Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 28. februar 2011

♫ Zbigniew Preisner - Road

"A Short Film About Love" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

Om kjærlighetens mange ansikter


Innspilt: 1988
Originaltittel: Krótki film o milosci
Norsk tittel: En liten film om kjærlighet
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Grazyna Szapolowska (Magda), Olaf Lubaszenko (Tomek), Stefania Iwinska (gudmor), Piotr Machalica (Roman)
Spilletid: 83 min.


Unggutten Tomek er forelsket i en noe eldre kvinne som bor i en boligblokk vis a vis den han selv bor i. Hver kveld sitter han på gutterommet og betrakter henne i smug gjennom en kikkert han har stjålet. Ulike menn kommer og går, og det er åpenbart at dette har lite med kjærlighet å gjøre og at kvinnen tar i mot menn mot betaling.

Tomek forsøker på forskjellig vis å komme i kontakt med kvinnen, men han er sjenert og klønete og mangler fullstendig erfaring med hvordan man tilnærmer seg en kvinne. Han ringer henne anonymt, sender henne falske postanvisninger for å få henne til å komme på postkontoret der han jobber, han tar seg ekstrajobb som melkebud for å kunne ringe på døren hennes ...

En dag springer han etter henne og tilstår at han pleier å se på henne hver kveld. Kvinnen, som heter Magda, blir forbannet og skjeller ham ut. På spørsmål om hvorfor han gjør dette, svarer Tomek at han elsker henne. I første omgang fnyser hun av dette, men så fylles hun etter hvert av undring over den dyptfølte kjærligheten Tomek åpenbart har overfor henne. Hun kommer med seksuelle tilnærmelser, bare for å oppleve at gutten blir vettskremt. Så håner hun ham, og han flykter. Dette fører til at han forsøker å ta livet av seg ...

Så langt er dette en av de mer spesielle filmene jeg har sett av Kieslowski. Hele historien balanserer hårfint på grensen mellom det vakre og det bisarre. Kan kjærligheten være vakker mens den befinner seg i en famlende og umoden fase - uten å være i nærheten av å få en så pen innpakning som vi ellers er vant til i kjærlighetsfilmer? Unggutten Tomek er nemlig ikke bare en uerfaren gutt hva gjelder det annet kjønn. Han er nokså uerfaren både på livet og dette med nærhet til andre mennesker generelt. I korte glimt får vi innblikk i bakgrunnen hans som foreldreløs barnehjemsgutt. Han bor hos en eldre kvinne som er mor til en kamerat av ham. Når han spør denne kvinnen om hvorfor mennesker gråter, skjønner vi at dette med å uttrykke følelser ikke er hans sterkeste side. Men gjør det ham nødvendigvis syk som smugtitter på den kvinnen han er forelsket i hver kveld, uten at hun vet det? Midtveis i filmen endres perspektivet. Inntil da har alt vært betraktet gjennom Tomeks øyne, men så er det plutselig Magdas inntrykk som formidles. Vi følger en kvinne som først synes synd på Tomek, men som kanskje får øynene opp for at kjærligheten, som hun for lengst har sluttet å tro på, finnes likevel? Filmen har en temmelig overraskende slutt, og den gjorde en hel del for helhetsopplevelsen min. Jeg gir terningkast fem



Tomek sitter på gutterommet og betrakter Magda
Magda
Konfrontasjon mellom Tomek og Magda

Knut Hamsun: "Sult" (ny lydbokversjon)


Spennende og moderne innlesning!


Innlest: 2009
Utgitt for første gang: 1890

Oppleser: Aksel Hennie
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 37 min.

Det er bare tre år siden sist jeg leste denne boka - eller rettere: hørte den som lydbok. Den gangen tenkte jeg "hvilken fryd det ville være å høre en mer moderne innlesing av boka!" Og knapt hadde jeg tenkt tanken, før jeg fikk nyss i at Aksel Hennie hadde lest den inn på nytt (etter oppdrag fra Lydbokforl
aget). 

Jeg har allerede omtalt den forrige lydboka på denne bloggen, og nøyer meg derfor med å vise til denne. Mens jeg forrige gang fant boka litt kjedelig i perioder, var dette fullstendig eliminert bort i denne utgaven med Aksel Hennie. Med stor innlevelse gikk han opp i rollen som den stolte jeg-personen som går rundt og sulter i Kristiania, og som ikke vil falle så dypt å be noen om hjelp. Enkelte passasjer var så godt innlest at jeg hørte dem om igjen flere gang
er. 

Med en spilletid på 5 t og 37 min. skulle det faktisk være overkommelig for hvem som helst å komme gjennom denne boka! Det anbefales på det va
rmeste!

Terningkast fem!

søndag 27. februar 2011

♫ Zbigniew Preisner - The Last Time

"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av no
en ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener
terningkast fem


Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse
Forbudt kjærlighet
Store omkostninger for mange ...

