Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 30. januar 2016

John Irving på Litteraturhuset i Oslo 27. januar 2016


John Irving (f. 1942) er en forfatter jeg har fulgt gjennom hele livet. Helt fra jeg leste "Garps bok" (1978) på begynnelsen av 1980-tallet og ble fascinert av det irvingske univers ... John Irving har utgitt 19 bøker etter debuten i 1968, men det var først med "Garps bok" at gjennombruddet kom. Jeg har lest de fleste av hans bøker, senest "I en og samme person" (2012). (Linken går til min omtale av denne boka.) Da var det riktignok noen år siden sist, fordi jeg hadde en opplevelse av ikke å bli like engasjert av bøkene hans som jeg opplevde i starten. Svært mange av Irvings bøker er filmatisert, og det har blitt riktig gode filmer av det! Dette gjelder "Garps bok", "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene", "Simon Birch" og "The Door in the Floor". Jeg har sett dem alle - flere ganger. 

I alle fall - da John Irvings navn dukket opp i programmet på Litteraturhuset, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til bokbadet. Onsdag denne uka møtte han altså opp sammen med den norske forfatteren Kristin Valla

Daglig leder Andreas Wiese ønsket John Irving velkommen, og opplyste i den forbindelse at dette var tredje gangen forfatteren besøkte Litteraturhuset. John Irving hadde skadet hånden sin, og dermed ville det ikke bli noen boksignering ute i bokhandelen etter bokbadet denne gangen. Mot legens råd hadde Irving likevel signert noen eksemplarer, som det var mulig å få kjøpt. 

Wiese påpekte at man alltid vet når man er i en Irving-bok. Irving har en egen form for magisk realisme - en slags engelsk versjon - og hans siste bok "Mysterieavenyen" er i så måte intet unntak. I boka tas vi med til Fillipinene og Iowa. Irving skal selv ha uttalt at virkelige mennesker er for ufullstendige til å passe inn i rammen av en roman, og derfor må han dikte dem mer spennende. 

John Irving selv opplyste at han har vært 12 ganger i Oslo. Første gang var i 1979/1980, og årsaken var at Norge var et av de første landene som oversatte hans bøker fra engelsk til et annet språk. 

"Mysterieavenyen" har han dedikert til fotografen Mary Ellen Mark. Hun var for øvrig på Litteraturhuset for tre år siden. Mark døde i mai i fjor. Hun var gift med regissøren Martin Bell. 

Ideen til det som mange år senere skulle bli bok, startet med at Mary Ellen Mark viste ham bilder av barn fra India som opptrådte på et sirkus. Hun ønsket at han skulle være med på å lage et filmmanus, og var vel vitende om at han ville bli berørt av fotografiene. Dette førte til at Mark, Bell og Irving reiste til India i 1990, og formålet var å filme detaljer som kunne være nyttig i en historie. (Her jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt på bloggen - "On a Tightrope" - som handler om barnehjemsbarn i Kina som går på liner uten sikkerhetsnett.)

Jesuittene var involvert i de fattige barna i India. Etter hvert viste det seg for øvrig at filmteamet måtte gi opp hele prosjektet, og dette skyldtes det Irving karakteriserte som lite konstruktiv innblanding fra de indiske myndighetene. De tok derfor med seg historien og reiste. En historie som handlet om barn med potensiale for å bli sirukusartister ... Disse ble utsatt for stor risiko, der de balanserte på liner høyt oppe i luften, uten sikkerhetsnett. Dersom de ramlet ned, ville de mest sannsynlig dø - uten at noen slektninger ville savne dem. Holdningen var at det å vokse opp i slummen var enda farligere, og at barna hadde enda mindre muligheter for å klare seg der enn på et sirkus. Dette var den "rasjonelle" grunnen for at det ble oppfattet som greit å utsette barna for farene på sirkuset. Selv mente Irving at dette ikke er bra. Han er selv far til tre og har fire barnebarn, og i møte med barna kjente han på foreldrerollen, det å ha ansvar for å ta vare på barn slik at det ikke skjer noe med dem. 

Filmteamet reiste deretter til Mexico. Sirkusene der kan riktignok ikke måle seg med de indiske, men også her var det barn som ble utsatt for stor fare. I likhet med i India hadde barna det gjerne mye verre før de kom til sirkuset. Fattige barn var f.eks. involvert i søppelbransjen, hvor de sorterte søppel. Dette er et livsfarlig yrke. (Her må jeg nevne en film jeg tidligere har omtalt her på bloggen om søppelsorteringsbransjen i Kairo - "Garbage Dreams".)

Over en 20 årsperiode reiste filmteamet flere ganger til Mexico. Det var kun filmprosjektet det handlet om. Ideen til en bok kom først mange år senere. Det var Martin Bell som sa de forløsende ordene under en samtale dem i mellom under en biltur. Ideen gikk ut på å starte i dag og se tilbake, en fortellerteknikk som fungerer utmerket i en roman, men som ikke er like så god for en film. Dermed hadde Irving selve roman-konstruksjonen på plass. Han har alltid vært opptatt av konstruksjonen før han går i gang med å fortelle en historie. Innholdet kommer gjerne senere. 

Vi møter det Irving kaller en aldrende mann på 54 år i "Mysterieavenyen". Denne mannen er eldre enn antall år skulle tilsi, for han "lever" egentlig ikke. Han er knapt til stede i sitt eget liv. Når han sover og drømmer derimot, våkner han opp. Han ser tilbake på det livet han har levd - hans virkelige liv - og dette fører ham tilbake til Fillipinene, den gangen han var 15 år. Vi dras dermed tilbake til 1970-tallet. 

