Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 7. september 2015

Michel Houellebecq: "Underkastelse"

En fransk islam-dystopi

Michel Houellebecq (f. 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Houellebecq debuterte som forfatter i 1991. Han har i årenes løp vært meget produktiv, men kun syv av hans bøker er så langt oversatt til norsk. Selv hadde jeg kun lest én bok av ham, og det var "Lanzarote" (2000). Den ga meg nesten fullstendig avsmak på hele forfatterskapet. Mange er imidlertid dem som har sagt at jeg  gi forfatterskapet en ny sjanse. Da den svært kritikerroste boka "Underkastelse" (2015) nylig utkom på norsk, var jeg klar. Boka utkom for øvrig på fransk tidligere i år - rett etter Charlie Hebdo-saken, og den vakte ikke rent lite oppsikt i den konteksten.

"I alle mine triste ungdomsår var Huysmans en følgesvenn, en trofast venn; aldri opplevde jeg tvil, aldri var jeg fristet til å gi opp eller se meg om etter et annet emne; så en ettermiddag i juni 2007, etter å ha ventet lenge, etter å ha nølt så lenge som, eller endog litt lenger enn, tillatelig, disputerte jeg ved universitetet Paris IV - Sorbonne med min doktoravhandling: Joris-Karl Huysmans eller enden av tunnelen. Allerede neste morgen (eller kanskje allerede samme kveld, det kan jeg ikke si for sikkert, kvelden etter disputasen var ensom, og sterkt alkoholisert) forsto jeg at det var en del av livet mitt som var forbi, og at det sannsynligvis var den beste delen." (side 9)

Bokas jeg-person er François, som er en middelaldrende akademiker. Han er en temmelig ensom mann, og det har ikke lyktes ham å finne en dypere mening med tilværelsen. Livet ved universitetet har for en stor del bestått i å innlede seksuelle forbindelser med unge studiner, som gjennomgående dumper ham etter en viss tid. Er den vestens meningsløse konsumfikserte samfunn vi ser avtegne seg på år etter år i hans stadig tommere tilværelse? Dette samfunnet hvor gud på et vis er avskaffet, og hvor det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet? Da hans jødiske venninne reiser til Israel, går François nesten til grunne i sin ensomhet. For hva er igjen? Noe i det hele tatt?

Vi befinner oss i 2022 og i forbindelse med det franske presidentvalget står plutselig valget mellom et høyreekstremistisk parti og Det muslimske brorskapet. Overraskende nok ender valget med at muslimene vinner valget, og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 
Endringene etter valget er merkbar. Plutselig forsvinner kvinnene ut av arbeidslivet, og arbeidsledigheten stuper. Kleskodene endres, flerkoneri innføres og det er karrierefremmende å konvertere til islam. Mannssamfunnet blomstrer, og selv den mest "håpløse" mann kan nå få seg en kone gjennom arrangert ekteskap. Og François, som med ett ble arbeidsledig fordi han hadde feil religion ... hva gjør han? Er alt som skjer en ulykkelig utvikling, eller kan et islamisert samfunn også ha sine fordeler?

Noe av det jeg underveis ble sittende og fundere på, var; Hva vil Houellebecq egentlig med denne romanen? Forsøker han å tegne et skremmebilde over hvordan det kan gå med vårt vestlige samfunn dersom vi mister alt det åndelige og religiøse ved tilværelsen? At det dermed skapes et tomrom som blir altfor lett å fylle når muslimene kommer med alle sine religiøse verdier? Forsøker han å skremme oss til å skjønne at det går mot et islamisert Europa? Bare det blir mange nok av muslimene? 

Jeg tror ikke Houellebecq mener noe av dette, og det er heller ikke slik han blir tolket, selv om boka vakte et visst raseri i Frankrike da den utkom. Samtidig er det ikke til å komme forbi at når han leker seg med å gjette seg inn i fremtiden, så setter han våre vestlige verdier opp mot noe som er større. For vi har jo nesten mistet alt som har vært samfunnsoppbyggende i vårt samfunn. Hva blir igjen når alt som betyr noe er konsum og enda mer konsum? Når de eneste som faktisk tror på noe er de ekstreme, og da helst høyreekstremistene? Mens resten av oss er nokså likegyldige i vår søken etter minst mulig motstand i tilværelsen? Selv de lite åndfulle tar avstand fra høyreekstremisme, og i den konteksten vil selv det fiktive partiet Muslimsk Brorskap fremstå som mer humant og rettskaffent. Men pass opp, for før vi aner det, kan dette ende med en ensretting ingen hadde sett for seg ... synes å være budskapet mellom linjene. Eller?

