Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 1. mars 2014

Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden: "Skammens historie"

En annerledes Norges-historie

Det er ikke mer enn knapt et par uker siden "Skammens historie" med undertittelen "Den norske stats mørke sider 1814 - 2014" ble lansert, og sjelden har jeg vært vitne til at så mange har ment så mye om en bok som nettopp denne gangen. For alle som er over middels interessert i historie, er min påstand at dette er en bok man bare få med seg! Og for alle dem som ikke tror at de er så interessert i historie - les boka likevel, for du kan komme til å bli nettopp det - historieinteressert, altså! 

Om forfatterne og bakgrunnen for bokutgivelsen

Det er to forfattere som har skrevet denne boka sammen. Den ene er Sigmund Aas (f. 1983). Han har mastergrad i menneskerettigheter fra UiO, har vært styreleder i Amnesty International Juridisk Studentnettverk, og jobbet for FNs høykommisær for flyktninger. Den andre er Thomas Vestgården (f. 1985). Han har master i statsvitenskap fra UiO, og var tidligere leder for studentorganisasjonen Amnesty Blindern fra 2010 til 2012. (Kilde: Smussomslaget på boka) For øvrig anbefaler jeg interesserte å lese bloggeren Bokelskerinnens intervju med forfatterne, der de forteller om bakgrunnen for boka, hvordan de fikk ideen til den, og hva som har vært tanken med "Skammens historie", som utkommer i år, i forbindelse med 200-årsjubileet for vår norske grunnlov. 

"I 2014 fyller den norske grunnloven 200 år. Grunnloven er selve fundamentet for staten Norge og dens historie - som mange oppfatter som uskyldig, harmonisk og inkluderende. I læreboken for ungdomsskolen Kosmos heter det at "Siden vi fikk Grunnloven har den vært et vern for folk og land."

Fordi Norges menneskerettighetsbrudd og overgrep ikke blir nevnt i jubileumstaler, finner vi det nødvendig å skrive en bok med et systematisk fokus på de mørkere sidene av Norges nyere historie. Det er en god menneskelig egenskap å lære av sine feil, men dette forutsetter at vi først erkjenner de feilene vi har begått, og ikke minst oppfordrer til ettertanke midt i selvhyllesten som en feiring av grunnlovsjubileet gjerne bringer med seg." (side 7)

Og bare for å ha sagt det med det samme: "Skammens historie" inneholder ikke nye, avslørende ting vi ikke visste fra før av, men her gjøres det etter mitt syn likevel noe helt nytt: forfatterne sammenstiller det vi vet, samler dette og skriver en bok om det.  Og for alle som også valgte å følge Frank Aarebrots maratonforelesning om Norges siste 200 årige historie på 200 minutter på NRK2 i går kveld, vil denne boka bidra til ytterligere kunnskaper om forhold Aarebrot av tidsmessige årsaker ikke rakk å gå i dybden av. Likevel var det interessant å merke seg at også han var innom mange av de temaene som står sentralt i "Skammens historie".

Bokas oppbygging

Det er i all hovedsak statens handlinger og ikke enkeltpersoners overtramp forfatterne har ønsket å fokusere på i "Skammens historie". Grensene mellom enkeltpersoners handlinger og statens mangelfulle ivaretakelse av sitt ansvar for f.eks. å gripe inn, kan imidlertid være glidende. 

I boka skiller forfatterne mellom aktive statlige overgrep og menneskerettighetsbrudd (hvor staten aktivt har tatt skritt som bryter rettighetene til enkeltpersoner), unnlatelsessynder (brudd som staten enten har visst om eller unnlatt å gjøre noe med, eller med rimelighet burde ha undersøkt) og interessebaserte overgrep og menneskerettighetsbrudd (f.eks. investeringer som er gjort i land som bryter menneskerettigheter, salg av våpen til krigførende land osv.). 

Gjennom tematiserte kapitler tar forfatterne bl.a. for seg jødeparagrafen i grunnloven, om norske myndigheters behandling av samer, tatere og sigøynere, behandlingen av straffedømte og psykiatriske pasienter (tvangssterilisering, lobotomi etc.), barnemishandlingen som fant sted på statlige barnehjem, krenkelse av trykkefriheten/ytringsfriheten, det skammelige etterkrigsoppgjøret, ulovlig overvåkning og politisk forfølgelse, flere saker om justismord og politivold, om oljepenger/blodpenger og helt til slutt om Norges håndtering av 22. juli 2011 både før, under og etter denne hendelsen. Hvert tema er flere bøker verdt, og det finnes også et rikholdig kildemateriale som forfatterne har vist til, og som er tematisk sortert fra s. 290-299. 

