Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (6) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 30. mars 2011

Anne Swärd: "Til siste åndedrag"

Sår oppvekstroman


Utgitt i Sverige: 2010
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: Till sista andetaget
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 312

Enebarnet Lo vokser opp sammen med sin mor og et lass med slektninger i et stort hus i Skåne på 1970-tallet. Selv om Lo får rikelig av det meste, blir hun egentlig aldri sett av sin mor. Moren advarer henne mot all verdens farer, i særdeleshet mot kjærligheten, desillusjonert som hun selv er. Lo er et ensomt barn uten kontakt med jevnaldrende.

Syv år gammel blir Lo kjent med den nesten dobbelt så gamle Lukas. Også han fremdeles et barn - et forsømt sådan. Faren mishandler ham. Lukas og faren er flyktninger fra Ungarn, og ingen av dem passer inn i det svenske samfunnet. Mellom Lo og outsideren Lukas oppstår det et vennskap som skal komme til å prege store deler av deres oppvekst og ungdomsår, og også Los forhold til menn senere i livet.

Los mor er svært bekymret over vennskapet mellom datteren og seks år eldre Lukas. En ting er aldersforskjellen - en annen ting at Lukas og faren ikke blir ansett som noe godt blad i bygda. På grunn av de voksnes reaksjoner, lærer de seg etter hvert å skjule sitt vennskap som ikke på noen måte tar slutt, uansett hvilke restriksjoner som blir iverksatt. Alt blir et spill, bortsett fra det de to har sammen. 


Lo og Lukas er to alen av samme stykke, grunnleggende ensomme som de er begge to. På hver sin måte har de begge falt ut av samfunnet, og er i konstant opprør mot det bestående. Men samtidig som Lo utvilsomt har bruk for Lukas i en lengre periode av sin oppvekst, blir det også etter hvert klart at han drar henne ned og nærmest kveler henne. Hun skulker skolen fordi det er så mye mer spennende å henge rundt med Lukas. Han på sin side lærer seg verken å lese eller skrive. Etter hvert viser det seg at Lukas og faren ikke kommuniserer med hverandre grunnet språkbarrierer. Faren snakker kun ungarsk, mens Lukas kun snakker svensk. Da faren ligger for døden, kreftsyk og på det siste, kommer Lo på den strålende idéen at de skal hyre inn en tolk slik at Lukas kan fravriste faren sin families historie før det er for sent ... Hun setter imidlertid i gang mer enn hun kunne ane ... 


Sjelden har jeg lest en sårere oppvekstroman enn denne! Lo og Lukas er nesten gjennomsiktige i sin sårbarhet. Selv om Lukas og den kjærligheten Lo nærer til ham ikke bare er bra for henne, blir det etter hvert rimelig klart at hun uten ham antakelig ville ha gått til grunne. Moren hennes ser henne ikke og er heller ikke skikkelig til stede i datterens liv, selv om hun i det ytre foregir å være en god og oppofrende mor. Som om formaninger er nok for å fylle en morsrolle ...

Boka er full av vakre beskrivelser som jeg fikk lyst til å rive løs fra den og sitere. Jeg nevner et par eksempler:

"I så mange år hadde han og faren levd side om side i en merkverdig taushet, språkets og følelsenes taushet, det var til og med noe stumt over kroppsspråket deres. Da Lukas var blitt for voksen til at Gábriel kunne slå ham, opphørte siste rest av kroppskontakt mellom dem." (side 183)

"Jeg fløt. Det var mitt første talent. Ingenting kunne trekke meg ned, barndommen min var lykkelig, og var den ikke det, så forsto jeg det ikke. Jeg svømte snart like godt utenfor mammas mage som jeg svømte inni den. Det tålte hun aldri helt. "Vi fødes alle ville", sa hun, "særlig du, Lo." Jeg ble ganske så tam senere, men det var en overfladisk forvandling." (side 117)


Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har lest så langt i år! Boka er skrevet med et nokså stillferdig og poetisk språk. Den kan kanskje minne litt om "La meg synge deg stille sanger" av Linda Olsson, på den måten at det ikke er så mange dialoger som foregår mellom hovedpersonene. Dette er ikke en bok man kan "harve gjennom" i full fart. Jeg trengte i alle fall å bruke litt tid på den, for å føle at jeg fikk med meg alt. Da krøp den også inn under huden på meg. Jeg synes den fortjener terningkast fem!

Forfatteren har mottatt Stora Läserpriset 2010 i Sverige for boka.



Anne Swärd

søndag 27. mars 2011

"Hamam - det tyrkiske badet" (Regissør: Ferzan Ozpetek)

Om å finne seg selv


Innspilt: 1997
Originaltittel: "Hamam"
Engelsk tittel: "Steam - the turkish bath"
Nasjonalitet: Italia, Tyrkia
Skuespillere: Allessandro Gassman (Francesco), Francesca d´Aloja (Marta), Mehmet Günsür (Mehmet), Carlo Cecchi, Halil Ergun
Spilletid: 98 min.

Francesco og Marta driver et lite designfirma sammen i Roma. Ekteskapet har gått i stå, og det som en gang var av godhet mellom dem er for lengst borte. Tilbake er krangel om det meste, og hakking på hverandre. Så dør plutselig Francescos tante Anita, som har bodd i Istanbul i hele sitt liv, og dermed er Francesco som hennes nærmeste slektning og nevø enearving til hennes eiendom.

