Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 31. mars 2012

Shilpi Somaya Gowda: "Indias datter"

Om å falle mellom to kulturer

Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er vokst opp i USA og er datter av foreldre som i sin tid emigrerte fra Mumbai i India. Det som i sin tid inspirerte henne til å skrive "Indias datter", var et opphold som frivillig ved et barnehjem for foreldreløse i India i 1991. Så vidt jeg vet er "Indias datter" hennes første og eneste bok så langt.

Lille Usha blir født i Dahanu i India i 1984. Moren Kavita er fra seg av fortvilelse over at hun nok en gang har født en datter. Den forrige datteren hun fødte tok ektemannen Jasu fra henne, og hun så henne aldri mer. Mest sannsynlig ble babyen drept før soloppgang. Kavita er fast bestemt på at denne andre datteren ikke skal lide samme skjebne, og hun trygler derfor mannen sin om å la datteren leve over natten. Før han våkner dagen etter, drar hun og søsteren inn til nærmeste by, hvor hun leverer babyen fra seg til et barnehjem. Siden skal det ikke gå en dag uten at hun tenker på datteren sin, hvordan det har gått med henne, hvordan hun klarer seg i livet, om hun er gift, har fått egne barn osv.

På samme tid i California i USA må ekteparet Somer og hennes indiske ektemann Krishnan innse at de ikke kan få barn. Etter gjentatte spontanaborter får nemlig Somer vite at hun lider av en sjelden sykdom som bringer henne i tidlig overgangsalder allerede i begynnelsen av 30-årene. Etter en del frem og tilbake bestemmer de seg for å adoptere et barn fra India. Tilfeldighetene fører dem til lille Usha, som de velger å kalle Asha.

Asha vokser opp som adoptivdatter av legeparet Somer og Kris. Hun vet at hun er adoptert, og allerede fra hun er ganske liten drømmer hun om hvem hennes egentlige foreldre er. Hun og moren er ikke alltid på nett, og dette fører til at hun som regel vender seg til faren, som hun føler seg mest beslektet av siden de begge er indiske. Somer føler seg avvist av datteren, og jo mer datteren gjør for å markere sin egen selvstendighet, jo mer tar Somer seg nær av dette. Det hele topper seg da datteren i en alder av 18-19 år bestemmer seg for å ta et års opphold i India, og ønsker å bo hos farens familie. En familie Somer aldri har følt seg som en del av, fordi det meste er så fremmedartet og annerledes det hun selv har vokst opp med. Hun innser heller ikke hvor sårt det er for mannen hennes at hun aldri har evnet å møte ham på det som er hans opprinnelse - det indiske. Til slutt går det på ekteskapet løs.

Parallelt følger vi Kavita og Jasu, som etter sønnen Vijays fødsel, velger å flytte til Bombay med drømmer om et bedre liv enn hva landsbygda og feilslåtte innhøstinger kan by dem. Men byen er ikke slik de hadde trodd, og i stedet for velstand må de friste et liv i slummen i begynnelsen. Livet er en evig kamp for å overleve, og den høyt elskede sønnen deres vokser opp i en by hvor det for ham ikke er ærlighet som er veien til velstand, men et liv i kriminalitet ...

I mellomtiden ankommer Asha India og farens familie i Mumbai, med en drøm om å finne sine biologiske foreldre ... Samtidig jobber hun med et journalistisk prosjekt hvor hun intervjuer familier som lever i slummen. Ashas opphold hos sin indiske fars-familie, som representerer overklassen i India, får henne til å forstå - kanskje for første gang i sitt liv - hvor heldig hun tross alt har vært og hvor mye moren faktisk har gjort for henne ... Så spørs det om den lille familien klarer å bygge broer mellom hverandre og på tvers av de stridighetene som har preget de siste årene av deres liv, og hvor viktig det egentlig er for Asha å bli gjenforent med sin biologiske familie ...

Da jeg begynte å l
ese "Indias datter", kjente jeg på skuffelsen over at boka ikke holdt en bedre kvalitet rent litterært. Historien, som er besnærende nok, er fortalt på en svært deskriptiv måte, og svært lite overlates til leserens fantasi. Det er i det hele tatt svært lite å lese mellom linjene. Språket er enkelt og like frem, og selv gjenkjente jeg få - om noen - litterære virkemidler. I sånn ca. annet hvert kapittel veksler historien fra India til USA osv., og i små glimt følger vi legeekteparet i USA og Ashas biologiske foreldre i India gjennom små og store hendelser fra adopsjonen i 1985 og frem til 2005. Første halvdel av boka var nokså stillestående, synes jeg, men den kom seg veldig etter at Asha ankom India. Innblikket vi får i rikmannsfamilien hun kommer til, og den grelle kontrasten til menneskene som lever slummen, opplevde jeg som svært interessant. Boka ble etter hvert en page turner, og sidene gikk virkelig unna på slutten, lettlest som den må sies å være. Uten at den er å betrakte som stor litteratur av den grunn. Og så ble jeg nok aldri så lite provosert av at forlaget på baksiden av bokas smussomslag har gjengitt et sitat om at boka er et mesterverk. Er det noe denne boka ikke er, så er det et mesterverk. Derimot inneholder boka en gripende historie om hvordan jentebarn behandles enkelte steder i India - noe som ikke minst har kommet til uttrykk på fødselsstatistikken i dette landet i de senere år. Statistikken indikerer at noe mellom 5 og 10 % av jentebarna rett og slett forsvinner etter fødselen. Jeg synes boka fortjener terningkast fire

