotballkamp etter at hun er blitt nektet å se en viktig kamp sammen med onkelen og hans venner. Mens de er på fotballkampen, blir de filmet. Bestemoren holder nesten på å ta sin død av det da hun får se jentene via en TV-overføring. Etter dette strammes grepet om jentene ytterligere til, og nå begynner bestemoren å gå drastisk til verks. Det er om å gjøre å få giftet bort jentene i full fart - før de rekker å bringe enda mer skam over familien. 


Sonay blir lykkelig gift - i motsetning til søsteren Selma ...
I første omgang er det de to eldste søstrene, Selma og Sonay, som giftes bort. Men mens Sonay vet å få det som hun ønsker og blir gift med ham hun elsker, er ikke Selma like heldig. Deres dobbeltbryllup blir derfor til glede for den ene, og til en tragisk ulykke for den andre. Og enda verre er det da Selma ikke blør på bryllupsnatten. Det ulykkelig paret får dermed intet blodig laken å vise frem til slektningene som hamrer på soverommet om morgenen, for å få beviset for at bruden var jomfru. 


Lale
Så er det Eces tur. Vi aner konturene av at onkelen misbruker Ece seksuelt, og at det er derfor det er så om å gjøre å få henne gift. Bestemoren er klar over dette, men ser en annen vei. Antakelig er det derfor hun også er så lite levende, og stort sett er fiendtlig innstilt til jentene. Ece vil ikke gifte seg, og ender opp med å ta livet av seg. 

Etter begravelsen bestemmer onkelen og tanten seg for at Nur skal giftes bort. Gittere blir montert foran alle vinduer, slik at en flukt ikke skal være mulig. Men da holder det for Lale. Hun organiserer en flukt ... 



Livet utenfor betraktes fra vinduet.
Dette er en film som ikke slutter å gjøre inntrykk etter at rulleteksten er borte fra lerretet. Det som beskrives er nemlig skjebnen til mange unge kvinner som lever på landsbygda - blant annet i Tyrkia. Og det trenger slett ikke å handle om islam. Uvitenhet og streng konformitet er en vel så sentral forklaringsfaktor. Regissøren har brukt sin egen bakgrunn som inspirasjon da hun laget filmen. 

Det er mange lag i denne filmen. Overgangen fra barn til ung voksen er et tema. Her tillates ikke uskyldig lek, mens man derimot ser forbi seksuelt misbruk. De unge jentene tas knapt med på råd når de skal giftes bort, men må finne seg i å få tildelt en mann som slekten synes er passende. Noen ganger koster dette en fortvilelse så stor at selvmord er siste utvei. Kontrasten mellom landsby og storby kommer svært tydelig frem, og alle mennene er ikke like fæle som onkelen. Vennen Yasin stiller opp, og blir sånn sett søstrenes hjelper og beskytter. 


Selv om jeg synes at "Son of Saul" er en bedre film enn "Mustang", håper jeg at "Mustang" vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Dette vil nemlig gjøre at filmen får enda mer blest, og at den i neste omgang kan skape debatt i den arabiske verden. 


Jentene, og spesielt Güneş Şensoy i rollen som Lale, gjør flotte og overbevisende rolletolkninger som de fem søstrene. Jeg vil også berømme Ayberk Pekcan sin rolletolkning av onkel Erol. Han er på mange måter den store drittsekken i filmen, skjønt han får god hjelp av kvinnene han har rundt seg. At hans ære opprettholdes for enhver pris, har mye å si for deres egen status i landsbyen. River de ham ned fra pidestallen, ender også de selv i grøfta ... 


Skjebnen til de fem søstrene, som blir sperret inne og ikke en gang får lov til å gå på skolen, minnet meg for øvrig sterkt om Jeffrey Eugenides roman "The Virgin Suicides", selv om temaet i den ikke er tvangsekteskap. Derimot handler det om selvmord, som en reaksjon på å bli sperret inne. 


Trenger jeg å si det flere ganger? Selvsagt anbefales også denne filmen sterkt!


(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2015 

Originaltittel: Mustang
Nasjonalitet: Tyrkia, Frankrike og Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Güneş Şensoy (Lale), Doğa Doğuşlu (Nur), Elit İşcan (Ece), Tuğba Sunguroğlu (Selma), İlayda Akdoğan (Sonay), Nihal Koldaş (bestemoren), Ayberk Pekcan (onkel Erol), Erol Afşin (Osman) m.fl.
Spilletid: 97 min.