Det sier seg selv at det ikke er mulig å gå i dybden av alle disse temaene i en bok på rundt 300 sider, og det har heller ikke vært forfatternes intensjon. Men gjennom å gi en kortfattet og samlet oversikt over de overgrep som rent faktisk har funnet sted i løpet av de to siste århundrene, settes vår nære historie i et noe annet perspektiv enn hva vi vanligvis tenker oss. Så kan man selvsagt innvende at det kunne ha vært på sin plass å få frem alt Norge faktisk har gjort for å rette på all uretten i nyere tid. Få land har f.eks. et så sterkt personvern som nettopp Norge, og få land gir sine borgere så mange rettigheter som nettopp her. Vi har også en åpenhetskultur som jeg tenker er et resultat av mange verdibaserte debatter opp gjennom tidene. Og det er da jeg tenker at noe har vi som nasjon faktisk lært av vår historie! 

Nedenfor tar jeg sikte på å berøre noen av temaene som tas opp i boka, og som jeg synes er svært sentrale og viktige. 

Grunnloven av 1814


«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland 70 år 
etter riksforsamlingen og gitt til Stortinget i 1885.
FOTO: WIKIMEDIA COMMONS
Hvert eneste år feirer vi grunnloven vår den 17. mai. Dette gjør vi i den tro at denne loven etablerte demokratiet vårt. I 1814 var det imidlertid ikke demokrati, og de eneste som hadde stemmerett var en engere krets av embetsmenn. Andre ble ansett som tredjeklasses mennesker. Vi hadde ikke en gang religionsfrihet, og jøder og jesuitter hadde ikke adgang til riket. 

"Grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll mente etter alt å dømme at de "lavere folkegrupper" ikke hadde evne til å dømme i statssaker - eller at evnen til å dømme i slike saker hadde sammenheng med selvstendig yrke og eiendom." (side 25)

Dessuten måtte man avlegge en ed til forfatningen for å få utøve sin stemmerett. 

Rasehygiene m.v.

Det er ikke bare Hitler som har hatt tanker om at det skulle finnes en arisk rase, at andre raser var mindreverdige og at det gjaldt å beskytte en nasjons egenart. På 1800-tallet vokste det frem en forestilling om nordmenn som en egen germansk stamme, og det vises i den forbindelse spesielt til Rudolf Keyser som en ledende skikkelse. Man forsket og inndelte nordmenn i "kortskaller" og "langskaller", og det oppsto teorier om viktigheten av rasehygiene. 

"Dette internasjonale tankegodset nådde også Norge i denne perioden. Etter inndelingen av mennesker i raser, oppsto videre ideer om at noen raser var overlegne andre raser, og at dette overlegne genmaterialet måtte beskyttes og bevares. Forskjellige mennesketyper måtte derfor holdes fra hverandre, slik at arvematerialet ikke ble degenerert. Dette ble kalt eugenikk, eller rasehygiene." (side 36

Denne tankegangen la grunnlaget bl.a. for Norges behandling av romanifolket. 

"Et av norgeshistoriens mørkeste kapitler er den norske stats behandling av de nasjonale minoritetene. Jøder har blitt hundset og deportert av sine landsmenn, og samer, skogsfinner og kvener er blitt tvunget til å glemme sitt språk og sin kultur. Likevel har statens overgrep aldri vært så målrettet, omfattende og intime som i tvangssteriliseringen av romanifolket. Norges behandling av dette folkeslaget utgjør etter internasjnale definisjoner et folkemord." (side 39)

Bl.a. går forfatterne langt i å antyde at massegraven på Ris kirkegård i Oslo trolig inneholder mange med romani-bakgrunn, og dette gravstedet har også blitt benyttet som et sted å samles til en årlig minnestund for Taternes landsforening. Like fullt påstår forskere at historien bak massegraven er udramatisk og at det kun skal ligge et lik med romani-bakgrunn i denne. Se mer om dette i denne Aftenpostenartikkelen

Forfatterne skriver også om Norges behandling av kvener og samer, og om forsøkene på fornorsking av spesielt samene, som i dag er definert som urfolk. På den måten håpet myndighetene at de skulle klare å fortrenge den samiske språket og samenes tradisjoner. Men det gikk lenger, for det handlet om et menneskesyn og noen holdninger som er til å få grøsninger av i dagens samfunn.