Utgitt på
 engelsk: 2010
Originaltittel: Secret daughter
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Sidsel Mellbye
Forlag: Juritzen Forlag
Antall sider: 365

An
dre bloggere som har skrevet om boka:
- Beatelill
- Camillas hjørne av verdensveven
- Eselører
- Groskro
- Solgunn sitt

Shilpi Somaya Gowda

torsdag 29. mars 2012

Hisham Matar: "Forsvinningens anatomi"

Om libysk eksil
Det begynner å bli noen år siden jeg leste Hisham Matars første bok "Ingen i verden", hvor handlingen i all hovedsak er lagt til Libya. Den boka grep meg dypt, og allerede da jeg kom over Oversetterbloggens innlegg om denne boka for ca. ett år siden i tilknytning til kommentarer om alle urolighetene som pågikk (og fremdeles pågår) i dette landet, bestemte jeg meg for at jeg også måtte få med meg Matars nyeste bok når denne utkom. Og det på tross av at boka senere har fått en noe lunken mottakelse, som i NRKs omtale den 9. januar tidligere i år. Det er noe med at det er atskillig mer spennende å lese en middelmådig bok om og fra Libya enn fra Norge ... tross alt! Dessuten er Hisham Matar en forfatter det skal bli spennende å følge i årene som kommer, og da hører også "Forsvinningens anatomi" med! Denne boka har for øvrig klare selvbiografiske trekk, selv om den står på egne bein som en ren fiksjon.

His
ham Matar (f. 1970) er oppvokst i Libya, skjønt han ble født i USA og levde der til han var tre år pga. farens stilling som delegat i USA. I forbindelse med revolusjonen i Libya i 1979, hvor faren ble beskyldt for å være revolusjonær, ble familien tvunget i eksil til Egypt. Der vokste forfatteren opp. I 1986 flyttet han til London, der han etter hvert fullførte sin utdannelse innenfor arkitektur.  Hisham Matars far ble i 1990 kidnappet i Kairo, politisk dissident som han var. Noen år senere mottok familien et par brev fra ham, hvor det fremgikk at han var arrestert av Egypts hemmelige politi og siden overlevert til regimet i Libya. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Nuri har vokst opp i Libya, men i bokas åpningsscene bor han sammen med sin far i Kairo. De har flyktet fra Libya. Moren hans døde da han var 10 år, og dette har etterlatt et savn så stort at livet nesten ikke er til å holde ut. Faren hans er ikke flink til å vise følelser og langt mindre til å snakke om dem, og gutten overlates mye godt til tjenerskapet. Spesielt tjenestejenta Naima, som har blitt med fra Libya, har en egen plass i familien og spesielt i Nuris liv. Moren er et ikke-tema og det på tross av at både hun og faren elsket hverandre svært, svært høyt. I glimt ser Nuri tilbake på minnene han har om sin mor. Hun er alltid så vakker. Men de gangene han for eksempel var syk og trengte henne ekstra mye, overlot hun ham til Naima, som utrettelig satt ved hans side og pleiet ham 
til han ble frisk. Etter at moren døde, er faren mye bortreist. Han forteller aldri hvor han har vært, og Nuri får aldri vite hva han egentlig jobber med, eller om han jobber i det hele tatt.

Under en badeferie i Aleksandria treffer Nuri og faren Mona. Dvs. det er Nuri som treffer henne først, og han blir så forelsket som en 12 åring er i stand til å bli. Da han introduserer henne for faren, forelsker imidlertid disse to seg i hverandre, og Nuri føler seg både forrådt og forsmådd. Det var tross alt han som fant henne først. Med barnslig sjalusi betrakter han faren og Monas gryende forelskelse, som etter hvert ender med at de to gifter seg. Da får Nuri i det minste ha henne i nærheten. Inntil faren (og Mona) bestemmer seg for å sende ham på kostskole i England ... Tilværelsen faller nesten sammen for Nuri, men han reiser av gårde, slik det er forventet av ham. I sine mørke stunder ønsker han faren av veien, slik at han kan få Mona helt for seg selv. Og akkurat dette oppnår han i forbindelse med et ferieopphold i Sveits, hvor han og Mona skal komme noen dager før faren. Men faren kommer aldri, og etter hvert får de vite at han er blitt kidnappet mens han oppholdt seg hos en annen kvinne i Kairo. For sent innser Nuri at det ikke var dette han ønsket ... Hvordan skal det gå med dem nå som faren er borte? Lever faren eller er han død? Og hvem er egentlig Naima?

