Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 28. juli 2013

Gustave Flaubert: "En enkel sjel"

En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp!  Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv. 

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité. 

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger. 

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant. 

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd. 

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ... 

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary ogFrédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."


Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som 
Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ... 

Her blir det terningkast seks!


Utgitt: 1877
Originaltittel: Trois contes: Un cœur simple, La Légende de saint Julien l'Hospitalier, Hérodias
Utgitt på norsk: 2002 
Norsk tittel: Tre fortellinger - "En enkel sjel" inngår som en av tre noveller
Forlag: Bokvennen 
I tillegg inngår "En enkel sjel" i Bokklubbens novellesamling "Karavane"
Novellen "En enkel sjel" er på ca. 25 sider, og den er blant 1001 bøker du må lese før du dør

Gustave Flaubert

lørdag 27. juli 2013

Paul Celan: "Snøpart"

Minimalistisk poesi fra avdød jødisk dikter

Første gang jeg ble oppmerksom på Paul Celan var da jeg leste Karl Ove Knausgårds siste bind i "Min kamp"-serien. Her tar Knausgård for seg deler av Celans diktning - i særdeleshet diktet "Dødsfuge". Dette diktet gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg gjenga det etter hvert på bloggen min (her i en engelsk versjon som jeg fant på nettet). På YouTube fant jeg dessuten et opptak hvor poeten leser sitt dikt på tysk. Selv om skoletysken min er rusten, er det ikke vanskelig å forstå diktet på originalspråket. 

Min gjengivelse av diktet gjorde i sin tur Hertevig Akademisk oppmerksom på bloggen min, og i januar i år fikk jeg tilbud om å få tilsendt et eksemplar av en flunkende ny diktsamling med dikt av Paul Celan, som var oversatt og gjendiktet til norsk. Jeg takket selvfølgelig ja. Meget ydmyk mottok jeg diktsamlingen, temmelig klar på at jeg nokså raskt skulle skrive om diktene. De viste seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig for meg, og jeg trengte derfor en del tid før jeg følte at jeg var klar. Så kan man også lese følgende på smussomslaget: 

"Celans dikt krever tid. Gir vi dem det, får vi igjen noe som få andre tekster kan gi. I det ligger Celans storhet og hans aktualitet i dag der verden vanskelig gir full mening."

Paul Celan (f. 1920 d. 1970) var en rumensk poet og oversetter - jødisk sådan, som ble født Paul Antschel. Han tok selv navnet Celan etter hvert - en slags omskrivning av Antchel, som på rumensk uttales Ancel. På en nettside beskrives han som den kanskje største poeten i post-Holocaust-årene, og her fremgår det dessuten at hans poesi er musikksatt av en av våre fineste moderne komponister - Michael Nyman. 

Hør bare på dette:



Paul Celan behersket mange språk - seks levende (tysk, jiddisch, rumensk, russisk, fransk og engelsk) og to døde - og det er mange som har stilt spørsmål ved hvorfor han valgte å uttrykke seg på tysk, nazistenes språk. Han kunne sannsynligvis ha diktet på hvilket som helst av disse språkene, hevder Anders Bærheim og Cornelia Simon i forordet til "Snøpart". Celan vokste opp i et tyskspråklig miljø hvor man også snakket jiddisch og rumensk, og antakelig var tysk det språket som var best egnet til å uttrykke hans poesi. Dette skjønner man i grunnen særlig når man hører hvordan Celan maner ut hver setning i det tidligere nevnte diktet "Dødsfuge" - eller "Totesfuge" som det heter på originalspråket. 

Svært få av Paul Celans dikt har tidligere vært oversatt til norsk - faktisk bare 20 dikt i følge forordet i diktsamlingen "Snøpart". Her foreligger 70 dikt på norsk - gjengitt side ved side med den tyske originalteksten. Akkurat det vil den våkne leser vite å sette pris på, fordi rytmen i diktene er så særegen nettopp i sin originale form. 

Like så fascinerende som selve diktene er poeten selv - mannen som overlevde Holocaust og som for all ettertid var sterkt merket av dette. Celan overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren Transnistria, mens faren døde av tyfus og moren ble skutt - et opphold som for Paul Celans del startet i 1942 og som varte frem til krigens slutt i 1945. Han slet med psykiske problemer, og tok sitt eget liv i 1970. 