♫ Zbigniew Preisner - Les Marionettes

"Veronikas to liv" (Regissør: Krzysztof Kieslowski)

En studie i estetikkens kunst


Innspilt: 1991
Originaltittel: La double vie de Véronique
Nasjonalitet: Polen, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Irène Jacob (Weronika og Veronique), Philippe Volter (Alexandre Fabbri), Wladyslaw Kowalski (Weronikas far), Halina Grysglaszewska (Weronikas tante), Jerzy Gudejko (Antek), Aleksander Bardini (orkesterlederen), Guillaume De Tonquédec (Serge)
Spilletid: 94 min.

Denne prisbelønte filmen har jeg sett et utall ganger siden den kom i 1991. Den er så utsøkt vakker, musikken er så skjønn og historien er nærmest overjordisk mystisk. Jeg blir rett og slett aldri ferdig med den.

Weronika bor i Warszawa sammen med sin far. Hun har nylig avsluttet eksamen artium på musikklinjen med klaver som sin spesialitet. Helt siden hun var liten har hun hatt en underlig følelse av ikke å være alene. Når hun forsøker å forklare dette for sin far, skjønner han henne ikke. "Selvfølgelig er du ikke alene!" sier han kjærlig. Men det er ikke bare dette det handler om for Weronika ...

Weronika reiser til Krakow for å besøke sin tante, og lar en nokså slukøret kjæreste - Antek - bli igjen i Warszawa. Under oppholdet ringer hun ham ikke. Under en demonstrasjon mot det kommunistiske regimet får Weronika plutselig øye på en buss full av ungdommer, som kjører av sted. Inne i bussen sitter det en ung kvinne som er prikk lik henne selv. Denne kvinnen knipser bilder av det som skjer utenfor bussen, men enser åpenbart ikke Weronika. Hun blir nærmest paralysert av synet.

Weronikas helse er ikke den beste. Gang på gang blir vi vitne til at det er noe i veien med hjertet hennes. Som om det vil briste dersom hun utsetter seg for alt for store påkjenninger.

Nokså tilfeldig blir det oppdaget at Weronika har en meget spesiell sangstemme, og hun blir tatt opp i et kor som øver til en konsert. Under konserten dør hun ... Hun faller sammen mens hun synger solo.

Scenen skifter til Paris, og her befinner dobbeltgjengeren Veronique seg i kjærestens favntak. Hun rammes av en akutt sorg hun ikke skjønner hvor kommer fra. Senere blir vi vitne til at hun har vært til en kardiologisk undersøkelse og helt plutselig bestemmer seg for å slutte å synge - til hennes sanglærers store forargelse.

I forbindelse med sitt yrke som musikklærer treffer Veronique dukkemakeren og barnebokforfatteren Alexandre Fabbri. Hun forelsker seg nokså hjelpeløst i ham, uten å ane hvordan hun skal komme i kontakt med ham igjen. Så følger en periode hvor hun opplever mystiske ting. En anonym telefonoppringing, en konvolutt med noen skolisser, senere en konvolutt til med en sigareske og til slutt en konvolutt med kassett. Når hun hører på kassetten skjønner Veronique at lydene på den er en gåte, hvor oppgaven består i å finne stedet hvor hun vil få treffe Alexandre ...

Dette blir opptakten til en merkelig romanse, hvor det er betimelig å stille en rekke spørsmål. Hva vet Alexandre om hennes dobbeltgjenger? Hvorfor har han ivret etter å treffe Veronique? Og når det hele kuliminerer i at han planlegger å lage et dukketeaterstykke om de to Veronikaene, så er det virkelig ikke godt å si hva dette egentlig betyr ...

Filmen har en magisk tiltrekningskraft på meg den dag i dag. Jeg blir aldri riktig klok på filmens slutt. Ellers er hele filmen en sann nytelse i estetikkens kunst. Bildene som flimrer over skjermen underveis, musikken og vakre Iréne Jacob - så estetisk nydelig at det representerer stor kunst! Dette er og blir en av mine store favorittfilmer som fortjener terningkast seks! En av filmens store musikalske høydepunkter finner du for øvrig her.


Dette er min klare favoritt blant de filmene jeg har sett av Kieslowski.


Polske Weronika
Franske Veronique
Veronique og Alexandre

the Death of Weronika

lørdag 26. februar 2011

"The Tourist" (Regissør: Florian Henckel von Donnersmarck)

Syltynt og sjarmløst plott i vakre omgivelser


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tourist
Nasjonalitet: Frankrike, Italia og USA
Genre. Thriller
Skuespillere: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Rufus Sewell, Timothy Dalton, Ralf Moeller, Raoul Bova, Alessio Boni
Spilletid: 103 min.

Jeg hadde store forventninger til denne filmen fordi nettopp Johnny Depp og Angelina Jolie spiller hovedrollene. Men jeg ble dessverre veldig, veldig skuffet! I det følgende skal jeg forsøke å forklare hvorfor. Men aller først et lite handlingsresymé ...

