Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 27. september 2011

"Live from Baghdad" (Regissør: Mick Jackson)

Historisk drama fra Bagdad 1990


Innspilt: 2002
Originaltittel: Live From Baghdad
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Keaton (Robert Wiener), Helena Bonham Carter (Ingrid Formanek), Lili Taylor, Bruce McGill (Peter Arnett), Robert Wisdom (Bernhard Shaw), Joshua Leonard, Paul Guilfoyle, John Carroll Lynch (John Holliman), Michael Cudlitz, Hamish Linklater, Jason Antoon, Kurt Fuller, David Suchet
Spilletid: 109 min.

I 1990 angrep Irak Kuwait gjennom et overraskelsesangrep som landet var fullstendig uforberedt på. Mangfoldige tanks rullet inn over hovedstaden, og både styresmaktene og de sivile ble på mange måter tatt på senga. Angrepet var derfor over i løpet av kort tid, og deretter erklærte Irak at Kuwait var en del av deres territorium. Som kjent skulle denne okkupasjonen vare i rundt syv måneder, inntil Kuwait ble frigjort i løpet av fire dager i den såkalte Gulfkrigen. "Live from Baghdad" handler om tiden etter Iraks okkupasjon av Kuwait og frem til Gulfkrigen st
artet.

Radarparet Robert Wiener og Ingrid Formanek ble av CNN sendt til Bagdad for å dekke det som skjedde der. Etter hvert kom det flere medhjelpere til. Under svært vanskelige forhold forsøkte journalistene og staben rundt dem å lage brukbare TV-nyheter. Overalt støtte de på restriksjoner. Ikke bare måtte de være innstilt på at dollar til bruk for helt nødvendige bestikkelser måtte sitte løst, men hotellrommene deres var overvåket og de hadde egentlig ikke lov til å sende noe som helst uten at dette var forhåndsgodkjent av irakiske myndigheter.

Wiener ønsket - i likhet med sine konkurrenter - å skape litt mer spektakulære nyheter enn alle andre. Og han hadde ett mål: han ønsket å intervjue Saddam Hussein. Intet mindre! Kontaktpersonen hans lovet å gjøre sitt beste for å få dette til, men i mellomtiden dukket det opp et fristende forslag: CNN-teamet ble som eneste TV-selskap tilbudt å få reise til Kuwait for å intervjue sykehuspersonale. Wiener takket ja, og så reiste de av gårde. Han ønsket bl.a. å få verifisert hvorvidt historien om at irakiske soldater skulle ha revet spebarn ut av respiratorene under invasjonen var sann eller ikke. (Dette var en historie som ble fabrikert for å gi amerikanerne en "unnskyldning" for å angripe Irak - den var altså ikke sann i det hele tatt, men dette kom frem først mange år senere.) Midt under intervjuet med en lege fikk teamet kontrabeskjed, idet de ble beordret til å reise tilbake til Bagdad umiddelbart. Litt for sent skjønte de at de hadde blitt brukt av irakiske myndigheter. I stedet for at de skulle skape historie, ble de selv en del av historien ... Senere fikk CNN imidlertid anledning til å intervjue Saddam Hussein, som uttrykte de berømte ordene om at han skulle vurdere å trekke seg ut av Kuwait den dagen USA trekker seg ut av Hawaii ...

Trusselen om krig med USA tiltok i styrke, og journalistteamet tok opp til vurdering om de skulle reise hjem av hensyn til sin egen sikkerhet eller bli og skape historisk TV. Før de kom så langt, braket det imidlertid løs i Bagdad ...

Denne filmen er basert på en sann historie. Samtidig som historien om CNN-teamet i Bagdad fortelles, er dette også en film om journalisters arbeidsvilkår i urolige områder i verden. Særlig fra den del av verden hvor det generelt er lite informasjon som kommer ut, og hvor verden er sulteforet på nyheter om nær sagt hva det skulle være. Dette er også en historie om journalisters higen etter å være først, best, mest midt oppi det som skjer, risikoen de utsetter seg for og den enorme tilfredsstillelsen når de faktisk har klart å sikre seg et nyhetsscoop helt alene. Samtidig som jeg underveis gremmet meg en god del over amerikanernes oppførsel i Bagdad, må jeg berømme filmskaperne for å ha fått også dette frem i filmen. For eksempel av Wiener som går rundt med caps uansett hvilke øvrighetspersoner han får møte, og som ikke på noen måte viser evne til å tilpasse seg i et svært så fremmedartet land sammenlignet med USA ... Ærbødighet er ikke den egenskapen han har mes
t av.

