Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 29. januar 2014

Alexander Maksik: "Drivanker"

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk. 

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet. 

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann. 

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket. 

Guds vilje, sa moren. 

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der." (side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse. 

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene. 

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ... 

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit? 

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: A Marker to Measure Drift
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 237
Forfatterens nettside
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Alexander Maksik (Foto: Beowulf Sheehan)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Berit Kobro - 19.08.2013 - Reisen fra nullpunkt - terningkast seks
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15.07.2013 - Sydenstranda blir aldri den samme. Hvis du leser boka til Alexander Maksik.

tirsdag 28. januar 2014

Julie Otsuka: "Buddha på loftet"

En kollektiv fortelling om japanske postordre-bruder

Julie Otsuka (f. 1962) er etterkommer av japanere og er vokst opp i California, USA. Hun debuterte i 2002 med romanen "When the Emperor Was Divine", og "Buddha på loftet", som utkom på engelsk i 2011, er hennes andre roman. Den utkom på Oktober forlag i år.  Parallelt kom den som lydbokutgave på Lydbokforlaget, og det er denne jeg har lyttet til. Boka er meget prisbelønt kan jeg lese på Wikipedia

I "Buddha på loftet" opplever vi verden sett gjennom øynene på noen postordrebruder fra de forlater Japan på begynnelsen av 1920-tallet , inntil de ankommer California, hvor de treffer sine ukjente ektemenn, som de frem til nå bare har brevvekslet med. De har forlatt sine familier og alt de har kjært, og ombord på båten deler de alle sine romantiske drømmer om det livet som de tror venter dem på den andre siden av Stillehavet. De skal snart komme seg ned på jorda igjen. Skjebnene som blir dem til del er likevel høyst ulike. De fleste kvinnene kjenner ikke igjen mennene de møter på kaia, noe som skyldes at mange av dem har sendt opp til 20 år gamle ungdomsbilder av seg selv. Ikke er de i nærheten av å være så velstående som de har skrytt av å være. De fleste eier rett og slett ikke nåla i veggen, og livnærer seg som jordarbeidere. 

Enkelte av kvinnene - noen av dem er nærmest for barnebruder å regne, mens andre er godt oppe i 30 årene - møter menn som er gode mot dem - andre møter menn som ikke kan dette med kvinner, og som bare tar for seg av det de vil ha. Felles for de fleste er at de romantiske drømmene knuses. Det er nemlig hardt arbeid som møter dem - hardt arbeid fra morgen til kveld. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg begynte på denne boka, men jeg tror det må ha vært at jeg skulle følge en av postordrebrudene tettere enn de andre. I stedet presenteres kvinnene i form av et "vi" - for å fange mangfoldet blant kvinnene. 

Fortellergrepet som forfatteren benytter bidrar til å dekke nær sagt alle eventualiteter på et område hvor det ellers ville vært fort gjort å falle ned på stereotyper og klisjéer. Jeg har aldri vært borti en lignende måte å fortelle en historie på, og ble rett og slett begeistret. Mangfoldet i historien(e) gjorde noe med meg. 

"Barn

Vi la dem varsomt ned i grøfter og plogfurer og i vidjekurver under trærne. Vi la dem fra oss nakne på tepper, på vevde stråmatter i utkanten av åker´n. Vi plasserte dem i eplekasser og ammet dem hver gang vi hadde luket ferdig en rad. Når de var eldre og mer uregjerlige, hendte det vi bandt dem fast til stoler. Vi bant dem fast bak på ryggen midtvinters i Redding, og gikk ut for å beskjære vinrankene. Noen dager var det så kaldt om morgenen at ørene deres frøs og blødde." 

Det er et beinhardt liv som beskrives, enten mann og kone jobber for andre eller på egen jord. De innhentes også av en slags hverdagsrasisme som innebærer at de aldri blir helt integrert i det amerikanske samfunnet, og dette topper seg for alvor da Japan går til angrep på Pearl Harbor. Den gamle velkjente amerikanske paranoiaen slår til, og de japanske mennene innkvarteres i tur og orden i interneringsleire fordi man uten videre antar at de sympatiserer med japanerne og derfor utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko for landet. Forut for dette har også noen av familiene som har vært så heldige å skaffe seg egen jord, opplevd at avlingene og lagrene med mat blir brent ned og at de i realiteten ikke kan være trygge noe sted. De er ikke ønsket, og krigen merker dem for livet.

