Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 12. juni 2013

Gabi Gleichmann: "Udødelighetens elixir"

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!


"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får dessuten høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir. 

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidliger
e tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder. 

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk. 

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på -  selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt! 

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven. 

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Helt til slutt: Les Clementine Munch Tores fantastiske bokanmeldelse på hennes blogg Har du lest?

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (lydboka)/Aschehoug (papirutgaven)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 25 t 48 min (antall sider: 654)


Gabi Gleichmann

mandag 10. juni 2013

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget


Anthony Bourdain

lørdag 8. juni 2013

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer
, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! 
Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.