Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 12. juni 2013

Gabi Gleichmann: "Udødelighetens elixir"

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!


"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får dessuten høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir. 

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidliger
e tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder. 

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk. 

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på -  selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt! 

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven. 

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Helt til slutt: Les Clementine Munch Tores fantastiske bokanmeldelse på hennes blogg Har du lest?

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (lydboka)/Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 25 t 48 min (antall sider: 654)


Gabi Gleichmann

18 kommentarer:

  1. Anonym6/13/2013

    Takk for en opplysende anmeldelse, Rose-Marie! Har lenge vurdert om jeg skal lese denne, og nå tror jeg nok at det blir lesing før eller siden :-)

    Hilsen fra Lisbeth.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne boka MÅ man bare få med seg! Jeg skjønner jo at det er mange ulike oppfatninger av denne boka, men jeg synes den er noe av det beste som kom ut i fjor!

      Slett
  2. Tenk så forskjellige vi mennesker kan lese ei bok -)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, akkurat det slutter aldri å forundre meg ... ;-)

      Slett
    2. Som jeg har klaget og sturet i de fleste kommentarfelt stampet denne boka over på leselyst og livsgnist hos meg. (Har ennå ikke kommet over de plutselige, irrelevante sexscenene.) Meen, jeg får bare slutte å klage, for jeg hadde jo uansett lest omtalen din - og Clementine sin - og da hadde jeg sikkert endt opp med å lest boka uansett
      - og da hadde det vært deres hoder jeg måtte ha klasket i veggen - nå har jeg bare meg selv å skylde.

      (Spøk til side:)
      Ramme alvor - jeg forstår bare ikke at det er mulig at dere kan være så begeistret, på samme måte som jeg blir helt satt ut når jeg ser folk drikke - og nyte - whiskey.

      Slett
    3. Det høres ut som det er mye ved meg som ville ha satt deg ut dersom vi hadde kjent hverandre bedre! Som at jeg elsker whisky! Dyr whisky - bare så det er sagt! ;-)

      Slett
  3. En veldig god omtale og du får frem så mange sider ved boken her! :-)
    Jeg også likte utrolig godt historien om Baruch og Marianne - den var et av høydepunktene for meg!
    Mange sier om denne boken at den er veldig unorsk, og jeg syns det er noe i det. Boken har en slags usentimental avstand til stoffet og en intellektuell måte å tilnærme seg temaet. Alt blir ikke vist eller overforklart, det likte jeg godt. Så likte jeg veldig godt alle anti-heltene i boken, alle familiens sorte får!

    Tusen, tusen takk for at du trekker frem omtalen min, Rose-Marie!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Clementine! Jeg for min del synes at din omtale var helt fantastisk! Og du trakk bl.a. frem den episoden med Hitler i bunkersen, hvor Hitler ikke døde med en gang men måtte slås i hodet med en stekepanne, inntil han trakk sitt siste sukk. ;-)

      Jeg har sett at mange har kritisert boka for måten den er skrevet på, at den ikke er analytisk nok, at den ikke henger nok sammen etc. Mens jeg tenker at akkurat slik har forfatteren valgt å skrive romanen - akkurat slik og ikke annerledes. Jeg "kjøpte" konseptet, og da vardet greit liksom ...

      Jeg liker også at jeg må tenke litt selv, og at ikke alt blir lagt helt opp i dagen. Og anti-heltene, ja ... Dem glemte jeg å nevne. Enig med deg - dette ga historiene et sympatisk preg - det at forfatteren ikke bare fortalte glansbilde-historier.

      Slett
  4. En omtale som virkelig gir et inntrykk av boka. Jeg vil nok lese denne en gang, kanskje til høsten. Tror ikke den vil passe som sommerlektyre for meg, da jeg løper til og fra mellom barn og barnebarn, hytte og hage.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror jeg vil si tvert i mot - i forhold til det med sommerlektyre, mener jeg. Boka er noks fragmentarisk med mange korte kapitler. Men det fordrer selvsagt at du får leste ferdig kapitlene fra gang til gang. ;-)

      Slett
  5. Denne boka har med skam og melde avansert fra bokhylla "uleste bøker" og ned på gulvet som dørstopper for soveromsdøra. Jeg gav den et forsøk, men jeg klarte den dessverre ikke. Kanskje det var mitt mentale jeg som ikke helt var på nett da jeg forsøkte meg, ... jeg vet ikke. Jeg tror dette er ei bok man enten liker veldig godt, eller ikke klarer å fordøye. Jeg er dessverre blant de siste. Jeg tar meg imidlertid i å lese alle omtaler om boka, for jeg vil så gjerne forstå hva jeg ikke ser... So far no good.. Men, en god omtale som alltid, Rose Marie!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du godeste! Det er jo vandalisme!

      Samtidig skjønner jeg at alle bøker ikke er for alle. Sånn er det bare! Men det kan hende at du ved en annen korsvei kan finne frem boka og prøve igjen?

      Slett
  6. God og overbevisende omtale av en bok som absolutt ikke var min kopp te :) Denne romanen var en av bøkene jeg avbrøt i fjor. Jeg var nok en av dem som ikke kjøpte konseptet :) Jeg tror det nettopp var denne fragmenterariske oppdelingen som ikke passet meg. Ut i fra omtalene av boka virker det som om det nettopp er de tingene noen liker ved den som andre (jeg) mislikte. Godt leseopplevelser er så ulike!

    Når det er sagt synes jeg Gleichman er en veldig dyktig skribent, og jeg sluker artiklene hans i Aftenposten. Jeg skulle gitt mye for å ha vært på foredraget du linket til. Jeg har nettopp lest min første Roth-bok, American Pastoral, og er FRELST! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. ;-) Jeg har også skjønt at dette er en bok man enten elsker eller ikke elsker - sjelden noe midt i mellom. Og det er jo en helt grei sak. Jeg pleier å si at alle bøker er ikke for alle lesere. Noe apellerer til en - noe ganske annet til en annen. Det vi i hvert fall er enige om er at Gleichmann er en fantastisk skribent. For skrive kan han! Akkurat her synes jeg at Anders Ribus stemme passet fortreffelig når jeg først valgte å lytte til den som lydbok.

      Slett
  7. Har ikke lest boka, men har sett den på biblioteket. Den høres jo veldig spennende ut og en bok som er verdt å få med seg:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvis du liker å lese bøker som inneholder et vell av historier og bihistorier, med diggresjoner og atter diggresjoner, kommer du til å elske denne boka!

      Slett
  8. Dordi R. Ormset4/19/2014

    Jeg har lest boka, og fant den interessant. Den ga meg også ny kunnskap, så jeg er glad jeg har lest den. Må likevel si at dette ikke er en bok man leser på senga. Det er en krevende bok, som det tar tid å lese, så jeg skjønner at noen gir opp underveis.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner også at mange sliter med denne boka, for den krever virkelig sin leser! Samtidig er det noe med å holde ut fra starten, for siden går lesingen av seg selv. Jeg skal lese denne boka på nytt om ikke alt for lenge! Dette er nemlig en bemerkelsesverdig bok på alle måter!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.