Det er sagt om denne boka at den
 mangler den nerven som var så intenst til stede i forfatterens første bok "Ingen i verden". Jeg kan langt på vei si meg enig i dette. For meg var magien i den første boka nokså fraværende i "Forsvinningens anatomi". På den annen side ble jeg drevet frem fra side til side, og jeg opplevde absolutt boka som spennende i den forstand at jeg måtte vite mer om hva som skjedde. Boka er dessuten godt skrevet, uten at jeg vil betegne den som stor litteratur. Den var for øvrig så lettlest at det var gjort på en-to-tre å lese den ferdig. I likhet med i "Ingen i verden", er det som skjer i herværende bok også sett gjennom et barns øyne. Savn, ensomhet, tomhet og meningsløshet i kjølevannet av de forsvinningene som finner sted - først moren, så faren - er godt beskrevet. Og bokas tittel - "Forsvinningens anatomi" - refererer til hva som skjer med dem som må leve videre etter at noen er blitt borte.

I og med at
Hisham Matar på en måte har spesialisert seg på å skrive om Libya, med undertoner av politiske dramaer uten at dette nødvendigvis har det største fokuset, gleder jeg meg allerede til hans neste bøker! Litt synd riktignok at det meste av den litteratur som finnes om diktaturstater nesten alltid skrives av folk i eksil og ikke av dem som rent faktisk har levd midt oppi dramaet, men det er nå en gang slik det er, tenker jeg. Kanskje er det nødvendig med noe distanse for å skrive godt om såvidt dramatiske hendelser i historien? Alt i alt synes jeg at "Forsvinningens anatomi" er en meget lesverdig bok som fortjener terningkast fire

U
tgitt på engelsk: 2011
Originaltittel: Anatomy of a Disappearance
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Toril Hanssen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 202


Hisham Matar

Til Andøya


Til Andøya

Du min øy i midnatt sol

ligger så langt fra min lenestol,

men et bilde av deg jeg ser

henger på veggen og mot meg ler.



Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.

...

Når jeg er ensom, tankene flyr

mot dine strender og ditt røde fyr.

Øyet det ser over myrene,

lengselen og savnet er styrende.



Å Andøy i regn og vind

rusker så ømt i min hagegrind.

Sjøen bryter mot hvite strender

og vasker landet med vare hender.



Og når jeg er på Røykens topp,

ser jeg det alt som et eventyr slott,

dukke fram fra sitt tåkeslør,

så øyet blir vått og mitt hjerte blør.



Å Andøy i midnatt sol,

stryker kjærlig vår vakre fjord.

Til deg jeg ærbødig stille vil be

at her jeg vil finne mitt hvilested.



Rolf Hanssen.

tirsdag 27. mars 2012

Merethe Lindstrøm: "Dager i stillhetens historie"

Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2012
Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "
I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka
 bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ... 

Ren
t språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på. 

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener
terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt. 

Ut
gitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 215

Merethe Lindstrøm

mandag 26. mars 2012

Snart påske ...


Det er snart påske, og selv om jeg ikke har tenkt å legge inn årene mht. blogging riktig enda, ønsker jeg å benytte sjansen til å ønske alle mine lesere en riktig god påske! 

Rose-Marie 

søndag 25. mars 2012

"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale p
riser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Inns
pilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.



Qiang
Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk
Å være barn og leke foregår i smug
Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Ran
di B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en om
arbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har l
ært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"


Etter hvert har jeg lest en del litteratu
r om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikker
t som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utg
itt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.


Randi B. Noyes

lørdag 24. mars 2012

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 1

Herlig fantacy for godt voksne!


Handlingen i bok nr. 1 av 1Q84 foregår i Tokyo i perioden april - juni i 1984, og den første personen vi møter i denne monster-triologien, er Aomame. Hun sitter i en taxi på vei til et viktig oppdrag, og gjenkjenner Janáčeks "Sinfonietta", som spilles på radioen. 

"Hvor mange mennesker finnes det her på jord som etter noen få innledende toner kan gjenkjenne Janáčeks "Sinfonietta"? Et sted mellom "ekstremt få" og "knapt noen", får en tro. Men Aomame kunne det, uvisst av hvilken grunn." (side 7)

De merkverdige hendelsene slutter imidlertid ikke her. Sjåføren stopper ved en trapp, og ber Aomame fortsette ned denne. Uten at Aomame der og da skjønner sammenhengen, går hun inn i en parallell virkelighet, som etter hvert betegnes som 1Q84. Dette stedet har bl.a. to måner ... Aomame fullfører sitt oppdrag, og vi skjønner at hun er leiemorder av yrke.

Et annet sted befinner Tengo seg. Han er mattelærer på en puggeskole. En dag blir han kontaktet av forlagssjefen Komatsu som ønsker at han skal skrive om en roman som heter "Luftpuppe", og som er skrevet av en pur ung forfatter ved navn Fukaeri. Historien er fantastisk og handler bl.a. om en blind geit og "little people" eller "småfolket". Problemet er bare at den er elendig skrevet. Komatsu ønsker at Tengo skal kontakte Fukaeri og bli enig med henne om at han skal skrive om historien. Sammen skal de forsøke å vinne en debutantpris, som Fukaeri utad skal få æren av å ha skrevet.

