Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 25. februar 2014

Naoki Higashida: "Hvorfor hopper jeg"

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ... 

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag." 

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig. 

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk. 

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord. 

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter. 

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet. 

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp. 

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan for øvrig lese mer om forfatteren og oversettelsen her

Utgitt i Japan: 2007
Utgitt på engelsk: 2013
Engelsk tittel: The Reason I Jump
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pantagruel
Oversatt fra engelsk: Marius Middelthon
Antall sider: 236


Naoki Higashida
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Heidi Borud og Ane Hem - 15.01.2014 - Tastet seg ut av tausheten
- Beate´s bokhylle - 06.02.2014 
- Betraktninger - 31.01.2014
- Med Bok og Palett - 20.01.2014
- Pias kulturkrok - 12.01.2014
- Julies Bokbabbel - 25.01.2014
- Bok-Karete - 22.01.2014
- Bokloftet - 23.02.2014

mandag 24. februar 2014

Daniel Kehlmann: "Jeg & Kaminski"

Boka som førte til Kehlmanns internasjonale gjennombrudd

De som har fulgt bloggen min den siste uka, vil ha lagt merke til at forfatteren Daniel Kehlmann har gått igjen i innlegg etter innlegg. I første rekke var jeg på Litteraturhuset tirsdag 18. februar 2014 og hørte Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue forfatteren.   Dessuten har jeg både lest og omtalt "Oppmålingen av verden" og hans nyeste roman "F". Den siste romanen jeg har lest av forfatteren er "Jeg & Kaminski" og jeg går dessuten og venter på at jeg skal få tilsendt "Berømmelse" i posten. Det er kun disse fire romanene av Daniel Kehlmann som så langt er oversatt til norsk, og det er Sverre Dahl som har oversatt samtlige. 

På bokas smussomslag kan jeg lese at "Jeg & Kaminski", som utkom i 2003, brakte forfatteren hans første internasjonale gjennombrudd. Boka er oversatt til 27 språk, og utkom to år før "Oppmålingen av verden". "Jeg & Kaminski" utkom på norsk samtidig som "F".

Livet har gått litt i stå for den unge journalisten Sebastian Zöllner. Ikke bare er karrieren på hell, men i tillegg er privatlivet på full fart utenfor stupet. Venninnen hans gjennom mange år ønsker å avslutte samlivet, og har gjort koffertene hans klare for avhenting. Ikke har han særlig mye penger og ikke har han noe sted å bo. 

Tilfeldighetene fører Zöllner til Manuel Kaminski, som han har fått i oppdrag å skrive biografien til. Kaminski var en gang en berømt kunstner, men er for lengst så og si fullstendig glemt av offentligheten. 

Allerede mens Zöllner er på vei til den avsidesliggende kroken av Alpene hvor Kaminski har tilhold, merker vi hvilken gemen type han er og hvilket oppblåst ego han har. Og som jeg leste et eller annet sted; allerede tittelen - hvor "jeg" kommer før "Kaminski" - viser hvordan han rangerer seg selv i forhold til den store kunstneren.

"Han kom og så på meg med et magert smil. Barbermaskinen virker ikke, sa jeg, det er tydeligvis ikke strøm her. Jo, sa han. Nei! Han trakk på skuldrene, da var det kanskje ledningene, han kunne i hvert fall ikke gjøre noe. Men det var da det minste, sa jeg, man kunne vente av en konduktør. Ikke konduktør, sa han, togbetjent. Jeg sa at det var det samme for meg. Han spurte hva jeg mente med det. Det samme, sa jeg, hva man kaller dette overflødige yrket. Han fant seg ikke i at jeg fornærmet ham, sa han, jeg skulle bare passe meg, han kunne gi meg en på tygga. Han kunne bare prøve seg, sa jeg. Det kunne ikke falle ham inn, sa han, og jeg stinket og holdt på å bli skallet. Så snudde han seg bort og gikk bannende sin vei. 

Jeg lukket toalettdøren og så meg bekymret i speilet. Selvsagt ingen skallet mann å se; gåtefullt hvordan denne tullingen kunne ha kommet på noe sånt." (side 10)

Zöllners største utfordring er at Kaminski ikke synes særlig interessert i å samarbeide om biografi-prosjektet. Både han og datteren hans setter seg i mot prosjektet og er ikke det minste interessert i å medvirke til at sannheten om ham skal komme for en dag. Zöllner skyr imidlertid ingen midler, og han snoker rundt i huset hans på jakt etter ledetråder som kan fortelle noe mer om hvem Kaminski egentlig er. 

Ikke før Zöllner med kløkt og sluhet forsøker å appellere til Kaminskis ego, får han på en måte et slags gjennombrudd. Selv drømmer han om å skrive den store biografien, som skal åpne alle dører for ham og gjøre ham rik. Aller helst skulle denne biografien utkomme rett etter Kaminskis død ... 

Er Kaminski et geni eller en bløff? I sin tid fikk Kaminskis karriere en boost fordi det gikk rykter om at han var blind - altså at bildene hans var malt av en blind Kaminski. Plutselig ville alle ha bildene hans. Kunstneren som tross alt ble oppdaget av Matisse og Picasso ...

"Først og fremst på grunn av ryktet om at han var blind, gikk Kaminskis malerier plutselig verden rundt. Og da man etter hvert trodde på hans forsikringer om at han fremdeles kunne se, var det ikke mulig å gjøre om på noe: Guggenheim-museet arrangerte separatutstilling, prisene steg til svimlende høyder, fotografier viste ham sammen med sin fjortenårige datter, den gang virkelig en pen pike, på vernissasjer i New York, Montreal og Paris. Men med øynene gikk det stadig verre. Han kjøpte et hus i Alpene og forsvant fra offentligheten." (side 41)

Årene gikk - femogtredve for å være helt nøyaktig - og så ønsker altså Zöllner å dra den gamle mannen frem fra glemselen - ikke så mye på grunn av ham som på grunn av seg selv. Som et siste halmstrå som skal redde sin fallerte karriere ... Det lykkes Zöllner å lokke Kaminski med på en reise med bil, fordi han lyver om at Kaminskis store kjærlighet Therese Lessing fortsatt lever. Det blir en hasardiøs reise, hvor både Kaminski og Zöllner får rikelig med anledning til å komme i kontakt med sine egoer - det ene mer oppblåst enn det andre. Og det store spørsmålet til slutt er hvem som egentlig lurer hvem ... 

