Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 30. januar 2011

"Øst for Eden" (Regissør: Harvey Hart)

Filmklassiker 


Innspilt: 1981
Originaltittel: East of Eden
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, miniserie
Skuespillere: Jane Seymour (Cathy), Bruce Boxleitner (Charles Trask), Timothy Bottoms (Adam Trask), Soon-Tek Oh (Lee), Hart Bochner (Aron Trask), Sam Bottoms (Cal Trask)
Spilletid: 6 t, 7 min.
Basert på John Steinbecks roman "East of Eden"

Cyrus Trask har to sønner; Adam fra første ekteskap og Charles fra andre ekteskap. Adams mor tok sitt eget liv rett etter at han ble født. Ekteskapet med Charles´ mor er ikke lykkelig, for den gamle patriarken bestemmer det meste. Adam og Charles vokser opp som to rivaliserende brødre. Charles er svært sjalu 
og Adam er litt for ettergivende overfor ham. Faren ser en svekling i Adam, og verver ham derfor som soldat for å få ham lutret, slik at han kan bli en skikkelig mann. 

Mens Adam er i krigen og sloss med indianerne, går Charles hjemme på gården og jobber seg halvt fordervet for å få gårdsdriften til å gå rundt. Mens han tidligere hatet broren sin, begynner han nå å savne Adam. Så dør den gamle etter en kortere periode som enkemann, og da Adam omsider vender hjem, viser det seg at de har arvet en formue.

Charles møter sin bror med fornyet respekt, og de samarbeider svært godt om gårdsdriften. En dag dukker en forkommen kvinne opp utenfor døren deres. De aner absolutt ingenting om Kate, og fra første stund er de uenige i om de skal hjelpe henne eller vise henne bort. Adams hjerte blør imidlertid for denne vakre, hjelpeløse kvinnen, og det ender med at de tar seg av henne. Hvilken fortid hun har flyktet fra, har de ingen anelse om. Etter hvert skal det vise seg at denne kvinnen skal komme til å forgifte livene deres. For bak hennes vakre ytre, befinner det seg en svært ond kvinne!

Adam gifter seg med Kate, og lar broren kjøpe ham ut av gården. Deretter reiser de vestover for å finne et egnet sted å slå seg ned. I mellomtiden er Kate blitt gravid. Hun er desperat og vil absolutt ikke ha barnet. Etter et mislykket forsøk på abort, føder hun intet mindre enn to gutter - Caleb og Aron. Deretter forlater hun mann og barn under meget dramatiske omstendigheter.

Guttene vokser opp, uvitende om at deres mor er en luksusprostituert i nabobyen. Moren har ved hjelp av kløkt, sluhet og ikke rent lite ondskap klart å få kloa i et bordell, som hun eier. Selv om guttenes far har gjort alt han kan for å skjule at deres mor ikke er død, men lever som hore i nabobyen, er det litt for mange andre som kjenner til hemmeligheten og som vet ... Slik kommer moren nok en gang til å få ødeleggende effekt på livene deres ...

Filmen er basert på Nobelprisvinneren John Steinbecks udødelige roman "East of Eden". Jane Seymour spiller her kanskje sin livs beste rolle noensinne som Caleb og Arons ondskapsfulle og følelseskalde mor. Hun får til kunststykket å smile samtidig som hele ansiktet lyser av ondskap. Rollen innbyr sånn sett til karakterskuespilleri på høyt plan! Og hun er ganske enkelt fantastisk i rollen! En annen skuespiller som også var glitrende, Soon-Tek Oh, er mannen som spilte familien Trasks kinesiske tjener Lee. Han fulgte familien i tykt og tynt, lojal til det siste, og ofte var det hans visdom og klokskap som reddet Adam fra å begå den ene dumheten etter den andre i en slags misforstått stolthet hinsides all fornuft.  
En del av rollene, også den Jane Seymour spiller, fremstår for øvrig som nokså karikerte. I en del tilfeller trakk dette helhetsinntrykket mer ned enn opp. 

Jeg har vurdert en god stund på om filmen fortjener terningkast fire eller fem, men har endt på en sterk firer. Filmen ble noe langtekkelig, og jeg opplevde også at kulissene i filmen fremsto som noe kunstige og "papp-aktige". Dette i tillegg til at jeg synes det karikerte preget på enkelte av rollene ikke helt passet, gjør at filmen ikke når opp til terningkast 
fem.