Mens det å fullføre en film avhenger av flere mennesker, står og faller en bok utelukkende på ham selv. Irving snakket mye om forskjellen mellom film og roman. 

Kristin Valla påpekte at det skjer mye moro i John Irvings siste bok - blant annet har viagra en nokså sentral plass ... 

Dette førte til at Irving snakket og snakket - så mye at i alle fall jeg lurte på om han skulle snakke seg bort fra hele temaet. Men det gjorde han ikke, viste det seg til slutt. 

Irving tenkte på hovedpersonen som en som lever i sine syttiende år, selv om han bare er 54. Hans nåtid kan aldri måle seg mot fortiden, den gangen han var 14. Han er en voksenperson som nesten ikke er til stede i livet sitt. I stedet drømmer og dagdrømmer han. Det er først da han lever. John Irving har for vane å utfordre legen sin med romanfigurenes problemer. "Hva slags medisin tror du at han ville ha tatt?" spør han gjerne. Legen hans resonnerte seg frem til at denne mannen måtte ha et dårlig hjerte, noe som nok vil føre til at han må bruke betablokker. Da vil han også være seksuelt dysfunksjonell, og her kommer viagraen inn i bildet. Legen hans foreslo derfor viagra. Smilende fortalte Irving at betablokker og viagra ser veldig like ut dersom man ser dårlig, og det gjør man jo gjerne når man er 54 år. Ut fra dette har han spunnet rundt noen episoder, som er riktig så fornøyelige ... 

John Irving skriver om det han ønsker ikke skal skje. Han utforsker det han frykter. 

Dersom man ikke liker et menneske eller har noen som helst sympati for det, bryr man seg ikke om hva som vil skje med dem. Derfor er det viktig at en romanfigur appellerer til våre følelser på et eller annet plan. Irving introduserer i alle sine romaner en person man får følelser for, eller som man blir følelsesmessig engasjert i. Et annet viktig punkt i en roman er at man bør bli overrasket. Dersom man ikke blir overrasket, er det jo ingen grunn til å lese boka ferdig. Man bør derfor ha det han kaller en "teatralsk idé". Leseren må få følelsen av at "noe kommer til å skje", men ikke nødvendigvis hva. Uten en viss sympati med hovedpersonen, vil ikke leserne bli engasjert i historien. Irving tar gjerne utgangspunkt i personer som har noe uskyldig ved seg, og som vekker vårt følelsesmessige engasjement. 

Kristin Valla spurte Irving om hvilken betydning hans eget personlige liv har for det han skriver om. Irving selv tror ikke at dette har hatt noen betydning. Han har selv levd et helt ordinært liv. Han har aldri sett etter et "spennende" liv. 

Jo flere bøker du leser og desto flere filmer du har sett og steder du har besøkt, jo mer kommer følelsen av at "men dette er jo ikke nytt, dette har jeg vært borte i før". Irving blir noen ganger kritisert for å skrive om det samme. Det er f.eks. mange aborter i bøkene hans, og mye om utnyttelse av samfunnets outsidere. Irving blir selv litt oppgitt over dette. Skrev Shakespeare bare en gang om sjalu ektemenn? Nei - han gjorde dette om og om igjen! Gjorde dette ham til en dårligere forfatter av den grunn? Absolutt ikke!

Irving har noen temaer han kommer tilbake til igjen og igjen. "Abort igjen?" spør kritikerne. Ja, tror man kanskje at abort er noe som blir borte, som forsvinner fra dagsorden? 

Den dagen bestemte typer lidelser slutter å opptre i det virkelige liv - f.eks. utnyttelse av sårbare personer eller seksuelt misbruk av minoriteter - da skal han slutte å skrive om det. Men som vi jo skjønner ... det kommer aldri til å skje. Dessverre ... Og så lenge slike problemer finnes ute i den virkelige verden, så vil det også dukke opp i litteraturen. 

Å ha et "tema" i en bok handler om et intellektuelt valg, der man virkelig har tenkt nøye gjennom dette. Irving er som tidligere nevnt opptatt av konstruksjonen, det vil si hvordan han skal fortelle historien. Når vet du (leseren) det jeg (forfatteren) vet? Når skal han la oss vite at hovedpersonen er i seriøs trøbbel - gjerne før han/hun skjønner det selv? Dette er hva konstruksjon blant annet handler om. Eller som andre kanskje ville ha valgt å kalle det: fortellergrep. 

Noen historier venter i noen år før de kan bli fortalt. Slik var det med "Mysterieavenyen", skjønt den tok ekstremt mye lenger tid enn noen annen bok Irving har skrevet tidligere. 

Og dermed var en times bokbad over. Det var en interessant time, selv om jeg skulle ønske at Kristin Valla innimellom hadde sluppet mer til med spørsmålene hun garantert hadde forberedt. For oss som var til stede var det åpenbart at John Irving selv tok regien, og at han hadde mye på hjertet. 

For en gangs skyld hadde jeg ikke kjøpt boka til den bokbadede forfatteren på forhånd, og spørsmålet er: fikk jeg mer eller mindre lyst til å lese hans bok etter bokbadet? Svaret på dette er at jeg fikk mer lyst - særlig også etter å ha lest bokanmeldelsen til Sindre Hovdenakk i VG ... 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.