Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 30. august 2012

Bokbloggertreffet 15. september 2012

Nå er det bare et par uker igjen før det braker løs i hovedstaden! Fra 14. - 16. september er det nemlig Bokfestival i Oslo. Programmet som er lagt ut om arrangementet er meget variert, så her skulle det være noe for de fleste, uansett smak og preferanser.

Men visste du at programmet også inneholder et arrangement for og med bokbloggere? Dette er faktisk det første i sitt slag her i landet, og det er jammen på tide! Seks bokbloggere - deriblant undertegnede - har gått sammen om å snekre sammen et program, som forhåpentligvis frister bokbloggere til å dukke opp fra alle kanter av landet. Interessen så langt har vært over all forventning!

Den første delen av programmet er lukket i den forstan
d at her får hovedsaklig kun bloggere melde seg på. Detaljer rundt opplegget, som foregår i Gyldendalhuset lørdag den 15. september mellom kl. 13.00 og 16.00, er sendt ut til de påmeldte. Den andre delen av programmet starter kl. 16.00 og finner også sted i Gyldendalhuset. Her blir det paneldebatt med bloggere og profesjonelle anmeldere - forhåpentligvis en debatt med både temperatur og interessante vinklinger! For hva synes egentlig de profesjonelle bokanmelderne om oss bloggere? Går vi dem i næringen? Har våre synspunkter relevans for det lesende folk? Ja, hvilken plass har vi egentlig i denne settingen? Dette og selvsagt mye mer håper vi at vi kan få belyst under debatten, som er åpen for alle som er interessert i å komme. Er du interessert? Så kom da vel, og ha gjerne med deg noen spørsmål til panelet!

L
urer du på hvem vi som står bak arrangementet er? Nedenfor følger en kort presentasjon av oss - med tilhørende bilder og linker til respektive blogger. 



Dette er Silje - damen bak bloggen Siljes skriblerier. Dette er egentlig en nokså ren bokblogg, men innimellom dukker det også opp filmomtaler. Hun anmelder et bredt spekter av bøker. Her finner du både gamle klassikere, krim, fantasy m.m. For øvrig ønsker jeg å fremheve at Siljes blogg er preget av en lun og herlig humor, som ofte viser at hun ikke har glemt barnet i seg - noe f.eks. denne bloggposten om Frøken Detektiv viser til gangs.



Dette er Lise - damen bak bloggen Knirk. Hun anmelder i all hovedsak bøker, men også hun omtaler fra tid til annen filmer. Lises blogg bærer preg av at hun er opptatt av norsk og nordisk samtidslitteratur, barne- og ungdomslitteratur, norske debutanter, fantasy og ellers litt av verdt. Lise er den av oss som har vært mest i media tidligere pga. bloggingen sin, og dersom du er interessert i å lese mer om dette, kan du gå inn her. Samlesning sammen med andre bokbloggere er noe Lise brenner for. Man skal dessuten lete lenge etter noen som er mer engasjert enn Lise i serien om Song for Eirabu.



Til venstre ovenfor er Elin - damen bak bloggen Bokelskerinnen. Ikke bare er hun blogger, men hun skriver også bøker (serieromaner), som utgis av Cappelen Damm. Hun er nok den av oss i arrangementkommiteen med flest lesere på bloggen sin. Hun favner meget bredt og hun har ofte interessante intervjuer med forfattere. For øvrig har hun bl.a. lest den første boka i den meget omtalte serien Fifty Shades of Grey, og her kan du lese hva hun har ment om denne. Denne boka har også Lise/Knirk sine meninger om.

Til høyre ovenfor er Line - damen bak bloggen Lines bibliotek. Hun er den av oss som faktisk har skolering innenfor litteraturvitenskap - med master of arts. Hun er helt klar på at hennes blogg er en gjennomført spoilerblogg, og det kan jo være greit å vite dersom man har tenkt å lese bokomtaler uten å ha lest aktuelle bok først. Line er mer dyptpløyende enn de fleste bokbloggere - i alle fall blant dem undertegnede kjenner til, og hun omtaler en grei blanding av nye og gamle bøker. Et tema som går igjen på hennes blogg er lesing av 1001-bøker-du-bør-ha-lest-før-du-dør



Gro er damen bak bloggen Groskro´s verden. Hun skriver både om bøker, filmer, hekling og strikking - men aller mest om bøker, faktisk. Dessuten hender det at hun skriver litt om reiser, bl.a. sitt siste London-opphold under OL. Hun og Lise/Knirk er de to som fikk idéen til dette bokbloggtreffet og kontaktet oss fire andre en gang i vinter. Hennes blogg bærer for øvrig aller mest preg av bestselgere - fortrinnsvis nokså ferske utgivelser innenfor skjønnlitteraturen. 



Undertegnede - Rose-Marie - står bak herværende blogg, som både er en litteratur- og filmblogg, men som også inneholder bilder jeg selv har tatt samt en og annen reisebeskrivelse. Jeg er nokså altetende innenfor litteratur - bare det er godt skrevet eller inneholder historier som gjør at jeg kan lære noe. Min blogg inneholder omtaler av alt fra nye bøker til gamle klassikere, men det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er veldig interessert i både bøker og filmer om andre verdenskrig, samt at jeg liker å lese om andre kulturer - særlig jødisk, arabisk, muslimsk og asiatisk litteratur, kort sagt litteratur fra lukkede miljøer som vi i Vesten vet alt for lite om. Dessuten samler jeg på dikt.

Alle vi i arrangementskomitéen - Silje, Lise, Elin, Line, Gro og jeg - gleder oss til å treffe likesinnede på årets bokfestival! 

Vær velkommen!

;-) Rose-Marie

onsdag 29. august 2012

Carl-Johan Vallgren: "Havmannen"

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002). Jeg har tidligere omtalt begge disse bøkene på bloggen 
min.

