Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 31. mai 2015

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset 27. mai 2015

Edouard Louis og Per Buvik på Litteraturhuset den 27. mai 2015 (Foto: RMC)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Bellegueule" i Frankrike i 2014 (linken går til min omtale av boka). Tidligere i år kom den på norsk. Ikke bare er boka blitt en bestselger som har solgt meget godt i hjemlandet, og ikke bare er den oversatt til rundt 20 språk. Boka er i tillegg ansett som et litterært mesterverk, og den er skrevet av en ung mann som fremdeles ikke har fylt 23 år. En ung mann som helt på egen hånd har gjort en klassereise fra den lavere franske arbeiderklassen opp til den akademiske middelklassen ... Som "skapte seg selv på nytt", for å stjele overskriften til Finn Skårderuds intervju med forfatteren i Aftenposten 29. mai i år ... 

Selv ble jeg alldeles betatt av boka da jeg leste den tidligere i år. Historien er så sterk, så gjennomborrende sår - selv om mange av historiene fortelles med en distanse og et analytisk blikk. Han skriver om mennesker som ikke er i stand til å sette seg selv og sine liv i en større kontekst, og han skriver om hvordan han hele tiden forsøkte å passe inn. Han ønsket virkelig det. Men uansett hvor mye han anstrengte seg, var han for evig og alltid utstøtt. Det var ikke noe liv for ham der han vokste opp. 


Litteraturprofessor Per Buvik (Foto: RMC)
Innledningsvis snakket litteraturprofessor Per Buvik varmt om Edouard Louis´ forfatterskap. Louis ble presentert som en kapasitet, der han i en alder av 22 år - snart 23 - er i ferd med å fullføre sin andre bok, har master i filosofi og holder på med en doktorgrad. I disse dager oversettes han som tidligere nevnt til 20 språk, og midt oppi alt har han gitt mengder med intervjuer i forbindelse med sin første bok. Hvordan er dette mulig?

Buvik svarte like godt selv på sitt eget spørsmål, og han påpekte at det er tre grunner til at debutboka har blitt en slik suksess:
1. bokas originalitet det finnes ingen franske romaner som beskriver lavere fransk arbeiderklasse i dag
2. sjokket - miljøbeskrivelsen sjokkerte det franske folket
3. de litterære kvalitetene - det direkte språket

Dessuten er det noe med det selvbiografiske preget. Det at historien faktisk er sann. 

Endelig fikk forfatteren selv slippe til orde, og det var en sjarmerende forfatter som smilte mye, dog beskjedent, men altså med et svært vinnende vesen. Vi publikummere ble temmelig overrasket da noe av det første Edouard Louis gjorde var å trekke frem mobiltelefonen sin og fotografere oss i salen. Han ønsket seg minner fra kvelden i form av et fotografi av oss tilhørere - og det før han skulle erfare at det å befinne seg akkurat der og da, sammen med Per Buvik og oss, skulle bli en meget magisk og spesiell kveld. Dagen etter reiste han til Bergen, hvor han skulle møte nye publikummere, og tilbakemeldingen jeg har fått fra folk som var der, er at dette ikke var et rørende møte i det hele tatt ... På litteraturfestivalen på Lillehammer fjetret han imidlertid nok en gang publikum sist fredag.


Edouard Louis´ bilde av oss tilhørere - som han twitret om dagen etter
(Foto: RMC)
Edouard Louis ønsket egentlig ikke at hans roman skulle bli en konstruksjon, men han innså underveis at dette var nødvendig for å beskrive virkeligheten slik han opplevde den. Antakelig for å unngå å falle ned i banaliteter, tenkte jeg mens jeg hørte ham snakke. 

Louis understreket at han i boka beskriver mennesker som ikke kjenner sannheten om sine egne liv. Romanen er ingen fiksjon, men historien om hans oppvekst. Moren pleide å si "Jeg er ikke rasist, men fargede og arabere er litt farlige ..." osv. Han trengte å legge inne en viss distanse i beskrivelsen av virkeligheten. Han jobbet hardt med  finne en passende form for historien. 

