Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 16. april 2014

Jeg blogger, altså er jeg ...

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg fra tid til annen setter meg ned og reflekterer over hva jeg egentlig vil med bloggingen min. Det gjør jeg stadig vekk, faktisk. Det er likevel ikke til å komme forbi at den siste tidens hendelser, og i særdeleshet den diskusjonen som pågikk sist helg på Lines blogg (Lines Bibliotek) - Et kongelig PR-stunt - har fått meg til å gå noen ekstra runder med meg selv ... Dette har fått meg til å tenke noe mer bredt enn hva jeg kanskje har gjort hittil, mest fordi det underveis i debatten fremkom en del ting som det er viktig for meg å ha et bevisst forhold til. I dette innlegget har jeg derfor som ambisjon å klargjøre en del sider ved min blogging som er helt avgjørende for meg - også for å gjøre det mulig for mine lesere å ta stilling til det kanskje viktigste spørsmålet de bør stille seg: hvilken troverdighet har jeg som blogger? 


Hvorfor blogger jeg egentlig?

Noe som er helt sikkert er at min motivasjon for å blogge har endret seg betydelig i løpet av de drøyt fire årene jeg har vært bok- og filmblogger. Før dette skrev jeg for øvrig bokanmeldelser på Bokklubbens medlemssider, og dette startet da jeg våren 2008 vant en Bokklubben-konkurranse om å skrive den beste bokanmeldelsen. Mange av mine bokanmeldelser fra denne tiden er korte, fordi konseptet var at en anmeldelse ikke skulle inneholde mer enn 200 ord. 

Senere oppdaget jeg Bokelskere, og brukte ikke rent lite tid på dette nettstedet, hvor litteratur diskuteres i det vide og det brede, den gangen som nå. Jeg la (og legger fortsatt) ut mine bokanmeldelser der, og har i tidens løp fått mange tilbakemeldinger fra andre lesere, som har inspirert meg til å fortsette å skrive om bøker. 

Jeg må også nevne Librarything, som er et nettsted hvor man kan legge ut hele sitt bibliotek - i tillegg til at man også kan skrive bokanmeldelser og -omtaler der. Dette er et nettsted uten de helt store diskusjonene, men jeg bruker fremdeles dette nettstedet for å holde orden på min bok- og filmsamling. Jeg legger også ut alle mine bok- og filmanmeldelser der. 

Da jeg våren 2010 begynte å blogge for første gang, la jeg ut samtlige bokanmeldelser jeg hadde skrevet frem til da, på bloggen min (og som dreide seg om over 300 bokanmeldelser på den tiden). Siden har det for mitt vedkommende funnet sted en viss utvikling, slik at jeg nå forhåpentligvis skriver bedre anmeldelser enn hva jeg gjorde den gangen. Jeg skriver i alle fall mer i dag, og mer personlig. 

I begynnelsen skjønte jeg nok ikke helt hva det ville si å blogge, det vil si at jeg faktisk ytret meg i det offentlig rom. Jeg skrev derfor mest for min egen del, for å ha oversikt over hva jeg leste, hvor mye jeg leste og så videre. Kanskje har nettopp derfor handlingsreferatet i mine bokanmeldelser så stor plass? Fordi jeg da kunne gå tilbake og friske opp hva en bok handlet om ... Selv mener jeg at jeg er forsiktig med å spoile handlingen, men dette vet jeg at det er litt ulike oppfatninger om. Ikke minst når enkelte - nærmest til det kjedsommelige, synes nå jeg - legger igjen kommentarer på bloggen min om at "denne skal jeg lese når jeg selv har lest boka" ... 

Etter hvert begynte jeg å få tilbakemeldinger på bloggen min, og jeg det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk hadde lesere, folk som fulgte med på det jeg la ut, og som også var spent på mine bokanmeldelser. Jeg utvidet senere reportoaret mitt til også å gjelde filmanmeldelser, siden jeg i tillegg til litteratur også er både filmelsker og filmsamler. Så tok jeg med dikt, musikk og annet - før jeg også begynte å skrive om reiser. Derfor er bloggen min blitt nokså omfattende etter hvert, og i dag har jeg bl.a. over 790 bokanmeldelser og 530 filmanmeldelser liggende på bloggen min - og tidvis har jeg nesten 1000 (såkalte unike) lesere pr. uke. 

Rundt nyttår 2011/2012 ble jeg kontaktet av fem andre bokbloggere og spurt om jeg kunne tenke meg å være med på å arrangere Norges første bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival høsten 2012. Foruten at jeg selvsagt svarte ja til dette, ble dette i realiteten starten på noe helt nytt i mitt forhold til blogging. For fra å sitte alene foran en skjerm og kommunisere med andre likesinnede som jeg ikke kjente og aldri hadde møtt, ble jeg en del av et fellesskap som siden skulle vokse seg større enn jeg den gangen kunne ane. Et fellesskap av bokbloggere i Norge, som jeg skulle bli kjent med og faktisk også få venner blant ... Siden den gangen har de først nevnte fem bokbloggerne og jeg arrangert to bokbloggertreff, og et tredje treff er under planlegging. Ikke bare det - men i år skal vi i tillegg kåre to vinnere av bokbloggerprisen 2013; en i roman-klassen og en i åpen klasse. Helt fra februar i år har bokbloggere over hele Norge drevet med samlesing av bøkene som står på kortlisten. 