Det viser seg etter hvert at Fukaeri har
rømt fra en farlig sekt som hjernevasker medlemmene sine, utsetter barn for overgrep, nekter dem blodoverføring når de blir syke og ellers har skremmende mange likhetstrekk med en annen sekt som er atskillig mer kjent. Tengo selv har heller ikke verdens beste barndom bak seg, og han har aldri klart å nærme seg en annen kvinne i gjensidig kjærlighet. Han har derimot en elskerinne han treffer hver fredag, og det er han så langt i livet godt fornøyd med.

Så spør
s det for det første om Fukaeri går med på at Tengo skal får skrive om "Luftpuppe", og dernest om de har noen mulighet for å vinne debutantprisen. Hvilken risiko tar de i så fall? Og hvilken forbindelse har egentlig Aomame og Tengo med hverandre fra fortiden? 

Jeg ha
r lenge gledet meg til å ta fatt på Murakamis "1Q84". Så kom jeg over lydbøkene på biblioteket, og da var ikke veien lang til oppstart. Dette er fantacy for godt voksne, og for et eventyr Murakami ruller opp! Her skjer de mest fantastiske ting, og man kan saktens lure på hvor han egentlig tar det fra. For å få fullt utbytte av bøkene må man gi seg hen 100 % og blåse fullstendig i at historien mangler en hver logikk og fornuft. Det som imidlertid er en stor greie med denne trilogien, er at historien er meget spennende! Det er et driv som gjør at man hele tiden må videre. Videre, videre ... Dessuten er persongalleriet veldig "murakamisk". Mao. lett gjenkjennelig fra tidligere bøker - uten at det gjorde det minste for mitt vedkommende.

Tittelen "
1Q84" spiller på den japanske måten å skrive 1984 på, og har en klar preferanse til George Orwells "1984". I denne første boka følger vi som tidligere nevnt tre personer - Aomame, Tengo og Fukaeri - alle omtalt i tredjeperson slik at vi kan følge dem tett av en slags allvitende forteller. Hver gang spenningen er helt på bristepunktet, skiftes fokus til en av de andre personene. Og slik holdes leseren i åndeløs spenning gjennom hele boka. I forbindelse med anmeldelse av den tredje boka i triologien uttalte Cathrine Krøger i Dagbladet den 19.03.2012 at "(B)are Murakami kan lage stor litteratur av dette våset". Nå er vel ikke jeg helt enig i at det bare er vås, men ellers er jeg enig med Krøger: Murakami kan skrive om nesten hva som helst, og det blir like fullt stor litteratur av det! Jeg er helfrelst etter bok nr. 1 og gleder meg til fortsettelsen! Her blir det terningkast fem - en sterk sådan! Duc Mai-The leser for øvrig helt nydelig!

Utg
itt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 16 t 5 min. 


Haruki Murakami

Hans Keilson: "Komedie i moll"

Mollstemt forfatterskap som ikke bør gå i glemmeboka!

Hva som egentlig påkalte min oppmerksomhet da jeg oppdaget denne lille boka, er jeg ikke helt sikker på. Jeg hadde jo aldri hørt om forfatteren og heller ikke om boka, før den plutselig sto der - litt ekstra profilert i en Ark-butikk tidligere denne uka. Den noe spesielle tittelen og et tiltalende ytre på boka fikk meg i alle fall til å ønske å lese baksideteksten. Ordene "et glemt mesterverk fra det 20. århundre", "en av de første betydelige europeiske romanene som reflekterte erfaringene fra holocaust" og "en ekte klassiker i det lille formatet", fikk meg til å tenke at dette er en slik bok jeg nødig ønsker  å gå glipp av. Og når The Financial Times at på til har uttalt at "Etter tusenvis av romaner om holocaust kommer endelig en - en av de få - som virkelig utvider vår forståelse", ja, da var jeg ikke sen om å innse at dette var en slik bok jeg rett og slett måtte ha!

Men aller først: hvem er egentlig Hans Keilson? På Wikipedia kan jeg lese at Keilson (f. 1909 d. 2011) var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Aller best kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, en krig hvor han selv var et aktivt medlem av den nederlandske motstandsbevegelsen. Hans arbeid etter krigen har for en stor del bestått i å arbeide med krigstraumatiserte barn - holocaust-overlevende. Dette skrev han et vitenskapelig verk om - altså om traumer og senskader hos barn - som utkom i 1959, og dette anses som en av de viktigste på dette området selv i dag. Boka "Komedie i moll" utkom for første gang i 1947 på tysk med tittelen "Komödie in Moll".

Hans Keilson debuterte opprinnelig som romanforfatter i Tyskland i 1933, men emigrerte til Nederland i 1936 pga. de pågående jødeforfølgelsene i Tyskland, kan jeg lese på bokas smussomslag. Han overlevde krigen ved å leve i skjul. Foreldrene døde i likhet med så altfor mange andre i Auschwitz ...