Jeg opplevde filmen som interessant og tankevekkende. Ekstra morsomt var det at det i filmen er flettet inn autentiske nyhetsklipp av president Bush (den eldre), Saddam Hussein, kvinnen som løy om angrepet på spebarna i kuvøsene i Kuwait - nyhetsklipp jeg husker fra nyhetsbildet den gangen dette skjedde. Det formelig gnistret mellom Michael Keaton (som spilte Wiener) og Helena Bonham Carter (Formanek), og deres rolletolkninger bar mye av filmen. Her blir det terningkast fem!



CNN-teamet med Ingrid Formanek i spissen
Michael Keaton som Robert Wiener

søndag 25. september 2011

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i 
livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. 
Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 


Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!



Jan Vincents Johannessen

lørdag 24. september 2011

David Maine: "Noa"


Om Bibelen og syndefloden


Utgitt: 2004
Originaltittel: The preservationist (The Flood)
Forlag - papirutgave: Dinamo forlag
Forlag - lydbokutgave: Lydbokforlaget
Oversatt: Inger Gjelsvik
Oppleser: Jan Grønli
Spilletid: 7 t 6 min.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopple
velse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2
004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan. 



David Maine

fredag 23. september 2011

Moby - Sunspot

"Treet" (Regissør: Julie Bertuccelli)

Noe tamt om et mystisk tre


Innspilt: 2010
Originaltittel: "The Tree"
Nasjonalitet: Australia/Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Charlotte Gainsbourg (Dawn), Marton Csokas (Dawns kjæreste), Morgana Davies (Simone)
Spilletid:96 min.

Brått og brutalt blir firebarnsmoren Dawn enke etter at mannen hennes dør av hjerteinfarkt. Hun går nesten til grunne i sorgen, og barna må klare seg som best de kan inntil hun er i stand til å ta seg sammen og stable en ny tilværelse på beina. Huset, som befinner seg under et digert tre på en nokså ufruktbar slette i Australia, skriker etter vedlikehold, og er det noe Dawn mangler så er det både praktisk sans og penger. Hun trenger å få seg en jobb, slik at hun kan få hjulene til å gå rundt igjen. Og hun trenger en mann.

Tilfeldigvis snubler Dawn innom en rørleggerbutikk, hvor innehaveren trenger en ekstrahjelp. Hun får jobb og etter hvert blir også hun og innehaveren kjærester. Dette liker Dawns 8 årige datter Simone svært dårlig. Hun føler at moren svikter faren, som hun hevder å ha kontakt med bare hun klatrer høyt nok opp i treet. Simone gjør alt som står i hennes makt for å ødelegge morens gryende kjærlighetsforhold. Det digre treet innebærer en sikkerhetsrisiko for huset de bor i, og morens kjæreste mener at treet bør beskjæres kraftig for at ikke et uvær skal føre til at treet knuser huset. Men Simone klatrer opp i treet og forhindrer at noen får skjære i treet hvor hun mener at hennes far holder til. Moren må velge: datteren eller kjæresten ... I mellomtiden kommer et skikkelig uvær - en tyfon - nærmere og nærmere ...

Til tross for at jeg har hørt så mye bra om denne filmen, ble jeg skuffet. Det som nok skulle være så magisk ved denne filmen, tippet over i det banale for mitt vedkommende. Charlotte Gainsbourg spilte Dawn som en sørgende og nærmest apatisk kvinne meget godt, men det glistret aldri mellom henne og Marton Csokas. Kanskje var dette nettopp meningen? Dvs. at hun for tidlig innledet et forhold til ham, før hun hadde bearbeidet sorgen etter sin avdøde ektemann og egentlig hadde noe særlig å gi ... ? Imidlertid førte den åpenbare mangelen på et minimum av kjemi mellom dem til at jeg ikke trodde på forholdet deres. Datteren Simone ble glitrende spilt av Morgana Davis, og det ville ikke forundre meg om vi kommer til å se mer til henne i fremtiden. Det er for øvrig mye vakker natur, fin musikk og stemningsfulle scener i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.