Jeg har fått øynene opp for hvilket mangfold bokbloggerne i Norge representerer. Selv om flertallet av norske bokbloggere etter hvert har dannet sitt eget diskusjonsforum Facebook, er vi ikke én stemme utad. Vi har ingen talsperson og alle snakker kun på vegne av seg selv - uansett hvor mye betegnelsen "vi" blir brukt i ulike diskusjoner om blogging på nettet og andre steder. Vi er høyst forskjellige individer, med høyst ulike agendaer/motiver ved vår blogging. Mens noen nærmest kun skriver for egen del og har bloggen som en slags lese-dagbok, har andre ambisjoner om å opptre så og si på lik linje med landets seriøse kritiker-bransje. Det blir derfor direkte galt å skjære alle over en kam, og det er vel få ting som får svært mange bokbloggere til å se mer rødt enn når dette skjer - enten det er journalister eller forlagsfolk eller for den saks skyld enkeltbloggere selv som går i den fellen. 

På denne bakgrunn kan jeg i dag si at min motivasjon for å blogge er svært sammensatt og at den har endret seg betydelig i årenes løp. Min blogging handler først og fremst om å drive med noe jeg elsker - nemlig å lese masse bøker (og se film) og å skrive om det. Dernest handler det om å kommunisere med andre likesinnede - både med folk jeg kjenner og med ukjente "der ute". Networking er et tredje motiv - å være del av et større fellesskap, der man kan lære nye ting, få nye perspektiver, bli inspirert og ikke minst kunne diskutere så tastaturet går varmt. Og sist men ikke minst handler det om å skape seg et navn og et rykte som en seriøs blogger, hvis litteraturtips man som et minimum kan stole på er gitt av en uhildet person, uten økonomiske bindinger noe sted. "Å stole på" er for øvrig en så stor ting at jeg begrenser det til dette - blant annet fordi jeg ikke tror at jeg selv sitter med fasiten på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg ønsker derfor at alle som leser min blogg skal stille seg kritisk til det jeg skriver, og ikke stole blindt på at jeg forvalter noen form for sannhet om de bøkene og filmene jeg anmelder. Jeg har også noen begrensninger som leser/filmseer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke er litteraturutdannet eller filmutdannet. Mange av mine synspunkter er dessuten preget av min personlige smak, selv om jeg i noen grad forsøker å se forbi dette der jeg mener at det er på sin plass. 

Hvor uhildet er jeg egentlig når det kommer til stykket?

Det første som må avklares er hva som egentlig ligger i begrepet uhildethet. Å være uhildet er det samme som å være habil - altså det motsatte av det kanskje mer kjente begrepet inhabil. 

I lovverket står begrepet habilitet svært sentralt - bl.a. i domstolloven og i forvaltningsloven, som er "saksbehandlingsregler" for rettslig og forvaltningsrettslig behandling av saker. Det er viktig for borgerne å vite at når man f.eks. får byggesaken sin behandlet av plan- og bygningsetaten eller man er tiltalt for en forseelse eller forbrytelse i domstolapparatet, så har man krav på en rettferdig behandling som ikke skal påvirkes av at den som treffer beslutningen kjenner naboen din (som er i mot hele byggeprosjektet, eller som alltid har mislikt deg) eller at dommeren kjenner din ekskone litt for godt - bare for å nevne noen eksempler. Da plikter han eller hun nemlig å fratre, fordi det er forhold som er egnet til å svekke tilliten til at han/hun er upartisk. En viktig - og ofte glemt - side ved det hele er at saksbehandleren eller dommeren også har en rett til å fratre, fordi det blir ubehagelig å være med på avgjørelsen, enten dette handler om avslag eller medhold, domfellelse eller frifinnelse. 

Når man er uhildet vil det si at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at man er upartisk - altså at det ikke er grunn til å mistenke at man legger vekt på utenforliggende hensyn som ikke har noe med saken å gjøre. Det vanligste er nok å tenke seg at økonomiske egeninteresser er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor, men det er nok ikke alltid enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert er at dersom man faktisk har økonomiske egeninteresser, handler det ikke bare om inhabilitet, men det kan også i verste fall handle om korrupsjon. I alle fall kan det handle om skjult reklame - enten man selv er seg dette bevisst eller ikke. Her rammes man i verste fall av lovverket dersom man ikke opptrer ryddig og har en bevissthet rundt hvilken rolle man opptrer i.

Hva betyr så dette innenfor bokbloggingens verden? 

I den debatten jeg nevnte innledningsvis (på Lines bibliotek) står rolleblanding, økonomiske egeninteresser og skjult reklame sentralt. 

Bare for å ha nevnt det innledningsvis, så er dette en problemstilling som først og fremst handler om etiske gråsoner - med mindre det faktisk er tale om korrupsjon og/eller brudd på markedsføringslovens bestemmelser om skjult reklame. Korrupsjon og skjult reklame er som kjent ulovlig. Når jeg i det følgende snakker om ordinær bokblogging for bloggere som ikke tjener penger på bloggen sin, snakker jeg om etikk (og også moral) - ikke lovbrudd. (Bloggere som tjener penger på bloggen sin og som med andre ord driver med næringsvirksomhet, holder jeg utenfor.)