Jeg er veldig glad for at Lydbokforlaget valgte nettopp Bodil Vidnes-Kopperud som oppleser for denne boka! Stemmen hennes passer godt til denne historien, som er nesten poetisk i formen, der den kollektive historien om postordrebrudene rulles ut. Noen heldige, andre uheldige - men felles for alle er at de stort sett slet seg fullstendig ut i hardt arbeid. For de lykkelige var det til å holde ut, for de ulykkelige var det derimot nesten uutholdelig. Noen av kvinnene valgte derfor å forlate sine ektemenn, men møtte en ublid skjebne når det gikk opp for dem at dette landet ikke tillot oppløste familier. Det er heller ikke enkelt å skaffe seg et anstendig arbeid, og noen av kvinnene går til grunne i prostitusjon. Takket være et felles "vi" som går gjennom boka, belyses mange forskjellige kvinneskjebner, og bildet nyanseres ettertrykkelig. Fortellingen tippet aldri over i det sentimentale, selv om den i perioder er både besk og rasende, og kanskje også vel overtydelig. Jeg tenkte imidlertid at slik måtte det nesten bare bli, og at det originale ved måten historien(e) er fortalt på overskygget det meste! Mens jeg lyttet til denne historien, valgte jeg å høre mange sekvenser om og om igjen, og av og til savnet jeg papirutgaven slik at jeg kunne hatt ordene foran meg mens jeg leste. Jeg ble faktisk så begeistret for boka at jeg må skaffe meg papirutgaven - bare for å ha den!

Jeg anbefaler boka varmt, og avslutter med et sitat fra Clementines innlegg på sin blogg "Har du lest?", som hun laget på bakgrunn av den engelske utgaven våren 2012:

"Du kommer til å se The Buddha in the Attic liggende fremme i bokhandlene, på engelsk, og etter hvert sikkert oversatt til norsk. Da skal du kjøpe to kopier, en til deg selv og en til en venn. For dette er en bok du både har lyst å eie, og å dele."

U
tgitt: 2011
Originaltittel: The Buddha in the Attic
Utgitt i Norge: 2014
Oversatt: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokutvalget (lydbokutgaven) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 3 t 55 min. (125 sider)
Forfatterens nettside
Takk til Lydbokforlaget for lytteeksemplar!


Julie Otsuka (Foto: Daryn N. Long)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22.01.2014 - Postordrebrudene fra Japan
- Jeg leser - 19.03.2012 - Buddha in the Attic
- Har du lest? - 04.03.2012 - Buddha in the Attic
- Artemisas verden - 13.04.2014

mandag 27. januar 2014

Her er kortlistene til Bokbloggerprisen 2013!

Da er endelig dagen her, og vi har den store gleden av å presentere Bokbloggerprisens aller første kortlister. Vi har holdt på hemmeligheten en stund, og det skal bli flott å endelig dele den med dere.

Kortlisten til prisen ÅRETS ROMAN:
Disse øyeblikk av Herbjørg Wassmo (Gyldendal)
Fugletribunalet av Agnes Ravatn (Samlaget)
De usynlige av Roy Jacobsen (Cappelen Damm)

Kortlisten til prisen ÅPEN KLASSE:
Fugl av Lisa Aisato (Gyldendal)
Urd av Ruth Lillegraven (Tiden)
Odinsbarn av Siri Pettersen (Gyldendal)


Og det er nå moroa starter! Fra 1. februar til og med 31. juli vil det bli arrangert samlesing av bøkene på kortlistene. En bok får sin egen måned slik at vi virkelig får løftet frem både bok og forfatter.

Vi i komiteen vil ha ansvaret for hver vår måned og hver vår bok, og disse innleggene vil dere finne på våre egne blogger. Vi håper at så mange som mulig vil delta på samlesingene.

Dere som allerede har skrevet om bøkene er selvfølgelig hjertelig velkomne også, det går fint an å re-blogge tidligere innlegg, samt delta på diskusjoner om bøkene.

Samlesingsoversikt:
Februar: Lisa Aisato: Fugl - ansvar: Silje Risøy Helgerud (Siljes skriblerier).

Mars: Agnes Ravatn: Fugletribunalet - ansvar: Lise Grimnes (Knirk)

April: Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk - ansvar: Gro Skrøvset (Groskros verden)

Mai: Ruth Lillegraven: Urd - ansvar: Line Tidemann (Lines bibliotek)

Juni: Siri Pettersen: Odinsbarn - ansvar: Elin Brend Bjørhei (Bokelskerinnen)

Juli: Roy Jacobsen: De usynlige - ansvar: Rose- Marie Christensen (Rose- Maries Litteratur - og filmblogg)

Vi gleder oss, og det håper vi at dere gjør også!