"Spotlight" (Regissør: Tom McCarthy)

Min favoritt-film blant de Oscar-nominerte i klassen beste film

Filmen "Spotlight" er blant annet nominert til Oscar i kategorien beste film. Her konkurrerer den med "The Big Short", "Bridge of Spies", "Brooklyn", "Mad Max: Fury Road", "The Martian", "The Revenant" og "Room" (samtlige linker peker på mine omtaler av disse filmene). "Spotlight" hadde førpremiere på Gimle kino i går (filmen har Norges-premiere først den 11. mars), og etter å ha sett filmen, er jeg ikke i tvil: dette er min favoritt-film i kategorien beste film!

"Spotlight" er nominert til seks Oscar´s; beste film, beste mannlige birolle (Mark Ruffalo), beste kvinnelige birolle (Rachel McAdams), beste regi (Tom McCarthy), beste redigering og beste originale manus.

Tom McCarthy (f. 1966) debuterte som filmregissør i 2003, og selv om det ikke har blitt veldig mange filmer i årenes løp, har han gjort seg svært bemerket på mengder av filmfestivaler. At han med filmen "Spotlight" får et realt gjennombrudd, hersker det ingen tvil om. Dette er en regissør man bør merke seg, rett og slett!

Det er litt av et stjerneteam av skuespillere som er med i "Spotlight"! Michael Keaton kjenner vi fra mange filmer, og det er naturlig å trekke frem hans hovedrolle i "Birdman", filmen som (av for meg uforståelige grunner) vant Oscar i kategorien beste film i fjor. Mark Ruffalo er kanskje mer kjent for de fleste, skjønt jeg forbinder ham aller best med romantiske komedier. Her skiller "Blindness" seg riktignok ut - en film som er basert på Nobelprisvinneren José Saramagos roman "En beretning om blindhet". Liev Schreiber er en av mine favorittskuespillere, og det borger for kvalitet når han er med. En av de siste filmene jeg så ham i, var "The Butler". Ellers forbinder jeg ham med roller i Holocaust-dramaer av en eller annen grunn. 

Handlingen i "Spotlight" er fra virkeligheten, og foregår i The Boston Globe´s nyhetsteam som heter nettopp Spotlight. I motsetning til all den øvrige overfladiske journalistikken som vi lesere stort sett blir bydd fra mediene, er Spotlight et journalistteam som etterforsker saker der andre medier og til og med rettsvesenet har gitt opp. Dette krever mye ressurser, og det kan gå måneder før det blir nyhetsstoff av etterforskningen. The Globe fikk Pulitzer-prisen for Public Service i 2003 for nettopp den saken denne filmen handler om. 


Spotlight-teamet i The Globe
The Globe avslørte ikke bare at et seriøst stort antall katolske prester utnyttet barn seksuelt. I tillegg avslørte avisen at den katolske kirken selv gjorde det nærmest komplett umulig å komme til bunns i saken. Prester som ble avslørt som pedofile, fikk fortsette som før, bare i andre kirkedistrikter. De ble altså ikke tatt ut av stillingene sine. Handlet det om at kirkens renommé for en hver pris måtte bevares? Ja - men ikke bare det. Det handlet også om at sex er så tabubelagt i den katolske kirken, særlig i forhold til de katolske prestenes sølibat-løfte, og at svært mange likevel ikke klarer å overholde dette løftet. Sex - uansett form -  er noe man ikke snakker om, heller ikke når den er pervertert ... Og hvor vanskelig er det ikke for en myndighetsperson å reagere på hva en underordnet har gjort, når man selv har svin på skogen? Når man rett og slett er redd for selv å bli avslørt ...


Mark Ruffalo i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes
I filmens åpningsscene befinner vi oss i 2001 - i tiden før 11. september. The Globe har hyret inn en ny journalist, Marty Baron (spilt av Liev Schreiber). Tilfeldighetene fører ham og Spotlight-teamet bort i en sak som handler om presten John Georghan som har misbrukt flere barn, uten at kirken har forsøkt å stoppe ham. I stedet omplasserte de ham rundt i Massachusetts. Denne saken fører journalistene på sporet av muligens så mange som åtte prester med samme historie som Georghan. Underveis møter de flere som har vært utsatt for seksuelt misbruk av prestene, og det de får høre er gruoppvekkende. Fellesnevneren er oppvekst i svært dysfunksjonelle familier, der kirken har vært halmstrået som har holdt barna oppe. Da presten - nesten Gud i egen person - startet misbruket av dem, hadde de ingenting å stille opp med. I begynnelsen følte de seg spesielt utvalgt - etter hvert kom de ikke løs. Barna ble fanget i et nett der de selv hadde mye å tape dersom det hele ble avslørt. 


