Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 1. juli 2012

Vigdis Hjorth: "Tredve dager i Sandefjord"

Om fyllekjøring, soning og klasseskille blant innsatte

"Tredve dager i Sandefjord" utkom i 2011, og det er velkjent at den er basert på forfatterens egne opplevelser av å bli dømt for fyllekjøring og å måtte sone 30 dager i fengsel for dette. Forfatteren har imidlertid insistert på at selv om boka tar utgangspunkt i egne opplevelser, er innholdet for øvrig fiksjon. Jeg har derfor forholdt meg til at så er tilfelle, og alle spekulasjoner rundt at hun har utle
vert medfanger fra sitt eget fengselsopphold, lar jeg derfor ligge.

Hovedpersonen i "30 dager i Sandefjord" heter Tordis, og er dramatiker. Når hun ankommer fengselet med sin store koffert, er det med en blanding av skam, nysgjerrighet og ikke rent lite spenning. Hvem er disse menneskene hun skal sone sammen med? Og hvordan vil hun egentlig gli inn i miljøet? Og hvordan skal hun klare seg i 30 dager uten sine daglige doser med rødvin? Ikke at hun er alkoholiker - i alle fall ikke slik som man tradisjonelt tenker om dette - men hun ble dramatiker i sin tid for å kunne ha det litt friere - kunne sove lenge om morgenen, og drikke rødvin når hun måtte ønske det.

Det er en for henne totalt ukjent verden Tordis møter innenfor fengselsmurene. Skjønt det blir vel ikke riktig å kalle det murer, for her går fangene nokså fritt ut og inn egentlig. Mange av de innsatte - kun kvinner - er gjengangere, og det blir svært fort klart at Tordis og disse andre kommer fra helt forskjellige verdener; de er ressurssvake, mens tilsvarende ikke kan sies om Tordis, som lever i hovedstaden og tilhører kultureliten. Hun sjokkeres over deres kunnskapsløshet på mange områder, samtidig som hun streber for ikke å falle gjennom. Hun orker ikke tanken på 30 dager i isolasjon, og gjør det hun kan for å passe inn. Hun undertrykker de vellykkede sidene ved seg selv, drar i stedet frem nederlag hun har opplevd i løpet av livet og hun ønsker ikke å fortelle om hva hun driver med. Dessuten begynner hun å snakke bredere, og hun begynner å røyke. Og hun melder seg inn i kampen for å få bedre rom, enerom, for å få diplom fra systua der de syr alt fra vinhøner til forklær, osv. Så kan man saktens spørre hvor ekte det er, dette behovet for anerkjennelse, som hun går så innbitt inn for å få dekket, samtidig som hun bedømmer jentene hun soner sammen med med sine egne småborgerlige briller. Hun lyver om livet sitt, men suger til seg alt hun kan få fra deres begredelige liv - ting hun kanskje kan få bruk for å sitt eget skrivearbeid. Hun skal tilbake til sitt vellykkede liv - de skal tilbake til voldelige kjærester med rusproblemer, barn som forlengst burde ha vært hentet av barnevernet, egne rusproblemer osv.

Jeg klarer ikke å hisse meg opp over Tordis´tanker rundt de andre innsatte kvinnene, som er så annerledes enn henne selv. Jeg ser at mange anmeldere har skrevet side opp og side ned om s
nobberiet som de mener kommer til uttrykk i denne boka, og som langt på vei tillegges Vigdis Hjorth selv som hennes egne, personlige holdninger. I stedet tenker jeg at alle bedømmer hverandre i et samfunn - både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs. Slik er vi mennesker. Vel, så forteller denne romanen én historie fra ett perspektiv,  og det er faktisk dette som er temaet i denne boka, verken mer eller mindre. Det er ikke første gang Vigdis Hjorth har fortalt en historie om klasseforskjeller. Hun gjorde det i "Hjulskift" som handlet om forholdet mellom en akademisk kvinne og en bilmekaniker, og hun gjorde det i "Snakk til meg" som handlet om forholdet mellom en bibliotekar og en cubansk musiker som ønsket innpass i Europa. Småborgerligheten er synlig i alle disse bøkene, slik også Dag Solstad, bare for å nevne et annet eksempel, har sine egne greier i sine bøker.