For Francesco er en reise til Istanbul et kjærkomment avbrekk fra kranglingen med kona, og han reiser av gårde - totalt uforberedt på det som venter ham i Istanbul. Der møter han nemlig en varm og supernysgjerrig familie, som er rede til å inkludere ham fra første stund. Og Francesco som i tiden forut har følt seg mer død enn levende, blomstrer opp.

Det viser seg at eiendommen Francesco har arvet, er et gammelt, nedlagt tyrkisk bad - et Hamam. Advokaten han har skaffet seg er mer enn villig til å selge dette for Francesco, men det har allerede rukket å skje noe med ham ... Vil han nå selge dette gamle familieklenodiet når det kommer til stykket? Til slutt er advokaten direkte truende, uten at dette affiserer Francesco det minste.

Francescos kone ankommer plutselig Istanbul. Uten at han vet det, ønsker hun skilsmisse. I lengre tid har hun vært utro og har hatt en affære med en mann som heter Paolo, og som begynner å bli utålmodig av å vente på hennes skilsmisse. Marta leter etter det rette tidspunktet for å lette på sløret mtp. hensikten med hennes visitt, men før hun rekker å samtale med sin mann om dette, blir hun vitne til noe hun ikke skulle ha sett i Hamamen sent en kveld ... Samtidig som hun blir enda mer sikker på at hun nå vil vekk fra Francesco, er det som om hun får øynene opp for ham på nytt. For han er virkelig ikke den samme som forlot Roma bare kort tid før. Han er mer til stede i sitt eget liv, mer i harmoni med seg selv og mer ekte .... Hun forelsker seg rett og slett i ham igjen ... Så spørs det om det er for sent ... og om det er mulig å rette opp alt som har gått galt mellom dem? Til slutt griper skjebnen inn og avgjør det hele ... Ingenting blir som noen hadde tenkt.

Jeg så denne filmen første gang for 10-12 år siden, og den gjorde et vanvittig sterkt inntrykk. Kombinasjonen av det nydelige musikalske temaet som går igjen gjennom hele filmen, menneskene, atmosfæren, det orientalske preget - alt dette gjør denne filmen til en estetisk nytelse. Jeg har lenge forsøkt å få tak i filmen, men uten å lykkes. Det burde en eller annen distributør snart gjøre noe med! I mitt tilfelle ble heldigvis biblioteket redningen. Jeg vet at jeg ikke har sett denne filmen for siste gang! Her blir det terningkast seks!



Alessandro Gassman som Francesco
Mehmet og Francesco i Hamamen

Hamam (The Turkish Bath) Soundtrack - Istanbul Uyurken

"Requiem for a Dream" (Regissør: Darren Aronofsky)

"The rise and the fall of four addicts"


Innspilt: 2000
Originaltittel: "Requiem for a Dream"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ellen Burstyn (Sara Goldfarb), Jared Leto (Harry Goldfarb), Jennifer Connelly (Marion Silver), Marlon Wayans (Tyrone C. Love)
Spilletid: 105 min.

I åpningsscenen er Harry i ferd med å stikke av med sin mors TV for ørtende gang. Uansett hva Sara gjør, klarer hun ikke å forhindre dette, og å gå til politiet er det siste hun vil gjøre. Harry er hennes eneste sønn. Han er alt hun h
ar.

Pengene Harry får for å levere TV´n til pantelåneren bruker han til å finansiere sitt og Tyrones neste skudd. Han er dopavhengig, og svært forelsket i Marion, en bortskjemt rikmannsdatter som ikke mangler noen ting - bortsett fra kjærlighet. Hun vil gjerne ha Harrys kjærlighet.

Saras liv har gått fullstendig i stå. Den eneste gleden hun har her i livet, er TV-programmer - helst dem hvor hverdagsmennesker får litt berømmelse en kort stund. Den dagen hun blir oppringt og får beskjed om at hun kan komme på TV, tror hun nesten ikke det hun hører. Men det er sant, og etter kort tid blir dette bekreftet gjennom et brev hun mottar i post
en.

Sara blir umiddelbart helten blant de eldre damene i oppgangen. Tenk at hun skal på TV! Da vil hun ha på seg sin røde kjole, som for lengst er blitt for trang til henne. Om hun bare kunne gå ned 10-15 kg i vekt ... I første rekke forsøker hun seg på en diett bestående av grapefrukt og egg, men det hele er en lidelse. Så får hun et tips om en lege hun kan gå til, og som gir pasientene sine piller slik at sultfølelsen skal opphøre. Sara er fra seg av glede! Endelig har hun funnet en løsning på sitt vektproblem. Deretter går det i rosa, orange og lyseblå piller til frokost, lunch og middag. Vekten raser av henne. Men i mellomtiden overtar andre pro
blemer ...

Parallelt følger vi sønnen Harry, kompisen Tyrone og Marion - hver av dem i en hengemyr av narkotikamisbruk som drar dem lenger og lenger 
ned ... De har bestemt seg for å deale dop i håp om å få stablet litt penger på beina, slik at de for alvor kan starte på livene sine. 

Virkemidlene som tas i bruk for å beskrive opp- og ned-turer i dophelvetet, enten det er tale om heroinmisbruk eller misbruk av slankepiller, er spektakulære. I begynnelsen tenkte jeg at her forherliges rusen, men det varte heldigvis ikke lenge. Etter hvert overtar nemlig det nedrige - og gjennom raskt skiftende bilder og en sugererende musikk, dras vi inn i hendelsesforløpet på en slik måte at i alle fall jeg kjente smerten nesten fysisk på kroppen. Det er verdt å merke seg at det er den samme regissøren som har regissert "Black Swan", en film som på mange måter har oppnådd suksess ved hjelp av de samme virkemidlene, men som har en betydelig penere innpakning enn hva "Requiem" har. (Og så har det også gått 10 år fra "Requiem" ble laget og frem til "Black Swan".) For etter hvert overtar det groteske mer og mer, og når du tror at nå kan det ikke bli verre, så blir det likevel det. Enkelte ganger måtte jeg snu meg bort, for jeg orket ikke å 
se.