I filmen åpningsscene befinner vi oss i Paris. Den nesten overjordisk vakre Elise (Angelina Jolie) setter seg ned på en café og får nokså snart et brev levert av et bud. Hun åpner brevet og der er det angitt hva hun skal gjøre. Før hun forlater caféen, brenner hun brevet.

Under hele denne scenen ser vi at hun er holdt under oppsikt. Det brennende brevet blir i hu og hast forsøkt reddet fra flammenes rov, og selv om det bare er aske igjen, klarer forfølgerne å rekonstruere brevet så pass at de skjønner at Elise skal ta et tog fra stasjonen Gare de Nord mot Venezia.

På toget ser hun seg tilsynelatende ut et tilfeldig "offer", hvor hun setter seg ned. Her kommer Frank (Johnny Depp) inn i bildet. Han er en amerikansk turist på vei mot Venezia. Han smigres over at denne vakre kvinnen setter seg ned hos nettopp ham, og faller der og da fullstendig pladask for Elise.

Vel fremme i Venezia treffer Frank igjen på Elise, som rett og slett bare geleider ham opp til sitt rom på noe som må være et av Venezias flotteste hotell. Utsikten fra hotellrommet er fantastisk! Lenger borte langs kanalen skimter de den berømte Rialtobrua. Frank overnatter på sofaen, og da han våkner neste dag har Elise forlatt hotellet. Og det går ikke lang tid før noen revolvermenn bryter seg inn på rommet og åpenbart vil ham til livs. Dette blir starten på en jakt på liv og død - i første rekke over takene på bygningene langs Canal Grande ... Hvem er Elise? Hva vil mennene som forfølger Frank? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig Frank?

Plottet i filmen er syltynt. Jeg klarte heller aldri å tro på noen kjærlighet mellom Frank og Elise. Det gnistret aldri mellom dem. Angelina Jolie fremstilte Elise nærmest som en mimikkløs Barbiedukke. Joda, vakker som få, men dette alene tilførte ikke filmen noe som helst. Jeg har også sett Johnny Depp i mer glitrende roller enn dette. Det filmen imidlertid skal ha for er at handlingen foregår i de vakreste omgivelser man kan tenke seg! Spesielt scenene som er innspilt i Venezia, er nydelige og stemningsfulle. Venezia er ikke en spesielt stor by, og jeg har selv vært i denne byen flere ganger. Dermed kjente jeg meg godt igjen nær sagt uansett hvor filmparet beveget seg. Men på tross av Venezia, på tross av Paris, på tross av disse skuespillerne - filmen manglet rett og slett sjarme. Og jeg syntes aldri at den ble ordentlig spennende. Slutten sto overhode ikke til troende. Den var for billig, rett og slett! Her blir det terningkast tre.

DVD´en har for øvrig release den 22. juni 2011.



Elise og Frank møtes "tilfeldigvis" på toget fra Paris til Venezia

"Being Julia" (Regissør: István Szabó)

Herlig sjarmbombe av en film!


Innspilt: 2004
Originaltittel: Being Julia
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Canada, Ungarn

Genre: Drama
Skuespillere: Annette Bening (Julia Lambert), Jeremy Irons (Michael Gosselyn), Shaun Evans (Tom Fennel), Bruce Greenwood (Lord Charles), Juliet Stevenson (Evie), Lucy Punch (Avice Crichton), Rosemary Harris (Julias mor), Miriam Margolyes (Dolly de Vries)
Spilletid: 100 min.

Julia Lambert er en skuespiller som har høstet store suksesser ved teateret gjennom mange år, og som er berømt i hele England. Alle vet hvem hun er og har en oppfatning av henne. Utad er Julia lykkelig gift med Michael Gosselyn, som også er agenten hennes. Problemet er imidlertid at Julia nesten spyr av sin egen suksess og slett ikke er lykkelig med mannen sin. Hun er møkk lei av å fremsi de samme replikkene hver eneste kveld, og bebreider mannen sin som kun er opptatt av pengene hun tjener. I det hele tatt er hun drittlei av å være den Julia alle forventer at hun skal være! Hun trenger ferie! Og litt kjærlighet! Ingen av delene er mannen hennes i stand til å gi henne. Teateret som pengemaskin er nemlig for viktig. Og dessuten skal Dolly de Vries, hun som står for kapitalen, ha et avgjørende ord med i l
aget.

Julia er meget bekymret for at hennes skjønnhet er i ferd med å blekne. Hun nærmer seg nå en alder hvor hun ikke lenger kan sies å være ung, og hvor det er grenser for hvilke mirakler sminke og annen skjønnhetspleie kan utrette ...

Så dukker pur unge Tom Fenning opp i livet hennes. Han er så nesegrus i sin beundring for Julia at hun nokså raskt faller pladask for ham. De innleder et intenst og lidenskapelig forhold og treffes i hemmelighet så ofte som anledning byr seg. Og dette gjør hun med fare for både karriere og ekteskap. Men på scenen spiller hun om mulig enda bedre enn noen gang. Det gløder av henne! Sjelden har det kresne, engelske teaterpublikum sett sin heltinne spille sine roller med en slik innlevelse som nå! 