Charlotte Gainsbourg i rollen som Dawn
Dawn
Dawn og kjæresten
Morgana Davies som åtteåringen Simone

Eowyn Ivey: "Snøbarnet"

Barnløshet i Alaska


Utgitt: 2011
Originaltittel: The Snow Child
Oversatt: Heidi Grinde
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 375

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddel
bart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Flere andre bokbloggere har omtalt denne boka:

- Bokelskerinnen
- Beate blogger om bøker
- Julies bokbabbel
- Leserommet
- Bokstavelig talt



Eowyn Ivey

onsdag 21. september 2011

"Pinnsvinets hemmeligheter" (Regissør: Mona Achache)

Velspilt drama fra en parisisk bygård


Innspilt: 2009
Originaltittel: Le Herisson
Engelsk tittel: The Elegance of the Hedgehog
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Josiane Balasko, Garance Le Guillermic, Togo Igawa, Anne Brochet, Ariane Ascaride, Wladimir Yordanoff
Spilletid: 95 min.
Basert på Muriel Barberys roman "
Pinnsvinets eleganse"

Reneé har i hele sitt voksne liv vært portnerske i en parisisk bygård som rommer fem gedigne luksusleiligheter. Hun har på mange måter funnet sin plass her i livet; som en grå eminense av en ubetydelighet som ingen av beboerne legger merke til. Hun går i grunnen i ett med inventaret. Fordi ingen synes å bry seg om hvem hun er, legger hun stor vekt på å opptre med diskresjon. Det kunne neppe streifet noen av beboerne at hun har et eget bibliote
k i sin egen stue, eller at hun kan sine russiske forfattere på fingrene.

11 år gamle Paloma er datter av en av familiene i bygården. Men tross rikdom og ytre vellykkethet, er hun dypt deprimert og har ikke lyst til å overleve sin egen 12 årsdag. I lang tid har hun derfor samlet på tabletter fra sin mors antidepressiva-pilleglass, uten at moren har merket noe som helst, mens hun planlegger sitt eget smertefrie selvmord. Moren er i det hele tatt ikke særlig til stede - verken i sitt eget eller datterens liv - og hun er mer opptatt av å snakke med sine grønne planter enn menneskene hun har rundt seg. Familien anser Paloma som svært spesiell og eksentrisk, mens realiteten vel egentlig er at det er de andre familiemedlemmene det er noe galt med og ikke Paloma ... Utstyrt med et videokamera forsøker Paloma å samle inntrykkene rundt seg gjennom kameralinsen - til stor irritasjon for familiens øvrige medlemmer. Paloma skjønner også intuitivt at det bor mer i Reneé enn hva hun viser frem.

En dag flytter den elegante japaneren Kakuro Ozu inn i bygården - etter at en annen av beboerne har avgått ved døden. En tilfeldighet fører til at Kakuro oppdager Reneés interesse for russisk litteratur - i særdeleshet for "Anna Karenina" av Leo Tolstoj. Reneé røper seg nemlig ved å sitere den berømte åpningsreplikken i boka - "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte." Og da han på toppen av det hele får innblikk i at Reneés katt heter Leo, skjønner han i grunnen "alt" - han har å gjøre med en meget kultivert kvinne! Selv har han to katter som "tilfeldigvis" heter Kitty og Levin - det samme som to av hovedpersonene i Tolstojs "Anna Karenina".

Reneé blir nærmest fra seg av fortvilelse da hun plutselig får en middagsinvitasjon fra Kakuro. Hva skal hun gjøre? Hun er fullstendig ute av trening mht. å date menn. Dessuten har hun ingenting å ha på seg. Og hva vil han egentlig med henne? Hun som er så stygg og tykk? Kakuro får imidlertid frem noe i henne som hun for lengst hadde glemt at hun var i besittelse av. Blant annet eleganse og kvinnelighet. Og deprimerte Paloma begynner også å blomstre etter at Kakuro har flyttet inn i bygården. Endelig et voksent menneske som faktisk
ser henne ... Ekstraordinært begavet som hun faktisk er!

"Pinnsvinets eleganse" av Muriel Barbery er etter min oppfatning en nydelig bok! Mange har problemer med å akseptere Palomas rollefigur, idet de finner det vanskelig å tro på at en 11 åring kan være så oppvakt og fremmelig som hun er. Selv valgte jeg å forholde meg til rollefiguren, slik forfatteren har skapt henne. Hun er ingen A4 11-åring, men ekstraordinære unntak finnes jo - ikke bare i litteraturen og på film!