Det som har revitalisert Hans Keilsons forfatterskap er at han i 2008 mottok Tysklands prestisjefylte Welt litteraturpris. Dette for et forfatterskap som "helt ned til dens dypeste psykologiske og åndelige forgreininger har utforsket den destruktive impulsen i det 20. århundre". Keilsons forsinkede litterære gjennombrudd kom altså da han nærmet seg 100 år, og rett før han døde - i en alder av 102 år - ble "Komedie i moll" nominert til National Book Critics´Circle Award som beste roman utgitt i USA i 2010.

Handlingen i "Komedie i moll" er meget enkel. Det handler om det nygifte ekteparet Wim og Marie som bor i Amsterdam, og som deltar i motstandskampen mot nazistene. En del av motstandskampen innebærer å ta i mot jøder på flukt fra nazistene, og dette er bakgrunnen for at deres og jøden Nicos veier krysses. Ekteparet skjuler ham på et kvistværelse, og der sørger de for at han får det han trenger for å overleve. Risikoen for å bli oppdaget henger hele tiden over dem, og de er helt på det rene med at selv det minste feiltrinn kan få fatale konsekvenser. Og dette på tross av at alle de kjenner og menneskene i den gata de bor i, må betegnes som "snille" mennesker. Men man vet aldri når Gestapo slår til, og ingen vet hvor lenge man kan utholde tortur uten å røpe hemmeligheter som dette. Til slutt skal det imidlertid vise seg at det slett ikke er ytre farer som er mest påtrengende. Nico blir alvorlig syk, og det er noe så banalt som en lungeinfeksjon som har rammet ham. Dermed kommer det hele på spissen - sammen med en maktesløshet som stiller alt vi forbinder med menneskelighet og respekt helt på hodet.

Denne kortromanen er nokså anner
ledes bygget opp enn det i alle fall jeg er vant til. På en måte får vi hele "fasiten" eller utgangen av historien presentert allerede i første kapittel, mens resten av romanen handler om hvordan man kom dit. Nederlenderne var blant de mest ivrige i hele Europa til å hjelpe jøder på flukt, og sånn sett handler denne romanen også om noe mer enn denne lille historien. I Amsterdam ble det å skjule jøder fra nazistenes jakt til og med satt i system. Og takket være dette hjertelaget for et folk som nazistene ønsket å utrydde fra jordens overflate, overlevde bl.a. forfatteren selv. I den konteksten blir "Komedie i moll" ekstra sterkt.

Mens
 jeg har jobbet med denne omtalen, har jeg forsøkt å finne ut om noen profesjonelle bokanmeldere har omtalt boka tidligere - uten å finne noe som helst. Dette overrasket meg! Denne boka fortjener virkelig å få mer oppmerksomhet! Selv har jeg vurdert boka til terningkast fem, og ved denne vurderingen er det både handlingen og det språklige jeg har sett hen til.

Utgitt første gan
g på tysk: 1947
Originaltittel: Komödie in Moll
Utgitt på engelsk: 2011
Engelsk tittel: Comedy in a Minor Key
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt fra tysk: Sverre Dahl
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 116
Boka har jeg kjøpt selv.


Hans Keilson

torsdag 22. mars 2012

Linn Ullmann: "Det dyrebare"

Mesterlig av Linn Ullmann!

Linn Ullmann (f. 1966) har tidligere utgitt bøkene "Før jeg sovner" (1998), "Når jeg er hos deg" (2000), "Nåde" (2002) og "Et velsignet barn" (2005). Selv har jeg kun lest "Nåde", en bok jeg - for å være ærlig - ikke hadde særlig sansen for, og jeg har også prøvd meg på en av de andre bøkene hennes uten at jeg fikk lyst til å fullføre. Med denne bakgrunnen satt det faktisk litt langt inne hos meg å gi meg i kast med hennes nyeste bok "Det dyrebare". Og så ble jeg altså bergtatt fra første side at det var en pine å måtte gå på jobb innimellom lesningen ... Min påstand er at "Det dyrebare" er stor, stor litteratur!

I bokas åpningsscene befinner vi oss på Mailund, Siris barndomshjem. Det er 15. juli 2008, og Siris mor, Jenny, fyller hele 75 år. Dette har Siri bestemt henne for at hun skal feire, selv om det siste Jenny i grunnen ønsker er oppmerksomhet på denne dagen ... Om det er trass eller angst som er årsaken til at Jenny bestemmer seg for å begynne å drikke igjen, tørrlagt alkoholiker som hun har vært de siste tyve årene, skal være usagt. Men saken er den at "takken" Siri får for å ha stått på hodet i dagesvis for å lage tidenes mest fantastiske bursdagskalas for moren, er at moren drikker seg snydens dritings på selve dagen ...

I forbindelse med opptakten til det store selskapet, presenteres vi i tur og orden for familiemedlemmene. Siri driver to restauranter og er travlere enn travlest det meste av tiden. Ektemannen Jon er forfatter, og han holder på med å skrive tredje bind i en triologi. Skjønt skrive og skrive ... Er det noe Jon ikke gjør, så er det å skrive ... Han har nemlig fått skrivesperre, og jo mer han anstrenger seg for å taste ned bokstaver på PC-skjermen, dess mindre får han til. I stedet legger han mye energi ned i å late som han skriver - ikke bare overfor sin kone, men også overfor forlaget som han snart har mottatt sånn ca. 1 million kroner for i forskudd. Han er notorisk utro mot sin kone, som i realiteten forsørger ham, og som ikke kan la være å påpeke dette når det går en kule varmt mellom dem.