I den grad denne filmen kan sies å ha en moral, så er det at det til syvende og sist egentlig ikke er noen stor forskjell mellom det vi tradisjonelt forbinder med narkomani, og det pillemisbruk som faktisk finner sted i de tusen hjem. Og jeg vil ikke tro at noen har lyst til å finne mer ut av dette etter å ha sett denne fi
lmen ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av Hubert Selby Jr., som kom ut i 
1978. 

Når jeg ender med å gi filmen terningkast fire, så er dette fordi den aldri tok virkelig tak i meg. Samtidig ser jeg at den er original i sitt uttrykk og forteller om narkotikamisbruk på en for meg helt ny måte. 



Harry og Tyrone triller TV´n avgårde til pantelåneren
Marion og Harry er veldig forelsket i hverandre
Tynn og lykkelig?

Dag Solstad: "17. roman"

Fornøyelige Solstad!


Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Dag Solstad
Produsent: NRK
Spilletid: 4 t 18 min.

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."


Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening
terningkast fem!


Andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt i bloggen:





  1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1970)
  2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
  3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
  4. Solstad, Dag: T. Singer (1999)


lørdag 26. mars 2011

Before Night Falls - Johnny Depp

"Before night falls" (Regissør: Julian Schnabel)

Homofili på Castros Cuba ...


Innspilt: 2000
Originaltittel: Before night falls
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Javier Bardem (Reinaldo Arenas), Olivier Martinez (Lazaro Gomez Carilles), Andrea de Stefano (Pepe Malas), Johnny Depp (Bon Bon og Lt. Victor), Michael Wincott (Herberto Zorilla Ochoa), Sean Penn (Cuco Sanchez)
Spilletid: 127 min.

"Before night falls" er basert på en sann historie, nemlig den homofile cubanske poeten Reinaldo Arenas memoarer.

Reinaldo Arena ble født i 1943 og vokste opp sammen med sin mor og hennes foreldre. Da han nokså tidlig viste tegn til ekstraordinære talenter innen poesi, forsøkte morfaren hans å banke dette ut av ham, uten at det hjalp det minste. Han flyttet til Havana tidlig på 1960-tallet, og sto etter hvert frem som åpen homofil. Cuba gjennomgikk på denne tiden en seksuell frigjøring, hvor det meste var tillatt.

Men så skjedde det politiske endringer i det cubanske samfunnet, og det ble med ett farlig å være homofil. Etter en nokså uskyldig episode på stranda på begynnelsen av 1970-tallet ble Reinaldo arrestert, anklaget for å ha opptrådt seksuelt pågående overfor mindreårige. Homofile ble ansett som kontra-revolusjonære på Castros Cuba. Som Reinaldo skriver i sine memoarer: "Revolusjonen var ikke for alle." Etter dette fulgte en del år hvor han gikk ut og inn av fengsel, og innimellom forsøkte Reinaldo flere ganger å flykte fra Cuba uten å lykkes. Det cubanske regimet forsøkte å rehabilitere homofile gjennom tortur, uten å oppnå annet enn at bl.a. Reinaldo tok avstand fra sin homofili - på papiret - og ble løslatt. Utfoldelse av homofil legning var etter dette meget risikabelt, og foregikk nå i stedet i det skjulte.

På begynnelsen av 1980-tallet fikk spesielt utvalgte mennesker lov til å forlate Cuba, og Reinaldo var blant disse. Men i stedet for at dette skulle bli starten på et nytt og fritt liv, ble det etter hvert klart at han led av AIDS. Det var hans gode venn Lazaro Gomez Carilles som sørget for å fullføre Reinaldos memoarer posthomunt, i 1993, tre år etter hans død, som ble fremskyndet av Lazaro selv. Han begikk nemlig barmhjertighetsdrap på Reinaldo da AIDS´en var i et sterkt fremskredet stadium.

Jeg er fra før av en stor fan av Javier Bardem, og i rollen som Reinaldo Arena overgikk han bokstavelig talt seg selv! Han er ganske enkelt gnistrende! Han tar frem helt andre sider ved seg selv i rollen som Reinaldo enn hva jeg har sett i Javiers senere filmkarriere, og dette mener jeg viser at han er en meget dyktig karakterskuespiller. Det bør nevnes at han ble Oscar-nominert for rollen. Til tross for at Reinaldo Arenas forfatterskap stort sett var sentrert rundt sex og betydningen av dette i alle sine former, handler ikke filmen primært om dette. Fokuset er derimot lagt på hvilken stilling homofile, og kanskje i særdeleshet homofile forfattere som skrev provoserende tekster, fikk på Castros Cuba etter hvert. En av filmens store overraskelser var for øvrig Johnny Depp i to ulike roller - først som transvestitten Bob Bon og senere som etterforskeren Lt. Victor. I førstnevnte rolle er han helt ubetalelig! En ekstra dimmensjon ved filmen er selvsagt at den er basert på en sann historie. Dette gjør at absolutt alt som skjer i filmen blir desto sterkere. Når det på filmplakaten står "A masterpiece", kan jeg rett og slett bare slutte meg til dette. Her blir det terningkast seks!