Av alle Kehlmanns bøker er nok denne den jeg har likt minst. Og det på tross av at jeg uansett finner det meget imponerende at Kehlmann ikke en gang hadde fylt 30 år da han skrev denne romanen, som på en måte har en gammel manns stemme og språkdrakt. Hovedpersonens kynisme gir historien et komisk skjær, selv om det må innrømmes at det er noe vanskeligere å få øye på humoren i denne boka enn i de øvrige romanene jeg så langt har lest. Kanskje er det først når man visualiserer noen av scenene at man virkelig får øye på det komiske i situasjonene? Det mest spennende med romanen er avsløringen av hva som gjør at det oppstår stor kunst, og at verden på mange måter vil bedras. Alt i alt er "Jeg & Kaminski" en overraskende roman, som både er original og særegen. Her er det garantert rom for mange meninger og tolkninger, og jeg ser frem til å lese andres oppfatninger av denne boka!

Utgitt i Tyskland: 2003
Originaltittel: Ich und Kaminski
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 188
Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- Bokofilia - 17. juli 2014 

Salmund Kyvik: "Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall"

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge. 

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo. 

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ... 

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent. 

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ... 

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer. 

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge! 

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted
Antall sider: 298
Takk til forlaget for leseeksemplar!
Salamund Kyvik

søndag 23. februar 2014

Joël Dicker: "Sannheten om Harry Quebert-saken"

En parodisk bestselger full av over-raskelser!

Sveitseren Joël Dicker (f. 1985) debuterte som forfatter i 2005, 20 år gammel. "Sannheten om Harry Quebert-saken" er hans tredje bok, og den utkom på fransk i 2012. 

Pax forlags nettsider kan man lese at boka har fått en "eventyrlig mottakelse" og er under utgivelse i 45 land. Forfatteren har pga. denne boka dessuten vunnet "høythengende priser i flere land"

Første gang jeg ble oppmerksom på denne boka var rett etter jul - i første rekke på Eldorado i Oslo. Boka sto nemlig i svære stabler - nærmest pallevis - rett innenfor dørene. Rent umiddelbart skaper dette et inntrykk av at her går man glipp av noe helt enestående og stort dersom man ikke henger med. Det skulle likevel gå noen uker før jeg hang meg på Harry Quebert-bølgen. Kanskje mest av alt fordi jeg jo nødig vil gå glipp av spennende trender, selv om krim-genren ikke er den som trigger meg aller mest når det kommer til stykket. Mine forventninger var likevel ganske moderate i utgangspunktet. For øvrig valgte jeg lydbokutgaven, fordi Helge Winther-Larsen er en fantastisk oppleser når han får den rette boka å utfolde seg med. Krim-genren er hans spesiale!

Marcus Goldman har nylig hatt brak-suksess med sin første bokutgivelse, og nå venter alle bare på oppfølgeren. Problemet er imidlertid at han er rammet av en alvorlig form for skrivesperre. Mens forleggeren hans er mer enn overivrig etter å få kloa i en roman nr. 2 fra Goldmans side, har det stoppet fullstendig opp for Goldman. Goldman har forpliktet seg til å levere seks bøker, og lenge oppholder han en stadig sintere forlegger med tomme løfter og løst snakk.

Som lyn fra klar himmel kommer det plutselig en invitasjon fra Harry Quebert, en venn av Goldman fra studiedagene. Quebert er ikke bare litteraturprofessor, men han har også utgitt romaner og har hatt stor suksess med dette, bl.a. med romanen "Det ondes opprinnelse". Goldman drar til den lille byen Aurora i håp om at Quebert skal hjelpe ham med å komme i gang med skrivingen. Lite aner han da hva oppholdet i Aurora skal medføre ... Under oppholdet i Aurora finner han nemlig ut at Quebert hadde et forhold til et 15 år gammel jente - Nola Kellergan - som forsvant i 1975. Ingen fant noen sinne ut hva som skjedde med henne, og saken ble henlagt. 

Så reiser Goldman tilbake til New York, og etter noen måneder får han en oppringning fra Harry Quebert, som er arrestert. I forbindelse med noen gravearbeider i hagen hans har nemlig levningene etter Nola dukket opp, og mistanken henger over nettopp ham. Goldman er imidlertid overbevist om at Harry er uskyldig, og går med liv og lyst løs på etterforskningen av saken. En sak som skal vise seg å være langt mer komplisert enn noen kunne ane! Hvem drepte Nola? Hvem hadde interesse av å få ryddet henne av veien? Hvilken rolle spilte Harry Quebert i dette når det kommer til stykket? 

Mens Goldmans forlegger henger over nakken hans og truer og maser på den nye boka som en annen torpedo, etterforsker Goldman Nolas forsvinning samtidig som han skriver på en bok hvis formål er å frikjenne Harry Quebert. Spørsmålet man etter hvert kan stille seg er om det i det hele tatt finnes en eneste uskyldig sjel i hele Aurora ... 

"Sannheten om Harry Quebert-saken" er en krim-bok så totalt annerledes alt annet jeg har lest noen sinne. Når man tror at man har forstått alt, kastes alt til side og man må begynne helt på nytt igjen. Og slik holder forfatteren på gjennom hele boka og bokstavelig talt helt til slutt, og holder dermed leseren i en skustikke helt inntil siste lydspor er hørt. En skikkelig lydspor-turner med andre ord!

Underveis irriterte det meg ikke rent lite hvordan enkeltpersoner ble fremstilt. Som moren til Marcus Goldman, som ikke evner å lytte og som tar alt i verste mening. Et mareritt av en kvinne, hvis like jeg heldigvis har til gode å treffe i levende live! Eller som moren til Jenny, som gjerne hadde sett at Harry Quebert ble hennes svigersønn og som hatet Nola intenst, og som oppfører seg som en verpesyk høne på datterens vegne. Men så tenkte jeg at dette er og blir en parodi, der melodramaet er en del av hele opplegget - og at boka faktisk må leses som en harsellas mot hele krimgenren. Og som - hvis boka blir filmatisert - vil kle en regissør av David Lynch´kaliber! Eller regissøren Darren Aronofsky ... Med et så vidt outrert persongalleri vil jeg nemlig tro at her er det mye å hente - både for Lynch og Aronofsky og deres like. 

