Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

fredag 23. januar 2015

Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner!

Kristian Løvås (f. 1968) er spesialist i indremedisin og endokrinologi (læren om hormonene). Til daglig jobber han som overlege ved medisinsk avdeling på Haukeland sykehus, og i tillegg er han førsteamanuensis ved UiB og redaksjonsmedlem i verdens fremste endokrinologiske tidsskrift, The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism. (Kilde: forlaget

Før "Hormonbalansen" utkom i 2014, har Kristian Løvås medvirket sammen med Eystein Sverre Husebye i læreboka "Endokrinologi" (2013). "Hormonbalansen" har for øvrig mer adresse til folk flest, mens "Endokrinologi" er ment for studenter og andre som arbeider med dette medisinske spesialområdet. Likevel er det ikke til å komme forbi at det er en del fagterminologi også i "Hormonbalansen", men dette er virkelig fremstilt på en meget pedagogisk og forståelig måte, synes jeg. Selv om man ikke er helsearbeider, vil man få stort utbytte av å lese denne boka, tenker jeg. 

Med introen "Det gode liv er å være i balanse!" åpner Kristian Løvås opp et helt univers av kunnskap, antakelser, myter etc. i sin siste bok "Hormonbalansen". Dette med hormonene våre er for øvrig som med slekta. De fleste fatter mer interesse for begge disse områdene etter å ha rundet middagshøyden i livet. Særlig dersom vi er blant de uheldige som har blitt syke, og som lurer på om dette skyldes egen livsførsel eller uabalanse i hormonene - eller for den saks skyld begge deler ... 

Det er et par interessante eksempler som går igjen i hele boka, og som på en måte blir veldig dekkende for hele det feltet vi står overfor når vi snakker om hormoner. Den ene er en overarbeidet småbarnsmor over 40 år, som sliter. Den andre er en mann rundt 50 som er stresset og åpenbart syk. Småbarnsmoren har ubalanse i hormonene sine - lavt stoffskifte - mens mannen har diabetes 2. For småbarnsmoren løser det meste seg når hun får medisinsk behandling. For mannen er det mer sammensatt. Han kan faktisk påvirke sin egen helse i betydelig grad ved å legge om livsstilen sin ved å gå ned i vekt og bevege seg mer. Og så må vi langt på vei leve med det urettferdige i at noen kan spise hva som helst uten å legge på seg, mens andre må passe seg hele tiden for å unngå overvekt. Langt på vei handler det om kalorier og hva vi putter i oss, selv om dette altså ikke er hele sannheten for alle. I mylderet av mirakeldietter, som utvilsomt virker for å gå ned i vekt, bør vi heller spørre oss hva som skal til for at det skal vare etter vektnedgangen ... Kanskje er det ikke så mye som skal til, som vi er tilbøyelig til å tro (og derfor gir opp før vi har prøvd). Kristian Løvås understreker hele boka igjennom at "Alt hjelper!" 

Boka er delt inn i ni kapitler, og Løvås begynner med å presentere hva hormoner egentlig er. Deretter tar han for seg balanse (om stress, ro og rytme), energi (forbrenning, appetitt og overvekt), kjønn, bein, vekst, hormonell doping og aldring. 

"I denne boken ønsker jeg å selge inn moderasjon i en tid med ekstremisme. Det er lett å bli motløs hvis man leser alle artiklene om mat og trening i aviser og magasiner. Mange mennesker synes det virker nesten umulig å finne ut hva som egentlig er sunt, og kan det aldri bli sunt nok.  ... Mange har spesielle utfordringer og sykdommer som krever særlige tiltak, men for de aller fleste er midlene enkle. Vi vet mer enn nok om veien til god helse. Svarene er moderat fysisk aktivitet, mindre stress, balansert kost og færre kalorier. Det gjelder å holde balanse og rytme og å jobbe med kroppen og ikke mot den. Det gjelder å endre på det som kan og bør endres, og dernest akseptere oss selv som vi er samt hva vi ikke kan endre." (side 13)

Løvås redegjør for en mengde faktorer i kroppen vår som vi ikke har kontroll over. Det kan handle om ting som skjedde i forrige generasjon, forholdene vi levde under i mors liv og andre genetiske forhold. Likevel er det slik at livsstilen vi velger har stor betydning for helsen vår, og den er dessuten den viktigste faktoren - i alle fall blant dem vi kan påvirke selv. 