Ekteparet har to barn, Alma og Liv. Og de har ansatt Mille til å passe på barna, samt til å få unna litt husarbeid denne sommeren. Mille er en vakker ungpike på 19 år, og det er ikke til å komme forbi at Jon synes hun er ungdommelig frisk og deilig ... Familien har for øvrig hunden Leopold, som begynner å dra på årene.

Så er altså dagen der hvor Jenny skal feires - en dag som skal snu opp-ned på hele familien. For i løpet av selskapet blir Mille sporløst borte. På baksiden av boka er det som videre skjer så ypperlig sammenstilt at jeg finner grunn til å sitere dette:

"Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser. Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse."

Etter som tiden går etter forsvinningen, begynner Milles mor å sende Jon plagsomme tekstmeldinger, og spørsmålet er hva Jon egentlig vet om Milles forsvinning. Og hva med datteren Alma, som endrer adferd radikalt og som setter seg og familien sin i store vanskeligheter? For ikke å snakke om Jenny selv, som var ute og kjørte i fylla den skjebnesvangre natta, og som i en tilstand av tiltagende demens begynner å snakke om det som skjedde i usammenhengende bruddstykker ... To år etter dukker liket av Mille opp, nedgravd i skogen like ved Mailund ...

Det er ikke ofte jeg opplever å bli sugd inn i en bok fra første side, men det gjorde jeg denne gangen. Utviklingen i historien, som til forveksling noen ganger kunne minne om en kriminalroman, tok tak i meg fra første stund, og det var rett og slett vanskelig å legge boka fra seg - selv om jeg selvsagt måtte det.

Det er et bilde av en temmelig dysfun
ksjonell familie som tegnes, og det er mange lag i historien som forfatteren kunne ha gjort enda mer ut av, om det var det hun hadde ønsket. Bl.a. er det en del psykologiske aspekter ved historien som kunne vært flere studier verdt. Som forholdet mellom Siri og Jenny - hvor Siri aldri har fått det hun ønsket fra moren, som hele livet indirekte har bebreidet henne for brorens drukningsdød. Som forholdet mellom Siri og Jon og hans utroskap. Som relasjonen mellom Siri og hennes egne døtre, særlig til tenåringsdatteren Alma, som etter Milles forsvinning flipper totalt ut og gjør de mest utrolige ting. Som Milles mor og hennes hang til å sende bebreidende sms´er til Jon ... Uten noen gang å bli overfladisk sveiper imidlertid Linn Ullmann fra tema til tema, og det på en så humoristisk måte at det hele nesten tippet over til å bli farseaktig. Men så ble det likevel ikke det. 

Aller
 best likte jeg bokas språklige kvaliteter, og dessuten de glitrende personkarakteristikkene. For å sitere en anmelder i Dagbladet 21.11.2011 - "Det finnes knapt én slapp setning i denne romanen, som er en solid, og også vakker tilføyelse til et særpreget forfatterskap." Språklig og litterært er dette en sterk roman som jeg mener fortjener toppkarakter - terningkast seks! Og så spørs det om jeg ikke må gi forfatterens tidligere bøker en ny sjanse.

Utg
itt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 390

Andre blogge
re som har skrevet om boka:
- Janicke med bloggen Jeg leser
- Artemisias verden
- Bok og Hund
- Ingunn med bloggen Kleppanrova
- Reading Randi


Linn Ullmann

søndag 18. mars 2012

Stemningsrapport fra Oslo

Forfattermøte med Marianne Terjesen på Jødisk Museum i Oslo søndag ettermiddag 18. mars 2012

I ettermiddag arrangerte Jødisk Museum i Oslo vårens andre forfattertreff - denne gangen med forfatteren Marianne Terjesen, som i høst debuterte som romanforfatter med boka "For Leas skyld". Jeg hadde på forhånd bestrebet meg på å få lest ferdig denne boka. Min omtale kan leses her.

M
arianne Terjesen ble født i 1953 og bor i dag på Bryne på Jæren. Hun er journalist og er ansatt i NrK Rogaland i Stavanger. Tidligere har hun utgitt to dokumentarer - en om Kitty Kielland, og en om sin reise for å finne frem til røttene sine i Breslau, en by som ikke lenger finnes. Betegnende nok fikk denne boka derfor tittelen "Reisen til byen som ikke finnes". Jeg var så heldig å få kjøpt en av noen ytterst få eksemplarer av denne boka i ettermiddag - en bok som utkom i 1990 og som for lengst er utsolgt fra forlaget.

Terjesens foredrag handlet i grunnen vel så mye om hennes familiehistorie som hun skriver om i "Reisen til byen som ikke finnes", som om "For Leas skyld". Innledningsvis drodlet hun litt rundt tingenes betydning i menneskenes liv. Dette er noe vi som regel betegner som materialisme, og som derfor har en negativ klang. Med mindre man i grunnen har mistet alle menneskene som har betydd noe for en ... Da betyr ting mye, fordi de på et vis forbinder deg til fortiden ... 