For øvrig må jeg nevne at den delen av historien som handler om Caleb og Aron som voksne gutter er filmatisert tidligere med James Dean i rollen som Caleb. 




Knut Hamsun: "Segelfoss by"


Gamle klasseskiller erstattes av nye


Utkom første gang: 1915
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t 42 min.

"Segelfoss by" er en fortsettelse av "Børn av tiden", som utkom i 1913. Det er den fiktive bygda Segelfoss i Nord-Norge på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet som er utgangspunktet for begivenhetene i begge bøker. Allerede i "Børn av tiden" sto gamle vedtatte normer for fall, og det var ikke lenger slik at man måtte være av fin byrd for å komme noen vei her i livet. Samfunnet var i rivende utvikling, fra det gamle føydalsamfunnet til et moderne samfunn hvor det var pengene og ikke primært familiebakgrunnen som rådde.

I den første boka seilte oppkomlingen og industrireisningsmannen Thobias Holmengraa forbi det gamle Holmsen-dynastiet som bygdas mektigste mann. I "Segelfoss by" tar Hamsun det hele enda lenger ut. Nå er det nemlig Theodor på Bua som klatrer på den sosiale rangstigen, og befester sin stilling blant dem man kan regne med. Samtidig oppstår det en middelklasse bestående av bl.a. bygdas lege og advokat.

Etter hvert endrer bygda Segelfoss status til å bli en by, og det er på mange måter fremveksten av denne byen som er det sentrale temaet i boka. Det er kapitalismen som rår. Mens makten tidligere var konsentrert rundt Segelfoss gods og på få hender, er den nå spredt på flere hender i det som vokser frem som en by. Det skjer noe med menneskene som plutselig kommer til makt, og dette gjør Hamsun narr av. Samtidig opplevde jeg også at de etablerte gamle familiedynastiene får gjennomgå, og jeg synes derfor det er litt urettferdig at Hamsun kritiseres for å være fiendtlig i forhold til at arbeiderklassen fikk mer makt. Og finnes det for øvrig noe mer narraktig enn hovmod og manglende ydmykhet, uansett bakgrunn? Mange ganger ble jeg sittende og humre godt over de bitende, sarkastiske beskrivelsene av mennesker som tok seg selv alt for høytidelig. Det er dette jeg opplever at Hamsun gjør narr av.

Boka, som ble fantastisk opplest av Nils Johnson, fortjener terningskast fem.

Vinterstemning

Vinteren kan være både til glede og besvær, men en ting er i alle fall sikkert: hvit snø i kombinasjon med sol eller for den saks skyld frost, er svært, svært vakkert! Her er et knippe vinterbilder jeg har tatt de siste par årene.









lørdag 29. januar 2011

J.S. BACH - oratorio de Noël - Tölzer Knabenchor - Collegium Aureum

Chaim Potok: "Asher Levs gave"

Om mangfoldet i den jødiske verdenen


Utgitt i USA og i Norge: 1990
Originaltittel: The Gift of Asher Lev
Oversatt:Anne Elligers
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 258

Dette er en frittstående fortsettelse av Potoks roman "Mitt navn er Asher Lev", som kom ut i 1972. I denne romanen fulgte vi Asher Lev fra han som helt ung gutt valgte å følge sitt kunstnerkall, stikk i strid med hans jødisk-ortodokse families planer. Etter et kunstnerisk gjennombrudd med bildene "Korsfestelsene", et helt uhørt tema i et jødisk 
hjem, brøt han med sitt jødiske fellesskap i Brooklyn og reiste til Frankrike.

I "Asher Levs gave" møter vi en mann som i mellomtiden har blitt over 40 år. Han er gift med Devorah og de har sønnen Avrumel og datteren Rochelet. Asher Lev har blitt en betydningsfull og verdenskjent kunstner, og kona skriver barnebøker. Vi får vite at Devorah er blant dem som overlevde andre verdenskrig og tyskernes okkupasjon av Frankrike fordi hun levde i skjul i en nærmest hermetisk tett leilighet i Paris i to år av sin barndom. Hun har fremdeles mareritt rundt dette og klarer ikke å sove uten å ha lyset på. Foreldrene og alle slektningene hennes døde i Hitlers konsentrasjonsleire.