"Snøpart" er Paul Celans nest siste diktsamling, og den ble skrevet ferdig et og et halvt år før han døde i 1970. Han ønsket selv ikke at disse diktene skulle offentliggjøres, men diktsamlingen ble likevel utgitt få måneder etter hans død, kan jeg lese i forordet til diktsamlingen, som er oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon. Celan var nyskapende rent språklig, og akkurat dette har gjort det svært vanskelig å oversette diktene hans. Kanskje er også dette årsaken til at forlaget og oversetterne har valgt å beholde originalteksten ved siden av - slik at tekstene gjensidig kan utfylle hverandre der de ikke umiddelbart gir mening for leseren?

"Det er en egen fagdiskusjon om en kommer nærmere en forfatters intensjoner ved å presentere originaltekst og gjendiktning parallelt. De fleste mener nei. Vi er stort sett enige i det. Men Celans tyske tekst har en egen språkbasert klang og styrke, og vi tror muligheten av å lese norsk og tysk versjon parallelt vil gi leseren noe mer, noe som skapes ved lesing i samspillet mellom de to tekstene." (fra forordet til "Snøpart")

Ekstra sterkt er gjengivelsen av Hans-Jørgen Wallin Weihes samtale med forfatteren Stig Sætherbakken, også han en som valgte å ta sitt eget liv (i begynnelsen av 2012). Her fremgår det at Sætherbakkens fremste kapital var angsten - selve drivkraften i forfatterskapet hans. Koblingen til Paul Celan, en dikter han var svært opptatt av, er nærliggende - i tillegg til at de begge "strakte sine ord inn i en framtid lenge etter sin død" ... 

Jeg tror ikke at jeg vil yte diktene full rettferdighet ved å begi meg inn på å tolke dem. Derimot ønsker jeg å gjengi et lite knippe av diktene jeg likte best. Samtidig gjør jeg oppmerksom på at tema for Celans dikt ofte er livets uoverskuelige smerte, og at diktene er svært minimalistiske i sitt uttrykk. Det er dessuten et poeng å være klar av at Paul Celan skrev disse diktene i perioden 16.12.1967 til 18.10.1968, i en turbulent periode hvor studentene i Paris (der han oppholdt seg frem til sin død) gjorde opprør mot det bestående generelt og Vietnamkrigen spesielt, og hvor russerne på den tiden innvaderte Tsjekkoslovakia. Diktene har derfor ofte en politisk klangbunn. 

Interesserte kan lese mer om Paul Celan på Wikipedia og på Poets.org. Det ligger dessuten en del lydspor på YouTube, hvor poeten leser sine egne dikt. Det er helt umulig for meg å skulle gi diktsamlingen et terningkast. Jeg vil imidlertid sterkt anbefale poesiinteresserte å skaffe seg denne boka og lese diktene, fordi oversettelse av Paul Celans dikt til norsk er intet mindre enn en stor happening!

"ETT BLAD, treløst

for Bertolt Brecht:

Hva er det for tider,
når en samtale
nesten er en forbrytelse,
fordi så mye sagt 
innbefattes?"

"I PANSERLUKENE til sannheten

ber sporapparatene, 

snart kommer murene flygende
til forhandlingsbordene,

emblemer snakker seg innholdsløst utblødd,

en kråke setter
sin halvt innsiktede 
peilevinge på
halv stang."

"ULESELIG denne 

verden. Alt dobbelt.
De kraftige urene
gir spaltetimen rett,
hest.

Du, klemt i ditt dypeste
stiger for alltid ut av 
deg selv."

"SNØPART, steilte til det siste,

i oppvind, foran
hytter
vinduer fjernet for alltid:

grunne drømmer skraper
mot
riflet is;

skygger av ord
hugget ut, knyttet 
rundt krampene 
i kulpen."

Utgitt: 1970
Originaltittel: "Schneepart"
Utgitt på norsk: 2012
Norsk tittel: "Snøpart"
Oversatt og gjendiktet av Anders Bærheim i samarbeid med Cornelia Simon
Forlag: Hertevig Akademisk (Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning)
Antall sider: 98
Forlagets nettside: www.psykopp.no 


Paul Celan

Hal Sirowitz: "Sa mor"

Humoristiske dikt om en mors formaninger

I 1996 utga den jødiske dikteren Hal Sirowitz (f. 1949) diktsamlingen "Mother Said". Allerede i 1997 forelå den på norsk, oversatt og på mange måter gjendiktet av Erlend Loe. Rytmen i diktene og deres til dels nokså bisarre og tragikomiske innhold passet godt til Erlend Loes stil og stemme, og han leste diktene høyt i alle de kulturelle TV-innslag som fantes på den tiden, kan jeg huske. Diktsamlingen ble umiddelbart en suksess. 

