Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 30. november 2014

Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 


Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)
Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

18 kommentarer:

  1. Flott omtale, Rose-Marie. Jeg må få tid til å lese/lytte den der. (Enda en av disse som har blitt liggende der for lenge hos meg)

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne bør du få med deg, Randi! Selv om jeg sier at jeg spesielt vil anbefale boka til den yngre garde, betyr ikke det at jeg mener at boka ikke er noe for oss i vår alder! :-)

      Slett
  2. Flott omtale.:) Og takk for linking. Du minner meg om at jeg skulle ha lest Borgersens bok også. Min farfar var nazist, medlem i NS, men hvor aktiv aner jeg faktisk ikke. Det har ikke vært snakket om det før i de siste årene, ikke vært noe stort tema i vår familie. Men pappa snakker om det innimellom, hvordan han og søsknene ble mobbet etter krigen på grunn av det. Det må ha vært grusomt.
    Husker jeg hørte Borgersen på Bokfestivalen det året boka kom ut i et panel med flere som hadde skrevet bøker med krigen som tema på en eller annen måte..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Anita!

      Kanskje du skulle skrive bok, du også? Det du forteller må ha vært vondt for faren din og hans søsken. Jeg tror mange familier har hatt vonde år etter krigen. Selv hadde jeg en morfar som kjempet i kampene ved Narvik, og han kom hjem med mange traumer. Jeg har også et par onkler som var sønner av tyskere, og som led etter krigen. Hevngjerrigheten var stor blant mange, og selv i dag er det en del eldre som får et hardt drag over ansiktet når krigen kommer opp. Jeg har selv hatt kontakt med en tysk soldat (som var i Norge under krigen) i mange år, Han døde for et par år siden, og da nærmet han seg 90 år. At jeg hadde kontakt med ham, falt mange tungt for brystet. Men han var altså en utrolig fin mann. I motsetning til nordmenn som valgte tyskernes side under krigen, hadde nok tyske soldater få valg. Dessuten var det mange tyske soldater i Norge som ikke hadde mye makt, men som var "vanlige fotsoldater", hvis eneste oppgave var å være her og holde lov og orden. Det er mange nyanser ute og går, og det er så viktig at alle disse nyansene kommer frem. Nå som vi har fått en generasjon som buffer mellom dem som opplevde krigen og etterkommerne, er nok tiden mer moden for ordentlige tilbakeblikk. Slik som Ida Jackson har gjort i denne modige boka. :-)

      Slett
    2. Ja, kanskje det?? Hehe.. tja, kanskje om et annet tema. ;) Ja, det var nok tøfft ja.. Ang de tyske soldatene så synes jeg Ingrid Storholmen skriver så godt om det i Her lå Tirpitz. Har du rukket å lese den? Det er nok rett det du sier at man nå , ved et genarsjonsskifte kan få et annerledes/ordentlig tilbakeblikk. Synes å se at krigen som stort eller lite tema kommer igjen i flere bøker.. Feks var det også nevnt i Birger Emanulelsens roman, ikke som et stort tema, men viktig likevel, om de som var på feil side under krigen i bygda.. Og i Myttings siste bok er det er stort tema, med Edvards (hovedpersonenes) bestefar som var nazist, og broen til bestefar som sto på motsatt side- og Edvards døde mor som ble født i en fangeleir..

      Slett
    3. Jegh ar Her lå Tirpitz liggende på vent, etter at nettopp du inspirerte meg til å lese den. Jeg holder på med Mytting-boka, og har også fått med meg at temaet bestefar var nazist dukket opp her også.

      Ellers må jeg nevne at jeg faktisk ble inspirert av Ida Jackson til å google på min morfar Angel Karoliussen, som - som nevnt ovenfor - var med i slaget om Narvik. Min mormors bror - Osvald Hansen - døde i dette slaget. Jeg ante ikke at denne informasjonen lå på nettet ...

      https://haunes.wordpress.com/about/andvaeringa-og-vesteraliga-i-krig-72-ar-etter/

      Slett
    4. Ja, så bra! Jeg synes Mytting forteller en veldig interessant og spennende historie, faktisk… Så en god historieforteller det er han så langt (har vel lyttet 48 spor av 127 - og Edvard er på Shetland) . Jøss, så interessant å finne din morfar og grandonkel slik.. Jeg prøvde også å google farfar, men fant ikke noe, kanskje søker må utvides.. Får se litt mer på det siden. Var Osvald Hansen fra de traktene? Det var min farfar også (fra Tysfjord) , og het Hansen til etternavn som barn, men skiftet til gårdsnavnet etterhvert.. Nå er nå Hansen temmelig vanlig navn da.

      Slett
    5. Så moro! Jeg har kommet bitte litt lenger enn deg i Myttings bok, og Edvard er fremdeles på Shetland.

      Ja, kanskje søket bør utvides. Og dersom han hadde mellomnavn, kan det være lurt å ta det med kanskje?

      Både morfar og min mormors bror var fra Haugnes på Andenes. Min morfar var alene om å hete det han het, mens mormors bror hadde et veldig vanlig navn, ja. Jeg har fått en bygdebok fra Andenes av min mor, og der er de nevnt. I tillegg nevner også Øyvind Johnsen dem i sin bok "Soldathjerter", som handler om slaget ved Narvik.

      Slett
    6. Ja, jeg må finne ut av det der etterhvert.. En av pappas brødre/min onkel, som nå er død, drev mye med slekstforskning, og pappa har vel også snust på det, så jeg får grave litt mer ved en anledning.. Artig at du har fått bygdeboka.:)

      Slett
  3. Flott bokomtale av boka, og for linkingen. Det har blitt mye krigslitteratur på meg i det siste også, men det er jo spennende å se de ulike vinklingene det kan ta. Som feks, far og datter Michelet sine bøker som skriver om/fra samme tiden, men så ulike.

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Ja - utrolig spennende med alle vinklingene og perspektivene som kommer opp! Michelet-boka (den om jødene) skal jeg lese, og det ganske snart. Triologien om krigsseilerne har mannen min lest, og han har rost bøkene opp i skyene.

      Slett
  4. Tusen, tusen takk for flott og grundig lesning, Rose-Marie! Det satte jeg utrolig pris på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro at du har funnet frem til bloggen min! :-) Den satte nok i gang mer enn jeg ante! Jeg er veldig interessert i krigslitteratur - i det hele tatt alt som kan belyse krigen fra alle mulige perspektiver.

      Slett
  5. Flott omtale Rose-Marie, legger inn en link hos meg. Modig ja, det er helt sikkert at det var, og godt gjort å holde seg så saklig gjennom hele. Den, sammen med Marte Michelet sin er dynamitt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Tine! Jeg fant ikke din omtale da jeg googlet på denne boka. Kan du sende meg linken i et pm på FB?

      Slett
    2. Takk for linking til blogginnlegget jeg skrev. Ekstra hyggelig er det at det medførte at jeg også fikk en kommentar fra forfatteren. En grundig og god omtale av boken har du skrevet, som vanlig. Bloggen din er god reklame for bokbloggere og noe for oss andre å strekke oss etter,

      Slett
    3. :-) Det er alltid moro å lese hva andre har ment om en bok man har lest! Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, Tone! :-)

      Slett
    4. Jeg fant innlegget ditt, Tine - og nå har du også fått link! :-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.