Teamet jobber intenst for å avsløre kirkens løgner
Rett før det store gjennombruddet i saken, får hele historien en ny vending. Nå handler det ikke lenger om åtte prester, men kanskje om så mange som 80-90 ... Dvs. rundt 6 % av alle de 1500 katolske prestene i hele distriktet. Og det verste av alt: hvor ugjennomtrengelig hele saken fremstår som, fordi kirken har gjort og fremdeles gjør alt som står i dens makt for å forhindre at noen som helst skal få innsyn i det som har skjedd og fremdeles skjer ... Underveis aner vi også at det skjuler seg noen vonde skjebner også blant de pedofile prestene. De har selv i sin tid blitt misbrukt av andre prester. Det hele har altså skjedd gjennom generasjoner, der offer blir overgriper. For The Globe var det ikke viktig å ramme enkeltpersonene. Systemet som sådan derimot ... 


Teamet jobber seg gjennom kataloger som viser sykmeldinger og
forflytninger av de involverte prestene. Det avtegner seg et bilde av at det
dreier seg om rundt 90 prester - bare i Massachusetts ... 
Natt til i morgen får vi vite fasiten, for da deles nemlig Oscar-statuettene ut. Jeg håper at det blir "Spotlight" som får prisen i kategorien beste film! Mark Ruffalo er dessuten fantastisk i rollen som grave-journalisten Michael Rezendes. Filmen vil nok møte en del konkurranse med "The Revenant", men jeg tipper at tematikken og aktualiteten i "Spotlight" trumfer amerikansk "ur"-historie denne gangen.  

Jeg husker godt den gangen saken verserte i mediene, fordi den fremkalte et slags "Bjugn-gufs" hos meg. Vi får oss jo nesten ikke til å tro at noe slikt som dette virkelig kan være sant. Det aller, aller verste er at jeg tror en sak som dette ikke er enestående for den katolske kirken, selv om et sølibat-løfte setter seksualdriftene hos mennesker under et svært sterkt press. Et press de færreste er i stand til å leve med i år ut og år inn, enten de er prester eller "alminnelige mennesker", når det kommer til stykket ... Filmen "Spotlight" er virkelig tankevekkende! 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk to Oscar´s: for beste film og beste originalmanus.) 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Spotlight
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Mark Ruffalo (Michael Rezendes), Michael Keaton (Walter "Robby" Robinson)Rachel McAdams (Sacha Pfeiffer), Liev Schreiber (Marty Baron), John Slattery (Ben Bradlee Jr.)Brian d'Arcy James (Matt Carroll) m.fl.
Spilletid: 129 min.

lørdag 27. februar 2016

"Theeb" (Regissør: Naji Abu Nowar)

Med jordansk ørken som kulisse i arabisk film

"Theeb" er en av filmene som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i år. Fra før av har jeg bare rukket å se "Son of Saul", som er en av de fire filmene som "Theeb" konkurrerer mot. 


Naji Abu Nowar (f. 1981) har skrevet manuset og regissert "Theeb". Nowar har allerede rukket å vinne en rekke priser for denne filmen, og den er dessuten nominert til enda flere priser. 
"Theeb" er Nowars andre film. Dette er for øvrig den første jordanske filmen som noen gang er nominert til Oscar. 

Året er 1916 og 1. verdenskrig pågår. Vi befinner oss i Hijaz, som i dag er en del av Saudi-Arabia, og det pågår kamper mellom britene og det osmanske riket. 


10 år gamle Theeb tilhører beduin-stammen Howeitat, og forholdet mellom broren Hussain og ham er svært tett. Brødrene er sønner av beduinstammens leder, som er død. I filmens innledende scene er vi vitne til hvordan brødrene tullesloss, og senere hvor Hussain forsøker å lære Theeb å håndtere skytevåpen. Dette indikerer at alt ikke er som det skal være. 