"Du er den du er. Hvis du er kommet i ubalanse, kan det ha en rekke forklaringer, men det hjelper ikke å fordele skyld. Vi kommer ingen vei med å frata individet ansvar for egen helse, men samtidig må vi erkjenne at helse er et fellesanliggende og at mye av rammen handler om kultur og politikk, som kan formes til beste for menneskene. 

Herfra finnes det bare muligheter." (side 29)

I kapittel 2 inviterer forfatteren oss til å forstå våre hormoner. Vi har en hel haug med hormoner, og hver eneste en av dem har sin egen spesielle funksjon som må fungere for at kroppen - eller hormonsystemet - skal være i balanse. 

Fellesbetegnelsen for våre hormonproduserende organer er endrokrine organer, og disse omfatter hypofysen (regulerer aktiviteten i de andre hormonproduserende organene), skjoldbruskkjertelen (styrer fordøyelsen og er kroppens varmesentral - produserer tyroksin), biskjoldbruskkjertlene (regulerer nivået av kalsium og kalk i blodet - en regulering som foregår i tett samarbeid med vitamin D - har mye å si for vekst og utvikling), de langerhanske øyene i bukspyttkjertelen (produserer fordøyelsesenzymer til tynntarmen og insulin - handler om lagring av sukker og energi), binyrene (produserer stresshormoner som adrenalin, kortisol og aldosteron) og eggstokkene og testiklene (produserer kjønnshormoner og kjønnsceller). 

Endokrinologi er for øvrig en relativt ung vitenskap, som bare er litt over 100 år gammel. Før dette ante man ikke at hormoner fantes. Løvås forteller på en morsom og engasjerende måte om hormonene, slik at det aldri blir kjedelig. Han bruker bilder for å levendegjøre stoffet, samtidig som dette fremstår som svært pedagogisk. Som når han på side 38 skriver:

"Proteinhormonene og deres reseptorer kan sammenlignes med trafikkregulering, der cellen er en by. Ta for eksempel New York City.  ... Meldingen er hormonet, mens funksjonæren er reseptoren som setter i gang en umiddelbar endring, i dette tilfellet trafikkstrømmen inn og ut av Manhattan ...

Underveis tegner og forklarer han de ulike prosessene gjennom bilder (bokstavelig talt), slik at vi skal kunne se det hele enklere for oss. 

Hvordan reguleres så hormonbalansen? Det meste styres fra hypotalamus, som samler informasjon om kroppens tilstand og hvilke farer eller påvirkninger den er utsatt for. Hypotalamus sørger for den indre balansen gjennom en samordnet respons via hormonsystemet og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystemet. Og når det oppstår stress i kroppen, benytter hypotalamus hypofysen som stråmann, og denne skiller da ut sine frigjøringshormoner. Det er et finstemt system, og vi skjønner at det er av største viktighet at vi selv legger forholdene til rette slik at dette systemet ikke knekker sammen. I den grad dette skyldes arv, et forhold som først og fremst er knyttet til ulike vevstyper, er det lite å gjøre noe med. 