"Han (Finnmarks skoledirektør i årene 1923-1933, Christian Brygefjeld, min kommentar) utøvde sitt embete basert på en rent rasistisk grunnholdning:

"De få individer som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler." " (side 65)

"Samene, kvenene, romanifolket, skogfinnene og jødene passet dårlig inn i den konstruerte oppfatning av hva det ville si å være norsk, med sin avvikende religion, språk, kultur og levesett - i tillegg til eventuell fysiske særtrekk. 

Man kan etterspore innflytelsen av rasisme og rasehygisk tankegang i Norden innenfor medisin, psykiatri og genetikk i store deler av den første halvparten av det 20. århundre. I sin ytterste konsekvens kan et nasjonsbyggingsprosjekt føre til folkemord. Det tydeligste eksempelet på dette er tyrkernes folkemord på armenerne i 1915-1917. Også i Norge ble de nasjonale minoritene sett på som laverestående og mindreverdige av mange. Dette kan ha gitt grobunn og aksept for statens politikk overfor alle avvikende grupper." (side 66)

Tortur og henrettelser

De fleste vil vel rygge bakover over påstander om at Norge den dag i dag driver med tortur, mens tanken ikke er så fremmed når man tenker på hvordan straff-fanger ble behandlet i norske fengsler. Forfatterne hevder at menneskerettighetsbruddene fortsetter den dag i dag. 

Aller først får vi høre om hvordan straff-fangene ble behandlet den første tiden etter 1814, der de gikk i lenker absolutt hele tiden. Det vises bl.a. til at grunnloven forbød tortur under avhør, men ikke under soning. Norge hadde Europas strengeste strafferett på denne tiden, og det var relativt små lovovertredelser som skulle til for å få livstidsstraff. Noe av det mest groteske som trekkes frem er historien om bøddelen Anton Lædel som trolig led av Parkinsons sykdom, og som med skjelvende hånd måtte hogge ofrene flere ganger for å få løsnet hodet fra resten av kroppen. Hvilke lidelser dette må ha påført de dødsdømte, kan vi bare forestille oss. Verre er at Lædel ønsket å fratre sin stilling på grunn av langt fremskreden sykdom og alder, men lenge ble nektet dette. 

Bastøy guttehjem i Oslo-fjorden er en annen skamplett i vår nære historie. Og hvem har vel ikke sett den norske filmen "Kongen av Bastøy" om opprøret i 1915 - en av de beste norske filmene som noen gang er laget, etter min mening. Behandlingen av guttene som havnet på Bastøy er det skrevet mye om, og felles for de fleste historiene er at jo mer guttene forsøkte å få omverdenen til å bli klar over hva som egentlig foregikk der, desto mer risikerte de å bli straffet som opprørere, som for enhver pris måtte temmes ... 

Noe av det som trekkes frem som eksempler på overgrep i nyere tid er Norges behandling av alvorlig sinnslidende kriminelle, den manglende personvernet som har blitt fanger til del og bruk av isolasjon over lang tid. 

Psykiatrien

Det området hvor det kanskje har vært flest overgrep mot mennesker helt opp i nyere tid, er innenfor psykiatrien. 

For et par hundre år siden behandlet man sinnssyke ved å låse dem inn og skjerme samfunnet fra dem. 

"Dollhusene, og senere asylene, var i stor grad bare oppbevaringsanstalter for mennesker som ofte var avskrevet som uhelbredelig gale. Behandlingen de innlagte fikk var ofte varme og kalde bad om hverandre, eller årelating. Asylene skulle "rense landet for bunnfall", slik Gaustads første direktør uttrykte det. Denne tilstanden og mentaliteten skulle mer eller mindre vare helt til slutten av 1930-årene, da man for første gang så en utvikling mot at behandling av de sinnssyke i stor skala ble sett som mulig. Størst håp var det knyttet til en nyutviklet metode - lobotomi." (side 85)


Lobotomi-inngrep
Lobotomiens historie er som hentet rett ut av den verste skrekk-film, og det er både skrevet bøker og laget en del filmer hvor dette står sentralt - som "Gjøkeredet" med Jack Nicholson i hovedrollen, og "Frances" med Jessica Lange i hovedrollen. 