Jeg var selv ikke sen om å sikre meg et eksemplar av diktsamlingen, og selv om jeg kjøpte mitt eksemplar i juli 1998, er den 5. opplag av boka som altså utkom året før på forlaget Cappelen. Det sier en hel del om hvor stor suksessen faktisk var!

Jeg har lest diktene ved jevne mellomrom i alle de 15 årene som har gått siden den havnet i min boksamling. For ca. en måneds tid siden lånte jeg i tillegg CD´en hvor Erlend Loe leser diktene. Det er Lydbokforlaget som står bak utgivelsen, som utkom allerede i 1999, og både den og selve papirutgaven er fremdeles fullt ut tilgjengelig for nye lesere og fans. For er det noe man blir etter å ha lest disse diktene, så er det akkurat det: man blir en del av fansen! 

Fellesnevneren for diktene er at de fremstår som formaninger fra mor til sønn, derav tittelen "Sa mor". Og det herligste av alt er at man absolutt ikke trenger å være jødisk for å finne gjenkjennelser i diktene, for det er nemlig noe universelt over alle formaningene. Slik holdt nemlig mødrene på - i alle fall da jeg vokste opp. Som om de ikke var skikkelige mødre om de ikke nettopp malte fanden på veggen absolutt hele tiden, og kom med den ene advarselen etter den andre. Som min egen mor som uttrykte stor bekymring over at jeg selv bare var interessert i å leke med gutter, og jevnlig kom hjem med oppskrapte og blødende knær, og med sår fulle av grus. Jeg kom jo aldri til å kunne gå i skjørt med de fæle arrete knærne - ikke noen gang! Og spiste vi ikke opp maten vår, trodde vi at barna i Afrika kom til å sulte enda mer ... Hal Sirowitz tar imidlertid det hele så mye lenger, og det er jo først da det blir riktig morsomt - i alt det tragiske ... De fleste diktene ender dessuten med at mor bebreider avkommet for ikke å bry seg om henne, godt egnet til å dyrke frem skyldfølelse i bøtter og spann. 

Jeg er ingen spesialist på tolkning av dikt, bare for å ha sagt det først som sist. Den selvtilliten forsvant mens jeg gikk på videregående skole og forsøksvis prøvde meg på dette i norsk stilskriving ... Jeg tolket nemlig alltid feil, og skjønte fort at dersom det skulle bli noen sving på norskkarakterene, var det bare å holde seg til alt annet enn diktanalyser. Så er det selvsagt å håpe på at verden har gått videre og at ikke alt handler om kommafeil, ufullstendige setninger og altså feil tolkninger av dikt ... 

I første rekke er det nok alle gjenkjennelsene og ikke minst humoren som gjør at jeg liker Hal Sirowitz´dikt. Og mens jeg hørte Erlend Loes opplesning av alle diktene i ett eneste uavbrutt strekk, fikk jeg nesten vondt i magen. For innholdet er så stikk i strid med alt jeg tror på - at man skal gi oppmerksomhet til det man vil ha mer av, ikke omvendt. Og jeg tenkte også at "mon tro hva det har gjort med den oppvoksende generasjonen som fikk slike formaninger inn med morsmelken?" 

I det følgende skal jeg nøye meg med å gjengi et par av mine favorittdikt i samlingen, og så håper jeg at enda flere lesere dermed får øynene opp for disse fabelaktige diktene! 

"Smuler 

Ikke spis mat på rommet ditt, 
sa Mor. Da kommer det enda flere insekter.
De er avhengige av folk som deg.
Hvis ikke sulter de.
Men hvem vil du egentlig gjøre lykkelig,
din mor eller en haug med maur?
Hva har de gjort for deg?
Ingenting. De har ingen følelser.
De spiser godteriet ditt. Allikevel
behandler du dem bedre enn du behandler meg.
Du mater dem hele tiden.
Men du gir aldri noe til meg."

