Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 17. november 2013

Jean-Paul Satre: "Muren"

Eksistensialistisk novellekunst

Jean-Paul Sartre (f. 1905 d. 1980) var en fransk forfatter, filosof og eksistensialist, som ble oppfattet som temmelig brysom av sin samtid, kan jeg lese i introduksjonen til hans novelle "Muren" i Bokklubbens "Karavane - mesternoveller i utvalg". 

"Hans eksistensialisme var aldri bare tidløs kateter-filosofi. Gaten og kafeen, ikke auditoriet, ble dens arena, og det lå i kortene at den her og der fikk preg av mote og livsstil. Men ingenting må få overskygge det forhold at Jean-Paul Sartre i en drøy menneskealder var et intellektuelt og moralsk kraftsentrum ikke bare i fransk, men også europeisk åndsliv. Gjør man et unntak for poesien, kan det sies at han - tungtslående, med brilians - gjorde seg gjeldende i samtlige litterære genrer. Året etter Kvalmen (1938, den av Sartres romaner man ikke kommer utenom) forelå Muren, boken det er fristende å tilkjenne rang som den mest bemerkelsesverdige novellesamling skrevet av en fransk forfatter i det hundreåret den utkom. Som dramatiker (Fluene, For lukkede dører, Skitne hender, Fangene i Altona) ble han skjellsettende langt utenfor sitt hjemlands grenser. Hans ikke-skjønnlitterære forfatterskap (Situations I-VII; studier av Baudelaire, Genet og Flaubert; endringsboken Ordene) utgjør et livsverk i seg selv. Hvis man ikke kan betegne en nobelpris som uunngåelig, må prisen til Sartre (1964) kunne sies å være det, og like uunngåelig var - om man har in mente hans sans for konsekvens - hans nei takk til hederen." (side 415 i novellesamlingen Karavane)


Interesserte kan lese mer om forfatteren på Wikipedia. Ved første øyekast kan det se ut som om Sartres produksjon av romaner, dramaer, filosofisk litteratur og noveller ikke er stor - men det var før jeg skjønte at den norske siden ikke inneholder en fullstendig oversikt over alle hans verker. Det gjør derimot den engelske Wikipedia-siden om ham. Og det forhold at han nektet å ta i mot Nobels litteraturpris er kanskje det som hefter mest ved hans minne den dag i dag? I alle fall blant oss som ikke kjenner hans litterære verker altfor godt? Selv har jeg tidligere kun lest "Frihetens veier", som gjorde så pass dypt inntrykk på meg at jeg egentlig er litt forundret over at jeg aldri har fått somlet meg til å lese Kvalmen, hovedverket hans ... 

I det følgende tar jeg kun for meg tittelnovellen Muren fra novellesamlingen Muren - som en av i alt fem noveller.

Bakteppet i Muren er den spanske borgerkrigen, og jeg-personen er Pablo Ibbieta. Han er fengslet sammen med Juan Mirbal og Tom Steinbock. Egentlig har fangevokterne ønsket å få fatt i Ramon Gris, men Pablo Ibbieta har nektet å angi ham eller fortelle hvor han befinner seg - selv om dette betyr at han kan bli dømt i hans sted. De er alle deltakere i den spanske borgerkrigen, og vi aner at fiende nr. 1 er baskerne. 

"Vi hadde hutret og frosset i et døgn. Vokterne halte fangene en etter en frem til det store bordet. Så spurte de fire fyrene om deres navn og stilling. Som regel spurte de ikke om annet. Noen ganger kom de med et annet spørsmål på slump: "Har du vært med på sabotasje mot ammunisjonsforsyningene?" eller: "Hvor var du om morgenen den niende, og hva gjorde du?" Men de hørte ikke etter på svarene, det så ikke slik ut iallefall. De bare tidde en stund og stirret rett frem for seg. Så begynte de å skrive. De spurte Tom om det var sant at han var medlem av den Internasjonale Brigade. Tom kunne ikke nekte, på grunn av de papirene de hadde funnet i jakken hans, Juan ble ikke spurt om noe. Men etter at han hadde sagt navnet sitt, ble de sittende lenge og skrive. 
- Det er Joséa, broren min, som er anarkist, sa Juan. - Dere vet godt at han ikke er her lenger. Jeg står ikke i noe parti. Jeg har ikke drevet med politikk." (side 515)

Etterpå er guttene ikke sikre på om de har vært utsatt for et forhør eller om de har fått en dom. Det skal vise seg at de alle er dømt til døden, uten at det har vært noen formell rettergang. 

Så er det bare å vente på at dommen skal fullbyrdes - mens de holder på å fryse seg ihjel på cellen de er stuet inn i. Sartre beskriver hvordan de gradvis mister kontrollen over kroppens funksjoner, hvordan kroppen ikke en gang enser at de fryser men begynner å svette hemningsløst ... Det lille de hadde av klær er stort sett tatt fra dem, og alt som kan beskytte dem mot kulden er tynne skjorter og bukser. De får seg ikke en gang til å sove, fordi dette vil innebære å forkorte livet unødig. De vil i alle fall være ved bevissthet den lille tiden de har igjen å leve ... 