"Blodtypene, ABO-systemet, er én velkjent form for vevstype som bestemmer om blod fra ett individ er forlikelig med blod fra et annet individ. Risikoen for de autoimmune sykdommene er knyttet til HLA-vevstyper, som er merkelapper immunceller benytter til å skille mellom egne og fremmede celler. HLA-type bestemmer hvem som kan gi hverandre organer ved transplantasjon. Ved autoimmun sykdom begynner immuncellene på et tidspunkt å betrakte egne celler som fiender og setter i gang en betennelse, som til slutt ødelegger hele organet. Vi vet mye om hvilke celler som er i sving og om hvilke signalmolekyler eller cytokiner de kommuniserer med. Vi vet også mye om hvilke proteiner i cellene som angripes og hvilke antistoffer immuncellene bruker i angrepet. For immunsystemet er angrepet særdeles vellykket, målrettet og effektivt. Problemet er bare at det ikke skulle vært satt i gang i utgangspunktet." (side 50-51)

Stress og fight-flight-responsen i kroppen er det skrevet hyllemetervis med bøker om, og det handler om alt fra stressmestringsmetoder til hva som egentlig skjer i kroppen. Dette er en av kroppens overlevelsesstrategier når vi er i fare. Problemet er bare at vi i dag ikke møter på så mange farer som f.eks. ville dyr i vårt dagligliv. Og når kroppen står og pumper ut stresshormoner og antistresshormoner i for lang tid, blir vi utbrente til slutt. For øvrig må det skilles mellom det gode stresset og det onde stresset. Kortvarig stress får oss til å yte mer og er av det gode. Det langvarige stresset er derimot farlig og sliter oss ut. Stress gjør dessuten at blodtrykket øker, og dette er selvsagt ikke bra. 

"Sannsynligvis stresses ikke du av det samme som jeg, men du vet nok hva som stresser deg hvis du tenker deg om. Finn dine stressorer og knus dem! Her finnes det helt sikkert mange veier til målet. Det kan være å skru av mobiltelefonen av og til, det kan være å si nei til oppgaver når du er sliten. Ta fri! Det kan være å bli venner med naboen, men kanskje aller mest å bli venn med deg selv. Det kan være å få behandling for psykiske eller kroppslige plager. Det kan være kognitive stressmestringsteknikker eller kun å være oppmerksomt til stede i øyeblikket (mindfulness) og la alt annet være som det er. Jeg sier ikke at det er enkelt, livet kan ofte stå i veien, men de fleste kan ta små steg og kanskje komme langt." (side 71)

I kapittelet om energi, forbrenning og overvekt innleder Løvås med ordene "Lykkelig er den som har en frisk skjoldbruskkjertel". (side 88) De fleste har ikke et forhold til sitt eget stoffskifte før de får problemer med det. Samtidig er dette ikke helt få ifølge Løvås. Det handler om hormonet tyroksin! Dersom denne funksjonen ikke er optimal, fører dette til lav kroppstempetarur og en følelse av frossenhet, og fører til tretthet og vektøkning - blant annet. Samtidig kan man ha disse symptomene uten at det er noe i veien med tyroksin-produksjonen. Det kan da være tale om en såkalt type 2-hypotyreose, som skyldes en slags resistens mot tyroksin, en ikke helt uproblematisk tilstand, skal det vise seg. Likevel er dette sjelden, og Løvås understreker at det er mye vi ikke vet. Høyt stoffskifte er heller ikke noe man skal kimse med. 

"Hvorfor forbruker vi ulikt med energi? Hvorfor kan noen bli som Hanne uten  ha lavt stoffskifte? Hvorfor veier Jan 120 kg når kollegaen Tore på nabopulten likevel ikke veier mer enn 60 kg? Dette må bety at Jan spiser sjokolade i skjul, tenker vi, og det kan nok hende, men det trenger ikke å være slik. Det er mange paradokser der ute, som for eksempel at fete ikke generelt spiser mer enn slanke. Dette er urettferdig, som så mye i biologien." (side 105-106)

Løvås tar også opp paradokset rundt lettbrus, som jo ikke inneholder noen kalorier, men som det er grunn til å tro likevel fører til vektøkning. Er dette fordi lettbrusen øker vår appetitt, eller reduserer den forbrenningen? Dette vet vi ikke. Men: "Hvorfor ikke drikke vann?" spør Løvås. 