Da det viser seg at Tom slett ikke elsker Julia, men kun har brukt henne for å sikre sin elskede Avice en rolle i et nytt teaterstykke, brister det for Julia. Hun pønsker ut en grusom hevn som bare en forsmådd kvinne er i stand til å finne på ... 

Kun en gang tidligere har jeg sett Annette Bening så strålende som i denne filmen, og det var i Valmont, hvor hun spilte mot Colin Firth. Hun er ganske enkelt fantastisk som teaterdiva! Jeremy Irons rolle ga ikke rom for altfor mange sprell, slik at han i grunnen fremsto som nokså kjedelig. Men det var nok også meningen i denne filmen. Julia Lamberts forfengelighet fremstilles med lun humor, og mange av scenene hadde et komikkens skjær over seg. Handlingen i filmen foregår på 1930-tallet, og jeg er alltid full av beundring for at det er mulig å lage et så gjennomført 30-tallsmiljø med autentiske biler (og for noen biler!), klesdrakter m.m. Skuespillerprestasjonene samt de gode miljøskildringene gjør at jeg ender med å gi denne filmen terningkast fem


Annette Bening og Jeremy Irons som ekteparet Julia Lambert og Michael Gosselyn
Julia Lambert og hennes unge elsker Tom (Shaun Evans)
Teaterdivaen i storform etter å ha detronisert en yngre kvinnelig konkurrent

fredag 25. februar 2011

Amalie Skram: "På St. Jørgen"

Opprørende om psykiatrien på slutten av 1800-tallet


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 130

Romanen "På St. Jørgen" er en fortsettelse av "Professor Hieronimus". Else Kant har vært innlagt på en psykiatrisk klinikk under professor Hieronimus´ bestyrelse i en måneds tid, og professoren har besluttet at Else skal overføres til St. Jørgen. Han har forespeilet henne et opphold der i minst ett år. Else er dypt fortvilet fordi hun vet at hun ikke er sinnsyk. Samtidig er hun lettet over å slippe unna den oppblåste, selvhøytidelige, hatske og straffende professoren som hun har vært så lite klok å våge å sette seg opp mot. Før overføringen har hun fått høre at overlegen på St. Jørgen er en vennlig sjel, og hun har derfor et stort håp om at denne overlegen skal skjønne at det er en feiltakelse at hun er sendt dit.

Grunnet professor Hieronimus´ løgner overfor Elses mann, Knut, er det meningen at hun skal ha opphold på en avdeling med de virkelig gale, der man er ti personer som deler et rom. Å få sove under slike omstendigheter, ville ha vært en umulighet for Else, hvis eneste lidelse er at hun ikke greier å sove og derfor er helt utslitt og trenger maksimalt med hvile. Den gode overlegen ved St. Jørgen får seg imidlertid ikke til å sende Else til denne avdelingen. I stedet får hun enerom - med mulighet til å stenge døren bak seg når hun går til sengs om kvelden.

Else er ikke forberedt på at overlegen ved St. Jørgen ikke våger å sette seg opp mot professor Hieronimus´ dom om at hun er sterkt sinnslidende. Og det på tross av at Else gang på gang utfordrer ham og spør om han mener at hun er gal, og han nærmest motvillig må svare at nei, det kan han ikke se egentlig ... samtidig som han gjør det klart for henne at det ikke er gjort i en håndvending å avgjøre dette og at han derfor trenger å ha henne der til observasjon.

Else er meget sint på sin mann, som ikke har besøkt henne og som faktisk har ønsket at hun skulle bo på et timannsrom. Etter et besøk av en venninne skjønner hun at også dette er professor Hieronimus´ verk ... Han har manipulert ektefellene og satt dem opp mot hverandre, slik at de gjensidig skulle tro at den annen ikke ville vite av han/henne.

Mens jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn mens jeg leste "Professor Hieronimus", øynet jeg mye mer håp i denne boka. Like fullt er det opprørende å lese om hva pasientene som havnet innenfor psykiatrien ble utsatt for. Og dette var for øvrig før psykiatriske pasienter ble dopet ned under innleggelser, og det var betimelig å stille spørsmål ved hva som gjorde pasientene mest gal - den tilgrunnliggende sinnsidelse eller overdreven medikamentbruk? Dette med medikamentbruk er ikke et tema som kommer på spissen i Amalie Skrams bøker. På St. Jørgen er heldigvis personalet mer opptatt av pasientenes velbefinnende enn hva tilfellet var på professor Hieronimus´ klinikk. Her får Else tilgang på sitt håndarbeide, brev er ikke åpnet før hun får dem og det er interesse for å fremskaffe bøker hun har lyst til å lese. Else er fra seg av takknemlighet for ting som egentlig burde ha vært en selvfølge også der hun var f
ørst.