Det er en stund side
n jeg leste boka som filmen er basert på, men ikke lenger enn at jeg godt husker handlingen og ser at filmen ikke er helt tro mot boka. Bl.a. kommer Kakuro tidligere inn i handlingen enn jeg husker fra boka, og han får sånn sett en mer sentral rolle i filmen enn hva han hadde i boka. Uten at det gjorde noe, bare så det er sagt. Det befriende med europeisk film er at når hovedrolleinnehaveren skal være grå og dratt, så er vedkommende grå og dratt. Jeg falt pladask for skuespillerne som er valgt ut til å spille rollene i denne filmen! De stemte veldig med mine egne bilder av personene. I Frankrike er det virkelig skarpe klasseskiller mellom fattige og rike, og handlingen må derfor forstås ut fra en slik setting. At Reneé som portnerske skulle takke ja til en middagsinvitasjon fra en av bygårdens rike beboere, er i hennes verden aldeles uhørt. Men så takker hun heldigvis ja likevel, og plutselig åpenbarer livets muligheter seg også for h
enne. Det er aldri for sent å takke ja til kjærligheten og livet! Men så er det tragisk nok kanskje likevel for sent ...

Jeg s
ynes filmregissøren har lykkes godt med å gjenskape stemningen fra boka. En del aspekter har det like fullt vært vanskelig å gjenskape i en film - som alle de skarpsindige filosofiske betraktningene underveis i boka. Men så har filmen på sin side noen fortrinn som en bok sjelden har - gjennom alle de visuelle inntrykkene. Alt i alt synes jeg filmen fortjener
terningkast fem!


Paloma
Reneé og katten Leo
Kakuro har bedt Reneé på restaurant
Et helt spesielt forhold oppstår mellom Reneé og Paloma

tirsdag 20. september 2011

"The Way Back" (Regissør: Peter Weir)

Flukt fra sibirsk GULag


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Wy Back
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Farrell (Valka - russer), Ed Harris (Mr. Smith - amerikaner), Jim Sturgess (Janusz Wiezczek - polsk), Mark Strong (Khabarov), Saoirse Ronan (Irena - polsk), Gustaf Skarsgård (Voss), Dragoş Bucur (Zoran)
Spilletid: 132 min.
Basert på Slavomir Rawicz roman "The Long Walk"

Året er 1941 og vi befinner oss i en russisk fangeleir - et såkalt GULag - i Sibir. Fangene i leiren lider stor nød. De som ikke fryser ihjel, er så underernærte og full av mangelsykdommer at de for lengst har mistet nattesynet - bare for å nev
ne noe.

Vi introduseres for et lite knippe av fangene. En har opplevd å bli angitt av sin egen kone, en annen var på feil sted til feil tidspunkt. Felles for de fleste er at de ikke helt vet hva de egentlig gjorde galt. De drømmer om en frihet som er fullstendig utenfor deres rekkevidde, og overlever fra dag til dag enten ved å spille bort det lille de har eller sjonglere med svartebørshandel i stor stil. Sigaretter bytter fortløpende eiere, en brødskalk har nærmest sin verdi i gull ...

Tilfeldigheter gjør at drømmen om å slippe vekk våkner for alvor. Og midt i et forrykende uvær er det nettopp dette syv av fangene gjør. Vel vitende om at snøstormen dekker til alle sporene for dem som kommer til å bli sendt ut for å lete etter dem, stikker de av. Og mot alle odds, klarer de å komme seg langt nok unna leiren til at de rister av seg forfølgerne! Foran seg har de sånn ca. 250 mil som må forseres til fots før de når den etterlengtede friheten.

Dette blir starten på en strabasiøs flukt. I første rekke over den sibirske tundraen, der kulden holder på å knekke dem - i neste omgang gjennom Gobi-ørkenen, der både mat- og vannmangelen tidvis er helt prekær. Underveis møter de ungjenta Irina, som de mot bedre vitende ender med å ta med seg. Enda en munn å mette, men samtidig kanskje den som gir dem håp om et bedre liv en eller annen gang? For å komme til India må de dessuten krysse Himalaya-fjellene ... Til tross for at de er svært forskjellige, skjønner de at de ikke kan overleve uten hverandre. Samholdet og vennskapet som oppstår underveis blir alfa og omega! Det er en dristig flukt de har begitt seg ut på, og spørsmålet er selvfølgelig om de vil klare det ... 