For den vanlige blogger som har bloggen som en hobby og ikke tjener penger på dette - verken i form av reklameinntekter eller på annen måte - skulle dermed saken være relativt klar. Har man ikke økonomiske egeninteresser, så kan man med andre ord være (relativt) trygg for at man er uhildet. Med mindre man i enkelttilfeller anmelder sin svogers bok uten å si fra om at det er nettopp det man gjør. Dersom alle hadde visst at det var svogerens bok man anmeldte, ville alle også ha visst at det var forhold som kan ha innvirket på bedømmelsen av boka - kanskje særlig dersom denne omtales i rosende ordelag ... Nettopp av den grunn er det mange bokbloggere som avstår fra å anmelde bøker til nærstående. Og dersom man likevel gjør det, vil jeg tro at de fleste er åpne om dette - så kan leseren selv bedømme om dette er en anmeldelse man ønsker å legge vekt på eller ikke. Man gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig ved å anmelde sin svogers bok (med mindre svogeren har betalt en for det) - men man bør være åpen om det! Til syvende og sist handler det om ens egen integritet og troverdighet som blogger

Jeg har selv følt noen ganger at jeg befinner med i en gråsone. Kan jeg f.eks. anmelde bøker til forfattere jeg er venner med på Facebook, men aldri har møtt i det virkelige liv? Er jeg da uhildet? Eller for å sette det ytterligere på spissen: føler jeg meg bekvem med det? For det er først og fremst dette det handler om for meg. Så lenge boka er god, føler jeg ikke at det trenger å ha noe å si. Men hva når jeg synes at boka er dårlig? Og bør jeg i det hele tatt anmelde bøker utelukkende ut fra et slags "godhetsprinsipp"? Jeg synes selv at jeg har nokså klare begreper om dette, men hva med leserne mine? Stoler de også på dette? 

Etter hvert som jeg har blitt en mer erfaren blogger, og ikke minst en blogger som faktisk blir mye lest, har jeg vært nødt til å revurdere min rolle opptil flere ganger. Ikke minst fordi det følger et større ansvar med å være en mye lest bokblogger - for ikke å snakke om å være en blogger som får tilsendt leseeksemplarer fra flere forlag. Bevisstheten rundt at jeg opptrer i det offentlige rom har trådt klarere og klarere frem for meg de siste par-tre årene - etter at jeg som tidligere nevnt i begynnelsen av min blogger-karriere ikke skjønte dette fullt ut. Ting jeg tidligere mente var greit, er ikke lenger så greit. Min konklusjon er at jeg må vurdere dette svært bevisst hver eneste gang jeg står oppe i et slikt dilemma. Hvor godt "kjenner" jeg aktuelle Facebook-venn, som "tilfeldigvis" også er forfatter og har utgitt den boka jeg nettopp har lest og tenker å anmelde på bloggen min? Hva kjenner jeg på når jeg skal anmelde vedkommendes bok? Det som var greit etter kun kort tids bekjentskap, trenger ikke å være så greit når det har gått noe tid og man gjensidig har strødd rundt seg med "likes" både om personlige og mer upersonlige forhold som legges ut på Facebook-veggen i årenes løp. Og hva hvis jeg i tillegg har tatt en kaffekopp ansikt til ansikt med vedkommende, og har kommet til å like ham/henne svært godt? Eller dersom jeg har deltatt på et oppdrag som handler om litteratur med vedkommende? Her kan man fort tråkke skoene av seg ...

Uansett - åpenhet om roller (og bekjentskaper) kommer man veldig langt med! Igjen: det er ens egen integritet og troverdighet som blogger som faktisk står på spill! 

Hvor kritisk er jeg egentlig når jeg anmelder bøker og filmer?

De fleste som leser min blogg vil uten tvil få et inntrykk av at det først og fremst er en begeistret leser som står bak Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Betyr det at hun i tillegg er ukritisk, denne bloggeren? 

For å starte med et slags utgangspunkt: Jeg skriver alltid bokanmeldelser av bøkene jeg leser ferdig. Uten unntak! Jeg gjemmer ikke bort dårlige bøker, fordi jeg så nødig vil skrive en slakt - f.eks. "for ikke å såre forfatteren". Men det hender at jeg ikke gidder å lese bøker ferdig, og at årsaken er at disse ikke fenget. Det har nok hendt tidligere at jeg har skrevet om bøker og kanskje særlig filmer som jeg ikke orket å fullføre, men dette gjør jeg ikke lenger. Avbrutte bøker fratar meg dermed muligheten til å skape en slags balanse på bloggen min, hvor man også kunne støtt på en og annen slakt - nærmest som bevis for at "her har man sannelig å gjøre med en kritisk leser!" Jeg ville likevel følt meg dypt krenket dersom noen skulle ha satt meg i båsen "ukritisk leser". Det er jeg nemlig langt fra!

I og med at jeg for en tid tilbake sluttet å gi terningkast i mine anmeldelser av bøker og filmer, kan det kanskje være vanskeligere å få øye på riktig dårligere anmeldelser på min blogg. Uttalelser ala "dette er elendige greier", "for et makkverk" eller "og dette skal man by oss lesere!" finner man ikke på min blogg - selv om jeg ikke skal underslå at jeg en og annen gang kunne hatt lyst til å si det. Jeg forsøker å opptre på en respektfull måte - fordi det er min måte å gjøre dette på. Ingen bør imidlertid være i tvil om at når jeg snakker om et lite troverdig persongalleri, stereotype fremstillinger, bruk av klisjéer, tårepersefakter, dårlig språk, bruk av svulstige metaforer, lite originalitet, forutsigbart plott og en under middels leseopplevelse, så er det fordi boka ikke holder mål i mine øyne. Da handler det om bøker jeg tidligere ville ha gitt terningkast to og tre. 

Den største kritikken utøver jeg allerede når jeg velger ut hvilke bøker jeg ønsker å bruke min dyrebare lesetid på. Allerede her har jeg sjaltet ut bøker jeg mener holder en jevnt over høy kvalitet, og styrt unna de bøkene jeg ikke tror at jeg kommer til å like. Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv. Det forhold at jeg føler meg som en del av et fellesskap med andre bloggere i Norge, gjør at det er enklere å finne frem til perlene innenfor litteraturen. Jeg vet hvilke bloggere jeg har mye til felles med, og tilsvarende hvem jeg ikke har så mye til felles med. Dermed vet jeg også hvems meninger jeg legger mest vekt på. 