En belgisk lege blir sendt inn i cellen til dem. Han skal være dem til hjelp de siste tunge timene de har igjen å leve. Legen tilbyr dem sigaretter, men de avslår. Medlidenhet er det siste de ønsker seg. Av den grunn nekter Ibbieta å innrømme at han fryser. Og når det renner av kroppen hans, vet han ikke om det er svette eller urin. Han er for stolt til å kjenne etter.

"Vi så på ham alle tre fordi han var levende. Han reagerte som en levende, tenkte som en levende. Han frøs og hakket tenner her i kjelleren, som alle levende ville gjøre. Han hadde en villig og velnært kropp. Vi andre hadde liksom ikke føling med kroppen lenger - ikke som før iallefall. Jeg hadde lyst til å kjenne etter på buksen mellom bena, men jeg våget ikke. Jeg så på den belgiske legen som var solid plantet på begge bena, som var herre over kroppen sin og kunne tenke på i morgen. Vi satt der, vi tre, som blodløse skygger; vi stirret på ham og suget liv av ham som vampyrer." (side 523)

I begynnelsen tenker Ibbieta på kjæresten Concha, men etter hvert blir også hun likegyldig for ham. "Concha kom til å gråpte når hun fikk høre at jeg var død; i flere måneder bile hun ikke ha noen glede ved livet. Men det var nå likevel jeg som skulle dø" ... tenker Ibbieta der han ligger og venter på den nært forestående døden. 

Så blir Tom og Juan hentet fra cellen for å bli henrettet, mens Ibbieta blir sittende alene igjen på cellen. Han er i villrede. Hvorfor tar de ikke ham med med det samme? Det ville han ha foretrukket. Men fangevokterne har ikke gitt opp tanken på å få ham til å røpe Ramon Gris skjulested ... Og da Ibbieta får høre at det gjelder hans liv eller Ramon Gris sitt liv, går det en faen i ham. Han sier at Ramon holder til på kirkegården, vel vitende om at dette er en ren løgn. Mens fangevokterne hans raser av gårde for å lete etter Ramon Gris, morer han seg kostelig. Han forventer seg en grusom straff når det går opp for fangevokterne at han har lurt dem, men opplever i stedet å få benådning for dødsstraffen ... Hvorfor skal han snart få vite ... Ramon Gris stakk nemlig av fra sitt skjulested for nettopp å gjemme seg på kirkegården av alle steder, og der var han da fangevokterne kom for å lete etter ham. Ramon ble skutt på stedet. 

Med følgende ord avsluttes novellen: 

"Alt gikk rundt for meg, og plutselig satt jeg på jorden. Jeg lo så jeg fikk tårer i øynene." (side 531)

Novellen anses som den mest innflytelsesrike for eksistensialsmen (dvs. at det fokuseres på individets eksistens). 

Det mest bemerkelsesverdige med hele novellen er kanskje beskrivelsen av Ibbieta, som til å begynne med fremstår som et menneske med integritet, et helhetlig menneske med en retning i livet sitt. Etter hvert begynner det moralske forfallet, hvor sinnets forfall følger kroppens forfall. Han blir fremmedgjort i forhold til sin egen kropp, og parallelt fremmedgjøres han i forhold til sitt eget liv. Lengselen etter kjæresten, ja hele grunnen til at han befinner seg i fengsel, i Ramon Gris´sitt sted, forvitrer etter hvert, og slik går det til at han ikke kan annet enn å le da han skjønner at hans kjøpslåing med fangevokterne både for å vinne tid, men kanskje også for å demonstrere sin makt til å leke med dem, paradoksalt fører dem rett i armene på Ramon Gris ... Den siste skanse, den siste rest av mening med det hele forsvinner, og da er det bare kynisme og latter tilbake. 

Noe annet som gjør inntrykk når man leser en novelle som Muren, er Sartres beskrivelse av stemninger og ikke minst desperasjonen hos guttene da det går opp for dem at de snart skal dø. De forherder seg mot det som skal skje og vil ikke for sitt bare liv innrømme den minste svakhet overfor den belgiske legen som entrer cellen etter hvert - selv ikke det åpenbare i dødsangsten de alle opplever og som får svetten til å sile. Hva er igjen når alt det menneskelige er tatt fra dem? Stolthet og forherdelse, kynsme og fremmedgjorthet? Det er da i det minste noe etter at de normale menneskelige følelsene har blitt dem fullstendig fremmed. 

Det er mange lag i denne novellen, og jeg har garantert ikke oppdaget dem alle. Nettopp derfor vil jeg sette umåtelig stor pris på kommentarer fra andre som både har et forhold til Jean-Paul Sartre og hans litterærer verker, og kanskje i særdeleshet til novellen Muren! Eller kanskje du akkurat nå bestemmer deg for å lese novellen selv, for å kunne diskutere den med meg? Vær i så fall velkommen til å debattere den i kommentarfeltet! 

Utgitt: 1939
Originaltittel: Le Mur
Oversatt av Carl Hambro
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 17 sider


Jean-Paul Sartre

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.