Asher og Devorah har sitt hjem i Nice, og Asher har nettopp hatt en utstilling som de mest tungtveiende kritikerne har slaktet. De mener at Asher gjentar seg selv i kunsten sin og at det ikke er noe fornyelse å spore. Samtlige bilder blir imidlertid solgt. Mens Asher grubler over kritikernes signaler om hans stagnasjon, kommer det en telefon fra Brooklyn. Hans kjære onkel Yitzchok er død, tilbakekalt til Den sanne verden av Hærskarenes Gud. Onkelen var den eneste som støttet Asher Lev og hans kunstnerkall.

Asher har ikke vært på besøk hos foreldrene etter den famøse utstillingen av korsfestelsene for 20 år siden. Sjokket som avtegnet seg i foreldrenes ansikter etter at de gjenkjente seg selv i disse bildene, har ikke forsvunnet ... Like fullt har han ikke noe annet valg enn å innfinne seg i Brooklyn i forbindelse med begravelsen. Hele Levs familie er knyttet til den jødisk-ortodokse "sekten" Ladoverne, og følger i likhet med tusner av jøder over hele verden, den store Rabbien i ett og alt.

Mens Asher sliter med å forholde seg til sin familie, opplever han - nærmest til sin store skrekk - at hans kone lar seg oppsluke av dette miljøet. Endelig har h
un fått tilbake en familie! Planen var at de skulle bli i Brooklyn i en uke, men Rabbien har andre planer. Gradvis overtales de til å bli der et par uker til, så litt til og så litt til. Oppholdet blir til måneder. Da Rabbien er en mann på over 90 år, trenger han en etterfølger. Det ligger i sakens natur at dette kommer til å bli Ashers far. Men Ashers far er også gammel, og de trenger å vite at det er noen etter ham også for å unngå splid i sekten. Og i og med at Asher er uaktuell, kastes blikket på lille Avrumel ... Så blir spørsmålet om prisen kan bli vel høy å betale, eller om Asher endelig har fått en mulighet til å rette opp all den urett Landoverne mener at han i sin tid stelte i stand ... Hva gjør dette med ekteskapet mellom ham og Devorah? Og hva med alle de hatske utspillene han opplever under besøkene i synagogen? Som ikke blir bedre da det viser seg at onkelen har oppnevnt Asher som forvalter av en stor kunstsamling som han har opparbeidet seg gjennom et langt liv ...

Nok en gang har jeg sittet med en perle av en bok levert av Chaim Potok, mellom hendene! Hvorfor har denne mannen aldri fått Nobels litteraturpris? Og hvorfor er det så få av hans bøker som er oversatt til norsk? Det skjønner jeg rett og slett ikke! De bøkene som tross alt er oversatt til norsk, burde i alle fall som et minimum bli gjort tilgjengelig for flere. Det var nemlig nokså vanskelig å få tak i spesielt "Asher Levs gave" og "Davitas harpe" i og med at bøkene for lengst er utsolgt fra forlaget.

Det spennende med Chaim Potoks bøker er at han
på en helt unik måte beskriver spenningsfeltet mellom de jødisk-ortodokse miljøene og de sekulære jødiske miljøene, og også innad i de samme miljøene. På den måten får han frem hvor mangfoldig det jødiske miljøet er, slik at man unngår å falle i generaliseringsfellen. Hans bøker kom også ut i en periode hvor det fant sted en rivende utvikling innad i disse miljøene, slik at selv de mest ortodokse miljøene skulle bli i stand til å tilpasse seg det moderne samfunn. Som i boka "The Chosen" som jeg kun har sett på film, hvor den eldste sønnen til en Rabbi faktisk ender med å få lov til å studere på et universitet istedet for å følge i farens fotspor. For noen år siden ville dette ha vært helt uhørt i et jødisk-ortodoks hjem.

Mon tro om det opprinnelig var Potoks tanke at det skulle komme en oppfølger til "Asher Levs gave"? Jeg skulle gjerne visst hvordan det gikk til slutt! Jeg har opplevd både "Mitt navn er Asher Lev" og "Ashers Levs gave" som page-turnere av de helt store! Chaim Potok var selv rabbi, og jeg vil tro at mye av det han beskriver i bøkene sine langt på vei er selvopplevd. På et eller annet tidspunkt i livet sitt valgte han jo tross alt å bli forfatter. Potok døde i 2002, så noen oppfølger kommer dessverre aldri.