Den siste tidens debatt på Lines bibliotek har gjort at jeg kommer til å vurdere om jeg bør lese litt bredere - for at mitt kritiske blikk som leser og anmelder skal komme mer tydelig frem. For å si det sånn: her er jeg i tenkeboksen!

Påvirkes jeg av at forlagene sender ut leseeksemplarer til meg som blogger?

Jeg mener selv at jeg ikke påvirkes av at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra ulike forlag, fordi jeg alltid er ærlig i mine anmeldelser. Mine edle motiver er det strengt tatt uansett bare jeg selv som kan vite den fulle og hele sannheten om, og derfor pleier jeg alltid å opplyse at jeg har mottatt leseeksemplar fra forlagene i mine bokanmeldelser. Så får leserne mine anledning til å ta dette i betraktning når de leser mine bokanmeldelser. Har jeg troverdighet i mine leseres øyne eller har jeg det ikke? 

Å oppgi at man har mottatt leseeksemplarer fra forlagene eller å la det være, handler ikke om hva som er lov eller ikke lov. Bokanmeldelser er nemlig å anse som redaksjonelt stoff som ikke er reklame (skjult eller direkte), og bokbloggingen min omfattes av den grunn ikke av markedsføringslovens bestemmelser. Jeg driver jo ingen næringsvirksomhet, og min blogging har intet å gjøre med det jeg jobber med til daglig. Jeg har konsekvent avslått alle tilbud om reklame på bloggen min, selv om dette kunne ha gitt meg reklameinntekter. Jeg synes for øvrig at reklame er utrolig irriterende når jeg besøker andre reklamebaserte blogger, og det er dessuten overhode ikke økonomi eller muligheten for å tjene penger som motiverer min innsats som blogger. Dette er og blir en kjær hobby. Derfor har jeg så langt heller ikke tatt betalt for å holde foredrag om blogging eller når jeg tar på meg oppdrag i andre sammenhenger (som kunne ha gitt klingende mynt i kassen). Det er selvsagt mulig at jeg hadde sett litt annerledes på det dersom jeg hadde blitt arbeidsledig i morgen, og trengte å være kreativ for å finne andre bein å stå på i fremtiden, men så langt har altså ikke dette kommet på spissen. 

På ett punkt påvirkes jeg likevel av det faktum at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra forlagene. Dvs. jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det påvirkning eller en hang til å ønske å være først ute med å anmelde de nyeste bøkene ... For de nyeste bøkene som jeg enten har bedt om å få eller får tilsendt uten at jeg har bedt om det, har en tendens til å bli lest før andre bøker jeg har kjøpt selv. Det er alltid moro å være først ute eller nesten først med å anmelde blod-ferske bøker! Samtidig er det frustrende at bøker man har betalt hundrevis av kroner for bare blir liggende - rett og slett fordi tiden ikke strekker til. Jeg ser jo selv den åpenbare skjevheten i at jeg sikkert kjøper 70-80 % av alle mine bøker selv, men jevnt over har mottatt om lag 50 % av alle bøkene jeg så langt i år har anmeldt fra ulike forlag ... Så ja - min prioritering av hvilke bøker som blir lest først, blir påvirket - og jeg liker det ikke. Jeg liker det faktisk så dårlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det! 

Når jeg dessuten har bedt om leseeksemplarer fra ulike forlag selv, kommer jeg ikke helt løs fra en (egenskapt) følelse av at jeg også bør skrive om dem - uten at dette noen gang har vært uttrykt som noen forventning fra forlagsfolk, i alle fall ikke i min korrespondanse med forlagene. Det hender likevel nokså ofte at bøker verken blir lest eller skrevet om, kanskje fordi det i mellomtiden dukker opp dårlige anmeldelser som gjør at bøkene dermed rykker nedover i lesekøen, for aldri siden å dukke opp igjen ... Til dags dato har jeg aldri opplevd at forlagene har purret meg opp. Det har jeg derimot opplevd fra en og annen forfatter som har sendt meg bøker. 

Det er en uskreven regel om at forlagsfolk ikke skal legge seg opp i hvordan vi bokbloggere skriver om bøkene de sender oss - for ikke å si hva vi skriver! Derfor var det nok flere enn meg som fikk hakeslepp over noen av holdningene som kom til uttrykk i debatten på Lines bibliotek i helga. Å få kjøpt-og-betalt-kortet dratt opp igjen, og det fra forlagsfolk denne gangen, fikk mange til å se rødt. Igjen: en viktig verdi dersom man ønsker å bli tatt seriøst som bokanmelder/bokblogger, er integritet og troverdighet! Dette tråkker man på ved å trekke frem gamle og uspesifiserte rykter om hva enkelte bloggere har gjort eller ikke gjort i tidens løp. Bloggere som, når det kommer til stykket, faktisk ikke en gang var bokbloggere ... 

Og hva er vel verre enn å bli stemplet som en ukritisk kose-blogger som løper kommersielle aktørers ærende? Noe alle - både journalister, forlagsfolk og andre - bør forstå, er at bokbloggere i all hovedsak er høyt utdannede mennesker, som er høyst forskjellige og som overhode ikke kan skjæres over en og samme kam. Når det skjer overtramp i bokbransjen og andre steder, diskuteres dette heftig i et felles lukket forum på Facebook - uten at bokbloggerfellesskapet er å anse som en fagforening av den grunn! Hver og en av oss snakker kun for oss selv - som de sterke enkeltindividene vi tross alt er! Vi bokbloggere er forskjellige og har ofte forskjellige meninger om ting - men ett har vi felles (uten at jeg tror jeg tar munnen for full): vi er opptatt av egen integritet og troverdighet! Og vi er individualister så det holder! To be or not to be ... Jeg blogger (som meg selv), altså er jeg (bare ansvarlig for meg selv) ... 