Smerten og lidelsen han opplevde i sin egen barndom gjorde at han fikk kontakt med virkeligheten på et annet plan. Det ble en annen form for persepsjon enn menneskene rundt ham opplevde - kanskje fordi han i større grad betraktet seg selv utenfra? Selv om barndommen var ulykkelig, betyr ikke det at det aldri skjedde noe bra. 

Målet med å gi hvert kapittel en tema-overskrift, var å få frem at alt egentlig bygget på de øvrige perspektivene. Vi kan ikke forstå moren uten å forstå maskuliniteten i samfunnet, fabrikken etc. Alt henger sammen og dette gir strukturen i historiene. 


Intens samtale mellom Edouard Louis og Per Buvik
(Foto: RMC)
Per Buvik ønsket å snakke om litterær kontekst, og gikk tilbake til Emile Zola (f. 1840 d. 1902) og hans roman "Germinal" fra 1885, som handler om hvordan arbeidere lever. Buvik påpekte at Edouard Louis også er influert av Simone de Beauvoir (f. 1908 d. 1986) og Pierre Bourdieu (f. 1930 d. 2002). Han har lært å akseptere at vi må lære å lide, lære å tåle smerte. Det er ingen forskjell mellom kunnskap, smerte og pine. Å lide lærte ham å skrive. Akkurat dette synes han er så vakkert! 

Per Buvik spurte: Hvorfor skriver du om klassereiser? Etter en liten historie om en kvinne som hadde foretatt masse ansiktsløftninger og som skrev om kosmetisk kirurgi - da hun fikk spørsmålet om hvorfor hun skrev om kosmetisk kirurgi, svarte hun "It just came to me!" - svarte Edouard Louis med et stort smil "It just came to me!" Latteren runget befriende gjennom salen. 

Louis ønsket å skrive en bok som kunne gi en følelse av gjenkjennelse til leseren. Han har bevisst brukt det personlige versus det objektive. F.eks. mener han at han har vært veldig fair i sin beskrivelse av faren, og at han ikke har vært særlig brutal. Når man er omgitt av vold, blir man slik selv. Hvis man ikke endrer strukturen som skaper volden, løser man ingenting. Moren er sjokkerende for leserne, men Louis mener at han egentlig kun gir et sosiologisk bilde av henne. Selv var han ikke det grann bedre enn de andre. Eddy - Edouard snakket om seg selv i tredjeperson når han viste til sin egen fortid - fornærmet også andre homofile, og det hjalp ikke at han selv var homofil. Dette kom av at han så veldig ville passe inn, være slik at de andre kunne godta ham. 


Lange køer av folk som ønsket at han skulle signere deres
bøker. (Foto: RMC)
Er det slik at den som gjør en klassereise alltid er dyktigere, mer sensitiv og bedre enn de andre som blir igjen? Det er mulig at denne beskrivelsen stemmer for noen, men for ham var det ikke slik. Han prøvde så hardt å passe inn. Han ønsket så veldig å bli en hardhaus, en sabla god fotballspiller, å være rasist som de andre etc. Man fjerner seg fra realitetene dersom man definerer seg selv som bedre enn de andre. Han håper selv at boka kan gi andre noen ideer og verktøy for å kunne flykte bort fra et miljø de slett ikke passer inn i. Men de fleste blir, klarer ikke å flykte, vet ikke hva som skal til. Dypest sett er hans roman en historie om stigmatisering av annerledeshet. Min egen refleksjon rundt det hele er at forfatteren er veldig streng mot seg selv, og at hans homofili nok gjorde det vanskeligere å bli værende i det homofobe miljøet, og dermed også mer nødvendig å flykte bort fra det for å kunne bli seg selv.

Edouard Louis snakket seg varm da han ivrig gjorde rede for homofobiens ulike former. I begynnelsen av boka er homofobien voldelig - i slutten av boka er den "bare" ord. Begge deler er homofobi, men det er en stor forskjell i hvordan dette kommer til uttrykk. Selv er han ikke i tvil om at han ville ha foretrukket å være homofil i Norge og ikke i Russland, der homofobien er massiv. Og også voldelig ...  