Denne boka fortjener terningkast seks

fredag 28. januar 2011

"Utryddelsen" (Regi: Roselyn Bosch)

Sterkt om jødeutryddelse i Frankrike


Innspilt: 2010
Originaltittel: La Rafle
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, krigsfilm
Skuespillere:  Jean Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh, Raphaëlle Agogué, Hugo Leverdez
Spilletid: 115 min.

Frankrike er okkupert av nazistene, og franske politimenn fikk i juli 1942 ordre om å arrestere alle Paris´ jøder og sperre dem inne på sykkelstadionen Vélodrome d´Hiver før deportasjon videre til ulike konsentrasjonsleire. På den tiden befant det seg nesten 25 000 jøder i Paris, og rundt halvparten var statsløse jøder som hadde flyktet fra nazi-Tyskland.

Franske myndigheter var noe ambivalent til det hele, men de som hadde makt til å påvirke prosessen var fra seg av iver etter å bli kvitt jødene. Særlig de statsløse ... Og for å gjøre deportasjonen av de øvrige mer smakelige, vurderte de å ta fra dem deres franske statsborgerskap. Nazistene hadde f.eks. ikke forlangt at de minste barna skulle følge foreldrene, mens franske myndigheter syntes det var for brysomt å ta seg av en haug med foreldreløse, jødiske barn. "Det ville sprenge sosialtjenesten", ble det sagt. Så ... de tok like godt barna med.

I dagene før arrestasjonene var det massive lekkasjer om hva som skulle skje. Rundt 10 000 jøder lyktes å stikke av før arrestasjonene, og det var derfor mulig "bare" å få fatt i 13 000 individer. De fleste hadde faktisk ikke fantasti til å skjønne alvoret. 

Vi følger 11-åringen Joseph Weismann, og det er hans historie fra virkeligheten som filmen er basert på. Helt vanlige mennesker som levde helt vanlige liv ble innhentet og arrestert. I første rekke ble de internert på sykkelstadioen under etter hvert helt umenneskelige forhold. De sanitære forholdene var så dårlig at mengder med mennesker døde i løpet av kort tid, og vann som det faktisk ikke var mangel på, ble likevel rasjonert ut som den mest kostelig skatt. En håndfull lege- og sykepleierpersonell tok seg av de mest akutte tilfellene. Den jødiske legen Sheinbaum (Jean Reno) og den franske sykepleieren Annette Monod (Melanie Laurent), gjør det de kan for å redde liv. Ingen av dem har den minste anelse om hvilken skjebne som venter jødene østpå (dvs. i Auschwitz i Polen, hvor de blir brakt). 


Under et midlertidig opphold i en leir på den franske landsbygda, i påvente av at togsett gjøres klar for å frakte jødene østover, klarer Joseph Weismann og en annen gutt å flykte. Deretter splittes familier - mennene fra sine kvinner, dem igjen fra sine barn ... Verdisaker strippes av dem, plyndres, før de sendes til den sikre død ...

Denne filmen er uhyggelig sterk! Ikke bare forteller den om en skamplett i Frankrikes historie, men det hele er så rystende, så sjokkerende og så følelsesladet at jeg aldri blir ferdig med denne delen av historien. I denne filmen fokuseres det i enda større grad enn hva jeg ellers har opplevd, på barnas situasjon. Det er klart at det gjør inntrykk! Og jeg synes også at filmen står seg enda bedre fordi den nettopp er franskprodusert. Det er nesten ikke med kjente skuespillere i denne filmen, og det er et pluss synes jeg! Jean Reno som den jødiske legen Sheinbaum var for øvrig fantastisk! Filmen fortjener
terningkast seks!

Helt til slutt må jeg nevne boka "
Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, som handler om nettopp denne deportasjonen av jøder fra Paris i juli 1942. Kun 24 av de totalt 13 000 jødene overlevde, og ingen av barna som ble brakt til Auschwitz kom levende fra det - av "den enkle grunn" at de ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomst. De kunne jo uansett ikke gjøre nytte for seg i arbeidsleiren ... 