"Starten på dagen

Jeg trengte ikke å gå på skole for å lære
å bli mor, sa Mor. Det kom av seg selv.
Hvis jeg puttet en flaske i munnen din, 
var du fornøyd. Hvis jeg
trakk den ut for tidlig, kjedet du deg.
Derfor overrasker det meg at du etter alle 
disse årene fremdeles ikke vet hvordan 
du skal oppføre seg som en sønn.
Mens jeg lærte alle disse tingene om deg, 
lærte du ingenting om meg.
Det du absolutt burde ha fått med deg, er at
jeg hater å komme inn på rommet ditt & se
at sengen din er uoppredd. For meg betyr det
at dagen aldri kommer i gang,
Morgenen starter ikke før du har redd opp sengen din."

Utgitt: 1996
Originaltittel: "Mother said"
Utgitt i Norge: 1997
Oversatt: Erlend Loe
Forlag: Cappelen
Antall sider: 76
I tillegg har Lydbokforlaget utgitt boka (i 1999), hvor Erlend Loe leser diktene

Her leser poeten selv sine dikt:




Hal Sirowitz

tirsdag 23. juli 2013

Adam Johnson: "Barnehjemsbestyrerens sønn"

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ... 


Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler. 

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund! 

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie. 

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1. 

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Utgitt: 2012 
Originaltittel: The Orphan Master´s Son
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 502


Adam Johnsen
Andre omtaler av boka:
- Den har jeg lest - 21. mai 2013
- Bok-Karete - 8. juli 2013
- Tines blogg - 1. mai 2013
- VG v/Knut Faldbakken - Skjebner fra Løgnenes rike - 27. mai 2013

mandag 22. juli 2013

Roar Sørensen: "Smertens aveny"

Macho-krim fra Filippinene

Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele. 

Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ... 

Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ... 

"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme. 

Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ... 

Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ... 

Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e.  Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ... 

Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!

Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem

Utgitt: 2013
Forlag: Commentum 
Antall sider: 313


Roar Sørensen

Andre artikler og omtaler av boka:
- Bokelskerinnens intervju med forfatteren - 1. mars 2013
- Ebokhylla Mi - 5. mars 2013 
- Artemisas verden - 2. april 2013

lørdag 20. juli 2013

Virginia Woolf: Et eget rom

Om kvinner og diktning

Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) regnes blant de fremste modernistiske forfattere i det tyvende århundre. Likevel var det på 1970-tallet kun én av hennes bøker som var oversatt til norsk, og det var "Til fyret"  (utkom i 1948 på Mortensens Forlag). Dette skriver Kari Skjønsberg om i sitt forord i den utgaven av "Et eget rom" som jeg sitter med (og som Daisy Schelderup har oversatt), og som utkom på Gyldendal Norsk Forlag i 1976. Tidspunktet for utgivelsen var nok ikke tilfeldig, idet norsk kvinnekamp pågikk for fullt på midten av 1970-tallet.

Fremdeles den dag i dag gjenstår det mye på at alle Woolfs bøker er tilgjengelig på norsk. Min utgave av essayet fant jeg for øvrig på et antikvariat i vår, og etter å ha besøkt Monk´s House i East Sussex i England i sommer, våknet min Virginia Woolf-interesse på nytt. 

Essayet "Et eget rom" utkom for øvrig på nytt i 2006 på forlaget Gyldendal, og i den forbindelse har jeg kun funnet en anmeldelse på nettet - fra Morgenbladet 27. januar 2006. Dessuten utkom den i 2012 - som del av essayet "Et eget rom/Tre guineas"" - på forlaget Pax, og i en nyoversettelse ved Merete Alfsen. Turid Larsen i Dagsavisen anmeldte essaysamlingen 14. januar 2012.

Virginia Woolfs essay "Et eget rom" er basert på to foredrag hun holdt for kvinnelige studenter som den gangen gikk på egne college i Cambridge, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. Videre kan man lese: 

"Hun var blitt bedt om å snakke om kvinner og diktning. Men hun benyttet samtidig anledningen til å si noe både om kvinnepolitikk, kvinners kunst og om det mannlige og det kvinnelige. Og hun introduserte uttrykket et eget rom, som siden er blitt et begrep.Da forelesningene utkom i bokform året etter, var de sterkt bearbeidet og hadde fått den lettheten og elegansen som er typisk for Virginia Woolfs essayistikk."