For øvrig må jeg legge til at jeg aldri helt fikk tak i hva den 15 år gamle Nola egentlig hadde å tilby den 20 år eldre Harry Quebert, utover en vakker og stram kropp, et gudsbenådet vakkert ansikt og en naiv uskyld ... En forslitt lolita-klisjé tværet ut til det mest banale, uten særlig mer innhold enn noen lidenskapelige ord uttalt om og om igjen av en desperat ungjente på flukt fra et heller begredelig oppvekstmiljø hvor det ikke er godt å si hvem som var den egentlige skurken ... 

Et av høydepunktene i boka er fremstillingen av en helråtten forlagsbransje, der forleggeren  driver med utpressing og tillegges torpedo-egenskaper. Akkurat sånn tror jeg ikke det er i virkeligheten, skjønt hvem vet? Selv likte jeg historien om boka i boka (dvs. om skriveprosessen til Marcus Goldman) - noe som gjør at denne romanen har mer å by på enn kun en kriminalhistorie.

Det beste ved boka er den fantastiske historien og dramaturgien, mens svakheten er jeg ikke opplevde at boka hadde veldig sterke litterære kvaliteter. Den er helt greit skrevet, men stor litteratur er det bare ikke. Den meget erfarne oppleseren Helge Winther-Larsen leste med stor innlevelse og sterk patos, og overdrev gjerne for å forsterke de outrerte personene ytterligere. Mange ganger måtte jeg trekke på smilebåndet, fordi bildene sto så levende for meg. Jöel Dicker har ikke benyttet noen bestselger-oppskrift når han har skrevet denne boka, og jeg tror dette er nøkkelen til hans eventyrlige suksess med "Sannheten om Harry Quebert-saken". Dersom du elsker melodrama, humor og en saftig historie, er denne boka virkelig noe for deg! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: La Vérité sur l'affaire Harry Quebert
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven)/Pax (papirutgaven)
Oversetter: Gøril Eldøen
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Spilletid: 21 t 40 min. (619 sider)
Takk til Lydbokforlaget for lytteeksemplar!


Jöel Dicker (Foto lånt fra Etat de Genève - M. Zouhri)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 03.02.2014 - Boka vil bli hatet av noen og elsket av mange - Jöel Dicker velter seg i store følelser
- Dagbladet v/Trude Ringheim - 29.01.2014 - Ble refusert 15 ganger
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 29.01.2014 - En ufrivillig parodi?
- Kasiopeiia - 17.01.2014 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 05.02.2014 - Denne boka blir en bestselger
- Forfatterens egen nettside
- Bok 365 v/Vebjørn Rogne - 29.01.2014 - Stjeler denne mannen bokvåren?
- Reading Randi - 23. september 2014 - Tanker om en bok
- Bok-Karete - 29. mars 2014

lørdag 22. februar 2014

Daniel Kehlmann: "F"

Mesterlig om mange av livets dilemmaer!

Den siste uka har Daniel Kehlmann vært i Norge for å promotere sin siste roman "F". Jeg var så heldig å få med meg et bokbad på Litteraturhuset tirsdag 18. februar, og har skrevet om dette på bloggen min. Intervjuet var svært nyttig - på mange nivåer - ikke minst for den videre lesningen av Kehlmanns bøker. Nå tror ikke jeg at norske lesere har problemer med verken å fange opp eller skjønne humoren i Kehlmanns bøker, men det er likevel et poeng å vite at forfatteren hadde det svært morsomt mens han skrev sine bøker. Humor i litteraturen er for øvrig et sjansespill, fordi det kan slå begge veier, har forfatteren uttalt. I Tyskland blir Kehlmanns bøker tatt dødsens alvorlig, og det frustrerer forfatteren. Derfor synes han det er befriende når bøkene oversettes til andre språk, og han kan møte lesere som faktisk har forstått hva det dreier seg om. 

"F" handler familien Friedland; far Arthur drømmer om å bli forfatter, men produserer i bunn og grunn mest for skrivebordskuffen. Moren, som er nokså perifer gjennom hele romanen, er øyelege, og hadde det ikke vært for hennes innkomster, ville ikke familien hatt noe å leve av. Arthur har tre sønner - tvillingene Martin og Iwan og dessuten Eric, sistnevnte med en annen kvinne. 

I bokas første kapittel, som foregår i 1984, mens guttene fremdeles er nokså små, er faren og sønnene hans på vei til en hypnose-forestilling med den store Lindemann. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Arthur tror ikke på hypnose, men ender med å si ting fra scenen, som han motvillig og under sterkt press har entret, som får helt fatale konsekvenser for  hele familien. Som at han elsker Iwan høyest av barna sine, som at han ikke får levd ut sine drømmer i denne familien, som at han heretter skal følge sine drømmer ... Etter dette forlater han familien sin, og barna vokser opp uten sin far. Under hele oppveksten blir de på avstand vitne til at faren faktisk slår gjennom som forfatter, i første rekke med romanen "Mitt djevelske navn skal være ingen".

I resten av boka er handlingen lagt til 2008. Perspektivet i fortellingen skifter underveis - gjennom at de tre brødrene skifter om å være jeg-personen i boka. Dermed oppnås den effekt at vi som lesere får det fulle innblikket i hvordan det egentlig ikke finnes bare én sannhet om det som skjer, men at opplevelsen av de samme hendelsene kan se høyst forskjellig ut alt etter hvem som betrakter dem. Dette kommer særdeles tydelig frem under et restaurantbesøk mellom Eric og Martin, hvor Eric er på randen av sammenbrudd på grunn av finanskrisen som er rett rundt hjørnet (uten at noen - og kanskje aller minst han - skjønner hva som skjer før det er for sent), og knapt er mentalt til stede for broren som sitter sammen med ham ved restaurantbordet. For det første har sekretæren hans kontaktet feil bror - for det var Iwan Eric hadde ønsket å spise lunch med. For det andre er det hele tiden folk som skal ha tak i ham på mobiltelefonen. Til slutt sender Martin ham en tekstmelding hvor han ber Eric ringe ham når han får tid ... Mens Martin forventer et smil i det minste, blir Eric helt satt ut. Sitter han sammen med broren sin, eller er det bare innbildning? I forfjamselsen sletter han meldingen og retter blikket mot broren, uten å fortrekke en mine ... En høyst merkverdig scene om to mennesker som bokstavelig talt befinner seg på to totalt forskjellige planeter!