En liten glad gutt som ikke skjønner så mye av det som foregår
Joseph Weismann i midten - hans historie som fortelles
Foreldre som er helt fra seg fordi barna deres må bli
igjen mens de fraktes til Auschwitz

Air Suite Nr. 3 (Johann Sebastian Bach)

tirsdag 25. januar 2011

Camilo José Cela: "Bikuben"

Om skjebner og vanskjebner i 1940-årenes Madrid


Utgitt i Spania: 1951
Utgitt i Norge: 1980
Originaltittel: La colmena
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 239
Priser: Nobels litteraturpris i 1989

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært men
ingen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka. 

mandag 24. januar 2011

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til a
bsolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!



MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 
en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

søndag 23. januar 2011

"Henry of Navarre" (Regissør: Jo Baier)

Kamp om kongemakten i Frankrike på slutten av 1500-tallet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Krig
SKuespillere: Julien Boisselier, Hannelore Hoger, Armelle Deutsch, Chloe Stefani, Ulrich Noethen, Roger Casamajor, Gabriela Maria Schmeide, Wotan Wilke Mohring, Frank Kessler, Devid Striesow, Kristo Ferkic, Fritz Marquardt
Spilletid: 148 min.

Henrik av Navarra er konge over en liten del av Frankrike, hvor hugenottene (dvs. protestanter) holder til. Resten av Frankrike er katolikker og står under Paven i Roma. Det er ikke rom for religionfrihet og alle som er annerledes tenkende i forhold til den katolske kirke, anses som kjettere.

I perioden 1560 - 1563 fungerte Katharina de Medici som regent for sønnen Henrik II. Hun hadde ett ønske: fred i Frankrike! I et forsøk på å få til en våpenhvile mellom katolikkene og hugenottene, tilbød hun sin datter, prinsesse Margot, som ektefelle for Henrik av Navarra. Som den fornuftige mannen Henrik var, gikk han med på dette, og giftemålet fant sted i 1572.

På selveste bryllupsnatten blir imidlertid titusener av hugenotter regelrett slaktet ned i Paris´ gater. Litt for sent går det opp for Henrik at det hele har vært en felle ...

For historiens skyld bør nevnes at Henrik av Nevarra faktisk ble Frankrikes konge i 1589 og regjerte som kong Henrik IV frem til sin død i 1610. I løpet av denne perioden innførte han religionsfrihet i Frankrike. Dessuten var han opptatt av å bedre de fattiges kår. I denne filmen følger vi ham på hans blodige vei til kongemakten.

Denne filminnspillingen opplevde jeg som svært spesiell og ikke rent lite bisarr. Det tok derfor litt tid å vende seg til konseptet, fordi jeg rett og slett ikke skjønte om det var en komedie eller et seriøst drama jeg satt overfor. Enkelte scener er dratt ut i det helt outrerte, mens andre scener er så seriøse som jeg i grunnen hadde forventet. Men da jeg først kom forbi dette, var filmen både interessant og til tider også svært festlig. Folk av kongelig byrd latterliggjøres og levnes liten ære ... kanskje med unntak av Henrik av Nevarra selv. Jeg tenkte at dette kan tenkes å ha sammenheng med at Frankrike ikke har noe kongehus i dag og at man derfor har et mye mer uærbødig forhold til kongelige enn hva f.eks. England har.

Noe som for øvrig forundret meg da jeg googlet på denne filmen, er at det ikke finnes spor etter den verken på www.filmweb.no eller www.dvdhuset.no. Har filmen i det hele tatt gått på norske kinoer? Jeg vet ikke, fordi det nesten ikke var mulig å finne noen informasjon om filmen på tross av at DVD´en har hatt release en stund og er produsert i 2010.

Jeg gir filmen en
svak fem´er på terningen. Det er mulig at jeg er litt urettferdig, fordi filmen er storslagen, tidvis svært morsom og med gode skuespillerprestasjoner. Det som trekker ned er i grunnen det bisarre, som ikke gikk helt hjem hos meg.

Her kan interesserte lese mer om Kong Henrik IV:





Naguib Mahfouz: "Gebelawis barn"

Mytisk om det gamle Kairo


Utgitt i Egypt: 1959
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Awlád Al-Háratiná
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: Pax forlag A/S
Antall sider: 447
Priser: Nobels litteraturpris i 1988

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!