Denne sterke filmen er visstnok basert på en sann historie, og nettopp dette gjorde i alle fall for mitt vedkommende sitt til at jeg ble sterkt berørt. Med skuespillere som Jim Sturgess, Ed Harris og Colin Farrell på laget, har det blitt en kvalitetsfilm av de helt store. Ikke bare er historien sterk, med filmingen av naturkreftene som flyktningene ble utsatt for underveis, var så autentisk at det ikke var vanskelig å leve seg inn i handlingen. Colin Farrell spiller kanskje sitt livs beste rolle så langt - som den kyniske, spillegale og noe uberegnelige fangen Valka. Etter hvert som flyktningene blir utsatt for den ene prøvelsen etter den andre, ble rollene de spilte mer og mer krevende. Dette klarte de alle med bragd! Ingen bør etter å ha sett denne filmen være i tvil om hvilken enorm prestasjon det faktisk var å gjennomføre fluktruten fra Sibir til India. Ikke bare er historien spennende, men rolletolkningene er overbevisende, naturen vakker og  dramatisering spennende. Her blir det terningkast seks!


Inne i GULaget
På flukt over den sibirske tundraen
Mennene fra Sibir har truffet Irina
Gjennom Gobi-ørkenen
Og så var de bare fem tilbake ...

fredag 16. september 2011

Tor Åge Bringsværd: "London"

Et usnobbete skråblikk på London


Utgitt første gang: 2004
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Nils Nordberg
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 58 min.

Bare for å ha sagt dette aller først: denne boka er for viderekomne, som har vært en del i London og som har en del preferanser til det forfatteren forteller om! For førstegangsreisende anbefales helt andre reisebøker. For alle andre anbefales det å høre denne lydboka igjen og igjen og igjen! Jeg tror i alle fall ikke at jeg noen gang kommer til å bli ferdig med denne boka, som er så fantastisk bra at jeg fremdeles ikke er helt enig med meg selv mht. om jeg skal gi terningkast fem eller 
seks ...

Tor Åge Bringsværd "angriper" London nesten på Richard Herrmannsk vis! En rekke anekdoter, myter, historisk korrekte hendelser fra fjern og nær fortid, egne opplevelser og for den saks skyld andres fra diverse byvandringer - alt har han blandet sammen til en herlig coctail av smakebiter på hva London har å by på. Ikke forvent en reise i gourmetens London.  Tor Åge Bringsværd er opptatt av å bruke pengene sine på alt annet enn overprisede, men dog så lekre retter. Som bøker, kulturopplevelser og den slags ... Anbefalingene hans står imidlertid i kø. Og det handler om markeder, bokhandlere, puber, plasser osv. Hans råd er klinkende klart: uansett hvor dårlig tid du har når du besøker London, så er det to ting du bare ikke dropper; det ene er Tower, det andre er Westminster Abbey!

Visste du for eksempel at det er mulig å få kjøpt teaterbilletter til halv pris på Leicester Square? Eller at du helst bør komme til Tower fra sjøveien - for å oppleve hvordan adkomsten virkelig var den gangen Tower ble brukt til det den var tiltenkt, nemlig å holde straff-fanger innesperret? Bringsværd beskriver stemninger så glitrende at jeg følte at jeg gikk i gatene sammen med ham. Og jeg følte at vi hadde mange like oppfatninger om mangt i London. Som Carnaby Street, som ikke er hva det en gang var, og i bunn og grunn en stor skuffelse ...

Alle som kjenner historien om Henrik XIII og alle hans koner, vet at skilsmissen fra dronning Catherine av Aragon førte til at England brøt med den katolske kirken. Her får vi høre myten om hva som egentlig skjedde og som gjorde at paven var spesielt grinete den dagen den engelske utsendingen ankom Vatikanet for å anmode om kongens skilsmisse, slik at han kunne få sin elskede Anne Boleyn. Hvorfor ønsket ikke paven å diskutere skilsmissen i det hele tatt? Dermed skilte England lag med pavekirken og laget sin egen kirke. Henrik XIII ble lyst i bann og mange hoder dinglet etter dette. Bl.a. Sir Thomas More´s hode ...

Bringsværds bok er lattervekkende og humoristisk. Som f.eks. når han uttaler at hans teori er at alle dyre restauranter er befolket med mennesker som ikke betaler selv. Eller fraråder oss å gå på musicaler som har holdt det gående lenger enn alderen på våre barn, og hvor de skuespillerne som opprinnelig utgjorde trekkplasteret for lengst har hoppet av. Tvert i mot anbefaler han oss å gå på helt ukjente teaterstykker med kjente skuespillere. Hvem ville f.eks. ikke like å se Vanessa Redgrave i et hvilket som helst teaterstykke? Visste du for øvrig hva en kartozoolog er? Ikke det, nei ... Vel, noen spenningsmomenter må jeg la stå igjen! Les boka selv! Med Nils Nordberg som oppleser er det en fornøyelig reise gjennom Londons kjente og ukjente strøk - nettopp en grunn til å høre lydboka om igjen og om igjen og om igjen ... Enj
oy!