De tre brødrene har gjort høyst forskjellige karrierer. Martin er en katolsk prest som ikke tror på gud. Han er i og for seg en god prest, men det forhold at han ikke tror ordentlig på gud, gir seg de mest merkverdige utslag i hans prestegjerning. Gjennom mange episoder tegner forfatteren et bilde av en geisterlig person vi alle kan kjenne oss igjen i, og som kaller på smilet gang på gang. I tilbakeblikk får vi også vite noe om hva som gjorde at han valgte å bli en katolsk prest. Damer er ikke det han har fått best til, og en særdeles ydmykende epiosode får ham til å skrinlegge det hele som ikke noe for ham. Hans valg forskrekker spesielt Eric. 

"Og du?" spurte Eric meg. "Mener du det alvorlig? Bønn, kirke, presteseminar? Mener du det virkelig alvorlig? Vi er jo jøder, lar det seg gjøre i det hele tatt da?"

"Vi er ikke jøder", sa Iwan.

"Men vår bestefar ..."

"Likevel", sa Iwan. "Vi er desverre ingenting. Det vet du."

"Martin gjør det jo bare fordi han ikke finner noen kjæreste." (side 65)

Martins store lidenskap er Rubiks kube, et 80-tallsfenomen som har overlevd blant noen ytterst få entusiaster, som deltar på årlige mesterskap. Dessuten elsker han å lese og han elsker kirkemusikk. Ingen leser farens bøker med like stor inderlighet som nettopp ham. Og så er han konstant sulten, og selv ikke når han tar imot skriftemål klarer han å la være å gumle i seg sjokolade ... 

Eric er en skruppelløs finansakrobat, og nå har han rotet det skikkelig til for seg. Ikke bare har han "lånt" penger av kundene sine, men nå er også redningen i ferd med å forsvinne. For mens han tidligere bare kunne selge noen aksjer og hente inn de "lånte" pengene, er aksjekursene nå i fritt fall, og dermed må han realisere med store tap. Og hvor skal han da ta midlene fra? 

"Synet av mine medarbeidere tynger meg mer enn vanlig: all denne tregheten, all denne middelmådigheten. Sannsynligvis skyldes det også at jeg bare ansetter middelmådige mennesker. Det siste jeg trenger, er noen som gjennomskuer meg." (side 173

Og så er det Iwan, den av brødrene som drømte om å bli maler, men som etter hvert skjønner at han aldri kommer til å bli noen stor kunstner. I stedet satser han på en karriere som kunsthandler, og beveger seg over på en helt annen, ikke stueren arena ... 

"Det kom altså ikke til å bli noen maler av meg, det visste jeg nå. Jeg arbeidet som før, men det hadde ingen mening lenger. Jeg malte hus, jeg malte enger, jeg malte fjell, jeg malte portretter, de så ikke så verst ut, de var dyktig utført, men hvorfor?

Hva vil det si å være middelmådig - plutselig ville ikke spørsmålet slippe taket i meg. Hvordan lever man med det, hvordan fortsetter man? Hva slags mennesker er det som satser alt på ett kort, vier livet sitt til å skape, risikerer det store veddemålet og så, år etter år, ikke får til noe av betydning?

Selvsagt ligger det i veddemålets natur at man kan tape. Men hvis det virkelig skjer - lyver man da for seg selv, eller kan man ærlig avfinne seg med det? Hvordan kan man stolt forberede sine små utstillinger, samle sine begrensede mengder anerkjennelse og anse det som naturgitt at det langt over en finnes en suksessens verden som man ikke har del i? Hvordan innretter man seg?" (side 216)

Slike sekvenser som dette er det mange av boka, og måten forfatteren svært presist setter fingeren på en del moralske og filosofiske dilemmaer, gjør at i alle fall jeg opplever "F" som en roman høyt hevet over de fleste romaner som utgis i dag. Nå har han selv i et intervju uttalt at han ikke hadde noen intensjoner om å skrive en roman med en slags moralsk pekefinger - tvert i mot er han skeptisk til forfattere som forsøker å si noe generelt om samfunnet gjennom sine romaner - men det er likevel mange sider ved denne romanen, som det kan være interessant å løfte frem som helt egne diskusjonstemaer. Middelmådighetens problem er ett av dem - der "alle" i grunnen kan gjøre hva de vil bare de er villig til å satse penger på det (enten ved å gi ut bøker, ha utstillinger eller hva det skulle være), men blir det "stor kunst" av det? Vi trenger vel ikke en gang å snakke om kunst - det holder lenge å snakke om kvalitet, eller altså mangel på sådan. Og høflige som vi er opplært til å være, applauderer vi i tillegg, fordi ingen våger å si sannheten ... Vi ønsker jo ikke å fremstå som lite rause! 

Et annet aspekt ved romanen som jeg fant interessant er at alle de tre brødrene driver med falskneri på hver sine måter; Martin ved å predike gudstro uten å klare å tro selv, Eric som svindler kundene sine og Iwan som ender som kunstforfalskner ... Drømmen om suksess er så altoverskyggende at hovedpersonene fanges av det og ikke kommer løs. Paradoksalt nok er den eneste som faktisk lever et ekte og sant liv, Arthur, deres gamle far. Han står i det minste for det han har gjort, men hans valg er av en slik karakter som samfunnet gjennomgående likevel fordømmer som ansvarsløst. 


Mitt signerte eksemplar av "F" (Foto: RMC)
"F" er en roman jeg rett og slett elsket fra første til siste side! Som i romanen "Oppmålingen av verden" er språkføringen elegant, men det er en videreforedlet og modnet forfatter vi møter i "F". Ordet "fullkommen" dukker opp i tankene mine, og det er nettopp det jeg mener at "F" er! En fullkommen og på alle måter mesterlig roman, som inneholder alt som skal til for å bli en moderne klassiker! Humoren er dessuten underfundig og subtil, akkurat slik jeg liker det. Dette er en bok man bare få med seg! Jada, jeg har sluttet med å gi terningkast-karakterer i mine bokanmeldelser, men ingen bør likevel være i tvil om hva jeg ville ha gitt, dersom jeg hadde trillet terningen! Løp og kjøp, folkens! 

Og helt til slutt: all ære til Sverre Dahl, som har oversatt boka fra tysk til norsk! Og for dem av dere som ønsker å få vite mer om "F", viser jeg til mitt innlegg fra bokbadet på Litteraturhuset den 18. februar. 