Takk for oppmerksomheten!

16 kommentarer:

  1. Veldig kjekt å bli bedre kjent med deg. Ikke rart du skriver godt om bøker, med den erfaringen du har. Diskusjonen som har gått om å være uhildet har jeg ikke blandet med borti. Synes ofte at mange tar seg selv veldig høytidelig, men vi har som du sier forskjellig motivasjon til det vi driver med. Jeg prøver å være tydelig på om jeg har fått boken av forlaget, og ikke tråkke noen på tærne. Fb har gjort verden liten, og jeg merker at jeg synes det er vanskelig å legge ut en negativ omtale om en norsk debutant (som min i dag) Føler allikevel for min egen del at jeg må blogge, selv om jeg godt kunne hoppet over et blogginnlegg som ikke selger bøker. Har skrevet tre negative innlegg i år, innlegg som jeg sikkert hadde droppet tidligere. Hadde jeg ikke fått boken hadde jeg nok blåst i å skrive om den :) Er inne i en eksistensiell krise når det gjelder bloggingen, men sånt går no i bølgedaler. Jeg har i alle fall stor glede av å lese det du skriver, og jeg lærer noe hver gang. God påske Rose-Marie!

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Jeg tenker at diskusjonen om uhildethet ikke handler om å ta seg selv veldig høytidelig. Derimot handler den om noe helt eksistensielt ved det å formidle litteratur. Man skal vite hvem som betaler lønnen til den som anbefaler en spesiell bok, synes jeg. Så kan man selv vurdere om man vil høre på vedkommende eller ikke.

      Jeg tror det er viktig å skrive om bøker som man ikke synes er gode også. Dersom jeg kun skulle forholdt med til bøkene og det som står på smussomslagene, ville det vært veldig vanskelig å orientere seg mellom god og dårlig litteratur. For til og med "kiosklitteratur" kommer ut i pen innpakning, og med de utroligste, villedende blurber ("Mesterlig!", "Noe av det beste jeg har lest" - osv.) - og å skille klinten fra hveten er jammen ikke lett. De dårligste bøkene blir sjelden eller aldri anmeldt av de profesjonelle anmelderne, så det er godt at noen faktisk omtaler dem - og selvsagt begrunner dette godt. Så kan andre vurdere om de skal legge vekt på det eller ikke.

      Dette med blogging går opp og ned. Jeg er nå fire bøker på etterskudd med å skrive omtaler, og må stadig ta vanskelige valg: lese eller skrive, lese eller skrive? He-he ...

      Så hyggelig at du har glede av å lese det jeg skriver! Jeg sier det samme om dine omtaler! ;-)

      God påske til deg også, Tine!

      Slett
  2. Leste innlegget ditt i går og tenkte at jeg skulle legge igjen en kommentar, men så gikk det meg hus forbi etterpå. Veldig godt innlegg slik som alle innleggene dine pleier å være. Når jeg leser en bok leser jeg den som den er kjøpt selv eller lånt på biblioteket. Når det gjelder dette med å være venn med forfatteren på facebook og skal skrive om bøkene hans eller hennes, der har jeg opplevd at forfatteren slettet meg som venn etter at jeg ikke ville lese den fjerde boken, men etter å ha lest og ikke likt noen av de tre foregående bøkene gadd jeg ikke bruke mer tid på det forfatterskapet. Dette var jo noe h*n måtte tåle og det gikk selvfølgelig helt greit at jeg forsvant fra vennelisten også, jeg tålte det. Jeg har også som mål å skrive om alle bøkene jeg leser men jeg er på etterskudd og omtalene kommer når de kommer. Jeg heiet på dere fra sidelinjen forrige helg og jeg må bare si at dere er veldig dyktige hele gjengen! Det var et viktig innlegg og en viktig diskusjon og selv om vi bokbloggere har forskjellige nivåer vi er på og sikkert har ulik motivasjon for å blogge så tror jeg at de fleste vil fremstå som troverdige. Det er nok noe som er viktig for de fleste.

    Ønsker deg en god påske,Rose- Marie!

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Jeg tenker også som deg når jeg leser en bok - det spiller ingen rolle hvor jeg har fått den fra. Men uansett hvor dårlig jeg synes en bok er, prøver jeg å få frem det som også er bra - og jeg er også opptatt av å opptre respektfullt. Alle som sender bøker til meg - også forfattere - skal vite at det er et risiko-prosjekt, og at de må tåle å høre også at jeg ikke liker deres bok. Jeg har jo jatt en runde med en bok før jul om nettopp det. ;-) Der fikk jeg venner og bekjente av forfatteren på nakken, for de ble forbannet over min omtale. Forfatteren selv hadde jeg heldigvis en veldig ok dialog med. Tror likevel ikke at det er noe poeng å sende den neste boka til meg, for å si det sånn.

      Takk for støtte i den viktige diskusjonen vi hadde på Lines Bibliotek forrige helg! Ja, det var en viktig diskusjon, som jeg håper ikke er ferdig enda. ;-)

      Du avslutter din kommentar med å si at noe av det viktigste for de fleste er å fremstå som troverdige. Dette er også selve kjernen i den nevnte diskusjonen. Troverdighet, troverdighet, troverdighet! Og da nytter det ikke å bare vise til egne edle motiver. Det må synes i handling også!

      Helt til slutt: takk for at du tok deg tid til å legge igjen en kommentare!