Det blir terningkast fem og en halv her! Og da er det til og med mulig at jeg er urettferdig mot forfatteren ... ;-)



Tor Åge Bringsværd

torsdag 15. september 2011

Radka Toneff - Rest Enough (incomplete, live, 1977)

Antony Beevor: "Kampen om Spania - den spanske borgerkrigen, 1936 - 1939"

Francos Spania


Utgitt: 1982
Originaltittel: The Spanish Civil War
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Arne-Carsten Carlsen
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 39 min.

I årene 1936 - 1939 ble Spania rammet av en nasjonal katastrofe. Det brøt ut borgerkrig mellom royalistene (dvs. den sittende regjering) og støttespillerne av fascisten Francisco Franco. Franco ble støttet av Nazi-Tyskland og det fascistiske Italia, og utfallet er kjent: Franco og hans støttespillere vant krigen, som ble opptakten til andre verdenskrig. Dermed ble Spania ført inn i et paranoid mørke, som skulle vedvare helt til Francos dø
d i 1975.

Den kjente britiske historikeren Antony Beevor skrev denne boka så tidlig som i 1982, få år etter Francos død og fascistregimets fall. Med en omfattende tilgang til arkivmateriale har han her forsøkt å rekonstruere hva som egentlig skjedde under den spanske borgekrigen. I detalj beretter han om troppenes fremrykkinger gjennom Spania, om de utfordringene de møtte underveis - ikke minst klimatisk - og om det storpolitiske spillet som handlet om Spanias strategiske beliggenhet, særlig i sør ved Gibraltarstredet. Forfatteren har selv en fortid som offiser fra den britiske hæren, hvor han tjenestegjorde i årene 1967-1970. Han har derfor god kjennskap til det millitære og storpolitiske spillet, også fra tiden hvor Franco regjerte.

De lidelser som fant sted under borgerkrigen, var helt ubeskrivelige. Men som Beevor skriver underveis - seierherren var nødvendigvis mer grusom og drepte enda flere enn taperen. Franco vant krigen fordi han var sluere, mer manipulerende, mer ond og skruppelløs enn sine motstandere. Bl.a. ofret han baskernes hovedsete Guernika i 1937 - for at Tyskland skulle få øve seg på bombing ... Kanskje var det prisen han måtte betale for å få tyskerne på sin side? I tillegg til at han ønsket å ramme baskerne, som var altfor egenrådige i hans øyne ...

Som i all annen krig - fortrinnsvis senere - lå det mye makt i å spre løgner (propaganda) om hvem som seiret hvor. Mange av løgnene var så frekke og fantasifulle at det var nærmest komplett umulig å skjønne at det var løgner og ikke sannheter. Om man da ikke var kontrarevolusjonær ... Verden våknet imidlertid opp for alvor etter bombingen av Guernica i 1937. Da kunne man ikke lenger forholde seg likegyldig til det som skjedde i Spania. Dette ble innledningen til massiv støtte fra frivillige som ønsket å støtte den sittende regjering. Bl.a. ble dannelsen av den internasjonale brigaden resultatet. Men støtten kom dessverre for sent.

Beevor beretter om Sovjets støtte til den sittende regjering, om baskernes rolle i konflikten, om slagene ved Teruel, Kapp Palos og Ebro. Noen ganger blir det vel mange detaljer og dessuten alt for mange navn jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, og som det derfor var vanskelig å huske og skille fra hverandre. Nettopp fordi jeg satt med en lydbokutgave og ikke en papirutgave, ble det antakelig enda mer uoversiktlig når detaljrikdommen florerte. Uansett liker jeg Beevors fortellerteknikk, hvor han inviterer leseren til nærmest å delta der og da. Aller best synes jeg Beevor er når han analyserer virkningen av Francos seier, selv om enkelte kanskje vil hevde at hans egne politiske oppfatninger kommer for mye til syne. Jeg synes imidlertid at det var helt greit.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem!

Spesielt interesserte kan lese mer om den spanske borgerkrigen på Wikipedia.



