Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 4. september 2013

Albert Camus: "Den fremmede"

En politisk roman om dødsstraff

Jeg kan egentlig ikke huske når mitt forhold til Albert Camus (f. 1913 d. 1960) oppsto, men det jeg vet er at jeg for alvor begynte å lese bøker av ham på midten av 1990-tallet. 

Da en av boksirklene mine valgte ut "Den fremmede" for samlesing, fant jeg frem mitt eksemplar av boka - en utgivelse fra 1992, som Gyldendal i sin tid sto bak. Gyldendal har for øvrig utgitt boka på nytt, og den utgaven som i dag er tilgjengelig, utkom i 2006 - som en del av deres etter hvert omfattende klassikerserie i pocket. I tillegg inngikk "Den fremmede" i samlingen av Århundrets bibliotek fra De norske bokklubbene i sin tid - en serie hvis bøker man i dag er henvist til å finne på antikvariater og loppemarkeder, ut fra hva jeg kan se. For øvrig litt interessant at prislappen på min bok viser at jeg betalte kr 157 for den for nesten 20 år siden - mens den samme boka i dag (riktignok i en noe kjipere pocket-utgave) koster kr 149 ... 

Albert Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957, og tre av bøkene hans ("Den fremmede", "Opprøreren" og "Pesten") er nevnt i 1001 bøker du må lese før du dør. "Den fremmede hører, til tross for sitt beskjedne format, til hovedverkene i det 20. århundrets litteratur", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag. Med "Den fremmede" fikk Albert Camus sitt gjennombrudd som forfatter i 1942. Det bør også nevnes at han var en samtidig og nær venn med Jean-Paul Sartre. Selv om han har utgitt en rekke bøker, har han kun skrevet fem romaner, hvorav tre ble utgitt mens han levde ("Den fremmede", "Pesten" og "Fallet" - de mest kjente og mest leste av hans bøker), og to etter hans død. De resterende bøkene er for en stor del av filosofisk og eksistensiell karakter. Interesserte kan lese mer om ham på Wikipedia

Bokas jeg-person er Meursault, "en fremmed på jorden". Han lever et nokså beskjedent og ubemerket liv i Alger da moren plutselig en dag dør. Moren har i den senere tid bodd på et gamlehjem, og Meursault har ikke vært den flinkeste til å besøke henne. Ikke tror han at moren ville hatt godt av besøk fra ham, og dessuten ville reisen frem og tilbake ha tatt den lille fritiden han hadde til disposisjon. 

I del en av boka ber Meursault om to dager fri fra jobben for å reise i begravelsen - dvs. først for å våke over den avdøde moren en natt og så delta i selve begravelsen. Han merker at sjefen ikke liker at han må ta fri fra arbeidet, og dette får ham til å unnskylde seg. Han kan jo ikke noe for at moren er død. Han tror at noe av årsaken til at sjefen ikke er særlig fornøyd er at han skal ha fri i to dager rett før en helg - og at han på den måten ville få en "hel liten ferie på fire dager" - og det kan han forstå! Sjefens misnøye med at han helt ufortjent får en slags ferie, altså ... Etter å ha spist på kaféen til vennen Céleste, drar han avgårde med to-bussen. 

Mersaults måte å beskrive sin deltakelse i morens begravelse understreker det faktum at han på en måte lever på siden av sitt eget liv. Han er først og fremst en observatør og i liten grad en deltaker i sitt eget liv. 

Dagen etter begravelsen treffer Meursault Marie Cardona da han tar seg et bad i sjøen. Dette blir innledningen på et forhold dem i mellom, som først starter med et kinobesøk og som deretter ender med at hun blir med ham hjem. Så blir han blandet opp i et drama med en tvilsom nabo om en kvinne, og dette skal bli innledningen til et drama som ender med at han ved et slumpetreff kommer til å ta livet av en araber. Det var aldri hans mening å ta livet av araberen, men den ulidelige varmen den dagen samt det forhold at han fravrister sin tvilsomme venn revolveren for å forhindre at han skal foreta seg noe dumt, gjør at dette bare skjer ...

I annen del av boka - den mest interessante, synes jeg - er Meursault arrestert for mordet på araberen. Vi følger ham i tiden etter arrestasjonen, og noe av det som gjør sterkest inntrykk på Meursault - og også på meg - er hans møte med fengselspresten. Meursault er ikke en troende, og dette finner presten det vanskelig å forholde seg til. 