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)


Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det o
ndskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakte
r, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

U
tgitt: 2012
Originaltittel: Havsmannen
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 297

Andre bokbloggere
som har skrevet om boka:
- Solgunn sitt
Carl-Johan Vallgren

Noen øyeblikksbilder fra mitt lille turparadis i nærmiljøet

Jeg slutter aldri å la meg fascinere av slike dunkjevler i naturen. De står der så mektige
og nærmest majestetiske - og krever å bli lagt merke til.
Denne morsomme formasjonen nede i et elveleie ble jeg plutselig oppmerksom på.
Det er som om naturen selv har skapt et lite kunstverk. 
Mitt turparadis!
Å, hvor gjerne jeg skulle ha fotografert denne kvinnen på nært hold! Kanskje
litt slemt å ta bilde av henne uten hennes samtykke, men jeg klarte ikke å la
være å trykke på avløserknappen da hun dukket opp i landskapet ... 
Flere dunkjevler langs vannet
Hmm ... Plutselig dukket dette morsomme motivet opp -
midt i skogen.
Flotte trær inne i skogen "min". Jeg har en drøm om at denne
høsten ikke skal bli så fuktig som fjorårets, slik at det er mulig å nyte
de vakre høstfargene! I fjor regnet de nemlig bort ...
Heldige er de som eier denne brygga!

tirsdag 28. august 2012

Anne Swärd: "Polarsommer"

Om en familie på randen av stupet

Den svenske forfatteren Anne Swärd debuterte med romanen "Polarsommer" i 2003. Totalt har hun utgitt tre bøker, blant annet "Til siste åndedrag" som utkom i 2010. Både "Polarsommer" og "Til siste åndedrag" kan betegnes som oppvekstromaner. "Polarsommer" utkom på norsk i 2012, i første omgang i papirutgave fra Dinamo forlag og i neste omgang som lydbok fra Lydbokforlaget. Jeg har "lest" den som 
lydbok.

I bokas åpningsscene er Kristian på vei hjem for første gang på et par års tid for å passe på familiens problembarn nr. 1, Kaj, mens moren og broren Jens er på vei til USA for å feriere. Kaj er 22 år, og hun ankom i sin tid familien som baby - et resultatet av et sidesprang faren hadde foretatt i sin tid. Faren, en notorisk utro og ustabil mann, har for lengst forlatt familien.

Allerede da Kaj var liten bidro hun til splittelse i den lille familien. Om det var det faktum at faren hennes aldri klarte å elske henne som gjorde hennes behov for anerkjennelse helt umettelig, eller om det er hennes status nærmest som "hittebarn", et barn som ble forstøtt av hennes egen mor, eller en kombinasjon av alt dette, skal være usagt. Hun spiller i alle fall alle ut mot hverandre - en gang og bestandig.

Vi følger familiemedlemmene gjennom en sommer, og de veksler alle på å være jeg-personer. På den måten kommer vi svært tett på dem alle, og det som fremstår som sant og ekte for en, er alt annet for en annen. Vi beveger oss frem og tilbake i tid. Plutselig er vi tilbake til den gangen faren kom hjem med lille Kaj, i en annen scene er vi vitne til moren Ingrid og faren Jacks eksplosive start på sitt forhold. En start som grunnet en het elskovsscene i et dusjkabinett på det hotellet der de begge jobbet, som resulterte i unnfangelsen av Kristian, også fikk som konsekvens at de begge fikk sparken fordi de ble oppdaget ... Etter dette var de nærmest skjebnebestemt for hverandre, uansett hvor lite forholdet hadde livets rett.

Under overflaten denne selsomme sommeren er det meste alt annet enn rolig. Mye gammelt agg påvirker forholdet mellom de tre søsknene, og at det til slutt går riktig galt ligger liksom i korten ...

Jeg likte "Til siste åndedrag" svært godt, og var derfor meget spent på "Polarsommer". Først i ettertid ble jeg oppmerksom på at dette var hennes debutbok, og at den slett ikke - slik jeg trodde - var skrevet etter "Til siste åndedrag". Det er mulig at det hadde med lydbokformatet å gjøre, men tid
vis opplevde jeg hoppingen i tid og de ulike stemmene som noe forvirrende. Sånn sett tror jeg det ville vært lettere å følge tråden dersom jeg hadde lest papirutgaven. Jeg opplevde for øvrig "Polarsommer" som bitte litt svakere enn "Til siste åndedrag", hvor forfatteren graver mye dypere i persongalleriet. Når det er sagt fant jeg også mye av det samme i begge romanene, særlig beskrivelsen av dette såre som de fleste på et eller annet vis bærer med seg fra barndommen, men som noen likevel har mer av enn andre.

Barna
i Anne Svärds bøker er annerledes enn de fleste, uten å være veldig outrerte. Her blir vi vitne til både overgrep, utroskap, søskensjalusi, rivalisering og svik, og alt er fremstilt på en måte som gjør at det meste glir nesten umerkelig forbi dersom man ikke er 100 % til stede i teksten. Nettopp av den grunn ble jeg ofte sittende og høre lange avsnitt om igjen for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av noen detaljer, uten at så var tilfelle når det kom til stykket. Alt i alt en roman jeg vil gi et svakt terningkast fem, og som jeg altså vil anbefale varmt! Og helt til slutt: hvorfor i all verden er det ingen som har anmeldt denne boka? Jeg har i alle fall ikke klart å finne noen anmeldelse på nettet ... 

Ut
gitt første gang i Sverige: 2003
Originaltittel: Polarsommar
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Lydbokutvalget (og Dinamo forlag)
Oversatt: Gøril Eldøen
Oppleser: Ingrid Bergstrøm
Spilletid: 6 t 48 min.


Anne Swärd

"Extremely Loud and Incredibly Close" (Regissør: Stephen Daldry)

Sterkt om 11. september 2001

"Extremely Loud and Incredibly Close" eller "Ekstremt høyt og utrolig nært" som den heter på norsk, er basert på den bestselgende romanen med samme navn av Jonathan Safran F
oer, som utkom i 2005.