Antony Beevor

søndag 11. september 2011

Paul Auster: "Sunset Park"

På flukt fra seg selv


Utgitt i USA: 2010
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Børge Lund
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 249

Miles Heller nærmer seg 30 år og det begynner å bli noen år siden han forlot New York og brøt all kontakt med sine foreldre. Hvorfor han gjorde dette, får vi vite etter h
vert.

Miles´foreldre skilte lag da han kun var et lite barn. Miles ble igjen hos faren, som har gjort alt for å skjule det faktum at moren forlot sønnen sin til fordel for sin skuespillerkarriere.

Faren gifter seg etter noen år, og med på kjøpet får Miles en noe yngre halvbror. I motsetning til skoleflinke Miles, er halvbroren alt annet enn veltilpasset. Da guttene har kommet seg godt og vel opp i tenårene og Miles i forbindelse med en krangel dytter halvbroren ut i veien, med den følge at halvbroren blir drept av en møtende bil, starter problemene for Miles. Den tidligere pliktoppfyllende gutten som alltid har klart seg så godt, slites nesten i stykker av dårlig samvittighet fordi han føler at han har drept halvbroren sin. Han klarer ikke å konsentrere seg om skolearbeidet, og skolekarakterene stuper. Den dagen han hører stemoren komme med den ene ufordelaktige karakteristikken etter den andre om ham overfor faren, bestemmer han seg for å forsvinne ut av deres liv.

Miles reiser til Florida, hvor han livnærer seg av å rydde og tømme hus etter folk som har gått personlig konkurs som følge av finanskrisen. Han har ingen venner, og alt han er opptatt av er litteratur og baseball. Inntil han en dag møter ungjenta Pilar, som han forelsker seg hodestups i. Selv om Pilar er mindreårig, oppfatter Miles henne som meget intelligent og klok. Etter hvert introduseres han for Pilars søstre, og så bestemmer de to seg for å flytte sammen. Miles frykter imidlertid Floridas lovgivning, som er meget streng i forhold til sex med mindreårige. Han synes likevel at han tar alle forholdsregler for dem begge, inntil en av Pilars søstre kommer med trusler. Dersom Miles ikke skaffer henne dyre luksusgjenstander fra husene han rydder, truer hun med å anmelde forholdet mellom ham og Pilar. Miles står etter dette overfor et forferdelig dilemma. Skal Pilars søster gjøre ham til en tyv? I stedet flykter han tilbake til sin hjemby New York, etter å ha mottatt en invitasjon til å bo i et okkupert hus i Sunset Park fra en tidligere skolekamerat. Planen er å vende tilbake til Florida og Pilar når hun har fylt 18 år.

Å være husokkupant i New York er kult så lenge de får være i fred. Men så begynner utkastelsesordrene å komme, og beboerne er svært uenige om hvordan de skal forholde seg til dette ... Dette skal komme til å bli fatalt for dem alle. Og så spørs det om Miles er rede til å møte sin skjebne, eller om han velger å forts
ette å flykte ...

Som ihuga Paul Auster-fan må jeg dessverre medgi at jeg ikke ble overvettes begeistret for denne boka. På den ene siden tror jeg at dette skyldes at jeg aldri ble sugd inn i fortellingen, slik jeg er vant til å bli når jeg sitter med en Auster-bok i hendene. Dessuten likte jeg ikke helt fortellergrepet han valgte i denne boka. Å skrive i presens er en krevende øvelse som ikke veldig mange forfattere lykkes med. Jeg synes fortellerstemmen ble litt kunstig. Summen av dette førte til at boka flere ganger ble lagt til side til fordel for andre bøker, og jeg må virkelig si at jeg forventer mer av Paul Aust
er!

De mest interessante delene av boka handlet etter mitt syn om Miles Heller, mens jeg fant det mindre interessant å høre om de andre husokkupantene. Historien om Pilar kokte bort til ingenting, og det hadde faktisk vært mer spennende å høre om hennes og søstrenes liv etter at Miles forlot Florida. Auster pleier å favne om temaer som fremmedgjøring i eget liv, ensomhet, tilfeldighetenes spill, far-sønn-forhold (eller aller helst fraværet av en far), litteratur, baseball, New York/Brooklyn - bare for å nevne noe. Han er innom de fleste av disse temaene også i denne boka, men uten å grave særlig dypt, synes jeg. Jeg får meg likevel ikke til å gi noe mindre enn terningkast fire. Og jeg kommer garantert til å kaste meg begjærlig over neste Paul Auster-bok når den utkom
mer!