Javier Bardem og Olivier Martinez som Reinaldo og Lazaro
Reinaldo og Bon Bon (Johnny Depp) i fengselet
Homofile ble "rehabilitert" i klaustrofobiske celler ...

fredag 25. mars 2011

"Shanghai" (Regissør: Mikael Håfström)

Japanernes okkupasjon av Shanghai i 1941


Innspilt: 2009
Originaltittel: Shanghai
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Jeffrey Dean Morgan (Connor), John Cusack (Paul Soames), Yun-Fat Chow (Anthony Lan-Ting), Gong Li (Anna Lan-Ting), Ken Watanabe (Tanaka), Rinko Kikuchi, Hugh Bonneville, Nicholas Rowe, Daniel Lapaine
Spilletid: 100 min.

Vi befinner oss i Shanghai i 1941, en by som er okkupert av japanerne. Innledningsvis ser vi at Paul Soames utsettes for tortur av kineserne i håp om at han skal røpe hvor Anna Lan-Ting befinner seg. Gjennom tilbakeblikk får vi vite hva som ledet frem til dette.

Paul Soames er i Shanghai for å etterforske mordet på vennen og kollegaen Connor. I likhet med Connor er Soames agent. Han jobber imidlertid under dekke av yrket journalistikk. Mens han etterforsker mordet, forsøker han å bli infiltrert i Shanghais underverden. Dette bringer ham bl.a. i kontakt med Tanaka samt Anthony Lan-Ting, en gangster av rang, og hans kone Anna.

Shanghai er hele tiden på randen av krig, og i gatene er det tidvis regelrette gateslag med mye skyting. Spenningen mellom kineserne og japanerne er høy, mens amerikanerne i byen slipper nokså billig unna fordi de ikke er noens fiende. I alle fall ikke før angrepet på Pearl Harbor ...

Soames tilstrekkes voldsomt av gangstersjefen Anthony Lan-Tings kone. Dette er ytterst farlig - særlig fordi Anthony både er en meget sjalu og observant mann. Underveis kommer Soames over den kvinnen som Connor var sammen med rett før han døde. Et opiumvrak av en kvinne som nesten ikke er i stand til å uttrykke seg om noe som helst lenger ... Og samtidig tømmes havhorisonten for japanske krigsskip, og amerikanerne spekulerer på hvor det kan ha blitt av disse. Det ene gjengoppgjøret etter det andre foregår i gatene, og det blir verre og verre å være i Shanghai ...

Flotte skuespillerprestasjoner, svært gode miljøskildringer og kulisser og et spennende plott er hva denne filmen kan by på. Yun-Fat Chow er en formidabel skuespiller, som jeg tidligere har sett i den uforglemmelige rollen som kongen i filmen "Anna and the King". Dessuten vil jeg fremheve Ken Watnabe i den krevende rollen som Tanaka. Filmen var ikke bare spennende, men hadde også noe å tilføre i forhold til hvordan forholdene var i Shanghai like før japanerne var i krig med de allierte. Dette opplevde jeg både som svært eksotisk og meget interessant! Kanskje spesielt fordi dette er en by jeg har et sterkt ønske om å reise til. Jeg tror ikke denne filmen har vært satt opp på kino. I så fall har jeg ikke klart å finne opplysninger om dette, noe som forundrer meg. Filmen går nemlig mye annet som går på kino en høy gang! Jeg mener at den fortjener terningkast fem!



Yun-Fat Chow som gangsteren Anthony Lan-Ting
Gangsterens vakre kone Anna
John Cusack som agenten Paul Soames

Karl Ove Knausgård: "En tid for alt"

Om englenes liv og levned på jorda


Utgitt første gang: 2004
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 20 t 45 min.
Innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
Fikk P2-lytternes romanpris 2004 og Sørlandets litteraturpris 2005

Mens jeg hørte meg gjennom lydbokutgaven av "En tid for alt", tenkte jeg på hvor vanskelig det ville bli å skulle gjenfortelle hva denne boka egentlig handler om. Kanskje kan det sies så enkelt som at den er beretningen om englenes historie fra tilblivelsen av verden slik dette fremstilles i første Mosebok i Det gamle testamentet, og frem til 1600-tallet, der nesten alle spor etter deres eksistens på jorda forsvinner? Samtidig handler denne boka om så mye, mye mer. Det hele knyttes sammen av det som foregis å være bokas hovedperson, den nålevende Henrik Vankel, som holder til på øya Sandholmen, der han frivillig har valgt å oppholde seg i ensomhet.

Forfatteren har gjort flere dypdykk i de mest sentrale historiene i Bibelen. Det hele begynner med Adam og Evas syndefall i paradiset, som endte med at Gud kastet dem ut av Eden. Inngangen til Eden ble etter dette voktet av engler. Siden følger vi bl.a. Kain og Abel og rivaliseringen dem i mellom, byggingen av Noahs ark, syndefloden, flukten fra Sodoma og Gomorra, Jesu´vandring på jorden og frem til inkvisisjonen på 1500-tallet. Med utgangspunkt i alt som finnes av historiske nedtegnelser, herunder de apokryfiske skifter, forsøker forfatteren å menneskeliggjøre skikkelser vi fra før av kun kjenner gjennom nokså knappe beskrivelser fra Bibelen. For å skrive en slik bok må forfatteren ha hatt tilgjengelig absolutt alt som er skrevet om engler. "Det du ikke vet om engler etter å ha lest denne boka, er knapt verdt å vite". (Sitatet er hentet fra en bokanmeldelse av "En tid for alt" i Dagbladet 01.11.2004.)