De fleste lobotomi-ofre var kvinner, noe som hang sammen med datidens kjønnsrolle-oppfatninger. Det er imidlertid også avdekket at barn helt ned i 11 årsalderen, som aldri hadde utvist tendenser til psykoser, ble lobotomert. Ved Gaustad sykehus, som brukte denne metoden i størst utstrekning, var dødeligheten rundt 25 %. 

Andre metoder som ble utprøvd overfor psykiatriske pasienter var ulike former for sjokkbehandling, som overdoser av insulin og cardiazol, og ... LSD! 

"Normale menneskelige reaksjoner på slik behandling - som protest og raseri - ble tolket som en del av sykdomsbildet. Konklusjonen var gjerne at sjokkbehandlingen ikke hadde vært en sterk nok inngripen da pasienten fortsatt var aggressiv eller vanskelig. Protest mot mishandlingen ble dermed ofte det første steget mot en mer endelig løsning - lobotomi." (side 88)

Et problem var at man ikke brydde seg om å innhente samtykke - ikke fra pasienten selv, og i svært liten grad fra de pårørende. Alle brev hvor pasientene forsøkte å rope om hjelp til utenomverdenen, ble konfiskert av sykehusledelsen ... 

"En eldre dame som ble utsatt for gjentatte sjokkbehandlinger skrev i desperasjon til en venn: " ... jeg tåler ikke å bli behandlet på en slik grusom måte, som de har gjort. Jeg skulle aldri ha reist hit, for alt det jeg har gjennomgått av lidelser er så grusomt at det er umulig å beskrive det, og stillingen blir bare verre." Brevet ble konfiskert og nødropet nådde aldri frem." (side 89)

Mine tanker går til Amalie Skrams psykiatribøker "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen", som i stor grad er bygget på hennes selvopplevde opphold innenfor psykiatrien, og hvor man skjønner at dersom det ikke hadde vært for at mannen hennes faktisk ønsket å få henne ut av sykehuset, hadde hun aldri sluppet ut. 

Forfatterne er også innom temaer som tvangskastrering av homofile, seksuelle overgrep mot barn som oppholdt seg på barnehjem i Finnmark, de forferdelige forholdene ved Våk statlige skolehjem, Reitgjerdet sykehus, brevsensur og lenking til sengen. 

Sensur av samfunnskritisk litteraur og litteratur med erotiske elementer

Forfattere som Hans Jæger, Christian Krohg, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe har alle fått unngjelde for sine bokutgivelser. For selv om grunnloven fastslo trykkefrihet, gjaldt den ikke helt uten grenser. Majestetsfornærmelser og usømmelig kritikk av statsmyndighetene hørte blant disse unntakene. Tilsvarende var det ikke fritt frem å danne organisasjoner med formål å kjempe frem økte rettigheter for borgerne. Thranes arbeiderbevegelse - betegnet som den første arbeiderbevegelse - nevnes som ett eksempel på en organisasjon som ble sablet ned av myndighetene. 

"Den 20. desember 1886, mens Jæger fortsatt satt i fengsel og sonet sin straff (pga. utgivelsen av "Kristiania Bohemen, min kommentar), gav Krohg ut boken Albertine. Krohg refset her det norske samfunnet, og skrev om hvordan unge piker fra arbeiderklassen ble ledet inn i prostitusjon av politiet. Albertine er en troskyldig og naiv ung pike som lever med sin alkoholiserte og voldelige far, og sin tuberkulose-syke bror i det fattige Kristiania. Hun ønsker å unnslippe det livet som prostituert som har fanget hennes eldre søster, men forføres av en politifullmektig og ledes dermed til et liv i fortapelse." (side 131)

Både Jægers og Krohgs bok var politiske bøker som kritiserte det bestående, der det faktisk var politiet selv som førte mange unge piker inn i prostitusjonen. "Albertine" fremskyndet en allerede pågående prosess som førte til at offentlig prostitusjon ble avskaffet. 

Senere skrev Arnulf Øverland "Kristendommen - den tiende landeplage", og ble i 1933 siktet for blasfemi, men senere frifunnet i lagmannsretten. Agnar Mykle ble tiltalt for å ha skrevet "Sangen om den røde rubin", men også han ble frifunnet - mens boka ble forbudt i mange år. Det ble derimot ikke Jens Bjørneboe for å ha skrevet romanen "Uten en tråd", en bok skrevet nettopp for å provosere. Forbudet av Bjørneboes bok førte imidlertid bare til at folk dro til Sverige eller Danmark for å få tak i den, og Bjørneboe tjente en hel del på bokutgivelsen. 

