Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 20. april 2013

"The Attack" (Regissør: Ziad Douieri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 


Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 


Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 


Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.