Det er virkelig noen dramatiske historier som fortelles! Vi er f.eks. vant til å tenke på Abel som den gode og Kain som den onde (brodermorderen), men var det egentlig slik det forholdt seg? Historien rundt syndefloden, hvor hele jorda ble oversvømmet av vann og bare de som befant seg i Noahs ark overlevde, er så intenst levendegjort at jeg satt som fjetret og hørte på. Da de desperate menneskene som befant seg utenfor arken forsøkte å entre denne i håp om å overleve, opplevde de å få skallene sine knust av dem som var ombord ... Det hele beskrevet som en gigantisk naturkatastrofe, hvor kun Guds utvalgte overlevde.

Det mest interessante med denne boka er på den ene siden hvordan forfatteren levendegjør menneskene fra Det gamle testamentet, og på den annen side foretar analyser av det guddommelige opp mot det menneskelige. Er f.eks. Gud så allmektig som han fremstilles? Vet han virkelig alt? Var englene bare gode? Ble menneskene skapt i Guds bilde eller i englenes bilde? Forventet Gud for mye av menneskene da de befant seg i Edens hage, fordi han ved en misforståelse tenkte på dem som guddommelige skapninger? Etc. Alle disse spørsmålene gjør meg viss på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen en dag!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg begynte på denne boka. Kanskje at mer av den skulle handle om nåtiden? I stedet er det kun en liten del av den helt på slutten som handler om Henrik Vankel, en figur jeg - for å være helt ærlig - aldri helt skjønte hva hadde å gjøre i fortellingen. Dette trakk ned helhetsinntrykket, og gjør at jeg ikke gir boka terningkast seks. Men resten av boka er rett og slett fantastisk spennende! Det er helt klart en fordel å kjenne til de mest sentrale historiene i Det gamle testamentet for å få fullt utbytte av denne boka. Selv vokste jeg opp i et hjem hvor diskusjonene rundt de apokryfiske skriftene gikk høylytt helt tilbake til 1970-tallet, antakelig fordi Erik van Dänikens bøker på den tiden ble lest med stor nysgjerrighet. Historier om kjempene som vandret på jorden og engler som fikk barn med de vakre menneskedøtrene er for øvrig ikke tatt helt ut av det blå, men er funnet i gamle skrifter som i sin tid angivelig ble tatt bort da Bibelens tekster ble samlet og det ble skilt mellom det man mente var guddommelig inspirerte tekster og andre tek
ster.

En ekstra dimmensjon ved opplevelsen av å lese nettopp denne boka synes jeg det har vært å ha lest Min kamp-bøkene på forhånd - særlig den som omhandler skriveprosessen da Knausgård slet med oppfølgeren etter "Ute av verden".


"En tid for alt" er både spennende og svært godt skrevet, og jeg mener at den fortjener terningkast fem. Anders Ribu fungerte for øvrig godt som oppleser, selv om jeg noen ganger synes han kan virke litt vel formell. Boka ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 2004.

onsdag 23. mars 2011

"Rose´s songs" (Regissør: Andor Szliágyl)

Ungarsk Holocaust


Innspilt: 2003
Originaltittel: A Rózsa énekei
Nasjonalitet: Ungarn
Skuespillere: Franco Castellano, Djoko Rosic, Maia Morgenstern, Ildikó Bánsági, Dávid Zum
Spilletid: 98 min.

Nazistene har okkupert Budapest og er i gang med å samle alle jøder i byens ghetto våren 1944. Derfra finnes det kun én utgang: døden ... Å følge pålegget om å sy gule jødestjerner på alle ytterplagg er dermed svært risikabelt. Tilsvarende er det meget risikabelt ikke å følge pålegget ...

En tilfeldighet fører til at den jødiske familiefaren Géza Halasz river av seg jødestjernen. Mens han befinner seg på bussen, begynner nemlig en ungarsk kvinne å trakassere ham. Da hun til slutt spytter Géza i ansiktet, bestemmer han seg for at han må ta mer grep om sin egen skjebne.

Familien bor i en villa som eies av den berømte operasangeren Imre Rózsa. Selv om Imre er jødisk, er det ingen som våger å gjøre noen utfall mot ham på grunn av hans høye sosiale status. Imre bor i husets tårn, og kommer aldri ut. Den eneste som har kontakt med ham, er Géza. Han fyller huset med jødiske slektninger og venner, i forvisning om at de er trygge for nazistene i dette huset. Hver kveld samles husets beboere for å høre Imre Rózsas vakre sang. Dette holder dem oppe i en svært vanskelig tid, hvor mangelen på det meste er stor og alle aktiviteter utenfor huset er høyst risikable.

Filmen er basert på en sann historie.

Jeg kom over denne perlen av en film ved en tilfeldighet på biblioteket. Temaene andre verdenskrig og jødeforfølgelse vekket min interesse umiddelbart. Filmen er ikke spesielt gammel (fra 2003), men ulike søk på nettet har likevel vært nokså nedslående. Det er lite informasjon å finne om denne filmen rett og slett. Betyr virkelig markedskreftene mye for at folk i det hele tatt skal få med seg filmer som dette?

Skuespillerprestasjonene er glitrende, historien er både gripende og rørende og det filmtekniske er stort sett av god kvalitet. Hvis noe skulle trekke ned er det at jeg underveis merket at filmproduksjonen ikke kan ha hatt allverdens midler å rutte med. Noen av kulissene hadde nemlig ikke det autentiske preget vi er vant til fra annen europeisk film. Uten at det ødela noe som helst av filmopplevelsen, bare så det er sagt! Mennesker som befinner seg i alvorlige kriser, kan i desperasjon finne på å gjøre de mest absurde ting. Som en kvinne som befinner seg i Imres hus, og som trygler Gézas 14 år gamle sønn om å ta på henne. Hun skal jo snart dø 
likevel ...