Norske overgrep i skyggen av nazismen

Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i. Både Norge, Sverige og Danmark drøftet en mulig "jødeinvasjon", og Norge var strengest i sin tilnærming til problemet. 

"Til tross for at jødene ble utsatt for økende diskriminering, hets, trakassering, som til slutt kulminerte i Europas største folkemord, ble de ikke ansett som politiske flyktninger. For å redde jødiske barn fra Hitlers gasskamre, søkte Nansenshjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Norge." (side 161)

Søknaden gikk helt til topps i Justisdepartementet, men norske myndigheter var engstelig for at de skulle "brenne inne med barn". Til slutt fikk 60 av barna grønt lys for innreise. Ett av barna havnet hos en barnløs familie i Bergen, NS-ordføreren Arne Normann og hans kone Agnes (se Frank Rossaviks bok "Det niende barnet"). 

Norske myndigheter var for øvrig mer enn behjelpelig i forhold til å registrere alle jøder, og dermed lette nazistenes arbeid med å få tak i disse for utsendelse med skipet Donau til Tyskland. 

"Ingen rettsprosesser i Norges historie har vært så omfattende og så omstridt som landssvikoppgjøret. Selv om det var meningen at lov og rett igjen skulle legge grunnlaget for styret av landet, førte landssvikoppgjøret til flere nye overgrep og urettferdigheter. Bakteppet var sterke følelser og hat mot okkupantene, deres medhjelpere og antatte sympatisører." (side 163)

En undersøkelse utført to år etter krigen viste at 150 av landets juridiske ekspertise mente at de fleste var dømt på forhånd, at hele rettsprosessen var en skandale og at rettsvesenet var dominert av klikkvesen - bare for å nevne noen av alle tilbakemeldingene som kom. Det var dessuten store klasseforskjeller på hvordan folk ble behandlet. Blant dem som fikk dødsstraff var flertallet ufaglærte arbeidere, mens jurister og andre som hadde gjort seg skyldig i verre forbrytelser, slapp dødsstraff. Mens man i andre land skilte mellom aktive og passive NS-medlemmer, ble alle medlemmer av NS i Norge dømt. Dette var tross alt et parti som var lovlig før krigen ... 

Og så var det atter behandlingen av de såkalte tyskertøsene. " ... sjelden har unge norske kvinner blitt utsatt for så omfattende brudd på menneskerettighetene som de som forelsket seg i tyske soldater i Norge under krigen." (side 176)

Helle Aarnes skriver om tyskerjentenes skjebne i sin bok "Tyskerjentene". Jeg har dessuten kommet over en bok av Terje Andreas Pedersen - "Vi kalte dem tyskertøser" - hvor historikeren tar for seg "tiden under og etter okkupasjonen og gir svar på hvem disse jentene var, hva som lå til grunn for valgene de gjorde og hvordan de ble behandlet av myndighetene og av befolkningen for øvrig." Det som i alle fall er hevet over en hver tvil er at disse jentene var fullstendig rettighetsløse etter krigen, og at myndighetene så en annen vei når jentene ble angrepet på åpen gate og skamfert av en rasende mobb. Det spilte ingen rolle om mennene de hadde forelsket seg i slett ikke hadde noe til felles med maktmennesker som Eichmann, Rinnan og deres like, men var helt alminnelige tyske menn som avtjente verneplikt, som kom fra skikkelige hjem og hadde alminnelig, god oppdragelse. 
Og da har jeg ikke en gang nevnt lidelsene "tyskerbarna" og barna av dømte NS-folk led i årene etter krigen. 

Ulovlig overvåkning

Etter andre verdenskrig lå frykten for kommunismen over hele den vestlige verden som en trykkende verkebyll. I USA førte dette til en paranoia kalt "McCarty-perioden", mens det i Norge førte til massiv overvåkning, et fenomen som kom frem for offentligheten i forbindelse med Lund-kommisjonens granskning på midten av 1990-tallet. Det var tilstrekkelig at man var medlem av NKP eller AKP-ml for å bli overvåket. 