Edouard Louis (Foto: RMC)
Edouard Louis er i gang med sin andre bok nå, også den selvbiografisk. Selv foretrekker han å lese sanne historier. 

Per Buvik spurte om når Louis bestemte seg for å flykte? Louis understreket at det tok lang tid å bli glad for å ha flyktet. Sosiale strukturer kan ødelegge evnen til å flykte, og på et punkt kan evnen og viljen til å flykte bli en ødelagt drøm.

I tiden etter bokutgivelsen gjorde mange journalister undersøkelser for å finne ut om han løy. Han er sikker på at dersom han hadde kommet fra overklassen, ville de ha utvist diskresjon. Fordi han kom fra den lavere arbeiderklassen, viste de ingen hensyn og forfulgte moren hans og tok henne ut av det miljøet hun ferdes i for å finne ut om hun hadde en annen historie enn ham å fortelle. Selvsagt hadde hun det. Til slutt ble hun desperat og ønsket at sønnen skulle få dem til å holde opp, men dette var utenfor hans makt å få til ... 


Edouard Louis signerer bøker (Foto: RMC)
Forfatteren leste underveis høyt fra sin bok, og de sekvensene han hadde valgt ut, var på mange måter bokas tøffeste. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at vi var mange i salen som kjempet mot tårene under opplesningen.

Helt til slutt ble det åpnet for spørsmål fra salen, og selv brant jeg etter å spørre det kanskje enkleste spørsmålet av dem alle: Har du fremdeles kontakt med dine foreldre? Svaret på dette spørsmålet fikk jeg da jeg leste Finn Skårderuds intervju med ham. Han hadde lenge kontakt med sin mor, men hun klarte aldri å akseptere den han nå er blitt og oppfatter hans nye borgerlighet som et svik. Det at moren ikke aksepterer den han er blitt - en sannere utgave av seg selv enn alle de rollene han spilte i oppveksten, i håp om å passe inn - har det blitt vanskelig å holde på kontakten. I intervjuet skjønner vi også at kontakten med faren er brutt. Under intervjuet uttaler han følgende:

- Men jeg har spor av Eddy. (Edouard Louis)

- Du må ha noen psykologiske arr. (Finn Skårederud)

- Jeg tror jeg vil fortsette å være redd hele livet. Om jeg går alene om kvelden eller natten, er jeg alltid redd for å bli angrepet. Jeg ser meg over skulderen. Kvinner og homser kjenner til slikt. 
(Edouard Louis)

- Den største psykologiske arven er imidlertid sinnet. 
(Edouard Louis)


Etter bokbadet ble det boksignering, og jeg fikk selvsagt forfatterens dedikasjon i min bok. Dessuten tok jeg bilder av ham - bilder vi måtte ta om og om igjen inntil han var fornøyd selv (jeg fortalte nemlig at jeg skulle bruke bildene i et blogginnlegg om kvelden). Og selv må jeg si at jeg under hele bokbadet ble så rørt av forfatteren, fordi han viste all sin sårbarhet frem. Jeg kjente meg nesten helt hudløs mens forfatteren fortalte om sin oppvekst - og det var noe med kjemien mellom Edouard Louis og Per Buvik som virkelig stemte denne kvelden! Per Buvik var dyktig og han borret på de riktige og viktige stedene. En uforglemmelig kveld på Litteraturhuset ble dette!

Jeg gleder meg veldig til Edouard Louis` neste bok!


Foto: RMC

2 kommentarer:

  1. Jeg ble også veldig berørt av å høre ham på Lillehammer, og det ble veldig mange der ifølge oppdateringer på Facebook. Han fikk flere til å gråte. Han var så utrolig engasjert, brennende engasjert, så åpen, ærlig, søt, morsom- og som du skriver, viser frem sin sårbarhet. Godt gjort, han har vært gjennom mye, og det er sterkt hvordan han har jobbet seg frem og reist seg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt å høre at det ble en sterk opplevelse også på Lillehammer!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.