"Paradoksene rundt fysisk aktivitet, lettbrus og kroppsvekt viser at vi ikke kan se disse tingene isolert. Isolert sett gir nemlig en halv times joggetur forbrenning tilsvarende en blåbærmuffins, og isolert sett gir lettbrus ingen kalorier. Men vi lever ikke isolert sett! Fysisk aktivitet gir hormonelle endringer som varer langt utover den tid det fysiske arbeidet utføres, og kunstige søtstoffer i lettbrus kan påvirke appetitt eller forbrenning på ukjente måter." (side 108-109)

Det er et faktum at det finnes gode og dårlige kalorier. Hvilke kalorier det er tale om, påvirker også forbrenningen. Dette er ofte tankegangen bak ulike dietter med ulik sammensetning av proteiner, fett og karbohydrater. Løvås mener at vi må løfte blikket og tenke mer helhetlig når det vurderes hva man bør innta av næringsmidler. Mat har også en moralsk side, og "hvem er du som har rett til å leve på biffkjøtt" spør han retorisk. I virkeligheten bestemmes befolkningens kost av pris, tilgjengelighet og markedsføring. Dessuten er mattilgjengeligheten ikke tilfeldig. For ikke å snakke om matkultur. Det er forskjell på å sette seg ned og spise middag på godt "gammeldags vis" og å trykke i seg en burger i forbifarten. "Vi er alle amerikanere, og vi liker det stort. Har du lagt merke til porsjonsstørrelsene?" spør Løvås ... 

Løvås mener videre at koblingen mellom GI (glykemisk index) og høye insulinnivåer et stykke på vei kan være uheldig. Dette er fordi det spesielt er glukose som gir høy GI, noe som har ført til at fruktose-andelen i mat har blitt fremelsket som noe bra i seg selv. 

"Fruktosen er den endelige og elendige juksemaker som avslører én svakhet ved GI. Fruktosen er den paradoksale vinneren under GI-dogmet. Ettersom fruktose ikke er glukose, og ikke øker insulin og GI, er det innenfor dette dogmet å regne for sunt. Vanlig sukker inneholder 50 prosent glukose og 50 prosent fruktose, og er derfor etter denne definisjonen sunnere enn stivelse, som kun består av glukosemolekyler. Sukkerindustrien grep begjærlig denne muligheten til å øke andelen av den "sunne" fruktosen til 55 prosent i det mye brukte søtningsstoffet HFCS-55, såpass mye at man kan angi at økningen av inntaket av raffinert sukker i løpet av 1900-tallet nesten utelukkende skyldes fruktose. Vi er blitt lurt! Fruktose går rett til leveren hvor den utøver sin onde gjerning, det sniker seg unna den hormonelle reguleringen og lagres som fett. Ved denne avledningsmanøveren lurer fruktosen på oss insulinresistens. Fruktose er også mer reaktivt enn glukose, det vil si at det lettere danner skadelige forbindelser med andre molekyler." (side 120)

De ulike diettene som tilbys på markedet har helt klart ført til at mange går ned i vekt. Dessuten kan de helt klart gi ulike effekter på hormonnivået. " ... men det som virkelig betyr noe, er jo om vi klarer å holde på over tid." (side 122) "Fremfor alt bør vi spise mat." (side 123) Og så bør vi lage maten selv, slik at vi vet hva vi får i oss. 

Observasjonsstudier viser i følge Løvås en del sammenhenger, men sier lite og ikke alle fall ikke noe sikkert om årsaksforhold. Det som virkelig teller er randomiserte, dobbeltblinde studier

I kapittelet om kjønn, pubertet, forelske og p-piller kommer Løvås blant annet inn på hva som bestemmer vår seksuelle legning, hvilken innvirkning p-pillebruk har på valg av partner (!), påvirkningen på seksualitet og mange andre spennende temaer. 

Hva som påvirker vår vekst handler også om kulturelle betingelser for hva vi synes er passe langt, langt nok og tiltrekkende. Jeg hører selv blant dem som i sin tid var inne til vurdering for stopp av veksten siden jeg hadde rukket å bli 183 høy. På 1970-tallet var dette i meste laget når man var kvinne ... Når jeg leser om alle de tvilsomme sidene ved hormonbehandlingen som ble gitt, skjønner jeg at jeg har all grunn til å være glad som slapp! 