Det sørgelige er at da krigen faktisk er over, var dette kun innledningen til et nytt sørgelig kapittel i dette landets historie. For da kom russerne ... 


Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem!




tirsdag 22. mars 2011

"Rebecca" (Regissør: Alfred Hitchcock)

Spennende Hitchcock-klassiker


Innspilt: 1940
Originaltittel: Rebecca
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Joan Fontaine (den nye fru de Winter), Laurence Olivier (Maxime de Winter), Judith Anderson (fru Danvers), George Sanders, Nigel Bruce, Gladys Cooper, Florence Bates, Reginald Denny, C. Aubrey Smith, Melville Cooper, Leo G. Carroll, Leonard Carey, Philip Winter, Edward Fielding, Forrester Harvey, Lumsden Hare, Edith Sharpe
Spilletid: 126 min.
Basert på Dahne Du Mauriers roman "Rebecca"

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra E
ngland.

I min
bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid
har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer .
.. ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen." 


Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem.





mandag 21. mars 2011

Amalie Skram: "Forrådt"

Opprinnelig utgitt: 1892
Lydboka er innspilt: 2005
Opplest: Marianne Krogh
Forlag: Aller/Fono Forlag
Spilletid: 4 t

I bokas innledende scene er Ory nygift og har ikke en gang rukket å komme ut av brudestasen. Hun er 17 år gammel og kunne knapt vært mindre forberedt på hva ekteskapet innebærer, der hun kommer rett fra barnerommet hos sin mor og far. Brudgommen er den 30 år gamle kaptein Adolf Riber, en mann som har et levd liv bak seg etter mange år til sjøs. Ory har akseptert å gifte seg med ham gjennom frivillig tvang ... Og hun vemmes ved tanken på at det forventes at hun skal dele seng med sin mann på bryllupsnatten. Hun kan ikke skjønne hvorfor hun ikke kan få tilbringe sin siste natt hjemme på barnerommet, sammen med sine småsøsken. Etter en krangel rundt dette med moren, går hun motvillig med på at dette ikke går. Tenk på folkesnakket!

Allerede samme kveld aner vi at bryllupsnatten ikke kommer til å bli noen suksess. Den kan vel knapt sies å finne sted noen gang ... For opptatt er Ory av sin egen uskyld at hun for en hver pris vil unngå å bli besudlet. Alt som er urent og ufint tar hun på det dypeste avstand fra. Stakkars Riber vet ikke sine arme råd. Hva skal han gjøre med sin strenge kone, som han elsker av hele sitt hjerte og kunne gått i døden for?

Det er forventet at Ory allerede dagen etter bryllupet følger sin mann ombord i et skip med retning mot London. Der skal de vente på skipet Orion, hvor kaptein Riber har fått hyre. Over alt møter Ory sine omgivelser med den dypeste forakt, beskyttet som hun i hele sitt liv har vært mot alt som er skittent, ondt og besudlet. Da hun skjønner at hennes mann har levd og hatt andre kvinner, får hun det for seg at dersom hun bare får vite eksakt hva han har opplevd, så skal hun nok klare å hanskes med dette. Riber går motvillig med på dette, men skjønner for sent at dette bare gjør alt så mye verre. Han som bare er et helt vanlig menneske, men som i Orys verden etter hvert fremstår som et uhyre ... Til slutt går det galt ... fryktelig g
alt ...

Jeg leste denne boka mens jeg var i tenårene, og et så sterkt inntrykk gjorde den på meg at hele handlingsforløpet sto levende for meg også før jeg valgte å lese denne boka på nytt - mange tiår senere. I boka tar Skram et kraftig oppgjør mot datidens skjerming av unge kvinner i forhold til hva som ventet dem når de ble gift. I allefall overklassens unge kvinner ante lite eller ingenting om seksualitet, men ble tvert i mot oppdratt til kyskhet og til å ta avstand for egne lyster og behov. Det er vel neppe noen tvil om at denne boka har helt klare selvbiografiske trekk. Amalie Skram ble selv gift som følge av et arrangert ekteskap mellom henne, som var pur ung, og en eldre skipskaptein. Noe lykkelig ekteskap ble det ikke, og paret ble senere 
skilt. Det må ha vært svært oppsiktsvekkende på den tiden.

Det beste med boka synes jeg er beskrivelsene av karakterene. Både Ory og Riber beskrives som meget sammensatte personer på godt og vondt. Her er det ikke slik at Ory er offeret og Riber den fæle. Riber er vel så mye offer for omstendighetene som hans kone. Faktisk var det aller mest ham jeg syntes synd på til slutt, der han ble utsatt for Orys inkvisitoriske og besettende utspørringer om hans fortid. Maktkampen dem i mellom er glitrende beskrevet! Marianne Krogh som oppleser var dessuten flott! Her blir det terningkast fem - en sterkt såda
n!

Bokbloggeren Elikken har også skrevet om denne boka.