Ikke bare er denne boka - som den foregående - godt skrevet, men historien er så gripende fortalt at jeg som leser ble helt satt ut. Selv om jeg er ferdig med begge bøkene, er jeg ikke ferdig med historien. Det tror jeg faktisk aldri at jeg kommer til å bli. "På St. Jørgen" fortjener
terningkast seks


Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

torsdag 24. februar 2011

Amalie Skram: "Professor Hieronimus"

Det hieronimuske helvete


Utgitt første gang: 1895
Denne utgaven er utgitt: 2004
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 166

Malerinnen Else Kant er gift med Knut Kant, og sammen har de sønnen Tage. I lengre tid har Else ikke kunnet sove, og hun står i sitt atelier og forsøker å male når søvnen likevel ikke vil komme. Hun driver både seg selv og sin mann fra forstanden med sin søvnløshet. Da Knut til slutt kommer med forslaget om at konen kanskje burde innlegges slik at hun kan få hvile, er hun slett ikke uvillig. For hun innser også selv at dersom hun ikke snart får sove, kommer hun virkelig til å bli gal.

Else er likevel ikke forberedt på det som møter henne på den psykiatriske klinikken som er under professor Hieronimus´ bestyrelse. Hvordan kan hun hvile når hun ikke får enerom og er omgitt av gale mennesker som skriker både dag og natt? Det er ikke en gang lov til å lukke døren etter seg om kvelden. Nei, alle dørene skal stå åpne slik at de ansatte har oversikt over hvor de syke befinner seg. Og ved det minste tilløp til egen vilje hos pasientene, kaster personalet seg over aktuelle pasient og utøver det de til enhver tid måtte mene er en passende maktanvendelse.

Else får slett ikke sove. Pasienter med delirium skriker uavbrutt gjennom nettene, selvmordskandidater blir innlagt og hyler ut sin fortvilelse ... Og denne professor Hieronimus har knapt tid til å snakke med henne. Skjønner han ikke at hun slett ikke er gal, men bare er sliten og trenger hvile? Jo mer hun insisterer på at hun ikke er gal, og at hele innleggelsen er en eneste stor misforståelse, jo mer insisterer professoren på at hun er gal. Men hvordan kan han vite dette når han knapt har tid til å snakke med henne? For sent skjønner Else at det å sette seg opp mot professor Hieronimus kan få fatale konsekvenser ... Og hun oppdager at han lyver så det renner av ham. Hun får bl.a. ikke treffe sin mann, og professoren hevder at hennes mann heller ikke ønsker å se henne. Men saken er at hennes mann kommer til hospitalet daglig, men frarådes på det sterkeste å treffe sin kone - angivelig fordi hun er "splitter pine gal".

Det var så til de grader opprørende å lese denne boka! Jeg var ikke bare sint - jeg var rasende! - mens jeg leste om den maktmisbruken professor Hieronimus utøvde - denne legen som i følge personalet på stedet ikke tålte kritikk og som, hvis han fikk i mot noen, brukte sin makt for alt den var verdt. Den gangen var legene for guder å regne og ingen så dem i kortene. Jeg siterer fra side 159:

" - Man må jo tro på legene, ikke sant, fru Kant? Dannede mennesker er oppdratt til det.

- Og så utsetter man sine nærmeste for å gå til grunne av bare dannelse! ropte Else forbitret."

"Professor Hieronimus" er første bind av i alt to om Else Kants befatning med psykiatrien på slutten av 1800-tallet. I bok nr. 2 - "På St. Jørgen" - fortsetter historien om Else, som da er kommet ut av professor Hieronimus´ klamme grep og skal innlegges på den psykiatriske klinikken "St. Jørgen". Professor Hieronimus har i avslutningen av første bok overbevist Knut Kant om at det ikke er noen forskjell på avdelingen for almuen og avdelingen for overklassen, og fru Kant kan dermed se i møte et opphold sammen med almuen, i en avdeling med lite eller ingen ekstra ressurser i forbindelse med behandlingen av de syke.

Bøkene i serien om Else Kant er selvbiografiske. Amalie Skram opplevde selv å bli innlagt på Gaustad etter et nervesammenbrudd i 1877. Det er grunn til å anta at det hun skrev om i disse bøkene er temmelig autentisk med hvordan hun selv opplevde møtet med psykiatrien. Heldigvis har verden gått videre, men helt opp til nyere tid har psykiatrien vært gjenstand for kritikk. I dag er dette området gjennomregulert juridisk, slik at disse svakeste i helsevesenet også skal ha et visst rettsvern.

Terningkast fem.


Andre omtaler av boka:
- ebokhyllami - 17. september 2013 
- elikken - 10. januar 2015

Emile Pandolfi: ♫ Once Upon A December (Piano Vers.)