Kjernen i filmen er det som skjedde i New York 11. september 2001. Vi møter 11 åringen Oskar Schnell, som akkurat denne dagen mister sin høyt elskede pappa, som tilfeldigvis befinner seg i sånn ca. 110. etasje i World Trade Center da to fly kjører inn i hvert av tvillingtårnene. Pga. denne grusomme hendelsen blir alle skoleelever sendt hjem. Da Oskar kommer hjem, spiller han av to telefonbeskjeder fra faren. Han skjønner ikke bakgrunnen for beskjeden - ikke før han ser på TV at tårnene raser sammen, samtidig som faren er på tråden og samtalen dør ut ... Rett etter kommer moren brasende inn dørene, helt fra seg fordi mannen hennes er død.

Deretter følger en tid hvor både mor og sønn er lammet av sorg. De klarer ikke å møte hverandre i sorgen, og isolerer seg fra hverandre. Etter hvert som det første sjokket har gitt seg, forsøker moren å strekke ut en trøstende arm til sønnen, bare for å bli avvist. I små glimt følger vi Oskars tilbakeblikk på den tiden da faren var i live, og vi blir vitne til et helt spesielt forhold mellom far og sønn. Oskar er ingen gjennomsnittsgutt, lynende intelligent som han er, og en av årsakene til at han forgudet sin far var at faren alltid behandlet ham som sin likemann i deres lek. Han har sterk skyldfølelse fordi han ikke klarte å ta av telefonrøret den aktuelle dagen - "the worst day" - men lot faren i stikken da han ringte hjem, helt desperat etter en siste kontakt før tvillingtårnene raste sammen. Han har underslått telefonsvareren, slik at moren er uvitende om at faren faktisk ringte hjem.

Ett år etter farens død oppsøker Oskar farens klesskap med alle hans ting. Alt er urørt fordi moren aldri har klart å rydde tingene hans bort. Tilfeldigheter gjør at en høy blå vase går i gulvet og knuses. Plutselig dukker det opp en nøkkel i en bitteliten brun konvolutt merket "Black". Oskar får det for seg at dette er et hemmelig tegn fra faren til ham, og at han må finne den låsen som nøkkelen hører til. Dermed starter han en kartlegging av alle med etternavnet Black i hele New York, og systematiserer dette etter byens fem bydeler; Bronx, Brooklyn, Manhattan, Queens og Staten Island. Så begynner han å oppsøke alle disse personene for å høre om de har kjennskap til faren hans og nøkkelen. Det hele tar imidlertid fryktelig lang tid fordi Oskar ikke greier å forholde seg til Metroen eller andre offentlige transportmidler, siden han frykter at dette kan være mulige terrormål.

Underveis fører skjebnen Oskar sammen med bestemorens stumme leieboer. Etter hvert blir den fremmede mannen med Oskar på hans leting etter den riktige Black. Han er ikke særlig lettbent, og får Oskar med på at de skal ta seg frem i byen ved hjelp av offentlige transportmidler likevel. Så å si se frykten i hvitøyet for å få kontroll over den ...

Så spørs det om Oskar finner det han leter etter til slutt ... Klarer han og moren å møtes i sorgen? Og: hvem er egentlig den fremmede mannen?

I filmen møter vi Tom Hanks som Oskars far, Sandra Bullock
 som hans mor og Thomas Horn i rollen som Oskar. Dessuten dukker Max von Sudow opp som den fremmede leietakeren hos bestemoren. Jeg visste at filmen har blitt en stor publikumssuksess, men var likevel noe skeptisk da jeg leste bakpå DVD´ens vaskeseddel at den handlet om en 11 årings jakt på en lås hvor en nøkkel passet i. Underveis ble imidlertid også jeg fullstendig bergtatt. Ikke bare fordi dette med 11. september (2001) er noe som berører oss alle, men det er noe med hvordan sorgen fremstilles i denne filmen. En hudløs sorg slik den oppleves av et barn, og som er så sår at det gjorde vondt å se på. Selvsagt er både Tom Hanks, Sandra Bullock og Max von Sudow fantastiske i sine roller, slik man forventer av så erfarne skuespillere, men den som faktisk tar "kaka" er Thomas Horn i rollen som Oskar. Uten å røpe slutten så vil jeg nevne at jeg selvsagt hadde sansen for forsoningsscenene, fordi dette gir håp uansett hvilke traumer hovedpersonene i sin tid er blitt påført. Alt i alt er dette blitt en meget sterkt film om en bitteliten del av alle de konsekvensene 11. september 2001 fikk for svært mange mennesker. Jeg mener at denne filmen fortjener terningkast fem

Innspi
lt: 2011
Originaltittel: Extremely Loud and Incredibly Close
Norsk tittel: Ekstremt høyt og utrolig nært
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Tom Hanks (Thomas Schnell), Thomas Horn (Oskar Schnell), Sandra Bullock (Linda Schnell), Max von Sudow (leieboeren), Viola Davis (Abby Black), John Goodman (Stan - portieren), Jeffrey Wright (William Black), Zoe Caldwell (Oskars bestemor). Hazelle Goodman (Hazelle Black)
Spilletid: 124 min.




Far og sønn utforsker all verdens mysterier sammen
Far og sønn 
Hvem er den fremmede mannen som mor hos Oskars bestemor?
Klarer mor og sønn å møte hverandre i sorgen til slutt?
Oskar på jakt etter de nesten 500 Black´ene i New York ....

Bente Bratlund: "Livet er ikkje rettferdig"




LIVET ER IKKJE RETTFERDIG


Livet er ikkje rettferdig!
Og det fins ingen klageinstans
Berre kvilesteinar på vegen
Små lune skjul av gleder
å krypa inn i
Ein ny soloppgang
Eit ekorn velberga over vegen
Menneske som med opne liv er der


Bente Bratlund

søndag 26. august 2012

Virginia Woolf: "Til fyret"

Mesterlig om lengsler og savn - en bok med aktualitet også i dag!