Kari Skjønsberg åpner sin innledning til boka slik:

"Når alle andre påstander om kvinnens mindreverd er blitt gjendrevet, slår mannen triumfesset i bordet: Hvorfor er det ingen store kvinnelige billedkunstnere, komponister eller forskere? - Han vokter seg vel for å etterlyse de kvinnelige forfatterne, for de har for lengst befestet sin stilling, men han hevder bestemt at Marie Curie bare er et unntak som bekrefter regelen om kvinnelige forskere. Med dette argumentet mener han å ha fått det siste ordet og venter at vi nå skal bøye oss ydmykt for mannens selvfølgelige overlegenhet og innse vår egen begrensning.

Vi har i de siste årene funnet mange ytre årsaker til at kvinnen ikke har hevdet seg i kunsten og vitenskapen, men allerede i 1928 gav Virginia Woolf det avgjørende svar: Kvinnen har aldri hatt et eget rom! - Med det mente hun ikke bare bokstavelig talt et eget værelse der hun kunne låse seg inn og være alene. Hun tenkte vel så meget på rom i overført betydning, en plass i samfunnet og familien der kvinnen kunne utvikle sine evner og sin personlighet. Men først og sist måtte kvinnen bli økonomisk uavhengig slik at hun aldri behøvde å underordne seg eller smigre noen mann. Først da kunne hun gjennomskue mannen og se den aggresjon som fortærer ham innenfra." (side 5)

Og det er dette essayet handler om: retten til sitt eget rom og til å være økonomisk uavhengig - noe Virginia Woolf i 1928 mente måtte innebære en årslønn på minst 500 pund. Gitt slike rammevilkår ville tiden vise at det bodde vel så mange talenter i kvinner som i menn. Men all den tid kvinners rolle var definert så snevert som den var - inneholdende plikter som hushold, barnefødsler, strømpestopping - og for overklassekvinnene broderier, pianospill og den slags - så ble det ikke mye tid eller plass til selvutvikling. Å skrive var lenge noe som ble sett ned på, og man kunne bli bløt i hjernen av å lese for mye. Og når hun redegjør for de rammevilkår som ble Jane Austen til del - uten selvstendig inntekt før hun nærmet seg slutten av 30-årene, knapt råd til å kjøpe kladdebøker å skrive sine fantastiske historier i - og som måtte skrive i smug fordi hun ikke kunne stå frem som forfatter - ja, da skjønner vi at kravet til et eget rom og økonomisk selvstendighet ikke er et urimelig krav dersom man skulle ha håp om at kvinnelige talenter skulle få vilkår til å utvikle seg. 

Gjennom et slags navnløst alterego i universitetsbyen Oxbrigde (sammenslåing av Oxford og Cambridge) tar hun blant annet for seg kvinnenes fravær i diktningen, enkelte (eh ... egentlig ganske mange) menns behov for å holde kvinner nede for å beskytte sitt eget oppblåste ego, i særdeleshet utiltrekkende menns behov for å rakke ned på det annet kjønn ...

"Når professoren insisterte litt for ettertrykkelig på kvinnenes underlegenhet, da var det muligens ikke deres underlegenhet, men sin egen overlegenhet han var opptatt av. Det var den han beskyttet temmelig opphisset og med for stort ettertrykk, for han betraktet den som en sjelden og kostbar juvel. Livet er for begge kjønn - og jeg betraktet dem, der de albuet seg frem på fortauet - besværlig, vanskelig, en evig kamp. Det krever kjempemessig mot og styrke. Og ettersom vi er skapninger med illusjoner, krever det kanskje først og fremst selvtillit. Uten selvtillit er vi som spebarn i vuggen. Og hvordan kan vi snarest utvikle denne flyktige egenskapen, som likevel er så uvurderlig? Ved å tro at andre mennesker er oss underlegne. Ved å føle at vi har en eller annen medfødt overlegenhet over andre mennesker - det kan være rikdom eller rang eller rett nese, eller et Romney-portrett av en bestefar - for det er ikke ende på den menneskelige fantasis rørende påfunn. Herav følger at for en patriark som er nødt til å erobre, å styre, er det av veldig betydning å kunne føle at et stort antall mennesker, ja, faktisk halve menneskerasen, av natur er ham underlegen. Det må sannelig være en av de viktigste kildene til hans makt." (side 47)

Det rettes harde skyts mot datidens menn, og de vilkår som ble kvinnene til del. Fordi de heller ikke fikk reist noen steder, slik som mennene, men måtte holde seg i nærheten av familiens "lune" favn, fikk de heller ikke utvidet horisonten eller sine kunnskaper slik at de kunne sette sine egne liv i et større perspektiv. Woolf argumenterer iherdig for hvorfor ingen kvinne kunne ha skrevet noen av Shakespeares skuespill. Det ville vært en umulighet. Dessuten argumenterer hun fra side 126 og utover om hvorfor en fattig dikter ikke har en sjanse. I så måte kunne kvinners stilling sammenlignes med de fattigste ...