♫ Pas de Deux - fra filmen Maos siste danser

"Maos siste danser" (Regissør: Bruce Beresford)

Sterkt drama om en kinesisk ballettdanser som hopper av i USA


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mao´s Last Dancer
Nasjonalitet: Australia, USA og Kina
Språk: Engelsk, mandarin
Genre: Drama
Skuespillere: Chi Cao (Li Cunxin), Kyle MacLachlan (Charles Foster), Bruce Greenwood (Ben Stevenson), Amanda Schull (Elizabeth Mackey), Joan Chen (Niang), 
Spilletid: 113 min.
Filmen er basert på Li Cunxins selvbiografi

Som elleveåring blir Li Cunxin, sønn av fattige bønder på landsbygda i Kina, plukket ut av talentjegere utsendt av Madame Mao. De søker etter dansetalenter blant barn som kan tjene Maos revolusjon. Dette er selvsagt en ære, men for lille Li innebærer det at han ikke får vokse opp sammen med sin familie. I mange år blir han presset fra skanse til skanse med beinhard trening for å bli en av Kinas beste dansere. Selv om han blir hundset av treneren sin underveis, og knapt har tro på seg selv, lykkes han etter hvert meget godt som danser. Under kulturrevolusjonen er det imidlertid kun tillatt med politiske fremføringer, og dette legger en betydelig begrensning på danserne og deres kunstneriske utvikling. Det skal lite til for å b
li ansett som kontrarevolusjonær, og alle er redde for å si sin egentlige mening.

I 1976 døde Mao, og i årene etter hadde dette en gunstig effekt i form av økende åpenhet mot Vesten. Som ledd i en kulturutveksling mellom USA og Kina mot slutten av 1970-årene, ble Li Cunxin plukket ut til å få reise til USA på en sommerskole. Under oppholdet holder folkene ved den kinesiske ambassaden øye med ham, slik at han ikke skal bli for vestlig influert.

Li er svært forundret over forholdene i USA. Da koreografen som han bor hos under oppholdet, forsøker å kle ham opp, strider dette i mot alt Li og det kommunistiske Kina står for. Et slikt sløseri kan han ikke være med på. Å bruke ti ganger mer penger på en ettermiddag enn det faren hans tjener i løpet av ett år, går bare ikke an! Og han blir svært nervøs når han møter amerikanere som åpent kritiserer den sittende presidenten. Overalt hvor Li opptrer, høster han store ovasjoner. Han har helt unike egenskaper som ballettdanser, og der andre dansere hopper, der flyr Li ...

Ved en tilfeldighet blir Li kjent med Elizabeth Mackey, og de forelsker seg i hverandre. Da Lis oppholdstillatelse ikke blir forlenget, bestemmer Li seg for å hoppe av. Han og Elizabeth gifter seg i hu og hast. Dette at han hopper av skal vise seg å få betydelige og alvorlige konsekvenser for flere enn han først hadde overskuet ...

Denne filmen, som er basert på en sann historie, er sterk kost! Ikke bare fortelles en historie om en liten gutt som ble fjernet fra foreldrene sine for å tjene høyere statlige interesser, men dette er også en historie om total mangel på frihet og fravær av egne valg. At historien er sann, gjør den enda mer kraftfull. For øvrig er dette en film på et høyt kunstnerisk nivå. Filmingen, musikken og dansen var utsøkt og fantastisk vakker! Dette gjør at jeg er sikker på at denne filmen kommer til å bli sett igjen og igjen og igjen! Noen filmer har denne effekten på meg, og dette er definitivt en av dem. Det var for øvrig morsomt å være vitne til Li Cunxins kunstneriske vekst gjennom filmen, fra han slet for å få til det meste som liten gutt, til han gradvis vokste seg frem til å bli en stilsikker danser. Tre ulike skuespillere dekker hele Lis oppvekst, men det er helt klart at skuespilleren Chi Cao hadde den mest utfordrende delen av rollen som Li, idet han da var å anse som en fullbefaren danser. Det var også fascinerende å være vitne til hvordan Li Cunxins ansikt åpnet seg opp etter hvert som hans nyvunne frihet krøp inn i ryggmargen på ham og ble en del av hans personlighet ... Slutten av filmen fremkalte tårene.

Denne filmen fortjener terningkast seks!



Li er plukket ut av talentspeidere fra Beijing
Beinhard trening i år etter år
Ben Stevenson er på jakt etter talenter i Kina
Li gjør suksess i USA

onsdag 23. februar 2011

"The Social Network" (Regissør: David Fincher)

The perfect image of the American dream


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Social Network
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Mark Zuckerberg), Andrew Garfield (Eduardo Saverin), Justin Timberlake (Sean Parker), Armie Hammer (Cameron og Tyler Winklevoss), Max Minghella (Divya Narendra), Rooney Mara, Brenda Song, Rashida Jones,  Joseph Mazzello, Malese Jow, Eli Jane
Spilletid: 115 min.