Andre bøker av Amalie Skram som jeg har omtalt på bloggen min:


  1. Skram, Amalie: Fru Inés (1891)
  2. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 1: Sjur Gabriel (1987)
  3. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 2: To venner (1988)
  4. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 3: S.G. Myre (1990)
  5. Skram, Amalie: Hellemyrsfolket 4: Avkom (1898)
  6. Skram, Amalie: Professor Hieronimus (1895)
  7. Skram, Amalie: På St. Jørgen (1895)
  8. Skram, Amalie: Lucie (1888)
  9. Skram, Amalie: Norsk novellekunst - klassikere (1982 - 1885)

søndag 20. mars 2011

"The Book of Eli" (Regissører: Albert og Allen Hughes)

Litt for lik "The Road"


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Book of Eli
Nasjonalitet; USA
Genre: Drama, Action
Skuespillere: Denzel Washington (Eli), Mila Kunis (Solara), Gary Oldman (Carnegie), Michael Gambon (George), Ray Stevenson (Redridge), Jennifer Beals (Claudia), Tom Waits (ingeniør)
Spilletid: 113 min.

I denne post-apokalyptiske filmen, som til forveksling kan minne om "The Road", møter vi Eli traskende på en vei mot vest. Med seg har han en bok han vokter som den største skatt, og som det er overmåte viktig å ta vare på slik at den ikke kommer på avveie. Dette er Eli villig til å drepe for.

Vi får vite at jorda ble utsatt for sterk stråling fra sola for om lag 30 år siden. Alt som befant seg på jordas overflate ble svidd av, og kun de som var så heldige å befinne seg i tilfluktsrom overlevde. Eli har vært på veien i alle disse årene, mens han har levd tett med sin spesielle bok. Det er slett ikke risikofritt å ferdes langs veien, for bander herjer. De plyndrer, dreper og spiser andre mennesker.

En dag kommer Eli til en falleferdig by i det som en gang var delstaten California. Stedet er tilsynelatende noe mer sivilisert enn forholdene langs veien, men det er også bare tilsynelatende. Carnegie bestemmer absolutt alt i byen fordi han og bare han vet hvor man kan skaffe vann. Han har et mål: han vil ha tak i en spesiell bok! Denne boka er nøkkelen til makten i verden. Og det er denne boka Eli har.

Verden slik Eli møter den, mangler vesentlige kunnskaper om den gamle verden. Det er ikke en gang selvsagt at folk kan lese. Det forhold at Eli sier at han leser, vekker Carnegies nysgjerrighet. Han vil gjerne ha den boka Eli leser, selv om han foreløpig ikke har skjønt eksakt hvilken bok det er tale om. Han ønsker å få Eli med på sitt lag, men skjønner at det kan bli vanskelig. Han gjør stedatteren Solar tilgjengelig for Eli i håp om at Eli skal ombestemme seg. I stedet ender det med at både Eli og Solar etter hvert er på flukt fra Carnegie og hans menn ...

Filmen er både velspilt og godt regissert. I tillegg er Denzel Washington en av mine yndlingsskuespillere, og han spiller godt! Kulissene i filmen var dessuten gode i forhold til å skape et "autentisk" post-apokalyptisk landskap. Det forhold at det meste var filmet i sepia ga landskapet akkurat et så dødt og livløst preg som det var meningen. Like fullt fenget ikke denne filmen meg. I mitt hode har regissøren John Hillcoat allerede laget den beste post-apokalyptiske filmen "The Road", og sånn sett tilfører ikke filmen "The Book of Eli" meg noe nytt, utover at det nå er en spesiell bok med i bildet. Det blir rett og slett for likt. Den opprinnelige idéen er allerede brukt opp. Fordi skuespillerne er gode, det filmtekniske svært godt samt at regien er glitrende, har jeg ikke samvittighet til å gi noe lavere enn
terningkast fire.



Denzel Washington som Eli

Mila Kunis (Solar) og Denzel Washington (Eli)

Post-apokalyptisk landskap

Cornelis Vreeswijk - orginalsång Cecilia Lind

"Cornelis" (Regissør: Amir Chamdin)

Hank von Helvete glitrende som Cornelis Vreeswijk!


Innspilt: 2010
Originaltittel: Cornelis
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama, musikkfilm
Skuespillere: Hans-Erik Dyvik Husby (alias Turbonegers Hank von Helvete) (Cornelis Vreeswijk), Malin Crépin (Ingalill Rehnberg), Helena af Sandeberg (Bim Warne), David Dencik (Fred Åkerström), Johan Glans (Anders Burman), Vera Vitali (Ann-Christin Wennerström)
Spilletid: 97 min.

Cornelis Vree
swijk ble født i 1937 i Nederland, og døde i 1987 i Stockholm. Som barn ble han rammet av tuberkulose, og i 12 årsalderen flyttet hans familie til Sverige. Han var låtskiver, balladesanger og trubadur, og oppnådde stor popularitet i løpet av sitt liv, selv om den største berømmelsen først oppsto etter hans død. I dag regnes han som like stor som Bellman og Evert Taube. Men svensk statsborgerskap fikk han aldri ...

"Cornelis" er filmen om Cornelis Vreeswijks liv. Vi møter ham allerede da han som liten gutt ble fjernet fra sin familie grunnet tuberkulose, og ble plassert på en institusjon av nazistene. Dette var traumatisk for ham.

I Sverige arbeidet han i en del år som pleiemedhjelper på en psykiatrisk institusjon, samtidig som han skrev på sine viser. Han giftet seg med Ingalill, og sammen fikk de sønnen Jack. En tilfeldighet førte til at Cornelis ble oppdaget, og deretter begynte han på sin karriere som opprørsk trubadursanger. Mye fravær fra hjemmet grunnet turnéer, et stadig økende antall episoder hvor fyll var involvert og skandale-overskrifter - alt dette tålte hans kone litt for godt. Men da hun tok ham på fersken i utroskap, valgte hun å ta ut skilsmisse.