"Intellektuell frihet er avhengig av materielle ting. Poesien er avhengig av intellektuell frihet. Og kvinner har alltid vært fattige, ikke bare gjennom to hundre år, men fra tidenes begynnelse. Kvinner har hatt mindre intellektuell frihet enn slavesønnene i Athen. Kvinner har altså ikke hatt mulighet til å skrive poesi. Det er grunnen til at jeg har lagt slik vekt på penger og et eget rom. Imidlertid er disse ondene i ferd med å bedres, takket være det slit som ble utført av ukjente kvinner i fortiden, kvinner som jeg skulle ønske vi visste mer om. Og merkelig nok takket være to kriger: Krimkrigen som slapp Florence Nightingale ut av dagligstuen, og den europeiske krig som omkring seksti år senere åpnet dørene for gjennomsnittskvinner. Ellers ville dere ikke ha vært her i kveld, og deres mulighet for å tjene fem hundre pund i året ville vært ytterst minimal - og usikker er jeg redd den fremdeles er." (side 127)

"Et eget rom" er spekket med mye godt sitatstoff, og det kunne vært fristende å trekke frem enda flere sitater, men jeg setter en strek her. Essayet er blitt kalt en feministisk klassiker, og anses ved siden av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn" fra 1949 som antakelig det viktigste, skriver Bokklubben i sin presentasjon av boka. For virkelig å forstå Virginia Woolf, bør man ha lest dette essayet!

Jeg kan ikke annet enn å oppfordre sterkt til å lese denne boka selv! Og jeg lover i tillegg til en interessant vandring spesielt gjennom litteraturhistorien, hvor kvinner bare noen hundre år tilbake var så og si fraværende, og hvor det nærmest må anses som et under at det i det hele tatt var mulig for kvinner å produsere litteratur, mange lattervekkende beskrivelser av forholdet mellom menn og kvinner, slik det utvilsomt må ha fortonet seg for den store forfatter på slutten av 1920-årene. Skjønt noe satt på spissen er nok enkelte ting. 

Og så gleder jeg meg over at mens jeg skriver dette, så sitter jeg i mitt eget rom i huset vårt - et rom min mann insisterte på at jeg måtte ha da vi flyttet hit for fire år siden. Et rom  som jeg ikke deler med noen! 

Helt til slutt: Mens jeg googlet og gjorde litt research på hva andre har skrevet om denne boka, kom jeg over en rekke interessante innlegg. Rett etter Bokklubbens link dukket Lines Bibliotek opp - med den iøyenfallende artikkelen "Virginia Woolf", hvor hun hovedsaklig skriver om "To the Lighthouse", men også nevner essayet "Et eget rom". Deretter dukker det opp en artikkel på NRKs nettsider - Portretter, hvor Virginia Woolfs liv er omtalt. Her dukker også opplysningen opp om at Virginia Woolfs ektemann Leonard Woolf var jøde, og at ekteparet sto på Hitlers dødsliste. Ekteparet hadde planlagt å ta sine egne liv dersom Hitler-Tyskland skulle komme til å okkupere England. Så skjedde heldigvis ikke, men Virginia Woolf tok som kjent sitt eget liv i 1941 ... etter lang tids mental sykdom, vekselsvis med maniske og depressive perioder. Hun ble 59 år. 

Det er så og si umulig å skulle gi "Et eget rom" et terningkast. Hvis jeg likevel skulle prøve meg, må det bli terningkast fem denne gangen. 

Utgitt første gang: 1928
Originaltittel: A Room of One´s Own"
Utgitt første gang på norsk: 1976
Oversatt: Daisy Schelderup
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag 
Antall sider: 133 
Forord ved Kari Skjønsberg
Senere utgitt av Gyldendal i 2006 og av Pax i 2012


Byste av Virginia Woolf (foto: RMC)

fredag 19. juli 2013

John Boyne: "Hendelsenes Hus"

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere. 

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt. 

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ... 