"... han avbrøt meg og kom med en siste formaning, idet han reiste seg i sin fulle høyde og spurte om jeg trodde på Gud. Jeg svarte nei. Han satte seg indignert ned. Han sa at det var umulig, at alle mennesker trodde på Gud, selv de som vendte seg bort fra Hans åsyn. Dette var hans overbevisning, og dersom han noen gang skulle komme til å tvile på det, ville ikke hans liv ha noen mening lenger. "Er det det De vil," skrek han, "at mitt liv ikke skal ha noen mening?" Så vidt jeg kunne skjønne, hadde ikke det noe med meg å gjøre, og det sa jeg til ham. Men han holdt allerede Kristusfiguren foran seg tvers over bordet og stakk den opp i øynene på meg mens han skrek vilt: "Jeg er kristen, jeg. Jeg ber Ham om tilgivelse for dine synder. Hvordan kan du la være å tro at Han har lidd for deg?" Jeg la godt merke til at han sa du til meg, men nå hadde jeg fått nok. Det ble stadig varmere i rommet. Som vanlig når jeg vil bli kvitt en som jeg ikke orker å høre på, lot jeg som jeg var enig. Til min overraskelse triumferte han: "Der ser du, der ser du," sa han. "Du er troende, ikke sant, og du vil sette din lit til Ham?" Selvsagt sa jeg nei enda en gang. Han falt sammen i lenestolen igjen." (side 71)

Men om møtet med presten bærer preg av å være fullstendig absurd, blir ikke møtet med påtalemyndigheten noe mindre absurd. For her må den godeste Meursault stå til rette for alle sine synder, og man kan saktens lure på hva han egentlig skal dømmes for ... At han ikke husker sin mors alder, at han ikke var særlig flink til å besøke henne, om han var snill eller ikke snill mot naboens hund eller om det var amoralsk å innlede et kjærlighetsforhold allerede dagen etter morens begravelse ... Ja, påtalemyndighetens talsmann går heller ikke av veien for indirekte å ville dømme ham for fadermordet som skal opp til doms dagen etter - for har han ikke egentlig tatt livet av sin mor også, der hun satt og vansmektet på gamlehjemmet og ventet forgjeves på besøk fra sin kjære sønn? Det er ikke den ting man ikke vet å bruke mot ham. Til og med at han fremstår som intelligent får plutselig en negativ klang. Og slik vil påtalemyndigheten bruke alle midler for å få ham dømt til lovens strengeste straff - halshugging - og ikke etter en mildere bestemmelse som kun gir fengselsstraff. Det er av avgjørende betydning å få brakt på det rene hvilket motiv Meursault hadde for å begå drapet på araberen, men uansett hvor mye han understreker at han ikke hadde noe motiv, at det hele skjedde ved et uhell, snakker han for døve øver. 

"Jeg fulgte med og kunne oppfatte at de mente jeg var intelligent. Men jeg forsto ikke helt hvordan det kunne ha seg at det som hos en alminnelig mann var verdifulle egenskaper, kunne bli brukt som et knusende bevismateriale mot en som var skyldig. Det var i alle fall dette jeg merket meg, og jeg hørte ikke noe mer av det anklageren sa, før han utbrøt: "Har han så i det minste gitt uttrykk for anger? Aldri, mine Herrer. Ikke en eneste gang under forhøret har denne mannen virket berørt av den avskyelige misgjerningen han har begått." (side 101)

Noe av det mest bemerkelsesverdige med hele denne kortromanen er måten historien er fortalt på. Fordi jeg ikke klarer å si det bedre selv, siterer jeg fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Den fremmede er preget av total flathet. Selv om historien omfatter et drap med etterfølgende rettssak, virker det ikke som om disse hendelsene har noen tyngde, som om de bare driver forbi på sidene. Det blir klart at dette er helt avgjørende både for fortellingens hensikt, dens svært omdiskuterte forhold til eksistensialismens filosofi og pussig nok for dens lesbarhet. Med omhyggelig enkelthet forankrer Camus sin historie både i hverdagen og i fabelen, og det overlates til leseren å finne ut av denne tvetydigheten." 

Resten av artikkelen om "Den fremmede" i "1001 bøker" er meget interessant lesning. Noe av det jeg likevel savner her er en slags drøftelse rundt hvor politisk Camus, mannen som i litteraturhistorien betegnes som en rebell og som "talte imot all legitimering av vold og for menneskets rett til frihet og rettferdighet og til å ta ansvar for eget liv" (sitat fra bokas smussomslag), egentlig er når han beretter om Meursault. Denne mannen som riktignok hadde begått et drap, men ikke av en slik alvorlighet som han ender med å bli dømt for. Og fordi han dømmes til døden, og det i en tid der forsvaren i straffesaken ikke en gang våger å nedlegge noe som ligner på en påstand, fordi han ikke unødig vil provosere dommerstanden, så blir denne kortromanen en alvorlig protest mot dødsstraff som sådan. Det er vanskelig å tolke dette annerledes. Dødsstraff er en type straff som er fullstendig irreversibel når den først har trådt i kraft ... Er man død, så er man død, og da er det for sent å få omgjort en feil dom. Likevel skulle det ta nesten 40 år fra Camus roman utkom og til dødsstraffen (i 1981) ble avskaffet i Frankrike. Paradoksalt nok ble dødsstraffen i Norge til sammenligning avskaffet så sent som i 1979 - men med den vesentlige forskjell fra Frankrike at her til lands var dette en nokså sovende lovbestemmelse (ikke brukt siden landssvikoppgjøret etter krigen i 1948), mens den i Frankrike ble anvendt så sent som i 1977 ... 