Jeg synes "30 dager i Sandefjord" er en svært interessant bok, hvor jeg med spenning fulgte Tordis under hennes fengselsopphold. Boka er også helt greit skrevet, og jeg har stor beundring for Vigdis Hjorth sin presise måte å fange inntrykk på. Samtidig mener jeg at denne boka ikke er stor litteratur, men mer ligger på det jevne. Det blir derfor terningkast fire denne gangen.

Utgitt:
 2011
Innspilt som lydbok: 2011
Oppleser: Ingrid Vollan
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 21 min.


Vigdis Hjorth

10 kommentarer:

  1. Veldig interessant og litt andre synspunkt enn jeg har lest tidligere om denne romanen. Du bidrar ofte til mer balanserte inntrykk.

    Dette med "åndssnobberi" er faktisk veldig aktuelt, selv har jeg venner fra veldig ulike samfunnsgrupperinger, og vet at dette med et "klasseløst" samfunn fortsatt er en utopi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er naivt å tro at det ikke på et eller annet vis eksisterer et slags klasseskille. Skjønt det spørs selvsagt hvordan man definerer dette. Når jeg bruker begrepet klasseskille tenker jeg først og fremst på det åndelige innholdet i livet - ikke det materielle.

      Slett
  2. Fin omtale! Du slår spikeren på hodet ved å påpeke at alle mennesker bedømmer hverandre på en eller annen måte ...."både ovenfra og ned, nedenfra og opp, sidelengs og baklengs". Vigdis Hjorth har ikke noe annet ståsted å bedømme dem fra enn sin noe småborgerlige bakgrunn, og da gjør hun det. Det er naturlig at man bevisst tar etter folk man er sammen med, men jeg vet ikke helt hva jeg synes om at hun bevisst hermer etter sine medfanger for å kunne passe inn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Visst bedømmer alle hverandre! Men i det sosialdemokratiske Norge har det de siste 40 årene vært mer stuerent å bedømme oppover i forhold til nedover. Hvis noen prøver å bedømme noen nedover, blir man hengt ut i en offentlig gapestokk, slik jeg føler at Vigdis Hjorth ble med denne boka. Hun har til og med blitt karakterisert som "sutrete" med denne boka. Men hallo! Dette er da bare en bok! Hun har til og med skrevet en temmelig interessant bok, som får alle som i likhet med hovedromanpersonen Tordis ikke ville passet inn, til å tenke over hvordan det egentlig kunne ha vært om man ble dømt for fyllekjøring. Og i en slik setting tror jeg Vigdis Hjorth treffer spikreren rimelig godt på hodet selv.

      Til det siste du skriver, Gerd: Men gjør vi ikke alle dette i større eller mindre grad når vi er ute i det sosiale livet? Å ha evne til å tilpasse seg er til og med bedømt som en ok personlig egenskap. De færreste tar det riktignok så langt ut at man nærmest blir en kamelon. Men det er heller ikke det Tordis i boka gjør. Samtidig har hun ikke så mye valg. Hun er fylt av en indre uro under fengselsoppholdet - klarer ikke å lese eller jobbe med teaterstykker, slik hun trodde at hun skulle. Og slukes inn i et miljø så snevert at det til slutt handler om ren overlevelsesstrategi å tilpasse seg omgivelsene. Jeg ville ikke dømt henne så hardt, jeg.

      Slett
  3. Spennende refleksjoner du kommer med, jeg har bare hørt positivt om boka, så jeg får nok se litt nærmere på boka selv. Etter hvert!

    SvarSlett
    Svar
    1. Vi pleier i grunnen veldig ofte å like de samme bøkene, så denne er jeg ganske sikker på at vil falle i smak hos deg. ;-)

      Slett
  4. Ble like mye nysgjerrig på boken av smakebiten som av alle kommentarene deres : )

    SvarSlett
  5. Har boken liggende i bokhyllen og gleder meg til å ta fatt på den:) Flott anmeldelse du har skrevet!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Gråbekka! ;-) Det blir spennende å lese hva du vil synes om boka!

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.