Virginia Woolf (f. 1892 d. 1941 - hun tok sitt eget liv) rakk å utgi 17 bøker mens hun levde, men ytterligere fem bøker ble utgitt etter hennes død, dersom jeg kan stole på opplysningene som er oppført på Wikipedia. Kun syv av hennes bøker skal være oversatt til norsk. Mens hun levde var hun et signifikant medlem av the Bloomsbury Group, en britisk gruppe som besto av forfattere, intellektuelle, filosofer og kunstnere, og som virket i London i mellomkrigstiden. På mange måter var medlemmene av denne gruppen forut for sin tid hva gjaldt spørsmål som feminism
e, passifisme og seksualitet.

Blant Virginia Woolfs mest kjente romaner inngår "Mrs. Dalloway" (utkom i 1925), "Til fyret" (1927), "Orlando" (1928) og "Et eget rom" (1929). Hennes måte å skrive på - gjerne betegnet som "stream of conciousness" - vakte stor oppsikt den gangen, fordi dette brøt med den tradisjonelle fortellerstilen som hadde en begynnelse, et kronologisk hendelsesforløp (dvs. handling) og en avslutning. "Romanen handlet jo ikke om noen ting", mente man. "Stream og conciousness" kjennetegnes ved beskrivelse av en konstant strøm av tanker og følelser som foregår inne i et menneske - en bevissthetsstrøm eller mer moderne omtalt som "den indre dialogen" alle mennesker har gående med seg selv. På den måten fjerner man seg på sett og vis fra en oppfatning om at det finnes en objektiv ytre sannhet, idet dette fremstår som høyst subjektivt alt etter hvilket perspektiv man tar. Spenningene i fortellingen bygges dermed mer opp på et indre plan, mens den ytre handling blir mindre vesentlig.

I "Til fyret" - en roman som er delt i tre deler: "Vinduet" (foregår over noen timer), "Tiden går" (10 år senere) og "Fyret" (noen timer senere) - møter vi ekteparet Ramsay, deres åtte barn og en hel del venner og bekjente som er innlosjert hos dem mens de befinner seg på sitt sommersted ved Cornwall. Mr. Ramsey er forfatter og hele hans verden sirkler rundt hans ego. Omverdenen oppfatter ham som tyrannisk, der han når som helst kan fyke opp i et forferdelig sinne, og særlig sønnen James lider under dette. James er sterkt knyttet til sin mor, og hele hans tilværelse er i grunnen preget av ett eneste ønske: å komme ut til fyret. Dette avfeier faren og dermed er den saken ute av verden.

Kvinnene er stort sett objekter for mennenes behov, og alt handler om ynde og skjønnhet. Sånn sett kommer den unge ugifte kunstneren Lily Briscoe sørgelig til kort, for ikke er hun noe syn for øyet ("skrinn peppermø") og ikke er det egentlig noen som tar kunsten hennes særlig alvorlig. Alt handler om mennene og dyrkingen av deres fortreffelighet.

"Om Shakespeare aldri hadde eksistert, spurte h
an (Mr. Ramsay - min tilføyelse) seg selv, ville verden da ha sett svært annerledes ut enn i dag? Er sivilisasjonens utvikling avhengig av store menn? Er gjennomsnittsmenneskets kår bedre nå enn på faraoenes tid? Er forresten, spurte han seg selv, gjennomsnittsmenneskets kår noe mål på hvor langt sivilisasjonen er kommet? Kanskje ikke. Kanskje er eksistensen av en slaveklasse en betingelse for det gode liv. Heisføreren på undergrunnen en evig nødvendighet. Tanken vekket ubehag. Han gjorde et kast med hodet. For å slippe bort fra den, ville han bestride gyldigheten av å tillegge kunsten så stor betydning. Han ville hevde at verden er til for gjennomsnittsmennesket; at kunsten bare er overfladisk pynt på den menneskelige tilværelse, ikke uttrykk for den. Heller ikke Shakespeare er av vital betydning i så måte. Uviss på hva han egentlig ville oppnå med å rakke ned på Shakespeare og forsvare mannen som for evig og alltid står i heisdøren, rev han et blad av hekken. Alt dette skulle serveres for de unge menn i Cardiff neste måned, tenkte han; her, på terrassen, gikk han bare og samlet slikt som kom i hans vei ..." (side 47)

Men om Mrs. Ramsay tilsynelatende er unnseelig utover å være blendende vakker og alltid strikkende på en eller annen strømpe, så trekker hun umerkelig i trådene i kulissene. Det gjelder bare ikke å konkurrere synlig om den oppmerksomhet ektemannen så og si har eneretten på. Mrs. Ramsay gjør seg absolutt dypsindige tanker om livet - tanker som er fullstendig utilgjengelig for hennes mann - først og fremst fordi han aldri har vist noen interesse for det, og der
nest fordi hun for lengst har sluttet å elske ham og derfor ikke ønsker å ha ham delaktig i sitt indre liv.

"Hvorfor se så mørkt på livet? sa han. Det er meningsløst. For det var pussig; og hun trodde faktisk at det var tilfelle: at han, med alt sitt tungsinn og all sin fortvilelse, i det store og hele var lykkeligere og mer fortrøstningsfull enn hun var. Mindre utsatt for menneskelige bekymringer - kanskje det var derfor. Han hadde alltid sitt arbeid å falle tilbake på. Ikke at hun var "pessimist", som han anklaget henne for å være. Men hun så på livet - og en liten strimmel av tid viste seg for hennes indre blikk, hennes femti år. Der var det - livet. Livet, tenkte hun, men tenkte ikke tanken til ende. Hun betraktet livet, for hun hadde en tydelig forestilling om det, som noe virkelig, noe personlig, som hun verken delte med sine barn eller sin mann. Det pågikk en slags dragkamp mellom henne og livet, der hun hele tiden prøvde å få overtaket, og livet gjorde det samme; og iblant parlamenterte de (når hun satt alene); hun husket at det hadde vært store forsoningsscener; men stort sett måtte hun, merkelig nok, innrømme at hun oppfattet dette hun kalte livet som noe grusomt, fiendtlig, som ikke nølte med å kaste seg over en hvis en gav det en sjanse." (side 63)