Hilsen komiteen.

torsdag 23. januar 2014

Jamie Ford: "Sanger til Willow Frost"


Om å være alene i hele verden ... 

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009. 

Mens debutboka primært handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter. 

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig. 

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans. 

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren. 

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel? 

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger. 

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig. 

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om. 

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. Dette er for øvrig en bok det er mange meninger om, skjønt det ikke er mange anmeldelser å finne enda siden boka er så fersk. Jeg vil uansett henvise den nysgjerrige leser til noen av linkene jeg har tatt med nedenfor. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

Utgitt i USA: 2013
Originaltittel: "Songs of Willow Frost"
Utgitt i Norge: 2014 
Oversatt: Monica Carlsen
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 10 t 2 min. (380 sider i papirutgaven)
Takk til forlaget for lytteeks.!


Jamie Ford
Andre innlegg om boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 21.01.2014 - Forfatteren skaper et skjelvende nærvær i teksten - "en tåreperse av en bok"
- Dagsavisen v/Gerd Elin Sandve - 18.01.2014 - Mer bitter enn søt
- Bokelskerinnen - 20.01.2014 
- Tine´s blogg - 19.01.2014 - en fantastisk andrebok av Jamie Ford
- Reading Randi - 28.01.2014


onsdag 22. januar 2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)
Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

tirsdag 21. januar 2014

"Blue Jasmine" (Regissør: Woody Allen)

Historien om et fall

Det er liksom noe med det når det dukker opp en ny film som Woody Allen (f. 1935) har regissert og laget manuset til. Det er en happening som det filmelskende publikum nødig ønsker å gå glipp av - rett og slett fordi Woody Allen som regissør og manusforfatter er i mesterklassen! Selv tilhører jeg dem som synes det er en sann fryd at han har sluttet å opptre i rollen som seg selv i sine filmer. Etter dette har hans filmer løftet seg til nye høyder - som i "Match Point", som "Vicky Cristina Barcelona", som i "Midnight in Paris" ... Godt hjulpet av at han selvsagt fråtser i skuespillere i den helt øvre eliten! 

I filmens åpningsscene er Jeanette "Jasmine" Francis (Cate Blanchett) på vei fra sitt gamle liv i New York til søsteren Ginger (Sally Hawkins) i San Francisco. Hun tenker tilbake på sitt liv med eks-mannen Hal, som hun har levd et overklasseliv med i noen år. Det var et liv der hun hadde mer enn nok med å være kvinnen i hans liv - trene, shoppe, ta seg ut og drive med veldedighet - for Hals yndlingsgeskjeft var nemlig å skjemme henne bort med alt hun måtte ønske; et vakkert hjem, vellykkede venner, selskapeligheter, et bekymringsløst liv. Inntil det altså kom for en dag at han hadde hatt flere elskerinner på si´, og Jasmine i et øyeblikks raseri anga ham til myndighetene for svindel i millionklassen ... Hal ble arrestert og havnet i fengsel, der han endte med å ta sitt eget liv. Det Jasmin ikke tenkte på var at hun også fjernet en hver mulighet for seg selv til å være økonomisk selvhjulpen. Etter Hal er det nemlig ikke så mye som en penny tilbake. Ligningsmyndigheten tok alt! 

I sin tid sluttet Jasmine på skolen, for hva skulle hun med utdannelse når hun ikke trengte å jobbe? Paret hadde ikke felles barn, men Jasmine var stemor for Hals sønn Danny, som umiddelbart tok fullstendig avstand fra henne etter Hals selvmord. Nå står hun fullstendig på bar bakke. Hun eier ingenting, kan ingenting, aner ikke hva hun vil - og alt hun er i stand til å komme på er søsteren i San Francisco - en søster hun aldri egentlig har brydd seg om og mest av alt har vært flau over. 

Fremme i San Francisco rystes Ginger i grunnvollene over at pengelense Jasmine har tatt fly på første klasse fra New York. Men hva skal Jasmine gjøre? Hun er jo ikke vant til å sitte på cattle class, og skjønner virkelig ikke søsterens bekymringer. 
Jasmine og Hal fra deres glansdager

Jasmine havner rett opp i sin arbeiderklassesøsters heller turbulente liv. Hun gremmes over søsterens valg av menn, mens hun viser alle tegn til alkohol- og pilleproblemer selv. Skilsmissen har kostet henne et aldri så lite opphold på psykiatrisk, og hun er fremdeles ikke helt i vater. 