Så var den endelig her på DVD - filmen som handler om hvordan Facebook ble til! Om gründeren Mark Zuckerberg som sies å være historiens yngste milliardær, og som har endret sånn ca. 500 millioner menneskers liv gjennom Facebook. Verden over deler Facebook-medlemmer små og store detaljer fra sitt dagligliv med venner, kolleger og bekjente - om alt fra at svigermor kommer på besøk til at sivilstatusen er endret ... Nettstedet er sterkt avhengighetsskapende, og medlemmene bruker jevnt over ikke rent lite av sin tid på Facebook. Man må jo henge med, må vite! Facebook utgjør rett og slett en revolusjon innenfor kommunikasjon.

Det hele startet nærmest på gutterommet. Dama til datanerden Mark Zuckerberg slo opp i det herrens år 2003, og dette fikk Mark til ikke bare å legge ut på bloggen sin hvilken bitch eksdama hans var, men også til å hacke seg inn på Harvard-universitetets nettsider, hvor studentene var presentert med et bilde hver. I løpet av en eneste natt oppnådde han at hele nettstedet kollapset etter sånn ca. 22 000 treff i løpet av et par timer. Og årsaken var at han hadde lagt opp til at studentene kunne stemme frem den dama de mente var hottest på hele universitetet.

Med trussel om utvisning i ryggen, ble Mark kontaktet av brødrene Camron og Tyler Winklevoss for å utvikle suksessen til noe enda større. Men mens de trodde at Mark samarbeidet med dem om deres felles prosjekt, kjørte Mark sitt eget sololøp, og dette ble starten på det vi i dag kjenner som suksessen om Facebook. I kjølevannet fulgte imidertid trusler om rettssaker, men etter noen sviende forlik, beholdt Mark Zuckerberg kontrollen over konseptet. Til tross for at han aldri egentlig var interessert i penger, er han som tidligere nevnt i dag en meget rik mann.

Filmen er både velspilt og alt det der. Og jeg vet at de yngre elsker denne filmen! Jeg må imidlertid medgi at jeg kjedet meg underveis. Historien bergtok meg aldri og jeg fant den rett og slett nokså uinteressant, samtidig som det selvsagt er fascinerende at en ung gutt har skapt Facebook-suksessen. Jeg var for øvrig aldri i tvil om at jeg ønsket å se denne filmen som så mange har en del meninger om. Filmen representerer den amerikanske drømmen, og det er det. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, og lar dette derfor stå åpent.  Og så får den kritiske leser trekke av for at jeg antakelig ikke er i målgruppen for filmen, selv om jeg er en ihuga Facebook-bruker ... ;-) Kanskje var det følelsen av å sitte og se på en high school- eller collegefilm beregnet for tenåringer (ok - litt mer avansert enn som så), som først og fremst dominerte inntrykket jeg ble sittende igjen med ... Og kanskje også at iveren etter å fremstille Mark Zuckerberg som den nerden han faktisk var, tok fra filmen den sjarmen som Hollywood ellers er så flinke til å utstyre sine helter med? 



Jesse Eisenberg som Mark Zuckerberg
Armie Hammer som Cameron Winklevoss
Høy partyfaktor etter hvert som Facebook ble en suksess ...

"The American" (Regissør: Anton Corbijn)

Spenning i fantastiske italienske omgivelser

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA

Genre: Thriller
Skuespillere:
George Clooney (Jack/Edward), Violante Placido (Clara), Bruce Altman, Thekla Reuten, Irina Björklund
Spilletid: 105 min.


Leiemorderen Jack (George Clooney) anses som en mester i sitt fag, og hyres inn til de vanskeligste oppdragene i bransjen. Etter at det går vel hardt for seg under et oppdrag i Sverige, ønsker han egentlig bare å trekke seg tilbake og leve et normalt liv. Som leiemorder skal han helst ikke bli kjent med noen, heller ikke kvinner, og dette finner han vanskeligere og vanskeligere etter som årene har gått.

Jack reiser til Italia, men i stedet for å velge den landsbyen oppdragsgiveren hans har valgt for ham, velger han en annen pittoresk fjellandsby -
Castel del Monte for å være helt presis. Derfra har han kontakt med sin oppdragsgiver, som har skjønt at Jack ønsker å trekke seg tilbake. Dette respekteres tilsynelatende, men først må han gjennomføre et siste oppdrag: å produsere et spesielt våpen. Dette går Jack med på. I mellomtiden holder han en meget lav profil i landsbyen. Skjønt lav og lav profil ... Lokalbefolkningen er meget nysgjerrig på hvem denne fremmede mannen er, og det er nær sagt umulig å være så anonym som ønskelig. Fader Benedetto inviterer ham på middager, og det går ikke lang tid før Jack, eller Edward som han har valgt å kalle seg, skjønner at presten har forstått at han ikke er den han gir seg ut for å være.

Jack er ensom, og hyrer inn en prostituert for å ha litt hygge. Clara er en skjønnhet av de helt store, og Jack fascineres veldig av henne. Så pass at han ikke er fremmed for tanken om å utvikle dette til noe mer. Men så spørs det om han slipper unna oppdragsgiveren sin, som ikke kan avfinne seg med at h
an ønsker å slutte likevel ...