      God påske ønskes deg også, Beathe! (Det har vært veldig spennende å bli bedre kjent med deg også! :-) )

      Slett
  3. Oi, så mykje ein må ta omsyn til når ein skal blogga om bøker! Interessant innlegg som påpeiker faktorar eg som ny bloggar ikkje har tenkt på ein gong. Ei bevisstheit rundt sånne spørsmål bør væra sentrale om ein driv populære bloggar ja. Eg kjenner litt på det at så lenge ein er ærlig i bokmeldinga og ikkje berre teiknar rosenraude bilete fordi ein ikkje vil såra nokon, så er opphavet til boka lite relevant for min del. Men så var det jo detta med å være farga av opphavet sitt då. At grunnen til at du kanskje likte boka så godt som du gjorde, er at syster di skreiv ho. Det skal ikkje væra lett med menneskelege relasjonar, uansett bransje!


    Eg synst det var interessant det stykke du skreiv om at du berre skriv bokmeldingar om kvalitetslitteratur! « Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler.» Korleis kom det til at du fikk setta lista for kva kvalitetslitteratur er? Eg veit ikkje kva du legg i omgrepet kvalitetslitteratur, for meg så er det ei subjektiv oppfatning, altså det som er kvalitet for deg treng nødvendigvis ikkje væra kvalitetslitteratur for meg. Eg veit ikkje om det berre er eg som les for mykje inn i formuleringane dine, men det slår meg som noko snevert å avfeia andre sine kvalitetspreferansar på den måten. Nå er det sjølvsagt sånn at eg sjølv synst det finst universelle kvalitetsteikn på litteratur – ordbruk, språk, syntaks og sånne grunnleggande ting.

    Hmm, eg veit sannelig ikkje! Takk for eit tankekors ein fredags føremiddag, og ha ei strålande helg! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det er ikke lett å huske på alt som huskes bør! Jeg tror man kommer langt med å være så åpen som mulig. Og er man i tvil så kan man jo alltids diskutere det med andre.

      Nå sier jeg vel ikke at jeg "bare" skriver om kvalitetslitteratur. Derimot skriver jeg at jeg "først og fremst" gjør nettopp det:

      "Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv."

      Ja, hva er kvalitetslitteratur? Jeg tror vel at det finnes noen objektive kriterier for hva som anses som god litteratur, og at det finnes noen kriterier på å skjalte ut det som definitivt ikke er det. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser.

      Jeg ser at (rødme, rødme) det kan virke litt overlegent eller snobbete i det hele tatt å komme med en slik uttalelse. ;-) Når jeg likevel har tillatt meg å gjøre det, har jeg hatt mitt fokus på gamle klassikere og 1001-bøker (som man bør lese før man dør) i bakhodet. Dessuten mener jeg at jeg er nokså sellektiv i mitt utvalg av bøker.

      For all del - føl deg velkommen til å ha meninger om det jeg uttaler meg om her! Det kan jo hende at jeg også trenger et spark for å utvikle meg videre, og innse at jeg kan operere med et for snevert syn på hva som kjennetegner god litteratur!

      Og jeg ønsker deg mer enn velkommen tilbake for å ta opp ting jeg har skrevet!

      Og med det ønsker jeg deg også en strålende en helg og en fortsatt god påske!

      Slett
    2. Hehe, kanskje eg berre er litt kranglevoren i dag ;)

      Eg har eit litt ambivalent forhold til «1001 bøker du må lese før du dør». På den eine sida er dei jo verdsarv (litt pompøst sagt, eg veit), men på den andre sida så utrulig hemmande. Som med alt anna her i livet, så er vel ein god balanse løysinga :p
      Eg er litt som ei prisme når det kjem til bøker – tar inn ein gigantisk strøym av varierande kvalitet, og bryt det ned til mange ulike kategoriar etterpå. Om ein les ei god bok etter ei dårlig bok, så vil jo den gode boka bli endå betre. Om det gir meining?

      Det kan godt være eg er for pirkete og! Det er godt med er ulike, det er det som gjør livet interessant (på både godt og vondt) :)

      Slett
    3. Det er bare å krangle i vei, det! :-)

      Jeg får altfor lite av kritiske og utfordrende kommentarer på bloggen min, så det er fint når noen tar seg bryet!

      Jeg tenkte nok som deg tidligere - og leste mye forskjellig, også i forhold til kvalitet (slik jeg opplevde det). Etter som årene har gått har tiden blitt et knapphetsgode jeg forsøker å forvalte så godt det lar seg gjøre. Og det kommer hele tiden så mye bra, og da kjennes det litt meningsløst å skulle velge bort dette til fordel for dårligere litteratur (etter min smak). Jeg leser f.eks. lite krim - men for all del: dette har jeg virkelig lest mye av i løpet av mitt liv. Jeg synes bare det er så lite nytt å hente i denne genren. Kanskje er jeg ikke rent lite opptatt av at jeg ikke primært leser for å la meg underholde (forstå meg rett!), men for å lære noe.

      For øvrig har du et poeng: det er når man leser virkelig dårlig litteratur at man skjønner hva som er bra!

      Jeg har selvsagt blitt følger av bloggen din! Det er for få menn som blogger, så det er spennende når det dukker opp noen!

      Vi snakkes!

      Slett
  4. Dette var interessant lesestoff, Rose-Marie. Kommentaren min har latt seg marinere et par dager i nettleseren min, så det er på tide at jeg trykker "publiser".