Den verste snobbetheten har Jasmine heller ikke klart å riste av seg, og innerst inne vet hun at hun er eslet for en bedre skjebne enn søsteren. Hun er nemlig en kvinne som oser av stil, og dette får hun full uttelling for da hun i et selskap møter enkemannen Dwight. Han har planer om å satse på en karriere som politiker, og trenger en plettfri og vakker kvinne som kan stå last og brast med ham under valgkampen og som også kan tåle medienes kritiske lys. Jasmine lyver om sin fortid, dekker over sin skam og romansen utvikler seg i ønsket retning. Inntil de støter på Gingers eks-mann, som fremdeles er meget bitter over at Hal i sin tid svindlet ham for en større lottogevinst ...


Jasmine passer ikke inn i Gingers liv - og vise versa ...
"Blue Jasmin" er et bitter-søtt drama som inneholder akkurat de ingrediensene som Woody Allen er så kjent for; det strevsomme livet! Eller som Knut Olav Åmås så treffende sier det i en Aftenpostenartikkel den 04.10.2013

"Min personlige tolkning er at de fleste av Woody Allens filmer sier følgende: De fleste av oss strever med å mestre sånn noenlunde det vi holder på med, i kjærlighet, familieliv og karrière. Altfor få ser at det er nettopp der, rett og slett på overflaten, meningen ved livet ligger: Ikke i dybden, i en eller annen innsikt som vi ennå ikke har fått. Nei, rett foran øynene våre ligger mulighetene. Ingenting er skjult. Det gjelder bare å se det."


Åmås snakker også om det store i det lille, om lengselen etter noe annet - mens livet ligger der foran oss, hvis vi bare makter å se det. 
Søstrene Jasmine og Ginger

For Jasmine, som har opplevd et formidabel sosialt fall etter å ha satset alt på sin tilsynelatende suksessfulle mann, handler det om å komme i gang med sitt nye liv. Men fordi hun nekter å foreta en ærlig realitetsorientering i livet sitt, havner hun på galleien igjen - der hun later som hun er noe annet og bedre enn det hun er, for igjen å falle enda dypere. For sent innser hun at hun ikke er i posisjon til å forakte søsteren sin, og at uten henne er hun selv virkelig ingenting. Det er uendelig trist da hun omsider må stikke fingeren i jorda og skjønner det ...  Vi befinner oss på individnivå - i motsetning til i de fleste film- og litteraturdramaer der det vanligvis handler om samfunnsmessige forhold, utenfor individets kontroll. Her er det individet som må handle og foreta egne valg, men som ikke skjønner sitt eget beste. Fordi fasaden er "alt" ... inntil dette "alt" raser sammen fordi det rett og slett ikke er noe bak ... 


Drinken som halmstrå i livet ...
Cate Blanchett har opp gjennom tidene levert solide skuespillerprestasjoner, ikke minst i filmene om Elizabeth I, Tudor-tidens siste monark, og rollen som Jasmine i "Blue Jasmine" er intet unntak i så måte. Rolletolkningene for øvrig i denne filmen dras ut til det karrikerte, og hadde det ikke vært for filmens tragiske elementer, ville latteren ha runget i scene etter scene. Når den likevel ikke gjorde det for mitt vedkommende, er det fordi det nesten føltes umoralsk å skulle le av noen som lå nede. Det er uten tvil Cate Blanchett som bærer hele filmen, selv om jeg også opplevde Sally Hawkins som god i rollen som den unnselige Ginger, som i motsetning til sin søster ikke tror hun er beredt til å stille et eneste krav her i livet, men må ta det lille livet tross alt har å by henne. Gingers kjæreste Chili irriterte meg - kanskje aller mest fordi jeg ikke trodde på ham, patetisk til det siste ...

Alt i alt er dette en film jeg uten videre anbefaler varmt! Cate Blanchett gjorde filmen verdt å se!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen er at Cate Blanchett fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2003
Originaltittel: Blue Jasmin
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Cate Blanchett (Jeanette "Jasmine" Francis), Alec Baldwin (Hal Francis), Sally Hawkins (Ginger), Bobby Cannavale (Chili - Gingers kjæreste), Louis C.K. (Gingers elsker), Andrew Dice Clay (Augie, Gingers eks-mann) m.fl.
Spilletid: 94 min.



