Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 17. august 2014

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv


Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse 

4 kommentarer:

  1. Nå som du likte denne så godt så kjenner jeg at jeg gleder meg til å ta fatt på denne, og det høres veldig bra ut at en tredje bok er på vei også. Jeg har lest "Svart mamba" som er basert på faren hennes sin historie og den likte jeg veldig godt. Godt å høre at hun ikke faller for fristelsen til å vippe over på den ene eller andre siden, men at hun fortalte hvordan livet var for folk flest uavhengig av hvem de støttet politisk. Tusen takk for fin omtale.

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Ja, denne boka kan du virkelig glede deg til, selv om den er grusom. Jeg har selv "Svart mamba" stående ulest i mine bokhyller, og den skal jeg lese snarest! Hun her må vi følge fremover, altså!

      Gleder meg til å lese din omtale, Beathe!

      Slett
  2. Denne boken fikk jeg virkelig lyst til å lese. Jeg var i min mest navlebeskuende ungdom på tidlig 80-tall, så denne krigen vet jeg lite om. Takk for kjempefin omtale!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den MÅ du lese, Tine! Du kommer rett og slett ikke utenom akkurat denne boka! ;-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.