"Historien går ikke over. Tiden stopper aldri. Historien former menneskene - som menneskene former historien.

Hvis Tysklands jøder ikke hadde blitt forfulgt. Hvis Hitler ikke hadde bestemt seg for å bli kvitt dem - en gang for alle. Hvis han ikke hadde gitt seg ut på røvertokt, og alle millionene av mennesker hadde fått leve.

For en lykke det ville ha vært.

Men da hadde jeg ikke kunnet skrive denne boka - eller noen annen. Da hadde ikke to unge flyktninger - fra Hitlers Tyskland og det nazi-okkuperte Norge - møtt hverandre i den internasjonale klubben i Manchester. Da hadde de ikke reist sammen til Norge da freden kom, og jeg hadde aldri blitt født. Da hadde ikke min sønn slått øynene opp, tatt sine første skritt ut i livet og gitt seg avgårde på veien fra gutt til mann.

Historien er vår arv. Vi kan prøve å glemme den, vi kan overse den og la være å tenke på den - men den forsvinner ikke for det. Eller vi kan plukke den opp, se på den og kjenne på den, og prøve å forstå den. Da kan vi kanskje bruke den, og la være å gjøre noe dumt.

Derfor måtte jeg reise til en by som ikke finnes. Til en annen by, på samme sted. Jeg ville gå i gatene, puste i luften og høre på lydene. I polske Wroclaw - som en gang var tyske Breslau. Jeg hadde aldri vært i noen av byene. Jeg ville se på den slik den er nå - og kanskje ville jeg finne historien." 

Slik innleder Marianne Terjesen sin dokumentar "Reisen til byen som ikke finnes", en bok hvis omslag er preget av bildet av to dukker som hun arvet av sin mor, og som hun i oppveksten bare sporadisk fikk lov til å se på i korte glimt - inntil hun var stor nok til å håndtere dem uten fare for å ødelegge dem i hardhendt lek ... En bok som ikke bare handler om hennes mors familie, men nesten like mye om folkene som nå bor i det som en gang var Breslau, og deres forhold til byens forhistorie. Terjesen forventet å finne mennesker som ikke brydde seg om en fortid som på en måte ikke tilhørte dem, men der tok hun skammelig feil skulle det vise seg. For var det noe disse menneskene faktisk var svært opptatt av, så var det å bevare minnene om det som en gang hadde vært. Og som gjenoppbygget byen etter gamle tegninger, slik at den skulle gjenoppstå nettopp slik den hadde vært ... 

Under Terjesens foredrag fikk vi høre om hennes families historie. Om hvordan mormoren ble alenemor etter at hennes mann - arkitekten Max - forelsket seg hodestups i en apotekers kone han senere giftet seg med - og flyktet sammen med datteren fra Hamburg til Scottland. Det var vel det eneste landet i Europa som i 1939 sa seg villig til å ta imot jødiske flyktninger. Norge ville ikke ha dem. Takket være kvekerne kunne de altså dra til Scottland, et land som kun stilte et vilkår for å ta i mot dem: de måtte ha et arbeid å gå til når de kom frem til Scottland. Og nettopp her var kvekerne behjelpelige - de skaffet jobber - som en start og en inngangsbillett. Marianne Terjesens mormor og mor kom seg unna i grevens tid ... Rett etter var det nemlig for sent å tenke på noen flukt fra Tyskland dersom man var jøde. Senere traff moren det som skulle bli Mariannes far - en nordmann - noe som førte dem alle til Norge etter krigen.

Marianne Terjesen leste deretter opp fra boka "For Leas skyld". For meg som allerede har lest boka, virket de sekvensene hun hadde valgt seg ut nesten helt overveldende. Uten store ord og nokså stillferdig leste hun opp fra sin bok, som et bitte lite stykke på vei er inspirert av hennes forfedres (eller kanskje rettere: formødres) historie, men som i det alt vesentlige er fiksjon. Men uten den inngående kjennskapen til sin egen slekts historie, kunne hun aldri ha skrevet denne boka. Det er en vond historie som fortelles i "For Leas skyld" - en roman som både handler om de mellommenneskelige aspektene og de storpolitiske aspektene i forbindelse med dannelsen av staten Israel. Viktigheten av å klare å gå videre, samtidig som man må evne å forsone seg med sin fortid uten å drukne seg i den, sammenlignet Terjesen med det å sy. Kommer du deg fremover, blir det en pen bord av det. Står du derimot på stedet hvil, blir det til slutt en stor og uløselig knute ... Det ble anledning til å stille spørsmål, og i den forbindelse kom det frem at forfatteren aldri har vært i Haifa. Vi som hadde lest boka på forhånd, kunne knapt tro våre ører, fordi hun beskriver byen så levende ...

Helt ti
l slutt fikk vi tilhørere anledning til å hilse på forfatteren og få hennes dedikasjon i bøkene våre. Jeg sikret meg dette i begge bøkene jeg nå har av henne, og dette gjør i alle fall for min del bøkene ekstra verdifulle.