Justismord og politivold

De fleste som har levd en stund husker sikkert politivoldsaken i Bergen særdeles godt. Jeg var selv juss-student i Bergen på den tiden, og var i likhet med alle andre på min tid svært opptatt av denne saken og gikk på alt som var av debatter i studentersamfunnet - særlig i forhold til de såkalte "bumerangsakene". Det var imidlertid ikke bare i Bergen at politvold fant sted. 

"For å undersøke omfanget av problemet nedsatte Justisdepartementet 27. oktober 1981 et utvalg som skulle undersøke påstandene om overgrep og vold i politiets varetekt. Utvalget besto av dr. juris Anders Bratholm og advokat Hans Stenberg-Nilsen. De intervjuet i alt 101 vitner, inkludert 13 vitner til politivold. Politivoldrapporten var klar 22. februar 1982, og funnene var rystende ..." (side 220)

Deretter bestemte statsadvokaten at det skulle åpnes etterforskning av forholdene i Bergen. 368 saker ble etterforsket, og 500 personer ble intervjuet, herunder 230 polititjenestemenn. En politimann ble som følge av dette tiltalt, men senere frikjent. "Politiet frifant seg selv, og konklusjonen i saken var at påstandene om vold i bergenspolitiet i det store og hele var ubegrunnede." (side 221)

Som en følge av det hele ble i alt 17 personer som hadde uttalt seg om politivold, tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring - og det er disse sakene som er kjent som "bumerangsakene". Med unntak av en av de tiltalte som begikk selvmord, ble de andre dømt for falsk forklaring. Senere besluttet Høyesterett at sakene skulle gjenopptas, og i 1999 ble seks av syv tilkjent erstatning fra staten. 

Forfatterne tar for seg noen av de mest kjente tilfellene av justismord, bl.a. Fritz Moen-saken, men jeg går ikke nærmere inn på dette her. 

For øvrig ...

I de to siste kapitlene i boka tar forfatterne for seg Norges image som fredsnasjon, og er dessuten innom Norges investeringer av oljepenger i uetiske fond (og dermed indirekte støtte til produksjon av landminer, bare for å nevne ett eksempel), om bistandsmidler og støtte til indisk familieplanlegging (med tvangssterilisering av indiske kvinner), samt forholdene før, under og etter 22. juli 2011. Jeg går heller ikke nærmere inn på dette. 

Min oppfatning av boka

Som tidligere nevnt inneholder ikke "Skammens historie" noe vesentlig nytt som ikke har vært kjent tidligere. Jeg har imidlertid ikke hørt om noen som har sammenstillet den mørke delen av Norges historie på denne måten. Det synes jeg forfatterne fortjener honnør for!

Jeg opplever boka som svært interessant skrevet, og den er også språklig sett godt gjennomarbeidet. Selv leste jeg boka ut på rekordtid fordi jeg ganske enkelt ikke klarte å legge den fra meg. Tenk om denne boka kunne ha inngått i historiepensummet på ungdomsskolen? Hvor mange flere historieinteresserte skoleelever ville det ikke blitt!? 

Noen har kritisert boka fordi den ikke i tilstrekkelig grad plasserer Norge inn i en større kontekst og sammenligner forholdene her til lands med hvordan det var i andre land det er naturlig å sammenligne oss med. Ja, også jeg beklager at boka ikke er minst dobbelt så tykk. I det ligger at jeg hadde ønsket meg mer dypde på enkelte områder, og at også flere forhold hadde vært inkludert i boka. Som f.eks. barnevernets historie ... 

Samtidig har forfatterne vært veldig tydelig på hva de har ønsket å skrive om - nemlig først og fremst norsk historie, det vil si den delen av norsk historie som verken står i skolebøkene, nevnes i jubileumstaler eller lignende. Jeg er likevel ganske sikker på at Norge verken var spesielt mye verre eller bedre enn andre land, og jeg tilhører også dem som mener at Norge har lært svært mye av sin historie og også har gjort mye med forhold som tidligere ble ansett som kritikkverdige. I noen tilfeller har man etter mitt skjønn endog gått så langt at det er grunn til å diskutere om det opprinnelige formålet egentlig blir godt nok ivaretatt ... 