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ... 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering. 

Utgitt på engelsk: 2009
Originaltittel: The House of the Special Purpose
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Kristina Quintano
Oppleser: Oddvar Helland
Forlag: Front Forlag
Spilletid: 14 t 12 min.


John Boyne

torsdag 18. juli 2013

Julian Barnes: "Flauberts papegøye"

Herlig papegøyeskvalder 

Etter å ha lest Julian Barnes fantastiske roman "Fornemmelse for slutten" i desember i fjor (min første leste bok av Julian Barnes), var jeg fast bestemt på at dette er en forfatter jeg virkelig ønsker å bli bedre kjent med. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget at hans roman - eller kanskje rettere sagt biografi - om Gustave Flaubert - "Flauberts papegøye" - var å finne blant 1001 bøker du må lese før du dør. Desto mer nedslående at boka på dette tidspunktet faktisk ikke var å få tak i via de vanlige salgskanalene ... Etter mange måneders venting hos www.antikvariat.net, dukket boka omsider opp i juni i år. På dette tidspunktet visste jeg ikke at Cappelen Damm den 1. mars i år utga boka som pocket. Tvert i mot planla jeg å lage et stunt med en høylytt bønn om snarest å få utgitt denne boka på nytt da siste side var vendt for et par dager siden ... I stedet - og nå foregriper jeg - kommer denne omtalen til å ende med et rungende "Løp og kjøp!" til alle ansvarlige bokelskere som ønsker å være litt med der det skjer! Dette er nemlig en bok alle som er over gjennomsnittet litteraturinteressert bare få med seg!

I "Flauberts papegøye" møter vi den aldrende legen og enkemannen Geoffrey Braithwaite, som på sine gamle dager er besatt av den franske 1800 tallsforfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) , mannen som er aller mest kjent for sin roman "Madame Bovari". I særdeleshet er det historien om en spesiell utstoppet papegøye som Flaubert lot seg inspirere av mens han skrev sin roman "Un coeur simple" (direkte oversatt betyr dette "Et enkelt hjerte", men den norske oversettelsen har fått navnet "En enkel sjel"), som Braithwaite jakter på. I jakten på den rette papegøyen nærmer vi oss stadig Gustave Flauberts sjelsliv. Mannen som aldri giftet seg, men omga seg med elskerinner, noe som til slutt medførte at også han - i likhet med mange av sine samtidige - fikk syfilis ... Mannen som mente at hans egen person var totalt uinteressant mtp. den litteraturen han skapte ... Hvor mye av Flaubert fantes likevel i hans romaner? Og hvor ble det av den autentiske papegøyen som inspirerte Flaubert?

"Vi rekapitulerer. Først har vi Loulou, papegøyen til Félicité. Så er det de to konkurrerende, utstoppede papegøyene, én på Hôtel-Dieu og én ute ved Croisset. Så er det de tre levende papegøyene, to i Trouville og én i Venezia, pluss den syke parakitten i Antibes. Som mulig opphav til Loulou tror jeg vi kan se bort fra moren i en "avskyelig" engelsk familie Gustave traff på båten fra Alexandria til Kairo: Med grønn øyeskygge som klistret seg til kysen, så hun ut "som en syk, gammel papegøye." (side 57)

Flaubert hadde en gang elsket og tapt, og etter dette forherdet han sitt hjerte slik at ingen annen kvinne kunne overta den plassen som var  tiltenkt hans elskede. Kanskje nettopp derfor fremsto han som litt av en kyniker i senere faser av sitt liv, og hvor ingen kvinne klarte å binde ham til seg. Dette skulle han senere komme til å angre på - særlig når alderen og ensomheten kom trengende på. 

Samtidig som "Flauberts papegøye" er en slags romanbiografi over Flauberts liv og forfatterskap, syntes det i alle fall for meg som om legen Geoffrey Braithwaite fremstår som forfatterens eget alterego, men hvor han tidvis kan leke seg med det mest autrerte og dra det hele så mye lenger - til stor fornøyelse for meg som leser. Jeg humret og lo meg gjennom denne boka, som er et funn for litteraturinteresserte som også ønsker å lære litt. 

Når den aldrende legen går til angrep på litteraturkritikerne, er det med et fandenivoldsk vidd som er så kneggende morsomt at det var så vidt jeg klarte å lese videre.