Helt til slutt
tar jeg med noen bilder fra museet.

Marianne Terjesen: "For Leas skyld"

Sterk romandebut!

Med sin egen families historie som bakteppe, debuterer NrK-journalisten Marianne Terjesen med romanen "For Leas skyld". Fra før av har hun utgitt et par dokumentarer. 
Marianne Terjesen har understreket at det aller meste i boka er fiksjon, og i et intervju med NrK den 06.11.2011 uttaler hun følgende:

"Utgangspunktet for å skrive denne boken var fortvilelsen over den fastlåste situasjonen mellom israelere og palestinere, og et forsøk på å forstå hvorfor den har blitt så håpløs. Det er dette sammensatte og tvetydige som skjønnlitteraturen er så godt egnet til å utforske."

Handlingen i boka spenner fra 1935 til 1953, og vi følger to parallelle historier som til slutt smelter sammen til en. Peter er utdannet arkitekt og mot sine foreldres vilje reiser han og kameraten og legen Max til Palestina. I Europa begynner situasjonen for jødene å forverre seg, og det som i begynnelsen kunne se ut som sporadiske pøbelstreker, tegner seg gradvis inn i et større bilde, hvor styresmaktene i Tyskland står bak. Et annet sted I Tyskland sendes søstrene Miriam og Lea til noen slektninger i Budapest. Foreldrene skal komme etter hvert, og noe av det siste de ber Miriam om er at hun må pa
sse godt på Lea.

I Budapest venter noen nokså fredelige år til å begynne med, men Miriam får tidlig føle at ungdomstid og skolegang er noe hun kan se langt etter. Tanten og onkelen har allerede skaffet henne jobb, slik at hun kan tjene penger til sin lillesøsters undervisning. Lea er kun ei lita jente, og onkelen og tanten mener det er for risikabelt å la henne gå på en vanlig skole. Hun kunne fort komme til å røpe sin jødiske opprinnelse, og da vil det være ute med dem alle. Men også i Budapest rykker krigen nærmere, og under beleiringen av Budapest er det nesten ikke mat å oppdrive. Folk dør av sult og banale sykdommer som det under andre omstendigheter ville vært enkelt å kurere. Og lille Lea, som riktignok har rukket å bli ca. 14 år, dør fra Miriam. Så klarte hun likevel ikke å holde det hun lovet ...

Etter hvert
klarer Miriam å komme seg til Palestina. Sammen med andre forkomne båtflyktninger ankommer de havnen i Haifa, og en av de første Miriam møter, er Peter ... Uten at det er noen stormende forelskelse eller romantisk ramme rundt utviklingen av deres forhold, søker disse to like fullt mot hverandre. Sammen skal de få oppleve dannelsen av staten Israel, starten på en voldsspiral mellom jøder og arabere som ingen ende skal ta - alt blandet sammen med forsøksvise drømmer om et fredelig og godt liv i et land som skulle være deres eget, etter at nær sagt ingen land i verden egentlig ønsket å ta i mot store grupper av jøder ... Men med utallige sår i sjelen, skal fremtiden bli alt annet enn lett ...

Det
er en meget velskrevet debutroman Marianne Terjesen har skapt i "For Leas skyld". Boka rommer hele 540 sider, men er til gjengjeld svært lettlest. Selv om hendelsene i forbindelse med dannelsen av staten Israel fortrinnsvis er fortalt fra et jødisk perspektiv, opplevde jeg den like fullt som nokså balansert. Og det på tross av at de fleste terrorhandlingene vi får høre om, er utøvd av arabere som var sinte fordi det de oppfattet som sitt land, ble tatt fra dem gjennom en avstemning i FN. En avstemning hvor landene i Midt-Østen i all hovedsak stemte nei, mens resten av verden stort sett stemte ja, om de da ikke avsto fra å stemme. Terjesen forsøker virkelig å nyansere bildet, og får frem at det faktisk ikke var alle jøder som mente at det var riktig at de fikk en egen stat i et område som i 2000 år hadde vært arabisk. Menneskene som kom til den nye staten Israel hadde med seg så mange grufulle opplevelser i bagasjen, og kanskje er dette noe av årsaken til at den forsonende veien ikke har blitt valgt der muligheten tross alt har vært til stede? For aldri mer skulle noen få lov til å knekke deres folk! Som Marianne Terjesen sier i det tidligere omtalte NrK-intervjuet:

"Und
er arbeidet har jeg sett mer og mer hvordan de to ulykkelige folkene til ulike tider har hatt ledere som så å si konsekvent har valgt feil, der det har vært muligheter for tilnærming og forsoning."

Styrken ved boka er, slik jeg ser det, at den aldri tar stilling i konflikten mellom jødene og araberne, men lar det være opp til leseren å tenke selv. Og her som ellers finnes det ikke noen entydig sannhet om hva som var rett og galt ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fem, og gleder meg til forfattertreff på Jødisk Museum i Oslo senere i dag. 


U
tgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm AS
Antall sider: 543

Blogge
ren Bokelskerinnen intervjuet 8. oktober 2011 Marianne Terjesen - les mer her.

Marianne Terjesen