En kveld mens stammemedlemmene sitter rundt leirbålet, hører de noe ute i mørket. De har fått besøk, og en av de besøkende den britiske offiseren Edward. Følgesvennen hans er araberen Marji. Theeb skjønner ikke hva de voksne snakker om rundt bålet, og han er fryktelig nysgjerrig. Ansiktet hans gløder, der det lyses opp av leirbålets flammer i mørket. 



Hussain lærer broren Theeb å skyte.
Dagen etter sirkler Theeb rundt engelskmannen mens han barberer seg. Særlig trekkes oppmerksomheten hans mot en trekasse. Han klarer ikke å styre seg, og må ta på den. Engelskmannen blir nærmest hysterisk og ber ham holde seg unna denne kassen. Dette gjør Theeb enda mer nysgjerrig. Av de andre får han vite at det er i denne kassen engelskmannen oppbevarer gullet sitt. 


Ørkenlandskap så langt øyet rekker
Britene trenger støtte fra beduinstammen i kampen mot osmanerne, og i den forbindelse trenger Edvard guidet følge gjennom ørkenen. Over alt lurer osmanerne, og den reisen han skal begi seg ut på er på ingen måte ufarlig. Marji ønsker at Hussain skal være med, og sammen reiser de av gårde på hver sin kamel. Theeb står og betrakter dem mens de drar avgårde, og så bestemmer han seg plutselig for å følge etter på et esel. 

Han når frem til gruppen, som en stund lurer på hvem som skal følge Theeb tilbake. Dette blir Hussains lodd, inntil han bestemmer seg for å ta broren sin med på den farefulle ferden. 



Gruppen nærmer seg de farlige passene.
I et av passene de må passere, treffer de på osmanere som overrasker dem i et bakholdsangrep. Edvard og Marji blir drept, mens Hussain og Theeb gjemmer seg bak noen klipper. De andre er imidlertid så mange flere, og spørsmålet er om de egentlig har en sjanse ... 


Briten Edvard trenger guidet følge gjennom ørkenen.
"Theeb" er filmet i Jordan, og et vakkert og storslått ørkenlandskap utgjør kulissene i dette spennende og svært realistiske dramaet. Det mest imponerende av alt er at samtlige skuespillere i filmen er amatører. Det skulle man virkelig ikke tro! Spesielt Jacir Eid Al-Hwietat er formidabel i sin rolletolkning av gutten Theeb. Ham må vi da få se mer til i årene som kommer? Det bør legges til at alle amatørskuespillerne som er med i denne filmen, er blant de siste gjenlevende beduinene. 

Det er ikke først og fremst replikker som bærer denne filmen. Scenene er i seg selv talende nok. Det er ikke ofte man får se filmer som dette, som også gir et godt og autentisk bilde av levesettet til beduinene på begynnelsen av 1900-tallet. Midt oppi alle kamphandlingene vi blir vitne til, får vi også med oss det vakre landskapet, det spesielle lyset og filmmusikken, som gjør scenene nærmest magiske. (Musikken til filmen er tilgjengelig på Spotify.) 


Mens jeg så filmen, tenkte jeg på betydningen av togskinnene vi får se gjennom ørkenen - et forhold som etter hvert skulle endre det tradisjonelle bediunlevesettet vesentlig. Vi er dessuten vitne til det osmanske rikets siste dager. Første verdenskrig førte nemlig til oppløsning av dette riket. 


"Theeb" hadde Norgespremiere på kino i juli 2015, og er nå tilgjengelig på DVD. 


Dette er en film jeg anbefaler varmt! En arabisk juvel har den blitt kalt - og det er den!


(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2014

Originaltittel: ذيب 
Nasjonalitet: Jordan, Forente Arabiske Emirater, Qatar og Storbritannia
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Jacir Eid Al-Hwietat (Theeb), Hussein Salameh Al-Sweilhiyeen (Hussein), Hassan Mutlag Al-Maraiyeh (en fremmede), Jack Fox (Edward)
Spilletid: 100 min.

onsdag 24. februar 2016

"Suffragette" (Regissør: Sarah Gavron)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm. 

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år. 

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år. 

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen. 


De underbetalte kvinnene sliter seg ut på vaskeriet. Dette var før HMS ble oppfunnet ...
Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende. 


Maud ønsker seg noe mer ut av livet ...
Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...


Suffragette-kvinnene demonstrerer for retten til å stemme.
Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de. 


Persona non grata
Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...


Maud arresteres
Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv. 


Emmeline Pankhurst (spilt av Meryl Streep) oppfordrer til sivil ulydighet
Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ... 

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913. 

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn),  Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.