Aller sterkest inntrykk på meg gjorde historiene om behandlingen av minoriteter i Norge, psykiatriens ofre, Norges håndtering av jødene og faktisk også politivoldsaken i Bergen. Imidlertid savnet jeg en mer analytisk tilnærming til hvorfor dette kunne skje, og om det er noen sammenhengende rød tråd i historien som kan forklare noe av det som skjedde. Kanskje er forklaringen så "enkel" som at Norge historisk sett er en nokså ny stat (etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905) med få eller ingen tradisjoner for tilsyn og kontroll av maktapparatet, i alle fall ikke slik vi kjenner til i dag, og at all makt korrumperer - særlig når den er samlet på få hender - dersom den ikke blir nøye overvåket ... 

Jeg synes dette er noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og nøler ikke med å anbefale boka varmt! Dette er en viktig bok, den er lettlest og så spennende at den nærmest er pageturner-aktig! Jeg har allerede rukket å gi denne boka bort i presang én gang, og det blir garantert ikke den siste!

En fantastisk bok på alle måter! Det eneste jeg beklager er at boka ikke var minst dobbelt så tykk! 

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 319
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Her er en link til Wikipedias artikkel om Sigmund Aas - en link som også inneholder flere linker til kronikker og artikler i dagspressen. 


Thomas Vestgården og Sigmund Aas (Foto: Cappelen Damm)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Torgeir Larsen - 17.02.2014 - Uforløst historie om norsk skam 
- NRK v/Ana Letica Sigvartsen - 17.02.2014 - Gir ut bok om skamplettene i Norges historie
- Dagbladet v/Jon Rognlien - 17.02.2014 - Fy deg, slemme Norge
- Bokelskerinnen intervjuer: Thomas Vestgården og Sigmund Aas - 17.02.2014
- Morgenbladet v/Espen Søbye - 21.02.2014 - Best på det opplest og vedtatte
- Bok-Karete - 25.02.2014 - Skammens historie - av Aas og Vestgården
- Tine´s blogg - 24.02.2014
- Elikkens bokhylle - 27.02.2014
- Aftenposten v/Nina Selbo Torset - 18.02.2014 - Norgeshistorien vi helst vil glemme
- Dagsavisen v/Stian Bromark - 21.02.2014 - Skam eller stolthet? Nei, takk, ingen av delene.
- Journalen v/Nils Martin Silvola - 20.02.2014 - Ber Norge justere selvbildet
- Aftenposten v/Nina Selbo Torset - 25.02.2014 - Kun én tater i fellesgraven
- Tine´s blogg - 24.02.2014
- Siljes skriblerier - 22.03.2014 - Dokufeber

6 kommentarer:

  1. Imponerende stykke arbeid du har lagt ned her Rose-Marie! Veldig spennende å lese omtalen din, spesielt siden jeg har lest boken selv. Legger link til din omtale hos meg, sånn at flere får med seg denne omfattende gjennomgangen av boken :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Tine!

      Jeg skal rydde opp i linkene mine jeg også - ta med flere, altså (også din)!

      Slett
  2. Fantastisk bra kommentar til boka, som jeg mener er viktig at mange leser. Det er godt at historien blir sett fra ulikt hold, og at mangfoldet kommer fram. Både det positive, men også det negative. Ser fram til å få lest den snart.

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Denne boka kan du virkelig glede deg til!

      Slett
  3. Anonym3/09/2014

    "Mens jødeforfølgelsen skred frem i Hitler-Tyskland fra 1933 og fremover, forsøkte mange jøder å flykte fra landet som det ble mer og mer umulig å leve i."

    En rettelse:

    Jøder i Tyskland ble OPPFORDRET til å reise fra Tyskland, - etter at
    jødiske organisasjoner hadde proklamert verdensomspennende krig/økonomisk boikott av et Tyskland på knærne økonomisk.
    Tyskland mente ( som mange europeiske land) at jødiske maktgrupper styrte verdensøkonomien, og regnet seg mer som verdensborgere enn knyttet til det landet de bodde i.
    Denne oppfordringen gjaldt helt til 1939 da verdenskrigen ble startet. Da ble jøder sett på som femtekolonister og satt i interneringsleire.
    På samme måte som japanere i USA ble satt i interneringsleire i USA fra 1942 da USA og Japan kom i krig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for interessant nyansering! Samtidig må man jo kunne si at valgmulighetene var så og si nokså illusoriske for de fleste. De som ikke hadde midler, kunne ikke velge. Og etter hvert ble det et problem at "ingen" ville ta dem imot ... Man var livredd for å bli invadert av jøder.

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.