Holdningene til kvinnenes bidrag i selskapslivet kommer svært tydelig til uttrykk i Mr. Tanleys tanker idet han entrer arenaen 
side 88:

"Han aktet ikke å la de tåpelige kvinnene sitte der og snakke nedlatende til ham. Han hadde sittet og lest på rommet sitt, og var kommet ned, og nå syntes han alt virket tåpelig, overfladisk, uvesentlig. Hvorfor kledde de seg om? Han var kommet ned i vanlig klær. Han hadde ingen selskapsklær. "En får nesten aldri noe av interesse i posten" - sånt noe sa de bestandig. De fikk menn til å si det også. Det var forresten sant, tenkte han. Det skjedde dem aldri noe av interesse. Året rundt gjorde de ikke annet enn å snakke, snakke, snakke, spise, spise, spise. Det var kvinnenes skyld. Kvinnene gjorde sivilisert samvær umulig med sin "sjarm" og sine tåpeligheter."

Mrs. Ramsay forsøker å leke Kirsten Giftekniv mellom Lily og Mr. Tanley, heldigvis (!) uten å lykkes. De to representerer to ytterligheter som ikke lar seg forene i datidens England.

I del to - "Tiden går" - er Mrs. Ramsey død, og etter hvert dør også to av barna (en i krigen og en i barsel). Lily er atter tilbake på landstedet, og det bygger opp til en spenning mellom henne og Mr. Ramsey. Hun blir dessuten vitne til at sønnen James, som nå er nesten voksen, higer etter sin fars anerkjennelse uten å få det.

Del tre - "Fyret" - han
dler talende nok om at det kanskje omsider skal bli noe av turen ut til fyret ... Dessuten står forsoning sentralt.

"Til fyret"
 er av mange betegnet som en av 1900-tallets viktigste romaner, selv om den nesten ikke har noen ytre handling. Her borres det derimot dypt inn i sinnene til romanpersonene. I en artikkel ført i pennen av Hilde Bruvik og Marta Norheim på NRKs nettsider den 08.04.2010, er litteraturviter Annka Ryall sitert:

"Det er en roman som, når du har lest den en gang, så sitter den i hodet for alltid. Det er også en roman man kan ta opp når som helst og lese om igjen, og som endrer seg i forhold til hvor man selv står i livet. Jeg tror kanskje man må være voksen, og ha opplevt et tap, for å skjønne hva romanen handler om, sier litteraturviter Annka Ryall, som skriver bok om Virginia Woolf på norsk."

Kan man si at Virginia Woolf og hennes roman "Til fyret" har aktualitet den dag i dag? Hva kan en slik roman gi oss, utover å fortelle om hvordan man så på kvinnerollen og mannsrollen for nesten 100 år siden? For det første er romanen meget vakkert skrevet, tidvis nesten lyrisk. Bare dette i seg selv gjør romanen til en n
ytelse å lese.

"Våren, uten et blad å kaste, naken og lysende som en jomfru, striks i sin kyskhet, hånsk i sin renhet, la seg over markene, storøyd og årvåken og fullstendig likeglad med hva tilskuerne måtte tenke og gjøre." (side 133)

Dernest er det interessant hvordan forfatteren fanger opp små nyanser i stemningsskifter, og klarer å beskrive dette uten de helt store faktene. Dette i en tid hvor man helst holdt sine følelser for seg selv. Hun viser en dyp psykologisk innsikt i sine personskildringer, noe som gir persongalleriet en dybde og en troverdighet som er imponerende. Jeg vil påstå at dette er en kunstart som det er sjelden å finne blant dagens forfattere. Gjennom filmer som "The Hours" og ikke minst det faktum at forfatteren tok sitt eget liv, er det ikke vanskelig å forestille seg hvordan hennes depresjoner må ha innvirket på temaene hun var opptatt av og skrev om. Spenningsfeltet mellom døden og livet er tilstede i bøkene hennes, og hun var nok en som visste hva det innebar å være langt nede og ikke øyne noe håp. Min interesse for å grave videre i Virginia Woolfs forfatterskap er i ferd med å våkne for alvor! "Til fyret" fortjener etter mitt skjønn terningkast seks!


Utgitt
: 1927
Originaltittel: To the Lighthouse
Utgitt første gang på norsk: 1948
Denne utgaven: 2005
Oversatt: Merete Alfsen
Forord: Anka Ryall (1994)
Forlag: Pax
Antall sider: 206
Virginia Woolf

Andre omtaler av boka:

torsdag 23. august 2012

Paul Auster: "Vinteropptegnelser"

Austers memoarer

Som ihuga Paul Auster-fan gjennom nesten tyve år, er det helt klart at enhver Paul Auster-utgivelse - ENHVER! - havner i min boksamling, for så å bli konsumert umiddelbart! Så også med denne boka, som er temmelig annerledes enn de øvrige bøkene Auster har skrevet. Annerledes fordi den denne gangen handler om ham selv, fordi fortellergrepet er så totalt forskjellige fra noe annet han tidligere har utgitt ... Endelig gir han fansen anledning til å komme litt under huden på seg, der han åpent og ærlig byr på seg selv - på godt og vondt. Og dette får han til uten å utlevere slekt, venner, eksdamer eller lignende ... hvis man da ser bort fra en anonym niese han har ligget i verbal krig med siden moren og faren hans gikk fra hverandre i hin hårde dager, og moren ble lagt for hat av hele farsslekten pga. sin angivelige lettsi
ndighet.