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Houellebecq leker med oss. Han har selv i et intervju påpekt at han ikke tror på det fremtidsscenariet han har tegnet opp i sin roman. Dersom noe slikt skulle slå til, måtte flertallet av alle muslimer i Europa ønske å innføre sharia-lovgivning. Det er svært lite sannsynlig. Tvert i mot er flertallet av Europas muslimer sekulære, og ser på sin religion som en privatsak. Noe av det morsomme med Houellebecqs bok er at han faktisk viser Vestens menn fordelene med verdiene som islam er fundert på. Og de biter på, alle som en, får vi inntrykk av. Særlig gjelder dette forholdet til kvinner, mens de hopper bukk over alle pliktene man har som muslim.

Men hvor blir det av kvinnene? Hvorfor protesterer de ikke? Hvorfor gjør de ikke opprør? Det sier soga intet om. Akkurat her opplevde jeg at boka haltet, og at jeg ikke helt klarte å leve meg inn i det houellebecqske univers. For jeg tror ikke på det, samtidig som boka ble såvidt alvorstung at det var litt vanskelig å få øye på humoren og satiren - med mindre man tenker seg at denne er ramsvart. 

Houellebecq er etter mitt skjønn morsomst når han beskriver universitetsmiljøet før Muslimsk Brorskap kommer til makten. Mang en gang ble jeg sittende og humre. Underveis opplevde jeg historien som noe slapp og uengasjerende, før den igjen tok seg opp. Slutten på boka er dessuten så pass underfundig at en oppfølger virkelig hadde vært på sin plass! 

Min konklusjon er at dette absolutt er en bok det er viktig å få med seg. Houellebecq skriver godt og min interesse for å dypdykke litt mer i hans forfatterskap er vekket!

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: Soumission
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 272
ISBN: 9788202487065
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Michel Houellebecq (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 31. juli 2015 - Frankrike 2022 - Litteratur blir neppe mer dagsaktuell enn Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» dessverre ble 7. januar i år. Boken om et Frankrike i 2022 med uro i gatene og muslimsk regjering kom ut samme dag som attentatet mot Charlie Hebdo-redaksjonen. Da var Houellebecq selv på forsiden av satiremagasinet i anledning boken, karikert som spåmann.
VG v/Sindre Hovdenakk - 3. august 2015 - Islamsk dystopi - Parallelt med den politiske utviklingen, skildrer Houellebecq gjennom sine karakterer, og særlig François, en gjennomgripende og nesten lammende ensomhet. Ofte døyver hovedpersonen dette ved hjelp av sex, gjerne kjøpt og betalt. Hans nære relasjoner gjør han lite for å ta vare på, og det er symptomatisk at han resignert noterer sin jødiske kjærestes flukt til Israel som en nærmest naturlig avslutning på forholdet.
Det politiske, religiøse og private løper til sist sammen i François’ uunngåelige akseptering av islams forføreriske underkastelse. Penger, polygami og prestisje viser seg å være en uimotståelig kombinasjon. En ny sjanse i et liv som har stoppet opp, og som bokens aller siste setning lyder: «Jeg ville ikke få noe å angre på».