Kanskje er flatheten i fortellingen et uttrykk for fremmedgjøring i eget liv? En fremmedgjøring jeg for øvrig sjelden gjenkjenner i det virkelige liv, men som ikke helt sjelden finner sted i litteraturens verden, og som forfattere til alle tider har lekt seg med og dratt ut til det helt ugjenkjennelige, i alle sin konsekvenser. I den forbindelse er det nærliggende å trekke visse paralleller til "Postkontoret" av Charles Bukowski og "Duen" av Patrick Süskind. Men mens Albert Camus´jeg-person i "Den fremmede" fremstår fullstendig uberørt av de dramatiske hendelsene som blir ham til del, opprøres hovedpersonen i Süskinds "Duen" så totalt av en due at hele livet hans rakner på grunn av denne. Fremmedgjorthet i eget liv har de likevel til felles.

"Den fremmede" er en meget original og fiffig liten historie, som fortsetter å gjøre inntrykk på leseren (i alle fall på undertegnede) lenge etter at siste side i boka er vendt. Ja, jeg vil faktisk hevde at den gjør mer inntrykk etter at den er lest enn mens man leser den! For særlig mens jeg leste første del av boka, hvor en uendelighet av det som for meg fremsto som temmelige uvesentlige detaljer, ble halt ut og utbrodert nærmest til det kjedsommelige, opplevde jeg del to i boka som langt mer spennende. Like fullt er det betimelig å stille spørsmål ved om noe slikt som dette kunne ha skjedd i virkelighets verden - ja, om historien som sådan i det hele tatt er troverdig. Kan et menneske virkelig stille seg til de grader likegyldig til sin egen skjebne at når det står mellom liv og død, så gjør man ikke sitt ytterste for å slippe unna? Om man så må lyve ... ? Men ikke ett øyeblikk vurderer Meursault å lyve, fatalistisk til det siste, og slik redder han kanskje sin egen selvfølelse og integritet, selv om han innser at intet - heller ikke dette - har noen som helst betydning. For alle skal vi dømmes til slutt - det er bare et spørsmål om når ... 

Det fremstår som litt pussig å skulle trille terning for denne romanen, men i så fall ville jeg ha gitt den en fem´er. For først og fremst er dette etter min mening en politisk roman heller enn en litterær roman ... og det sier jeg vel vitende om at dette sikkert er som å banne i kirka ... Historien gjør inntrykk, den opprører, den får en til å tenke - men en brannfakkel, slik den må ha vært i 1942, er den ikke lenger ... I alle fall ikke i den vestlige del av verden! Som en politisk litteratur-pamflett mot dødsstraff, som jo fremdeles foretas rundt omkring i verden, kan den likevel ha sin funksjon. Aller mest interessant fant jeg tidsbildet som tegnes i boka - særlig med hensyn til ærbødigheten overfor påtalemyndigheten, mot arbeidsgiver, mot det bestående - alt dette Albert Camus kjempet så innbitt i mot. Og kanskje er det takket være slike som ham, som hadde mot til å sette sine protester på dagsorden, som førte verden fremover, tross alt ... 

Utgitt i Frankrike: 1942 
Originaltittel: L´etranger
Utgitt første gang på norsk: 1965
Mitt eksemplar er utgitt: 1992
Oversatt: Leif Tufte
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 124


Albert Camus
Andre omtaler av boka:
- Lines bibliotek - 09.06.2011
- Jeg leser - 24.03.2009
- Anmeldervognen - 12.07.2009
- Marys Bokhylle - 05.08.2013
- Eseløret - 10.02.2011
- Epilog - 08.02.2012 
- Mettemor møter massene - 22.08.2010
- Siljes skriblerier - 24.03.2014

4 kommentarer:

  1. Interessant om Den fremmede! Fikk lyst til å foreslå at vi leser Camus i bokklubben vår, som egentlig er en lesesirkel der vi åtte damene leser samme bok og diskuterer den. Lenge siden jeg leste noe av han, så dette ble en fin påminnelse om at de gamle klassikerne ikke må glemmes.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det synes jeg dere bør gjøre! Det fine med gamle klassikere er at det er så mange temaer å gripe fatt i! De gangene lesesirkelen min har lest mer moderne romaner, merker vi at det er så begrenset hva man kan gripe tak i. Men i disse gamle klassikerne - mange, mange interessante temaer!

      Slett
  2. Henrik W10/17/2013

    Flott bok som gjør noe med deg, hver gang. Man kan få noe av den samme fremmedgjorte, likegyldige følelsen når man leser Michel Houellebecqs romaner.

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Jeg har ikke lest noe av Michel Houellebecqs romaner. Noen spesiell du vil trekke frem?

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.