"Åtteogtredve år etter at moren din forlot faren din har familien systematisert sin litani av klager mot henne, det er oldtidshistorie nå, gammel sladder støpt om til massive kjennsgjerninger, og hvorfor ikke gå igjennom listen over ugjerningene hennes én gang til - for å gi henne noen passende ord med på ferden til stedet hvor hun fortjener å havne? Aldri tilfreds, sier kusinen din, alltid på utkikk etter noe bedre, altfor flørtete, en kvinne som levde og åndet for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet, spilte kynisk på sex, oppførte seg som et ludder, en som gikk til sengs med hvem som helst, en utro hustru - det er for ille at en person med så mange andre gode egenskaper skulle vise seg å bli en sånn fiasko. Du har alltid mistenkt din mors tidligere svigerfamilie for å ha snakket om henne på denne måten, men inntil denne morgenen har du aldri hørt det med dine egne ører. Du mumler noe i telefonen og legger på og sverger at du aldri skal snakke med kusinen din igjen, aldri si et eneste ord til henne så lenge du lever." (side 124)


Om sin mors og fars ekteskap skriver han følgende:

"Et forhastet, uoverveid ekteskap mellom to uforenelige sjeler, et ubesindig ekteskap som luften gikk ut av allerede før hvetebrødsdagene var over. En enogtyve år gammel jente fra New York (født og oppvokst i Brooklyn, flyttet til Manhattan som sekstenåring) og en fireogtredve år gammel ungkar fra Newark, som hadde begynt livet i Wisconsin, en stat han hadde forlatt som foreldreløs syvåring etter at farmoren din hadde drept farfaren din på kjøkkenet i huset ... " (side 129)

Paul Austers beretnin
g om sitt eget liv gir langt på vei svar på hvor han har hentet inspirasjon til alle bøkene han har gitt ut helt fra den spede debuten på begynnelsen av 1970-årene, til han slo gjennom med "New York-triologien" på midten av 1980-tallet og frem til i dag da forfatteren har begynt å bevege seg mot de 70. I tillegg til en rekke essays, filmmanus, dikt og annet har det blitt 16 bøker (17 om man tar med denne siste memoarboka). Fellesnevneren for Austers bøker er blant annet at hovedpersonen er en mann på jakt etter meningen med tilværelsen, ensomhet er et sentralt tema, far-sønn-forhold (fortrinnsvis med en fjern farsfigur) er et gjennomgangstema, bøker og forfatterskap går igjen, tidvis også gamle svart-hvitt-filmer, og sist men ikke minst handler det om baseball, Austers genuine lidenskap. Det er helt klare paralleller mellom Austers bøker og hans eget levde liv. Som sønn av to jødiske foreldre som valgte å skille lag mens han fremdeles bodde hjemme, opplevde Auster en rotløshet som kom til å prege ham til han var langt oppe i 30-årene. Det eneste han faktisk var sikker på var at det var forfatter han ville bli, skjønt livet etter hans første ekteskap fikk ham til å tvile på om han i det hele tatt var i stand til det. Som kunstnere flest opplevde han i perioder ren nød pga. manglende inntekter, uten at dette fikk ham til å velge en annen retning i livet sitt. 

I denne boka, som er kjemisk fri for kapittelinndelin
g, tar Auster oss med på en reise gjennom alle de noen og tyve leilighetene han har bebodd i løpet av sitt liv. Dette er samtidig en reise gjennom et forfatterskap som går opp og ned, og som faktisk først må ha løsnet etter at han traff kvinnen i sitt liv - Siri Hustvedt - som han på utgivelsestidspunktet for "Winter Journal" hadde levd sammen med i over tredve år. En kvinne som i likhet med ham selv har endt opp med å livnære seg som forfatter, og som også lever godt på dette fordi hun i likhet med sin mann er meget anerkjent.

Det er ikke så ofte je
g i min alder opplever å dyrke en forfatter, skuespiller eller lignende, men akkurat når det gjelder Auster har jeg gjort et hederlig unntak. Kanskje skyldes dette at jeg som leser føler at jeg kommer så tett på forfatteren fordi bøkene hans er så eksistensielle? Eller at han skriver om temaer som er viktige for meg? Auster er nærmest et ikon for mange, og likevel har han valgt å fremstille seg som det han tross alt er: et menneske på godt og vondt, verken mer eller mindre. Han legger ikke skjul på sine angster, sine svakheter, sine nederlag i livet.

"Hvor mange skritt har du tatt? Hvor mange timer har du sittet med en penn i hånden? Hvor mange kyss har du gitt og tatt i mot?

Holde ditt lille barn i armene.

Holde din kone i armene.

De bare føttene på det kalde gulvet da du står opp av sengen og går bort til vinduet. Du er fireogseksti år gammel. Utenfor er luften grå, nesten hvit, uten synlig solskinn. Du spør deg selv: Hvor mange morgener er det igjen?

En dør er lukket. En annen dør er åpnet.

Du har gått inn i ditt livs vi
nter." (side 221)

Sjelden har jeg lest en så spesiell selvbiografi! I tillegg til å åpne opp porten inn i en stor forfatters liv, er "Vinteropptegnelser" også en bok om hva det vil si å bli eldre, og på en måte gjøre opp status for hva man har fått til å løpet av livet. Jeg koste meg med Austers refleksjoner over sitt eget levde liv, som er så godt skrevet, tidvis full av humor og vidd, og hvordan han ved bruk av et fortellergrep hvor han selv omtales som "du" får frem noe helt særegent i teksten. Det er som om vi kommer ham nærmere enn om han hadde brukt den mer tradisjonelle jeg-formen. Min begeistring holdt seg konstant gjennom hele boka, som jeg allerede nå vet at jeg kommer til å lese igjen. Her blir det uten tvil terningkast seks! Helt avslutningsvis vil jeg legge til at man bør ha lest noen av Austers romaner for å få fullt utbytte av denne memoarboka.


Utgitt: 2012
Originaltittel: Winter Journal
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 222

Jeg h
ar omtalt flere bøker av Paul Auster på bloggen min - samt litt annet.


Paul Auster som ung mann

tirsdag 21. august 2012

"Laksefiske i Jemen" (Regissør: Lasse Hallström)

Herlig, herlig, herlig!

Alfred "Fred" Jones (i Ewan McGregors skikkelse) er ansatt som ekspert på laksefiske av britiske myndigheter. Dette er et område - faktisk det eneste - han virkelig er god på, og det er kanskje ikke til å undres over at han lider av Aspergers syndrom ... Rent følelsesmessig er han en nokså forknytt mann, noe hans tilstivnede ekteskap også bærer sterkt preg av. Men om de mer relasjonelle forholdene i livet hans ikke akkurat har hatt førsteprioritet, betyr det på ingen måte at han er blind for at det mangler noe i livet hans og at ekteskapet kanskje ikke har liv
ets rett.