"De bøkene de (les: kritikerne - min kommentar) underviser i og skriver om, kan aldri forsvinne ut av hjernen deres. De inngår i familien. Kanskje det er derfor enkelte kritikere utvikler en svakt overbærende tone overfor det temaet de tar for seg. De oppfører seg som om Flaubert, Milton eller Wordsworth var en eller annen kjedelig gyngestoltante som luktet harskt pudder, bare interesserte seg for fortiden og ikke hadde sagt noe nytt på årevis. ....

Mens den vanlige, men lidenskapelige leser derimot har lov til å glemme, han kan gå sin vei, være utro med andre forfattere, komme tilbake og bli trollbundet igjen. ..." (side 77)

I et kapittel dikter Braithwaite seg inn i hodet på en av Flauberts forsmådde elskerinner, mens han i et annet tar for seg alle forbudene han hadde innført dersom han fikk bestemme hva forfattere fikk lov til å skrive om - omtalt som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Og mens han graver seg ned i Flauberts innerste hemmeligheter, lurer man mon tro på om han egentlig leter etter sin avdøde kones uforståelige irrganger. 

"Ellen. Min kone: et menneske jeg synes jeg forstår dårligere enn en utenlandsk forfatter som har vært død i hundre år. Er dette lettere sinnsforvirring, eller er det normalt? Hun gjorde det fordi, sier bøkene. Hun gjorde det, sier livet. Bøkene er stedet hvor tingene blir forklart for en, livet er det stedet hvor de ikke blir det. Det forbauser meg ikke at enkelte foretrekker bøkene. Bøkene gir livet en mening. Den eneste vanskeligheten er at livene de gir mening, er andre menneskers liv, aldri ditt eget." (side 179)

Siden boka som nevnt er en 1001-bok, siterer jeg fra denne til slutt:

"En støvete, pensjonert doktor som forføres av en avdød fransk forfatter, virker lite trolig som fruktbar grunn for humor, men romanen er full av vidd og innsikt. Den flommer av detaljer, blant annet tre Flaubert-biografier (én salvelsesfull, én kritisk og én objektiv); den virkelige Flaubert-eksperten Enid Starkie opptrer, og det forekommer til og med en liksom-universitetseksamen. Dessuten inneholder boken en del pussig materiale, som Braithwaites Oppslagsverk over gjengse ideer. Det er et fascinerende puslespill av en bok." 

Inne i mitt eksemplar av boka fant jeg dessuten en VG-bokanmeldelse fra 9. november 1987, ført i pennen av Tove Valmot. Hun var den gangen helt fra seg av ovasjoner over bokas kvaliteter - "Forfatterens fascinerende tanke er nemlig den at vår oppfatning av andre - heri innbefattet Flaubert - alltid speiler oss selv." 

Jeg har for øvrig ikke funnet mye på nettet om denne boka; faktisk bare Dispolitteratens slakt av boka (han kjedet seg til døde) 21. februar 2010, og Minlesegledes omtale den 15. mars 2012 (som elsket den og omtaler boka som en perle). 

Selv elsket jeg boka! Ikke bare er den glitrende skrevet, men tematikken og analysen av et forfatterskap, med et utall av de mest merkverdige digresjoner underveis - det var fornøyelig fra første til siste setning! Få kan som Julian Barnes skrive interessant om f.eks. Gustave Flauberts beskrivelse av Madame Bovaris øyne - et i bunn og grunn trivielt tema som løftes til et spørsmål om hennes karakter - både i filosofisk og moralsk forstand. Og et ditto omvendt vrengebilde av en akademisk litteraturkritiker som pirker i inkonsekvente beskrivelser i Flauberts tekst - og det på et detaljnivå man nettopp må være akademiker i et snevert miljø for i det hele tatt å ha interesse for. Det hele fremstilles med et komikkens skjær - slik at man en gang for alle skjønner at noen kritikere utelukkende skriver for hverandre - andre for leserne ... Og uten å røpe for mye om slutten, som for øvrig er i god Julian Barnes-stil, kan man vel si at spørsmålet rundt hvilken papegøye som egentlig er den rette, koker noe bort i kålen til slutt ... 

Jeg er ikke i tvil: Her blir det terningkast seks!

Utgitt første gang: 1984
Originaltittel: Flauberts Parrot
Utgitt på norsk: 1987
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Ex Libris
Antall sider: 202
Utgitt på nytt i pocket i 2013 av Cappelen Damm

Julian Barnes