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: "F"
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 297



Andre omtaler av boka og om forfatterens Norges-besøk:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 20.02.2014 - Tysk suksessforfatter - Altfor mange dårlige bøker om andre verdenskrig
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 20.02.2014 - Finansfolk svindler mye mer enn vi tror
- NRK - TV-intervju - Jeg ville at hver av dem skulle være bedrager på hver sin måte

torsdag 20. februar 2014

Daniel Kehlmann: "Oppmålingen av verden"

Satirisk om opplysningstidens vitenskapsmenn

"Die Vermessung der Welt" utkom i Tyskland i 2005. Boka har siden blitt oversatt til 46 språk, og er den mestselgende tyske utgivelsen noen sinne etter Süsskinds "Parfymen". Boka utkom på norsk under tittelen "Oppmålingen av verden" i 2008, og på engelsk under tittelen "Measuring the World" i 2006. Daniel Kehlmann (f. 1975) hadde så vidt rundet 30 år da boksuksessen var et faktum, og denne er siden inntatt i "1001 bøker du må lese før du dør". Selv hadde jeg hatt denne boka stående ulest i bokhylla i et par-tre-år inntil jeg nylig ble oppmerksom på at forfatteren skulle komme til Norge i forbindelse med Gyldendals lansering av hans siste roman "F". Dette førte til at jeg kastet meg over boka, slik at jeg skulle være mest mulig forberedt til forfatter-bokbadet på Litteraturhuset

Innledningsvis kan det være grunn til å presisere at "Oppmålingen av verden" handler om to personer som faktisk har levd. Den ene er Alexander von Humboldt (f. 1769 d. 1859), en tysk vitenskapsmann som dro på forskningsreiser til Sentral-Asia og Mellom- og Syd-Amerika, hvor det særlig var området langs Orinoco og Amazonas han utforsket. Han reiste sammen med Aimé Bonpland, og på reisene sine samlet de mange ukjente planter og trær som de tok med seg tilbake til Europa. (Kilde: Wikipedia.) Den andre er Carl Friedrich Gauss (f. 1777 d. 1855), en genierklært tysk matematiker, astronom, geodet og fysiker. (Kilde: Wikipedia.)

"Daniel Kehlmanns form er nesten skisseaktig. Han kommer med megetsigende detaljer, men overlater mye til fantasien. Han gjennomgår ikke biografiene langsomt og metodisk, men dveler ved enkelte punkter (ikke alltid de mest opplagte) og hopper over mye. Han viser subtilt hvor begrensende berømmelsen virker på de to personene. Begge er "øyer" (med litt hjelp fra Kehlmann); de lever i sin egen verden og er besatt av tanken om å skaffe seg kunnskap." (sitat fra "1001 bøker ...)


Alexander von Humboldt
Vi følger de to geniene parallelt til å begynne med, inntil deres skjebner flettes sammen i 1828. Da hadde de i all hovedsak gjort unna det meste av de bragder som hadde gjort dem berømte i sin samtid. Etter dette drodler de over sine ulike måter å betrakte verden på.

Historien fortelles nokså fragmentarisk, og dette gjør at man virkelig må konsentrere seg for å få med seg alle krumspringene i historiene. 

Humoren er til stede absolutt hele tiden og den sniker seg inn i alle scenene underveis, og gjør dermed boka til en uhøytidelig harsellering med opplysningstidens vitenskapsmenn. 

"I september 1828 forlot landets største matematiker sin hjemby for første gang på mange år for å delta på Den tyske naturforskerkongressen i Berlin. Selvfølgelig ville han ikke dit. I månedsvis hadde han vegret seg, men Alexander von Humboldt hadde vært hardnakket, så han i et svakt øyeblikk og i håp om at dagen aldri ville komme hadde sagt ja.

Nå gjemte professor Gauss seg altså i sengen. Da Minna ba ham om å stå opp, vognen ventet og det var lang vei, klamret han seg til puten og prøvde å få sin kone til å forsvinne ved å lukke øynene. Da han åpnet dem igjen og Minna fortsatt var der, kalte han henne plagsom, innskrenket og sine sene års ulykke. Da heller ikke det hjalp, slo han teppet til side og satte føttene på gulvet." (side 7)

Der Gauss er sky og helst vil være for seg selv, der er Humboldt mer verdensvant og sosial, skjønt ingen av dem er spesielt glad i andre mennesker eller er spesielt elskverdige for den sakens skyld. På tidspunktet for deres møte er Humboldt for lengst en berømt mann på grunn av dine landemålinger i Latin- og Mellom-Amerika. Vi får senere også innblikk i disse reisene, og hva hans oppdagelser kostet ham av slit, ikke minst i form av insektsbitt og annet som følger med når man oppholder seg i en tropisk regnskog. Det de to geniene har felles er en dyptfølt og altoppslukende interesse for vitenskapen og den evige og umettelige jakten på kunnskap. De er villige til å ofre nær sagt alt for vitenskapen - ja, selv livet settes på spill, særlig for Humboldts vedkommende. 

Hos Gauss fører kjærligheten til vitenskapen til at han knapt er til stede i sitt eget liv, og overhode ikke interesserer seg for ting som skjer utenfor hans eget hode. Selv på bryllupsnatta stopper han midt i akten for å notere ned en liten genistrek, av frykt for at dette skal bli borte for ham dersom han ikke passer på. Etter litt for mange barnefødsler dør kona dør i barsel, og han gifter seg nokså raskt med hennes venninne - rett og slett fordi han innser at han ikke har råd til å skaffe seg en hushjelp. Litt for sent skjønner han hvilket feilgrep dette er, og etter bryllupet skyr han hjemmet som pesten. Brudens drømmer og skuffelser hører vi intet om ... 


Carl Friedrich Gauss
"Således gikk livet gjennom stadier av voksende tildekking av dets organisasjon, helt til det gjorde det sprang som man trygt kunne kalle det største mulige: fornuftens lynnedslag. Frem til da fant det ikke sted noen utvikling i grader. Den nest største krenkelsen av mennesket var slaveriet. Men den største at det skulle stamme fra apene. 

Menneske og ape! Daguerre lo.