"Grensen for når man anbefalte iverksetting av behandling var i 1956 en beregnet sluttlengde på 175 cm. I 1977 var den 180 cm, og i 1999 var den 188 cm. Mens psykologiske studier på 1960-tallet viste at lengde var negativt, viser studier rundt 2005 det stikk motsatte. Lang kroppslengde hos kvinner signaliserer intelligens, dynamisk livsstil, selvsikkerhet og ambisjoner. Nå har lengre kvinner høyere inntekt enn deres lavere medsøstre. På et halvt hundreår har dermed grunnlaget for å stoppe lengdeveksten hos jenter regelrett forvitret. Vi har vært vitne til en medisinsk behandling av et kulturelt og psykososialt problem, som har en betydelig skyggeside. Hvilken lærdom kan vi trekke av det?" (side 182-183)

Hva med hormontilskudd i forbindelse med overgangsalder og aldring? Vil dette garantere et langt og godt liv? Her kommer Løvås inn på østerogenbehandling av kvinner, hvor forskning har vist at det man først trodde skulle være gunstig, likevel ikke var det. For selv om østrogen beskytter mot beinskjørhet og noen kreftsykdommer, er den totale risikoen for sykdommer og død økende ved bruk av dette hormonet. "Det gir mer av hjertesykdom, hjerneslag, brystkreft og kanskje til og med demens." (side 208) Det man vet i dag er at østrogenbehandling er trygt rundt overgangsalderen, men at det er uheldig for kvinner som har vært gjennom denne. 

Løvås stiller spørsmål ved om antioksidantene er svaret på "alt". Det vi vet om dem er at de stopper den farlige kjederaksjonen som handler om celledeling ute av kontroll (dvs. kreft). Men i stedet for å være saliggjørende i kampen mot kreft, kan nyere forskning vise at høye doser av antioksidanter har uheldige effekter både på kreftforekomst og hjertesykdom ... Antioksidantene "behandler" symptomer, mens oksygenradikalene gjør noe med årsakene. Løvås sammenligner dette med at det er mer effektivt å forebygge kriminalitet enn å bekjempe den. 

"Alternativet til mer antioksidanter er å produsere færrest mulig oksygenradikaler. På samme måte som det er mindre effektivt å bekjempe kriminalitet enn å forebygge den, er den mest effektive strategien mot aldring å unngå oksidativt stress. Det er imidlertid lettere å selge antioksidanter enn færre kalorier, men det er opplest og vedtatt at kalorirestriksjon forlenger den maksimale mulige livslengden. Dette er observert tidlig på 1900-tallet og er fortsatt det eneste effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av eksperimentelle bevis. Fenomenet virker universelt på tvers av arter. Kalorirestriksjon! Smak på ordet, og se rundt deg. Dersom vi inntar færre kalorier og ikke får sykdommer, kan vi leve lenge." (side 216)

Så hva kan vi egentlig gjøre for å sikre oss en god helse inn i alderdommen? Pøse på med flere hormoner og alskens mirakel-greier? Det eneste vi altså med sikkerhet vet er at aktivitet og reduksjon i kaloriinntaket hjelper! 

Hva med rødvin? "Rødvinen lurer cellene til å tro at det er lite næring tilgjengelig og mye stress, og dikterer autofagi, vedlikehold. Vi kan altså fortsatt tro på rødvinen, men med en ny forklaring, som ikke har noe å gjøre med teoriene om antioksidantenes virkning? 