Artikler om filmen:
- Aftenposten v/Knut Olav Åmås - 04.10.2013 - Woody Allen og livet vi strever sånn med
- VG v/Øystein David Johansen - 08.08.2013 - Blå bitter  (terningkast fire)
- Dagbladet v/Inger Merete Hobbelstad - Duften av penger (terningkast tre)

mandag 20. januar 2014

Edmund de Waal: "Haren med øyne av rav"

Om tap og overlevelse 

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ... 

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år
Palais Ephrussi i Wien

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare. 


Netsuke fra forfatterens samling
Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ... 

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting." (side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!


Netsuke fra forfatterens samling
Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet. 


Netsuke fra forfatterens samling
Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere. 

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig. 


Netsuke fra forfatterens samling
"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige." " (side 104)


Netsuke fra forfatterens samling
Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka. 

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk. 


Netsuke fra forfatterens samling
I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."


Netsuke fra forfatterens samling
Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget. 

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..." (side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ... 


Netsuke fra forfatterens samling
Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie. 

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad! 

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter.  Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!

Utgitt i England: 2010
Originaltittel: The Hare with Amber Eyes
Utgitt i Norge: 2010 
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Press
Antall sider: 335


Edmund de Waal 
Andre artikler og omtaler av boka:
- Meet the Author - Edmund de Waal - 14.01.2011
- Dagbladet v/Andreas Wiese - 14.11.2011 - Familien var blant Europas rikeste og mektigste - Så mistet de alt
- Klassekampen - 02.11.2011 - Man arver sin historie
- Solgunn sitt - 08.11.2011
- Har du lest? - 10.04.2011 - Edmund de Waal om sammenhengen med Proust
- Har du lest? - 06.12.2010 - The Hare with Amber Eyes (Haren med øyne av rav)

tirsdag 14. januar 2014

Mads Gilbert og Erik Fosse: "Øyne i Gaza"

Sjokkerende og grusom

"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd." (side 9)

Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrastrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ... 

Fordi ord og retorikk er forbundet med makt, er legene svært bevisste på sin begrepsbruk. I stedet for å snakke om "Palestina-konflikten", snakker de om "den israelske okkupasjonen av Palestina", de snakker om "okkupert Palestina" og de kaller de israelske "bosettingene" for det de rent faktisk er - nemlig "okkupasjon". Dessuten peker de på hvordan bruken av begrepet "terrorisme" farger våre syn på konflikten. Den vestlige verden har tidligere konsekvent kalt Hamas for en terroristorganisasjon, mens israelernes handlinger har blitt betegnet som forsvar. Sett fra palestinernes øyne er det derimot israelerne som er terroristene ... 

Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde. 

Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt. 


Illustrasjon fra boka
Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile. 

"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.

I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel. 

Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza." (side 47)

Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og død - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?

Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd. 

Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271). 

"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:
"Morsomme" T-skjorter som soldater fra
det israelske skarpskytterkompaniet gikk med.
(Illustrasjon fra boka.)

"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.

I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:

"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele." (side 271

Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...

Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...

"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse." ( side 278)

"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet." (side 281)

Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for  opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Og bare for å ha sagt det: Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne! Og det er ikke dermed sagt at ikke palestinerne også har sine svin på skogen! Men det er noe med den uendelige voldsspiralen som ingen ende vil ta, og som rammer så mange uskyldige. Når blir nok nok?

Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka. 

"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige." Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP

"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred." Kåre Willoch

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Antall sider: 311 / spilletid: 10 t 3 min.
Oppleser: Mads Gilbert og Erik Fosse


Mads Gilbert og Erik Fosse
Andre artikler om boka:
- NRK v/Ole Jan Larsen - 17.09.2009 - Øyne i Gaza 
- Aftenposten v/John Harbo - 22.09.2009 - Med begrenset virkning
- VG v/Erlend Skevik - 17.09.2009 - Norge har sviktet Gaza
- Ny Tid v/Turid Lykseth Wik - 22.01.2010 - En anti-israelsk pamflett
- Telemark Arbeiderblad v/Nils Jul Lande - 04.06.2010 - Gilbert om Gaza
- Fritt ord - Erik Fosse og Mads Gilbert får Fritt Ords Honnør (prisen ble utdelt 24.02.2009)