    Jeg føler som deg at jeg har blitt enda mer bevisst min egen rolle som blogger i de senere år, mye takket være problemstillinger tatt opp i bloggernes diskusjonsforum og i gode innlegg slik som dette. Selv gikk jeg inn i bokbloggingen med en slags visshet om at jeg uttalte meg i det offentlige rom. Det kan jeg kanskje skylde, eller takke, mitt engasjement på bloggen sikring av barn i bil for. Det har jeg hele tiden hatt fokus på hvordan jeg skriver og fremstår, men på samme tid kan jeg jo si at jeg ikke tok bokbloggingen like mye på alvor for temaene er jo ikke akkurat helt sidestilt(bokbloggingen var mer fri).

    Opp gjennom årene har jeg nok hatt varierende motiv, da i mitt hodet, ikke på papiret, for å blogge. Men den røde tråden jeg aldri har veket fra og det er et brennende ønske om å inspirere unge, og voksne, til å lese mer (og gjerne) gode ungdomsbøker.

    For noen år siden var jeg ikke fremmed for å en gang i framtiden kunne ha reklame på bloggen min. Tanken på å kunne leve av å lese og skrive om bøker virket unektelig fristende. Men så var det problemet med habilitet, og troverdighet - det er vanskelig å kombinere med reklameinntekter. Kanskje var det også mer èn barnslig drøm for å skape seg en arbeidsplass man virkelig elsker?

    Dagens drøm er et arbeid innen barne- og ungdomslitteraturen, og å lære mer om litteratur rett og slett.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg følger deg langt på vei i forhold til drømmen om å kunne leve f.eks. av en litteraturblogg. Eller å jobbe med litteratur. Faktisk levde denne drømmen hos meg inntil for ca. et år siden. Inntil en jeg tilfeldigvis diskuterte dette med minnet meg om hva jeg synes er morsomt; nemlig å lese akkurat de bøkene JEG har lyst til å lese, slippe å pløye meg gjennom en haug med refuserbare manus, fokusere på det som er gøy - og da er ikke penger det som driver meg. Lesing og blogging skal være lystbetont, og dessuten ville jeg hatet de begrensningene som habilitet og andre bindinger nødvendigvis ville ha lagt på meg. Så ja - tror jeg holder det på det nivået jeg er på. Jeg har allerede en jobb jeg elsker - og så kan jeg holde på med dette på si´(og som også er noe jeg elsker å drive med).

      Jeg synes som deg at det er moro å inspirere andre til å lese bøker jeg mener er svært gode. Jeg synes også det ekstra moro når folk beveger seg litt ut av den vante boksen, og utfordrer seg i forhold til bøker de trodde var for tunge og vanskelige for dem.

      Håper du oppnår å fullbyrde drømmen din!

      Slett
  5. Nå har jeg lest innlegget flere ganger - vært innom et tosifret ganger, og beskuet min egen navle angående blogging så lenge, at det er på tide å si noen ord. Skal jeg bare la fingrene streame målløst av sted uten tanke på hva jeg har tenkt, før det er skrevet
    , er det 2 ting som sitter igjen.
    1. Herregud hvor produktiv du er - jeg måtte bla meg 2 sider tilbake for å finne innlegget, og ble hele tiden forsinket pga - andre ting jeg ville lese (Shirac og Galskapen eg.)
    2. Hvem kunne ane at mine til det kjedsommelige repeterende krav om blanke ark faktisk kunne virke irrieterende. Jeg sier det kanskje mest for å være høflig. Når man leser blogger over tid kjenner man etterhvert hver enkelts stil - og når det gjelder deg er det umulig å ikke vite at du er glad i detaljer, derfor hender det ofte at jeg gjør som du foreslår - skummer - hopper av - og kommer tilbake senere, når jeg selv har lest. Likevel hender det at jeg av og til får lyst til å si noen ord - eller tilgjennegi besøket - (muligens er det tvangsærlighet som presser meg til å tilstå at jeg ikke har lest alt grundig.. Og - Rose - det kommer jeg til å fortsette med - du får bære over -)

    Når jeg tenker på egen blogging kommer jeg til stadighet tilbake til dette med penger. For: Jeg skulle gjerne vært i en situasjon der bloggen kunne tjent penger. Jeg er ikke kategorisk imot reklame (hence en og annen tanumlink) - men jeg innser at slik som situasjonen er idag er dette umulig. Mistroen mot bloggere er dypt rotfestet og jeg har som deg også begynt å revurdere dette med lesereksemplarer - om enn med motsatt fortegn. Jeg har alltid vært svært selektiv på området - og selv om jeg mottar endel flere enn jeg leser/skriver om - er dette en så liten prosent av hva som faktisk kommer fram på bloggen at dette ikke er problematisk på andre måter enn hva samvittigheten min gjør det til. Jeg er veldig flink til å overse den. Det er selvfølgelig også kjedelig når alle skriver om den samme boka (de har fått fra forlaget) - men det er mer enn smakspreferanse.

    Jeg innser nå mens jeg skriver dette at jeg ikke har så mye håndfast å komme med - annet enn at jeg er enig i at bevissthet rundt egen blogging er viktig.

    OG:
    (Dette har jeg faktisk tenkt på etter PR.stund debatten
    og påfølgende fb-diskusjon). Uansett hvordan du (vi) vrir og vender på det framstår vi faktisk som en ensartet gruppe. Alt du sier om indvider, unik tilnærming til blogging, osv er helt riktig. Det er jo sånn det er.
    Likevel, gjør måten vi framstår utad på, diskusonene vi har, framstøt og deltakelse i media, oss til en samlet gruppe. Vi diskuterer innad, med det gjør man vel i alle organisasjoner?
    Eg: Randi som ble satt til veggs etter sin opptreden i Trondheim fordi vi (som gruppe) mente hun talte for alle, og derfor ikke kunnne dille med subjektiv synsing.

    (Jeg fniser litt til diskusjonen om hvorvidt du bare leser kvalitetslitteratur, don't we all -)?