For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 


Her kan man lese mer om
filmen


Familier ble splittet.
Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres
De uhyggelige massegravene

lørdag 22. januar 2011

"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og vel
dig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå be
serk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen
terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 


Sarah Michelle Gellar som Veronika


"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... 
Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!



En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!
Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

fredag 21. januar 2011

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.



Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

torsdag 20. januar 2011

"The Chosen" (Regissør: Jeremy Paul Kagan)

Vakkert om vennskap


Innspilt: 1981
Norsk tittel: Den utvalgte
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Robby Benson (Danny), Barry Miller (Reuven), Maximilian Schell (Dannys far), Rod Steiger (ortodoks Hasidic Rabbi),  Barry Menson, Hildy Brooks, Kaethe Fine
Spilletid: 107 min.
Basert på Chaim Potoks roman "The Chosen"

Vi befinner oss i Brooklyn i begynnelsen av 1940-årene. To unge gutter blir ved en tilfeldighet venner. Selv om de begge er jødiske, kunne de ikke ha vært mer forskjellige. For mens Danny vokser opp i et strengt ortodoks jødisk hjem, er ikke Reuven spesielt religiøs i det hele tatt.

Dannys far er rabbi og han har bestemt fremtiden både for sin sønn og datter. Datteren har vært lovet bort til sønnen av en annen rabbi siden hun var liten jente, og Danny skal følge i hans fotspor og bli rabbi, slik alle de eldste sønnene i deres familie har vært i en uavbrutt rekke gjennom et utall generasjoner. Det er bare slik det er, og Danny ville ikke drømme om å opponere mot faren, selv om det inni ham vokser frem en drøm om å bli psykolog. Men det største opprøret han noen sinne har gjort mot sin far, er å bruke tid til å lese skjønnlitterære bøker på biblioteket - uten farens vitende og vilje ... Han må praktisk talt stå til regnskap for sin far mht. hva han bruker tiden sin til. Mens Reuven forvalter sitt liv og sin frihet med den største selvfølge ...

Gjennom vennskapet med Reuven får Danny verden utenfor inn i livet sitt. Han har aldri vært på kino eller oppsøkt andre verdslige ting, men dette blir han nå introdusert for. Vennskapet med Reuven påvirker også foreldrene hans, og plutselig er de åpne for at Danny kan få lov til å gå på college. Danny, som er vant til en såkalt taus oppdragelse, er himmelfallen over hvilken effekt vennskapet med Reuven har på faren. For med ham kan faren snakke ... bare ikke med Danny ...

Men det går en grense for Dannys fars toleranse. Da andre verdenskrig er over og presset øker mht. opprettelse av en selvstendig jødisk stat, oppstår det en dyp splittelse mellom dem som er for og dem som er mot. De ortodokse er i mot fordi opprettelse av en stat strider mot tanken om at det er Messias som skal føre dem tilbake til deres hjemland. Og da det viser seg at Reuvens far virkelig står på barrikadene for å få opprettet en jødisk stat, nedlegger Dannys far forbud mot at de to kan møtes.

Denne filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Den er basert på en roman med samme navn av Chaim Potok, forfatteren bak bøker som "Mitt navn er Asher Lev", "Davitas harpe" m.m. Chaim Potok skriver ofte om spenningsfeltet mellom den jødisk-ortodokse verden og den verdslige verden, og denne problemstillingen belyser han så brilliant at man nødvendigvis må bli engasjert og følelsesmessig berørt. Vennskapet mellom Danny og Reuven er skildret så flott! Og selv Dannys far, intolerant som få, skildres med den dypeste respekt. Miljøskildringene og innsikten vi får i hvordan det er å leve som ortodoks jøde, opplever jeg som svært unik. Slutten på filmen er svært overraskende, og viser til fulle at guds veier er uransakelige, for å bruke et religiøst uttrykk. Jeg er bare glad for at jeg ble tipset om denne filmen, og fikk min yndlings-DVD-butikk Playcom til å få tak i den for meg! Den er nemlig kun tilgjengelig som sone 1-innspilling for tiden. Dette burde noen gjøre noe med! 
Terningkast seks fortjener denne filmen, som jeg vet at jeg kommer til å se flere ganger!