I forbindelse med NATOs intervensjon i Afghanistan preges nyhetsbildet av litt for mye negative nyheter om forholdet mellom den kristne og den arabiske verden. Dette ønsker statsministerens sekretær å gjøre noe med. Hun oppfordrer sine medarbeidere instendig om å finne en gladnyhet som kan balansere noe av alt alvoret som nyhetene ellers domineres av. Da Sheikh Muhammad, en velstående sheik fra Yemen, ytrer frempå om at han ønsker å etablere en lakseelv i Yemens ørken, tenner statsministerens sekretær umiddelbart på idéen, uansett hvor villt dette høres ut.

Etter hvert etableres det kontakt mellom Fred og sheikens konsulent Harriet Chetwode-Talbot. Fred er meget skeptisk til hele idéen, men kombinasjonen av et sterkt press fra nærmeste leder samt det faktum at penger overhode ikke er noe problem for sheiken, går han motvillig med på å lede arbeidet. Statsministeren og hans sekretær har imidlertid ikke tatt høyde for at hele landets sportsfiskere engasjerer seg sterkt mot hele prosjektet, og sheiken har heller ikke tatt inn over seg at det er massiv motstand fra hans egne landsmenn mot hele idéen. Og midt i alt rabalderet befinner Fred seg - nærmest på flukt fra et umulig ekteskap - og Harriet, som ikke vet om hennes kjæreste fra et tre uker gammelt kjæresteforhold er i live eller ikke etter en forsvinning i Afghanistan. Fred forelsker seg i Harriet, men hun på sin side både venter og ikke venter på en mann hun knapt nok har rukket å bli kjent med ...

Dette er en utrolig søt britisk komedie, som gikk rett hjem hos meg. Visst er den forutsigbar, og visst er den tidvis både banal og klisjéfylt! Like fullt: jeg elsket den! Jeg tror det har noe å gjøre med at Ewan McGregor spilte i filmen. Han har - i alle fall i sine rolletolkninger - klart å bevare noe av det uskyldsrene som f.eks. nokså raskt forsvant fra Hugh Grant den gangen han ble oppdaget av det filmelskende publikum. Denne gangen spiller Ewan McGregor en mann som lider av Aspergers syndrom, noe som kommer til uttrykk gjennom hans ensrettede interesse for laksefiske og dessuten gjennom et noe ubehjelpelig forhold til de menneskene han har rundt seg. Vi møter også Kristin Scott Thomas som den supereffektive og meget kyniske sekretæren til statsministeren. I den senere tid har jeg sett henne i så mange tunge roller - fortrinnsvis innenfor fransk film - og det var derfor litt befriende å se henne i en komedie igjen. Emily Blunt er også nydelig i rollen som Harriet. Alt i alt er dette en lettvekterfilm av det meget sjarmerende slaget, og selv om den ikke har så fryktelig mange dybder i seg, må det likevel bli terningkast fem! Her er det nemlig mye vakker filming, mange magiske øyeblikk, flotte skuespillere og en historie som nesten fikk meg til å gråte mellom de banale scenene ... Dessuten var den herlig lattervekkende! Rett og slett en ordentlig feelgoodfilm!

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Salmon Fishing in the Yemen
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Ewan McGregor (Alfred "Fred" Jones), Emily Blunt (Harriet Chetwode-Talbot), Kristin Scott Thomas (Patricia Maxwell - statsministerens sekretær), Amr Waked (sheikh Muhammad), Tom Mison (Robert Mayers), Catherine Steadman (Ashley), Waleed Akhtar (Essad), Steven Blake (kabinett-ministeren)
Spilletid: 111 min.



Statsministerens supereffektive og kyniske sekretær
Sheiken fra Yemen forteller om sin lakse-drøm
Sheiken er en lidenskapelig laksefisker

mandag 20. august 2012

Assia Djebar: "Kjærligheten, krigen - En mosaikk fra Algerie"

Poetisk-grusom skildring av fransk okkupasjon av Algerie

Algeriske Fatima-Zohra Imalayen, bedre kjent under psevdonymet Assia Djebar (f. 1936) er både forfatter, oversetter og filmskaper, og i følge Wikipedia betraktes hun som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker - den første i 1957 - og hun er flere ganger nominert til Nobels litteraturpris. "L´Amour, la fantasia" ("Kjærligheten, krigen" på norsk) utk
om i 1985.

Det er ikke lett å skulle gi en samlende beskrivelse av denne boka, som - slik tittelen antyder - gir et mangefascettert bilde av Frankrikes erobring av Algerie i 1830 og tiden som fulgte under det som til slutt skulle bli 130 års okkupasjon. Boka inneholder mange ulike fortellerstemmer - i begynnelsen i første rekke seierherrenes historie i forbindelse med selve okkupasjonen, som endte i et blodbad uten sidestykke, og hvor soldatene i stedet for å opptre som verdige seierherrer, endte med å plyndre byen. Deres syn på de innfødte var at det dreide seg om barbarere. Etter hvert som handlingen skrider frem, er man som leser imidlertid overhode ikke i tvil om hvem som var de egentlige barbarerne ...

"Kjærligheten, krigen", som etter hvert fortelles av algeriske kvinner som ble ofre for franskmennenes okkupasjon, viser hvordan historien og alt som skjedde så ut fra de beseiredes side. Et høyt utviklet samfunn ble brutt ned og gikk til grunne pga. okkupasjonen, og alle forsøk på å ivareta egen verdighet ble slått hardt ned på. Dette er en bok som beskriver kvinnenes kamp og lidelse, og det gjøres i et poetisk språk som imponerer. Fordi jeg selv ikke kjenner særlig til denne delen av historien, fant jeg det noen ganger litt vanskelig å henge med i svingene, men etter hvert skjønte jeg bokas system og rytme. Blant annet at jeg-personen i boka faktisk er forfatteren selv og hennes egen historie ...