Både ja og nei. Dette forskningsfeltet er hett, og ingen sitter med de endelige svarene ..." (side 220)

For øvrig gjelder i følge Løvås Aristoteles´teori om måtehold: "Handlinger til en person med praktisk visdom ligger mellom ekstreme alternativer." (side 227)

" ... nok er nok. For verken når det gjelder vitaminer, antioksydanter eller hormoner finnes det noe som tilsier at det er nyttig å gi mer enn nok; det kan snarere være skadelig. Det er mye viktigere å redusere på kaloriene enn å fylle på med antioksydanter for å beskytte mot oksygenradikaler fra forbrenningen. Som sagt: Spis mat. Litt mindre. Mest planter. Hvis vi ikke har spesielle sykdommer, er det sannsynligvis kun vitamin D vi trenger som tilskudd. 

... Når alt kommer til alt, er framtiden vanskelig å kontrollere. Skjebnen er et bra sammensurium av fornuft og flaks. Det gjelder å  endre på det som kan og bør endres, for så å akseptere oss selv som vi er og hva vi ikke kan endre. Til syvende og sist må vi ta det vi får, gjøre det vi vil, leve mens vi kan, dø når vi må og håpe på det beste ... " (side 228)

Blant alle livsstilsbøker jeg noen gang har lest, er jeg ikke i tvil om at dette er den aller beste jeg har lest! Kristian Løvås kan det han skriver om, og det han presenterer kjennes fornuftig og godt forankret i medisinen. Vi vet en hel masse om kroppens kjemi, men ikke alt. Og veien til et godt liv er kanskje ikke vanskelig når alt kommer til alt? Egentlig vet vi det meste, men det er noe med å høre og lese det. Vi kan ikke gjøre noe med alt, men noe har vi innflytelse på, og det er egen livsstil. Noen hevder at "less is more", andre at vi aldri får nok av det som er bra. Kristian Løvås sier at "nok er nok", og det kjennes riktig! 

Boka er utrolig god skrevet, det er masse humor (!) innimellom og heldigvis lite av strenge pekefingre. Løvås appellerer til vår sunne fornuft og går for moderasjon

Jeg anbefaler denne boka for alle som ønsker å få innblikk i det gode liv, den gode balansen - hormonbalansen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: J.M. Stenersens Forlag 
Antall sider: 255
ISBN: 9788272015700
Boka har jeg kjøpt selv


Kristian Løvås (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Side2 v/Helle Nilsen - 24. september 2014 - Intervju med forfatteren - "Vent med trening til du har overskudd" - Hver dag treffer jeg i mitt arbeid mennesker som er blitt syke på grunn av hormonforstyrrelser, eller som har fått ubalanse i hormonene på grunn av usunn livsstil, innleder han boka si.
Ikke alle trenger medisinsk behandling, men heller råd og veiledning.
Side2 tok en prat med legen.
- Er det slik at kvinner er mer utsatt for hormonforandringer og blir mer påvirket av hormoner i ubalanse?
- Kvinner har mer varierende nivåer av kjønnshormoner enn menn, men ellers er vi stort sett like. Kvinner opplever riktignok en stor hormonell endring ved overgangsalder, som gir mange plagsomme symptomer med svette- og hetetokter. For øvrig er det en myte at hormonforstyrrelser er et kvinnefenomen.

- VG v/Marie Kingsrød Moen - 19. desember 2014 - Intervju med forfatteren - Ny oppsiktsvekkende studie: Menn får også graviditetssymptomer  – Dette viser at vi påvirkes av hverandre. Regulering av disse hormonene kan tyde på at mannen påvirkes av signalstoffer som kvinnen sender ut når hun er gravid, sier Løvås til VG.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

4 kommentarer:

  1. Ok da - du har overbevist meg om at jeg må ha den her boka. Jeg spiser jo levaksin for lavt stoffskifte og det er mye jeg ikke skjønner når det gjelder stoffskiftet og hormonene.

    SvarSlett
    Svar
    1. He-he ... Dette er en bok man MÅ få med seg, dersom man er over gjennomsnittlig opptatt av helse, livsstil og medisin!

      Boka gjorde meg optimistisk mtp. hva jeg selv kan gjøre, og jeg lærte mye!

      Slett
  2. Vi får diskutere den når vi treffes i Oslo :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det må vi gjøre! Gleder meg veldig til å treffe deg!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.