Humboldt la hodet bakover og syntes å lytte etter sine egne ord. Forståelsen av kosmos var kommet svært langt. Med kikkerter utforsket man universet, man kjente jordens oppbygning, dens vekt og dens bane, hadde bestemt lysets hastighet, man forsto havets strømmer og livets betingelser, og snart ville man ha løst den siste gåten, magnetkraften. Enden på veien var i sikte, oppmålingen av verden nesten avsluttet. Kosmos ville være et forstått kosmos, alle den menneskelige begynnelsens vanskeligheter, som angst, krig og utbytting, ville høre fortiden til, og her måtte nettopp Tyskland og ikke minst forskerne i denne forsamling yte det fremste bidrag. Vitenskapen ville føre til en velferdens tidsalder, og hvem kunne vel vite om den ikke en vakker dag endog ville løse dødens problem. Noen sekunder senere sto Humboldt ubevegelig. Så bukket han." (side 197)

"Oppmålingen av verden" er en fascinerende bok om mange av de viktigste og store oppdagelsene som ble gjort for et par hundre år siden, og ikke minst om livsbetingelsene som ble vitenskapsmennene - ja, for det var kun menn på den tiden - til del. Dette er fortalt med intellektuelt vidd, slik at det hele fremstår i et fornøyelig lys. Når boka tidvis opplevdes som noe tung å komme gjennom, var dette fordi historiene er noe springende fortalt og at setningene til tider er så mettet med meningsinnhold om nokså avanserte vitenskapelige tankerekker. Antakelig vil det være en fordel å lese boka to ganger, fordi man da i større grad vil kunne få fullt utbytte av alle detaljene. 

Etter å ha lest denne boka sitter jeg i all hovedsak igjen med en opplevelse av å ha lest noe høyst originalt, som ikke ligner noe som helst jeg har lest tidligere. Kehlmann er elegant i språkføringen, og det forhold at han hele tiden krydrer historiene med humor og satire,  gjør det til en fornøyelse å lese denne nokså rare, lille boka. Samtidig vil jeg hevde at innholdet i boka er så vidt vanskelig tilgjengelig til tider at det faktisk forundrer meg at den har blitt en bestselger. Dette er nemlig - slik jeg ser det - en bok for de spesielt interesserte og sånn sett ikke en bok som vil fenge flertallet av lesere. Til det er den nok litt for spesiell. Da har jeg faktisk mer tro på at hans siste roman "F" vil nå et bredere publikum.

Det som gjorde absolutt størst inntrykk på meg er beskrivelsene av disse to hovedpersonene og alle deres ekskapader, og fremstillingen av dem som to høyst merkverdige nerder med heller få sosiale antenner og evne til å oppføre seg i tråd med datidens etikette. Humboldt som tror at det meste han ikke forstår kan gjøres mer forståelig ved å måle det, og Gauss som den personifiserte eksentriker. 

Daniel Kehlmann måtte tåle en del kritikk da han utga denne romanen. Ikke minst kom en rekke eksperter på banen og protesterte mot flere av detaljene i hans fremstilling. Da Daniel Kehlmann tidligere denne uka besøkte Litteraturhuset, fortalte han at deler av kritikken rett og slett var feil. Ord han har lagt i munnen på hovedpersonene har de faktisk skrevet selv, og dette har Kehlmann hentet fra konkrete kilder. For øvrig er han ikke den første som dikter seg inn i virkelige personers liv. Mange har gjort det før ham, og den forfatteren som først og fremst står klart for meg som en det er naturlig å sammenligne Kehlmann med, er faktisk Per Olov Enquist. Så er det kanskje ikke tilfeldig at Kehlmann har mottatt P.O. Enquist-prisen ... Å skrive dels fiksjon og dels biografi er etter min mening en spennende genre for dem som behersker dette. For leseren er det som å få dobbelt opp:  i tillegg til å bli underholdt, er denne typen bøker også lærerike! 

Etter å ha møtt forfatteren på Litteraturhuset tidligere denne uka, er jeg ikke det minste i tvil om at jeg skal fortsette å dukke ned i bøkene han har skrevet! 

Helt til slutt: "Oppmålingen av verden" er filmatisert

Utgitt i Tyskland: 2005
Originaltittel: Die Vermessung der Welt
Utgitt på engelsk: 2006
Engelsk tittel: Measuring the World
Utgitt i Norge: 2008
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 250


Daniel Kehlmann
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Leif Ekle - 06.02.2008 - Oppmålingen av verden
- Dagbladet v/Kåre Bulie - 25.02.2008 - Den vitenskapelige komedie 
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 20.10.2011 - Hyperaktive genier
- Leselykke - 03.08.2009 
- Bokofilia - 01.12.2012 
- Goethe-instituttet v/Anne Haeming - september 2008 - Portrett av Daniel Kehlmann
- Morgenbladet v/Janike Kampevold Larsen - 22.02.2008 - Tilbake til naturen

onsdag 19. februar 2014

Møte med Daniel Kehlmann på Litteraturhuset 18. februar 2014


Boksignering - her med Line og Daniel
Kehlmann (Foto: RMC)
Tysk litteraturs superstar!

Om forfatteren

Daniel Kehlmann (f. 1975) debuterte som forfatter i en alder av 22 år med romanen "Beerholms Vorstellung" (1997), skjønt det først var da han kom ut med romanen "Ich und Kaminsky" i 2003 at han for alvor gjorde seg bemerket utenfor Tysklands grenser. Med "Die Vernessung der Welt" (2005) - "Oppmålingen av verden" på norsk - vakte boka så pass stor anerkjennelse internasjonalt at Daniel Kehlmanns navn som en forfatter man virkelig måtte regne med, var fastslått en gang for alle. Det er f.eks. ikke mange nåværende forfattere forunt å oppnå en plassering i "1001 bøker du må lese før du dør", men dette oppnådde altså Kehlmann. 

Bøker som er oversatt til norsk

Kun fire av Kehlmanns bøker er så langt oversatt til norsk - i alle fall dersom jeg skal feste lit til Wikipedias norske oppføring på forfatteren. Her fremkommer det også at størstedelen av Kehlmanns litterære produksjon i det alt vesentlige handler om skuespill og dessuten essays.  I anledning utgivelsen av "F", har Gyldendal også utgitt en norsk oversettelse av Kehlmanns roman "Ich und Kaminsky", "Jeg & Kaminski". For øvrig ble det gjort stas på oversetteren Sverre Dahl, som ikke bare står bak oversettelsen av samtlige Kehlmann-bøker fra tysk til norsk, men også fordi han har oversatt i alt 50 bøker for Gyldendal i løpet av sin oversetter-karriere.