Reuven, Danny og Dannys far



onsdag 19. januar 2011

"A Man For All Seasons" (Regissør: Fred Zinnemann)

Et kraftfullt drama fra Tudor-tiden om Sir Thomas More


Innspilt: 1966
Norsk tittel: En mann fremfor alt
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Paul Scofield (Sir Thomas More), Wendy Hiller (Alice More), Leo McKern (Thomas Cromwell), Robert Shaw (Kong Henrik VIII), Orson Welles (Kardinal Wolsey), Susannah York (Margaret More), Nigel Davenport (Hertugen av Norfolk), John Hurt (Richard Rich), Corin Redgrave William Roper), Colin Blakely (Matthew), Cyril Luckham (Erkebiskop Cranmer),Vanessa Redgrave (Anne Boleyn), Jack Gwillim
Spilletid: 116 min.

Sir Thomas More ble født i 1478 og døde i 1535. Han var advokat, forfatter og statsmann mens Henrik VIII var monark i England. Etter at kardinal Wolsey ble henrettet, ble Sir Thomas More nokså motvillig utnevnt til rikskansler i 1529. Utnevnelsen var temmelig omstridt fordi More var svært pave-vennlig i en tid hvor kong Henrik VIII vendte seg mot Paven - i første omgang angivelig for å reformere en gjennomkorrupt kirke, men mest av alt for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og få anullert ekteskapet med dronning Catherine av Aragon.

Etter nokså kort tid ble det klart for Sir Thomas More at han ikke kunne fortsette som rikskansler fordi han ville bli tvunget til å gå imot sin egen samvittighet. Han trakk seg derfor fra det ærefulle vervet i 1532, og hans intensjon var å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og leve avsondret fra kongens hoff. Slik skulle det imidlertid ikke gå ...

Som en direkte følge av kongens uttalte ønske om å bli kvitt dronning Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn, oppsto det brudd mellom pavekirken i Roma og England. Dette bruddet, som bl.a. innebar at Paven lyste kong Henrik VIII i bånd, førte til at England for all fremtid skulle stå utenfor den katolske kirken. Kongen innførte parallelt med dette en ny lov som gjorde ham til eneveldig hersker og overordnet kirken. Alle ble pålagt å sverge ved ed at de skulle underkaste seg kongen som kirkens overordnede.

Sir Thomas More nektet å avlegge ed. Han forholdt seg taus i håp om at dette skulle redde hans liv. Men i stedet for at hans taushet skulle bli tolket slik dette tradisjonelt hadde blitt gjort - dvs. at "den som tier samtykker" - skjedde det stikk motsatte. Han ble dermed dømt til halshugging grunnet foræderi. Etter hans død ble han regnet som martyr av den katolske kirken, og i dag anses han som skytshelgen for advokater, politikere og statsledere.

Selv om denne filmen ble innspilt i 1966 - for godt over 40 år siden - er den av forbausende god kvalitet rent bildeteknisk. Glamour og "Hollywood"-staffasje er dessuten fullstendig fraværende. Her er det lagt vekt på dialoger samt den virkelige historien bak tilfellet Sir Thomas More - verken mer eller mindre. Det gjør filmen ekstraordinært interessant rent historisk. Det er like fullt ikke til å komme forbi at jeg ble sittende og sammenligne denne filmen med Tudor-seriens fremstilling, og det er faktisk ikke mange avvik i handlingen mellom disse to innspillingene når det kommer til stykket. Men mens Tudor-serien er befolket av nesten utelukkende vakre mennesker, er denne innspillingen totalt annerledes. Den godeste Wolsey er en fetladen og slesk fyr, og Cromwell, rikskansleren som etterfulgte Sir Thomas More og som fikk i oppdrag å etterforske og tiltale ham, er tilsvarende. På et vis ble det hele mer troverdig! Hele innspillingen oser av kraft og styrke! Alt i alt en god og interessant film som jeg ikke nøler med å gi
terningkast fem.



Orson Welles som Kardinal Wolsey

Paul Scofield og Leo McKern som hhv. Sir Thomas More og Thomas Cromwell

Robert Shaw som Kong Henrik VIII

tirsdag 18. januar 2011

"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.