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Janke


Paul Auster

lørdag 10. september 2011

Erika Fatland: "Englebyen - Historier fra Beslan"

Få øynene opp for denne boka!


Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 247
Kildeangivelser og etterord ved forfatteren

Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vå
r tid ...

Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. På kartet nedenfor kan vi se eksakt hvor i Russland dette er.



Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord 
(omtalt som Chechnya på dette kartet)


Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.

Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.

Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ... og som faktisk har alt å tjene på at folket i Baslan ikke står sammen i sorgen ...

Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere hat og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.

Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på sko
len.

Den 12. august 2011 ble Erika Fatland intervjuet i Morgenbladet, og intervjuet finner du her.



Et av bildene som gikk verden rundt etter at gisseldramaet var over
En av Beslans mødre i stor sorg
I Beslan ble sorgprosessen markert med røde nelikker

søndag 4. september 2011

Avbryter du bøker?


Et lite glimt inn i mine bokhyller
Hvilke bøker avbryter du i så fall? 
Jeg avbryter rett som det er bøker, og har overhode ikke dårlig samvittighet for dette. Kanskje skyldes dette at jeg nesten aldri avbryter bøker som er anerkjent som klassikere eller som meget god litteratur. Den siste boka jeg husker at jeg virkelig slet meg gjennom, og hvor det gikk så sakte, så sakte, var "Donau" av Claudio Magris. Den var for øvrig så eksellent at jeg hadde stor glede av å slite meg gjennom den. ;-) Men når jeg leser en så tung og ikke minst tykk bok, er det viktig at jeg holder på med en annen parallelt. Jeg har nemlig opplevd lange perioder med lesevegring etter at jeg har satt meg fast i en bok uten å komme videre. En bok som utløste en lesevegringperiode på to-tre måneder var "Beleiringen av Lisboa" av Saramago. At på til var jeg midt i flytting og store oppussingsarbeider. Det ble for tungt i en slik periode. Men den boka SKAL jeg ta opp igjen!
Bøker jeg aldri har dårlig samvittighet for å avbryte er bestselgere, hvor jeg tidlig merker at jeg ikke liker språket, historien fenger ikke etc. Noen ganger innser jeg at det også handler om feil timing. Å lese f.eks "Potensgiverne" mellom to tunge, alvorlige bøker ble feil for meg tidligere i sommer. Det skjønte jeg etter svært kort tid. På et annet tidspunkt kan det imidlertid være nettopp en slik lett og morsom bok jeg trenger. I slike tilfeller er det viktig for meg ikke å tvinge meg til å lese videre, for dersom jeg da avbryter på et langt senere tidspunkt, blir boka aldri tatt opp igjen noen sinne. Uten den minste dårlige samvittighet for øvrig. Og hvis jeg i tillegg har noen å gi aktuelle bok til, hvor jeg vet at den blir satt pris på, har jeg heller ikke dårlig samvittighet for å ha brukt penger på den. Noen ganger - når jeg har kjøpt en flunkende ny bok til 3-400 kroner - hender det imidlertid at jeg leser den ferdig i ren trass. Og forbanner meg selv for ikke å ha gjort god nok research før jeg kjøpte det jeg trodde var en perle, men som i realiteten bare var "kiosklitteratur" i pen innpakning ... ;-) Men så opplever jeg også innimellom at jeg gir en for meg fullstendig ukjent forfatter en sjanse, og oppdager at det faktisk ER en perle! Hvilken fryd! Så kanskje man som storleser må innse at det hører med "å kysse noen frosker" for å finne en prins (les: litterær skatt) innimellom .... He-he ...
Livet er uansett for kort til å lese dårlige bøker!
Avbryter du bøker? I så fall - hvilke bøker avbryter du og hvorfor? 
Mine siste nyanskaffelser etter en Stockholmtur tidligere denne uka


PS! Bøker jeg har avbrutt er bl.a. "Sofies verden" av Jostein Gaarder, "Bessys bok" av Jane Harris, "Vann til elefantene" av Sara Gruen, "Paula" av Isabel Allende, "Kneleren" av Andre Brink ... bare for å nevne noen. 

lørdag 3. september 2011

"Never let me go" (Regissør: Mark Romanek)

Tankevekkende om etiske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.

Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro

Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.

Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...

Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...

På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på ter
ningen.




Kathy, Ruth og Tommy
Ute fra Hallsam for første gang
Tommy og Kathy