Litteraturhusets arrangement

Da jeg ble gjort oppmerksom på at Daniel Kehlmann skulle komme til Litteraturhuset i forbindelse med Gyldendals lansering av hans nye roman "F", hadde jeg ikke lest noe som helst av ham. Ingen - aller minst jeg selv - burde imidlertid bli særlig overrasket over at jeg faktisk hadde "Oppmålingen av verden" stående ulest i en av mine bokhyller ... Jeg rakk akkurat å lese den før den store kvelden på Litteraturhuset. Sammen med bokblogger Line og bokblogger Anne møtte jeg opp, spent som få, på Litteraturhuset i går kveld. Intervjuet skulle foregå på engelsk.


En fullsatt sal på Litteraturhuset (Foto: RMC)
Kehlmann ble intervjuet av Elisabeth B. Halvorsen

Mange mennesker hadde møtt opp for å høre Elisabeth Beanca Halvorsen intervjue Daniel Kehlmann. Halvorsen introduserte Kehlmann som tysk litteraturs superstar, og viste til at han har mottatt en rekke priser - bl.a. Thomas Mann-prisen, P.O. Enquist-prisen m.m. I fjor ble han kåret til Tysklands viktigste intellektuelle under 40 år av det tyske bladet Cicero. Hun hevdet dessuten at "Oppmålingen av verden" i sin tid solgte 6 millioner eksemplarer verden over, og at det kun er Süsskinds "Parfymen" som har solgt mer. 

Forfatteren var snar til å protesere mot at "Oppmålingen av verden" angivelig skal ha solgt i alt 6 millioner eksemplarer. Dette stemmer i alle fall ikke med det tallet han sitter med, og han ga lattermildt uttrykk for at han håpte at det ikke var noen fra det tyske skattevesenet som fikk fatt i dette. Dermed var tonen satt for en høyst morsom og uhøytidelig kveld med en spennende forfatter!

Kehlmann dro også en liten anekdote om hvordan såkalte "sannheter" etableres. Først skriver noen om noen halvsannheter på nettet. Så fanges dette opp av de store avisene. Dermed anses det som "sant" nettopp fordi de store avisene har skrevet opp det - og deretter brukes disse avisene som kilde hver gang "sannheten" gjentas ... Når noe er etablert som "sannhet" på denne måten, er det umulig å få rettet opp i det.

Leste fra romanen "F"

Deretter ble Kehlmann bedt om å lese litt av det første kapittelet i sin bok "F" på tysk, hvoretter Halvorsen leste fortsettelsen på norsk. 

"Mange år senere, de var for lengst voksne og hver av dem hadde viklet inn sin egen ulykke, husket ingen av Arthur Freidlands sønner hvem som egentlig hadde hatt ideen om å gå til hypnotisøren denne ettermiddagen. 

Året var 1984, og Arthur hadde ikke noe yrke. Han skrev romaner som intet forlag ville utgi, og historier som ble trykt i tidsskrifter en gang i mellom. Noe annet gjorde han ikke, men hans kone var øyelege, og tjente penger." (side 7)

Nærmere om romanen "F"

Det første kapittelet i romanen foregår i 1984, mens resten av handlingen foregår i 2008. Familien Kehlmann har tre sønner, hvorav to er tvillinger. Som sitatet ovenfor viser, er det en situasjon som innbefatter hypnose som står sentralt innledningsvis i boka. Familiefaren Arthur tror ikke på hypnose, men ender opp med å si de forferdeligste ting under en hypnose - som at han er mer glad i den ene sønnen sin enn i den andre ... Dette får helt fatale konsekvenser for familien, og det ender med samlivsbrudd og hvor faren reiser sin vei.  Senere blir han forfatter og så dukker han opp etter mange år igjen, dvs. i 2008 ... 

Kehlmann opplyser at han er fascinert av hypnose og det faktum at dette faktisk virker. Han mener dette sier noe om hvordan hjernen vår virker. Da han startet på det som skulle bli romanen "F", visste han selv ikke i hvilken retning historien kom til å utvikle seg. Det eneste han var bevisst på var i grunnen at han ønsket å skrive en roman igjen etter å ha skrevet skuespill i noen år. 


Interessant dialog mellom Halvorsen og Kehlmann (Foto: RMC)
Persongalleriet i "F"

Familiefaren Arthur er litt demonaktig ("devilish"), og de tre sønnene hans er nokså forskjellige. 

Eric er finansrådgiver og ikke helt god. I stedet for å investere folks penger til deres beste, lurer han dem og putter gevinsten i egen lomme. Han er psykopatisk, ja kanskje også litt borderline-aktig. 

Martin og Iwan er tvillinger. Martin er katolsk prest og en mester i Rubiks kube - så pass at han deltar i Rubiks kube-konkurranser. Kehlmann flirer litt mens han forteller om dette åttitalls-fenomenet som i enkelte miljøer lever i beste velgående fremdeles. Den største forskjellen på den gang og nå er at publikumet er borte. Ingen bryr seg om hvordan Rubiks kube-konkurransene går lenger - bare deltakerne bryr seg om akkurat dét. Martin er en litt trist person, og som forfatter tenkte Kehlmann at han måtte gi ham noe for å muntre ham litt opp og gjøre ham glad. Martin er et godt medmenneske og en god prest, men han tror ikke lenger på Gud. Han prøver hardt, men det hjelper ikke. Gudstroen er og blir borte. Samtidig tror Kehlmann at det er godt for Martin å være prest - mest av alt fordi Martin aldri har hatt noe hell med kvinner og dessuten er en som elsker bøker og musikk. 

Iwan er kunsthandler. Han er en person alle bare liker uforbeholdent, og i boka opptrer han som en sann helt. 

Mange lag i boka

Halvorsen påpeker at det er mange lag i romanen "F". Kehlmann utdyper hvorfor det har blitt slik. Underveis i skrivingen puttet han inn det ene elementet etter det andre, og han visste ikke der og da hvordan han skulle lande disse til slutt. Men lande gjør de altså. 

Mens Kehlmann skrev på romanen, var han opptatt av struktur og stadige skifter av perspektiv, og dette utgjør på en måte grunnpilaren i boka. 


En engasjert forfatter! (Foto: RMC)
Hvorfor tittelen "F"?