"Det var femten år siden El-Djezair var falt i hendene på de Vantro. Oran hadde fulgt etter, utlevert gjennom beyens svik. Blida, ved foten av Atlas, lå for nær og hadde ikke kunnet motstå fiendens angrep; to ganger var den blitt tømt for maurere som flyktet fra den franske hæren, på samme måte som Médéa-la-haute, der Emiren flere ganger hadde hatt sete sammen med løytnantene sine og dit han for øvrig hadde innkalt høvdingene for fjellene omkring. I det fjerne hadde Constantine, "lidenskapenes by", forsvart seg hus for hus under det andre angrepet, så ble den utlevert til frenetisk plyndring mens bey Ahmed fortsatte motstandskampen i Aurés." (side 65)

Bokas orginalitet, den spesielle vinklingen og det nærmest poetiske språket gjør at jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Den har nemlig utvilsomt kvaliteter som litterær klassiker, og er en bok man kan lese flere ganger og oppdage nye sider ved. Jeg slet litt med å komme gjennom den til tider, men det sier nok mer om mine manglende kunnskaper på området og heller mindre om bokas kvaliteter. Ut fra en helhetsvurdering av den er jeg kommet til at det må bli terningkast seks. Dette er en spennende og interessant forfatter jeg kommer til å følge med stor interesse i tiden fremover! Og jeg er ganske sikker på at hun en dag kommer til å få Nobels litteraturpris!


Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: L´Amour, la fantasia
Utgitt første gang på norsk med tittelen "Kjærlighet, fantasia": 2003
Denne utgangen er utgitt: 2010
Oversatt: Karin Holter
Forlag: Agora Press
Antall sider: 274


Assia Djebar

søndag 12. august 2012

Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke spr
åk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som vente
t meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes origin
alen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgi
tt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:

- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012


Parinoush Saniee

lørdag 11. august 2012

Erik Grønner: "Easy Raiders"

Åndeløs spennende!

Erik Grønner har tidligere utgitt bøkene "Brent B" og "Klima X", men jeg har foreløpig bare rukket å lese den første boka, som handler om maktkampen i norsk næringsliv rundt temaet prøveboringer utenfor Lofoten. Mange av de samme personene går igjen i alle tre bøkene, men sentralt i "Easy Raiders" er to nye topper i næringslivet. Den ene er Alf Magne Juvet, som har så mange fellestrekk med Kjell Inge Røkke at det neppe kan være helt tilfeldig. Den andre er Odd Geir Hjertvik, tidligere kompanjong av Juvet, og nå på flukt gjennom Europa.

Alf Magne Juvet er en gravemaskinkjører fra Ålesund, som i sin tid startet med to tomme hender og en dårlig vandelsattest. Han er betydelig grådigere enn de fleste, risikovillig som få og med en hang til å ville klatre til topps, koste hva det koste vil. Etter hvert har han virkelig fått det til, og han blir rikere og rikere for hvert raid han gjennomfører overfor store selskaper. Småaksjonærer ofres over en lav sko - også arbeidsplasser ... Juvet er derfor en mann folk elsker å hate. Kanskje er det litt misunnelse bak, men mest av alt er det frykt. Til og med statsministeren, som gjerne skulle stoppet denne fyren som snart er mer mektig enn ham selv, og som dikterer alt og alle til tider, er langt på vei maktesløs overfor det spillet Alf Magne holder gående. Mange ser hva han holder på med, men det er lite de får gjort likevel ...

Den eneste som kan stoppe Alf Magne, er Odd Geir. Etter at han og kona trakk seg tilbake til en gresk øy, og deretter mistet den eneste sønnen de hadde, rakner ekteskapet fullstendig, og Odd Geir orker ikke engang å reise hjem til Norge i sønnens begravelse. Han blir i Hellas - langt fra raka fant, mangemillionær - for ikke å si mangemilliardær - som han rakk å bli før han hoppet av finansakrobatikken av samvittighetsgrunner. Dette blir starten på en mangeårig reise gjennom Europa. Han forlater i første omgang Hellas til fordel for Italia, og jobber seg oppover den italienske støvelen ... Alkoholen holder på å ødelegge ham, inntil han bestemmer seg for å legge ut på en pilgrimsreise til Santiago de Compostela. Samtidig er det mange som ønsker å få tak i ham - en for å stoppe kjeften hans en gang for alle - en for nettopp å få ham i tale... Så spørs det hvem som finner ham først ...

Denne boka var så åndeløst spennende at jeg ikke klart
e å legge den fra meg en eneste gang. De drøyt 360 sidene ble derfor lest i løpet av noen få timer. I begynnelsen av boka reagerte jeg riktignok på en noe svulstig bruk av metaforer, men så tok det ikke lang tid før jeg så humoren i det hele. Jada, Grønner tar tidvis godt i, men det fungerer svært godt i konteksten. I tillegg til selve spenningen fant jeg det veldig underholdende og morsomt at Odd Geir var innom mange kjente og kjære steder i Europa, hvor jeg selv har vært og derfor kunne henge det hele på noen knagger. Dette var dessuten en bok som fikk meg til å le mye underveis. For øvrig handler også denne boka om oljebransjen og mulige prøveboringer utenfor Lofoten, herunder motstanden mot dette. Dette er en bransje forfatteren selv kjenner godt, og sånn sett får jeg følelsen av å bli vist litt på innsiden av et miljø jeg selv kun kjenner fra media. Det var helt uproblematisk å relatere mye av det jeg leste til hendelser som rent faktisk har funnet sted, uten at boka på noen måte kan sies å være en slags fordekt dokumentar. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem! Og så er det på tide å grave frem "Klima X", som allerede står i bokhylla fordi mannen min er hektet på Grønners bøker og i sin tid sikret seg denne.

Ut
gitt: 2011
Forlag: Pirat Forlaget
Antall sider: 367


Erik Grønner