Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 11. januar 2015

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)
Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 


Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 


William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)
William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 


Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 


Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 


Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!


En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

10 kommentarer:

  1. Interessant lesing, Rose-Marie! Fleire gonger er eg så lei meg når spennande ting føregår i hovudstaden, men når mennesker som deg skriver så bra om det etterpå blir det betre :-D

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Dette er et viktig tema! det var derfor svært spennende å være til stede på Litteraturhuset i går!

      Slett
  2. Kjempebra referat fra dette viktige møtet. Jeg tillot meg å dele det på min facebookside. Håper det er greit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er selvsagt greit! Bloggen min er offentlig, og jeg ønsker selvsagt lesere! :-)

      Slett
  3. Flott referat Rose-Marie, der skulle jeg likt å vært. Takk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding, Ingun!

      Slett
  4. Flott referat! Skulle ønske jeg bodde i Oslo når sånne arrangement skjer, men når det eng agng ikke er sånn, så er det godt at noen skriver et fyldig referat av en særdeles viktig tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var ekstraordinært interessant å være til stede under debatten! Og deilig å oppleve at folk fikk snakke ut uten å bli avbrutt, at diskusjonen på et vis modnet under veis og at vi som hørte på faktisk ble litt klokere enn vi var fra før av!

      Slett
  5. Takk for fyldig referat, det var nyttig å få dette med seg uten å ha vært der selv.

    SvarSlett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.