Halvorsen stilte spørsmål ved hvorfor Kehlmann har valgt tittelen "F" på sin roman. Hun drodlet litt rundt om det kunne ha sammenheng med ord som "family", "fake", "false" etc. 

Kehlmann fortalte at "F" rett og slett hadde vært arbeidstittelen på boka. Noe må man jo kalle et arbeidsdokument - ellers får man ikke lagret filen. "F" refererer seg rett og slett til familien Friedland - dvs. familienavnet til familien han har skrevet om. 

Hvorfor så få kvinner i bøkene hans?

Kehlmann ble litt beskjemmet da han ble konfrontert med at romanene hans, og kanskje "F" i særdeleshet, har så få kvinner i persongalleriet. I "F" er det bare en kvinne - barnebarnet til Arthur. 

Kehlmann hadde en idé om at "F" skulle handle om tre brødre, men var en kort stund innom tanken på at en av søsknene kanskje burde ha vært en kvinne. Det føltes imidlertid ikke riktig, så han droppet dette. 

Er det noen moral i "F"?

På spørsmål om det er en slags moral i "F", svarer Kehlmann leende at han ikke vil nekte for det, selv om han for å være helt ærlig aldri tenkte eksplisitt på det da han skrev romanen. 

Halvorsen beskriver "F" som en humoristisk pageturner, som også har et pessimistisk preg. Det går liksom ikke så bra for personene i boka ... Kehlmann repliserer at han elsker mørk humor, og at han tenker på litteratur som noe som skal gjøre verden til et mindre sikkert sted å leve. Veldig dårlige ting kan skje uten at det er noen som helst mening i det. Verden er rett og slett ikke et rettferdig sted. Sånn sett står dette i kontrast til de flestes oppfatning om at bare man er snill og grei og jobber hardt, så får man som man fortjener og det vil gå en godt. Nei - det vil ikke det! Ikke i litteraturens verden i alle fall! Ikke i hans bøker! En herlig latter med sting trillet deretter ut av Daniel Kehlmann, og der og da savnet jeg at Halvorsen hadde gjort en brå vending mot ham og stilt ham det inkvisitoriske spørsmålet: "And who are you, Mr. Kehlmann?"


I tillegg til disse tre bøkene, er også "Berømmelse" (2010)
oversatt til norsk (Foto: RMC)
Referanser til forfatterens øvrige bøker

Kehlmann innledet med å fortelle om Sebastian Zöllner, hovedpersonen i "Jeg & Kaminski". Zöllner er en upålitelig fyr som plager andre, men som synes han er svært fantastisk selv. Lenger kom han ikke før Line og jeg kikket megetsigende på hverandre og utbrøt i kor at "den boka MÅ vi ha"! (Senere skulle det vise seg at spesielt jeg var ute i grevens tid, fordi mitt eksemplar av boka var det siste som var å oppdrive i bokhandelen den kvelden på Litteraturhuset ...)

Det skal for øvrig bli film av "Oppmålingen av verden". Kehlmann fortalte at da han ble orientert om dette, uttalte han at han ikke ønske å medvirke til manuset og langt mindre skrive det selv. "Vel, vi hadde heller ikke tenkt å spørre deg ...", fikk han til svar ... Denne manglende selvhøytideligheten preget for øvrig hele intervjuet og viste en forfatter med humor generelt og selvironi spesielt i bøtter og spann. Latteren runget jevnt og trutt over forsamlingen. 


Latteren satt løst (Foto: RMC)
Om medias rolle

Kehlmann fortalte om et teaterstykke basert på et av hans skuespill, som var satt opp på en teaterscene i Tyskland. Han var til stede under premieren, og det tok ikke mer enn 10 minutter før det gikk opp for ham at regissørren ikke bare hadde radbrekket hele stykket, men også endret så mye av det at det ikke lenger var gjenkjennelig for ham selv. Dette kombinert med at en rekke plattheter var lagt til for å sprite opp stykket og liksom gjøre det morsomt, fikk ham til å ønske at han kunne reise seg og bare forlate salen. Det gjorde han også, etter først å ha forsikret seg om at dette gikk an med teatermanageren hans, som satt ved siden av ham. Deretter listet han seg ut av salen, så stille og ubemerket han bare klarte. Alt for å unngå å måtte stå til rette for stykkets innhold etter at premieren var over ... 

I ettertid vokste denne historien helt ut av sine proporsjoner, og ble til at han angivelig skulle ha slamret døren etter seg ... Det nyttet ikke å få rettet opp dette inntrykket i ettertid, og Kehlmann undret seg dessuten over at ingen syntes å være nysgjerrig på hvorfor han faktisk gikk. Det han lærte av hele historien var at det er umulig å utslette et sterkt bilde (impossible to delete a strong image). 

Om konjunktiv eins

En av tilhørerne i salen spurte hvorfor han bruker en bøyningsform som det er nærmest umulig å oversette til bl.a. norsk. Kehlmann opplyste at han selv elsker denne formen, og brukte den hele tiden i "Oppmålingen av verden". Senere har han forsøkt å begrense bruken, og i "F" er den bare brukt av og til. 

Hvordan gjør han research?

Kehlmann opplyste at han har det med i bli intenst interessert i spesielle ting og fenomener, og at han da bruker mye tid på å sette seg grundig inn i dette. Som f.eks. hypnose som fenomen. På nettet og YouTube spesielt er det nesten ikke grenser for hva man kan finne om man bare er interessert nok. Han så filmsnutter om hypnose i timesvis, rett og slett fordi han var fascinert og ønsket å finne ut av dette. 

På et senere tidspunkt spekulerer han på i hvilken sammenheng han kan bruke sine nyerverede kunnskaper, og så kobler han dette til en kontekst og en eller flere karakterer. På  den måten føles det ikke som om han gjør research. Han bare bruker det han kan. 

Avslutningsvis påpekte han at han har blitt kritisert for noen misforståelser rundt karakteren Humboldt i "Oppmålingen av verden". Noe av kritikken var rett og slett feil. Ekspertene vet ikke alt, og også de kan ta feil ... 

Eller det timelange intervjuet signerte Kehlmann bøker for dem av oss som ønsket dette, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å få min "F" signert! 

Og for å si det sånn: jeg har herved innledet et kjærlighetsforhold til en ny yndlingsforfatter, og kan nesten ikke vente med å lese flere av bøkene hans! 


Min signerte utgave av Daniel Kehlmanns "F" (Foto: RMC)