Vagant v/Cornelius Jakhelln - 12. mars 2015 - Underkastet - Michel Houellebecq stikker fingeren inn der det smerter mest. - Hvis det vanskelige adjektivet «houellebecqsk» skulle ha noen mening, måtte det gå i retning av en viss léthargie hos hovedpersonen, en desinteressert og litt passiv holdning i møte med omgivelsene. Man lever i den hvite, utdannede middelklassen i et Frankrike som blir stadig mer splittet; man ser på dekadansen i Paris og uroen i forstedene med en avstand, både oppgitt og forundret; man drikker vin, inntar måltider alene foran fjernsynet og kjøper sex; man lider i ensomheten og kjenner samtidig en melankolsk glede over tingenes tilstand, selv om denne aldri er uttalt. Selvmord er et tema.
NRK v/Knut Hoem - 19.01.2015 - Bravo Houellebecq! - Houellebecq har lang trening i å fordele sine antipatier temmelig rettferdig utover sine romanfigurer. Den som leter etter realistiske utkast til den femte republikkens videre skjebne, leter forgjeves.
At et moderat muslimsk parti skulle konkurrere ut sosialistene i andre valgomgang i 2022 er ikke helt realistisk, det er forfatteren den første til å innrømme, men hvor ellers enn i litteraturen er det naturlig å leke med tanken?
Dagsavisen v/Mode Steinkjer - 5. januar 2015 - Politisk roman ryster Frankrike - Michel Houellebecq regnes blant de fremste samtidsforfatterne i Europa i dag, og er like omstridt og hatet som han er beundret. I helgen måtte han berolige sine landsmenn med at hans nye roman «Soumission» («underkastelse») ikke er rasistisk propaganda fra ytre høyre. Det har ikke dempet motstandere av Houellebecq, som de siste ukene har bidratt til en sjeldent krass debatt rundt en bok svært få ennå har lest, men som de fleste franskmenn har fått med seg handlingen i. Den høyreliberale forfatteren som tidligere er blitt beskyldt for kvinneforakt, agg mot muslimer, vestlig levesett og det politiske klimaet i Europa, skremmer nå både høyresiden i Frankrike og tilhengerne til den sittende presidenten François Hollande med boken som kommer på gaten onsdag fra forlaget Flammarion.
Dagen v/Tarjei Gilje - 16. august 2015 - Når Frankrike blir islamisert - Spørsmålet blir så om hele boken skal forstås som satire, eller om det også er snev av alvor inne i bildet. Og det oppfatter jeg at det er. Selve grunnkonseptet, hvor muslimer kommer til makten i et tradisjonsrikt europeisk land ved hjelp av den politiske venstresiden, for å holde de radikale høyrekreftene unna, er ikke det mest utenkelige. Og det er heller ikke helt uten hjemmel i virkeligheten å lure på om europeernes religiøse fremmedgjøring har svekket evnen til å innse de kulturelle og politiske konsekvensene av å gi islam en større plass i samfunnslivet. Men hvilken islam er det vi eventuelt vil se utfolde seg i Europa om noen tiår? Det vet ingen av oss.
Aftenposten v/Erika Fatland - 14. februar 2015 - Houellebecqs siste roman er mye mer enn en satire over islam - Temaet underkastelse går som en rød tråd gjennom boken: Politikerne underkaster seg pragmatismen, universitetene underkaster seg religionen, kvinnene underkaster seg mennene og hovedpersonen underkaster seg omstendighetene. Som alle virkelig gode romaner, lar Underkastelse seg vanskelig plassere i bås. Bak satiren og det urealistiske bakteppet ligger et større eksistensielt alvor enn det som lar seg sammenfatte med uttrykket islamkritikk: Hva utgjør summen av et liv? Hvor er Europa på vei? Hva er litteraturvitenskapens – og, enda mer prekært, litteraturens – mening?
Dagbladet v/Inger Bentzrud - 6. januar 2015 - Skremmer´n på fransk - Michel Houellebecq banner i kjerka igjen. Men ikke i moskeen denne gangen. - I «Soumission» («Underkastelse») beskriver han et Frankrike preget av frykt og jevnlige voldsepisoder. Både media og politikere tildekker virkeligheten. Slik ryddes veien for landets første muslimske regjering, ledet av Mohammed Ben Abbes. Umiddelbart gjenoppstår et samfunn der kvinnene slutter å bruke vestlige klær, tilslører seg og forsvinner ut av arbeidslivet. Dermed synker arbeidsledigheten blant menn. Sorbonne-universitetet blir omdømt til Paris-Sorbonne Islamske Universitet. Ikke-muslimske professorer får valget mellom å konvertere til islam eller få sparken.
Tine sin blogg - 15. august 2015 - Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....

3 kommentarer:

  1. Denne omtalen har jeg ventet på, og det fryder meg at vi er temmelig enige her. Sant han tuller? Jeg forventet meg noe dystert og trykkende, og så forsåvidt satiren speilet i mine egne forventninger. Er forundret over at boken ikke har vagt større harme i Norge, men så skisserer den vel et samfunn vi ikke helt greier å se for oss.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, dette er ingen sannsynlig fremtidsdystopi - og ja, jeg tror han må ha hatt det gøy da han skrev denne boka. Det usannsynlige i historien gjør den temmelig harmløs. Det er nok derfor ingen lar seg provosere av den. Her er vi helt enige!

      Slett
  2. Romanen har skapt utrolig mye debatt i aviser og intelektuelle miljø her hjemme, spesielt i Klassekampen har det i ukesvis vært skrevet mye om boka. I neste uke foregår det en debatt i regi av Trondheim kulturhus om boka og religion og samfunn. Hvis jeg rekker å komme meg hjem fra Ålesund i tide skal jeg delta … Leste forøvrig ut boka i kveld, og må nok fordøye den litt før jeg blogger om den. Boka ga meg tidvis en uhyggelig følelse.. Og konklusjonen er vel at for franske enkle menn så er det muslimske samfunn ingen trussel, for de heldige, som Francois, med sitt uttørrede sexliv, til slutt en gave. Provoserende nok, sett ut fra et feministisk ståsted.

    SvarSlett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.