    SvarSlett
    Svar
    1. For å ta det siste først: det med kvalitetslitteratur. Do we all? ;-) (Knis, knis ... ;-) )

      Mtp. mengde innlegg på bloggen min: Det har jo vært påskeferie! Så pass ensporet som jeg er i mine interesser, skulle det vel bare mangle at jeg ikke hadde pløyd gjennom en haug med bøker! Dessuten skriver jeg rasende fort, så tekstene jeg produserer i etterkant kommer på løpende bånd - etter å ha sirkulert noen runder i hodet først.

      Hmmmm ... Det har ikke vært min mening å såre noen med min uttalelse om at jeg synes det er irriterende med kommentarer ala "Fint blogginnlegg som jeg skal lese mer nøye når jeg har lest boka". Når en slik kommentar står helt alene, uten noe mer - hva gir den egentlig? Ingenting! Men sammen med en hel masse annet, blir den et parentes i det store intet. Om du skjønner hvor jeg vil hen? Ingalill - når jeg tenker på deg, er ikke akkurat irriterende det ordet som faller meg inn. ;-)

      Mht. om vi bloggere fremstår som en samlet gruppe eller som individer: der er jeg helt uenig med deg. En samlet gruppe har en talsperson. På samme måte som at et forlag har en kommunikasjonssjef. Det kommunikasjonssjefen eller talspersonen uttaler, er uttrykk for hva hele gruppen/organisasjonen/forlaget står for - inntil det motsatte er sagt. På samme måte finner jeg det vanskelig å akseptere at enkeltuttalelser tas til inntekt for en hel gruppe, når uttalelsen ikke er undertegnet med "på vegne av xx". Men det er mulig at jeg er litt yrkesskadd siden jeg er jurist, og da nødvendigvis en smule formalistisk av meg.

      Jeg oppfattet aldri at Randi ble kritisert fordi hun "talte for alle" - men at mange reagerte fordi hun kom med uttalelser som bidro til å stigmatisere bokbloggere ytterligere. Noen dro dette lenger og mente at når man har en mulighet til å uttale seg om bokbloggere generelt, så bør man benytte dette til å rette opp stereotype oppfatninger - ikke det motsatte. Men at hun "talte for alle" ... nei, det tror jeg da ikke at noen mente ...






      Slett
    2. Slik jeg husker det ble Randi kritisert fordi hun 'ikke forstod' at hun snakket for flere enn seg selv, og at det ikke var innlysende at det hun sa, som forsterket fordommer, ikke nødvendigvis var innlysende subjektivt.

      Juridisk og formalistisk er jeg helt enig med deg - og det høres sikkert usannsynlig useriøst ut, men jeg FØLER likevel at du tar feil og at vi er en gruppe. Og når det er sagt, kan jeg ta den enda lenger, - vi er en gruppe med sterke og tidvis dominerende meninger. Jeg ser ikke noe galt i det. Tvert imot. Jeg liker det. Det er rom for å si imot, diskutere og krangle - men du trenger ikke se lenger enn den siste meningsmålinga på fb-gruppa for å se at det er en klar enighet i kjernen.

      Jeg tror også at vi oppfattes utad som ei gruppa, og ser igjen ikke noe galt i det. Hvis det er slik at enhver bokblogger som uttaler seg i media føler behov for si at jeg IKKE snakker for alle bokblogger - tyder det vel på at det finnes ei gruppe og distansere seg fra?
      Men som sagt: Følelser, og hvis noen hadde ringt meg i dette øyeblikket og spurt hva norske bokbloggere står for kunne jeg på utpust ramset opp. Er det negativt?

      (Viktigere: Skal du ikke lese Monika Fagerholm snart?)

      Slett
    3. Jeg var aldri blant dem som mente at hun snakket på vegne av alle bloggere. Jeg vet ikke om det egentlig var så mange som mente det.

      Derimot mener jeg at vi bør tenke over hvordan vi fremstiller andre bloggere, og at vi ikke bidrar til ytterligere å tegne stereotype bilder av miljøet. Å tillegge folk hensikter bør vi feks være varsomme med - i alle fall når dette går på forhold bokbloggere nettopp har blitt kritisert for.

      Samtidig tenker jeg at det ikke må bli så "nazi" at man ikke kan uttale seg om noe som helst. Hvis man "alltid" skal ta ansvsr for hele gruppen, blir det feil, synes jeg.

      Man kan "føle" hva man vil, man kan i det hele tatt "føle" mye forskjellig, men jeg holder meg til det formalistiske. Nemlig at med mindre man opptrer som talsperson for en hel gruppe, snakker man i prinsippet kun på egne vegne.

      Slett
    4. Jeg innså plutselig at du er på utenlandstur. (eh fb -), og avslutter derfor dette med et - selvfølgelig har du rett, juridisk og formalistisk, så til tross for den kløende følelsen jeg av og til får når for mange er enige - er det bare teit av meg å terpe videre - på mine egne vegne - for å holde meg til det siste avsnittet.

      (nå har jeg forresten bestilt Stiklingen på biblioteket).

      Slett
    5. Ingalill: Man kommer ikke så langt med "følelser" når slike ting som dette kommer på spissen. Kanskje handler det bare om en "allergi" mot å være blant flertallet og ikke i opposisjon? ;-) For øvrig tenker jeg at det er helt, helt uproblematisk - ja, faktisk ganske deilig - å være en del av et flertall - vel og merke kun når det er flertallet som har rett! Å være blant mindretallet og vite at det er "vi" som har rett, er derimot nokså slitsomt.

      Gled deg til "Stiklinger" - og mitt Budapest-innslag, som kommer snart! ;-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.