Hver gang jeg
ser filmer med George Clooney, slutter objektiviteten min å virke. ;-) I denne filmen er han flott som få, og motspilleren hans, prostituerte Clara (i Violante Placidos skikkelse) er  gudsbenådet vakker. Begge lever på siden av samfunnet, og det er vel i dette de finner hverandre. Plottet i denne filmen er nokså enkelt, men heldigvis har filmen så mye mer enn kun spenning å by på. Skuespillerne er virkelig gode og Italias pittoreske fjellandsskap utgjør en fantastisk kulisse. Den italienske stemningen ... jeg elsker det! Alle detaljene som var med for å skape denne spesielle italienske stemningen, stemte på en prikk! Musikken, gatene, serveringen av espresso, nysgjerrigheten ... Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Jo, det må bli terningkast fem for denne filmen. Om ikke plottet blir sittende i kroppen i lang tid, så kommer alt det andre rundt til å gjøre det. 


George Clooney og Violante Placido som Jack/Edward og Clara


tirsdag 22. februar 2011

"Deception" (Regissør: Marcel Langenegger)

Psykopatisk thriller

Innspilt: 2008

Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Ewan McGregor (Jonathan McQuarry), Hugh Jackman (Wyatt Bose), Michelle Williams (S)
Spilletid: 105 min.

Jonathan McQuarry er revisor og hyres inn av ulike selskaper som trenger revisjon av sine regnskaper og transaksjoner. En dag han jobber overtid, kommer han i snakk med en ansatt - den karismatiske Wyatt Bose. Selv om Jonathan er en nokså sjenert og forknytt mann, befinner han seg allerede samme kveld i en situasjon hvor han røyker pott med Wyatt og betror seg om ting han aldri egentlig har fortalt til noen. Som hvor mange kvinner han har hatt osv.

Dette blir innledningen til et spennende vennskap, og snart spiller de to mennene tennis sammen, går på nattklubb og møtes i lunchen. Wyatt må i hu og hast reise på et oppdrag til London, og i farten forbyttes mobiltelefonene deres. Jonathan oppdager dette litt for sent, og forsøker å få fatt i Wyatt uten hell.

Samme kveld blir Jonathan oppringt av en kvinne som spør "are you free tonight?" Lokket av spenningen dette medfører, svarer han ja. Dette skal vise seg å bli starten på et mer spennende liv enn han kunne drømme om. Kveld etter kveld møter han nye kvinner - alle medlemmer av den dekadente sexklubben The List. Underveis får han tak i Wyatt, som ber ham ta for seg!

En kveld møter Jonathan en kvinne han har sett tidligere, og som han ble svært fascinert av. Han stormforelsker seg i henne, men en kveld forsvinner hun på mystisk vis. Deretter vikles Jonathan inn i et nett det ikke ser ut til at han skal klare å komme seg ut av på egen hånd. Ingen er den de gir seg ut for å være, og han befinner seg plutselig i et spill hvor drap inngår og mange millioner dollar står på spill ...

Ewan McGregor har spilt i en rekke store filmer i de senere årene, og også i "Deception" spiller han fantastisk godt! Det gjør også Hugh Jackman i rollen som Wyatt Bose. Noe eklere og mer psykopatisk enn ham skal man virkelig lete lenge etter! Når det er sagt så opplevde jeg plottet i denne filmen som helt middelmådig, men produsentene skal ha for skuespillerprestasjonene! Dessuten er den spennende! Og slutten er nokså fiffig! Det blir en firer på terningen denne gangen.





Virginia Woolf: "Mrs Dalloway"

En klassiker vel verdt å få med seg


Utgitt første gang i England: 1925
Utgitt første gang i Norge: 1980
Denne utgaven er utgitt: 1994
Originaltittel: "Mrs Dalloway"
Oversatt: Kari Risvik
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 176
Etterord av Britt Andersen

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!


Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og 
uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "
overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hund
re år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før. 


Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang!
Terningkast fem

mandag 21. februar 2011

"Kommandør Treholt & Ninjatroppen" (Regissør: Thomas Cappelen Malling)

Et stort tja ...


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Norge
Genre: Action
Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen
Spilletid: 77 min.

Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedd
e ...

Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto b
ak som krigshisser nr. 1.
 
Da Arne Trehol
til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han 
altså ikke. Hevdes det i denne filmen ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen konte
kst.

Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. 
Terningkast tre





søndag 20. februar 2011

Lesestund har gull i munn ... i grunn ...


Å slite for å få ro til å lese når Pus helst vil ligge oppå boka, 
og bikkja gjør alt han kan for å stjele min oppmerksomhet, 
er ikke en uvanlig situasjon hjemme hos meg.  
Men mest av alt er det kos ... ;-)

Bound To You - Christina Aguilera (Burlesque OST)

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem 
i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. 
Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen
lenge! Terningkast fem


Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...