Deretter fulgte noen turbulente år, hvor Cornelis forsøksvis levde et liv med en ny kvinne, Bim. Men 
Cornelis´drikking førte til at han ble paranoid langt inn i galskapen, og ganske enkelt ikke var til å leve med. Også Bim forlot ham til slutt ... 

Jeg har lenge sett frem til å se denne filmen, og jeg ble virkelig ikke skuffet! Hank von Helvete spiller hovedrollen som Cornelus Vreeswijk, og han gjør en så stor rolletolkning at hans innsats kvalifiserer til terningkast seks. Filmprodusentene kunne virkelig ikke ha gjort et bedre valg når de skulle finne noen som skulle spille den dyktige trubadurens vandring fra toppen av sin karriere til han til slutt nådde bunnen ... Skuespilleren skal selv ha uttalt at denne rollen kostet ham mye, og at han måtte hente frem absolutt alt han selv hadde opplevd for å klare å spille Cornelis slik han gj
ør.

Selv om regien av filmen gjør at jeg totalt sett ender med å gi denne filmen terningkast fem, satte jeg pris på at man behandlet trubadurens minne med respekt og ikke vasset rundt i tragedien hans liv utvilsomt må ha vært til slutt. Det store hovedfokuset i filmen er satt på Vreeswijks musikk, og så flagrer på en måte hans begredelige familieliv litt løslig i bakgrunnen. Men kanskje var det også dette som gjorde at filmen som sådan ikke grep meg
helt inn i hjerterøttene når det kom til stykket? Uansett er dette blitt en flott film om Cornelis Vreeswijks musikalske karriere, hvor han som låtskriver skrev de mest fantastiske viser som lever i beste velgående den dag i dag. Alle musikkelskere med respekt for seg selv har i det minste samle-CD´en med de beste låtene hans i musikksamlingen sin. Cornelis Vreeswijk ga for øvrig ut et sted mellom 30 og 40 "skiver" i løpet av sin musikalske karriere.

Her blir det som sagt terningkast fem!





lørdag 19. mars 2011

Herta Müller: "Pustegynge"

En Nobelprisvinner som tok innersvingen på meg til slutt

Utgitt på tysk: 2009

Utgitt i Norge: 2009
Innspilt: 2010
Originaltittel: Atemschaukel
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Oppleser: Trond Peter Stamsø
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Spilletid: 7 t 42 min.
Nobels litteraturpris i 2009

Etter mitt i sin tid svært uheldige møte med Herta Müllers roman "Mennesket er en stor fasan i verden", som jeg absolutt ikke likte, har jeg kvidd meg svært lenge for å prøve en bok av henne på nytt. Selv ikke det faktum at hun fikk Nobels litteraturpris i 2009, kunne egentlig rokke meg ... Eller det faktum at "Mennesket er en stor fasan i verden" faktisk ble utgitt for rundt 25 år siden, helt i starten av forfatterens karriere, og at hun jo kunne ha utviklet seg til det bedre ... Men så kom jeg over en annen bokbloggers omtale av "Pustegynge". Elisabeth har i sin blogg "Bokstavelig talt" skrevet om denne boka, og det var noe med denne som gjorde at jeg tenkte at jeg burde prøve likevel. Da boka at på til plutselig var tilgjengelig som lydbok, var det i grunnen bare å hive seg rundt og sette i gang! I to dager har jeg gått med denne lydboka på ørene, og du verden FOR en bok! Jeg likte den 100 %! Så takk til Elisabeth som fikk meg til å undres på om jeg skulle forsøke meg på Herta Müller på 
nytt!

På slutten av andre verdenskrig levde den tyske minoritetsbefolkningen i Romania et heller usikkert liv etter hvert som Hitler-Tysklands makt ble svekket. Da russerne overtok makten i Romania, ble alle tyskere - menn som kvinner - mellom 17 og 45 år deportert til tvangsarbeidsleire i Sovjetunionen. 17 år gamle Leopold Auberg var en av dem, og dette er historien om hans fem år lange opphold i en sovjetisk arbeidsleir.

Det er en meget brutal historie som fortelles. I arbeidsleiren handlet absolutt alt i bunn og grunn kun om en ting: å overleve! Vi får også høre parallelle historier om hvordan enkelte ble tatt og deportert til Sovjektunionen - som Trudi Pelikan som lenge trodde at hun skulle klare å unnslippe. Nysnø ødela imidlertid alt:

"Det kommer jeg aldri til å tilgi snøen, sa hun. Nyfalt snø kan man ikke etterligne, man kan ikke ordne snøen slik at den ser uberørt ut. Jord kan man ordne, sa hun, og sand og til og med gress, hvis man anstrenger seg. Og vann ordner seg selv, fordi det sluker alt og straks lukker seg igjen når det har slukt. Og luften er alltid ferdigordnet, fordi man ikke kan se den i det hele tatt. Alt bortsett fra snøen ville ha tiet stille, sa Trudi Pelikan."

Forholdene i arbeidsleiren er ubeskrivelige. Fangene utsettes ikke bare for sult, men for farlige arbeidsforhold som for mange ender med døden. Enten frøs folk ihjel, sultet ihjel, ble skadet uten å få medisinsk hjelp, døde som følge av forgiftninger fordi de ikke ble skånet for farlige stoffer ... Mat uten næring, luseplager ... Men i stedet for å klage over dette, snakket fangene om sin "hjemlengsel". Den rommet alt! Ingen trengte å presisere noe - alle skjønte uten ytterligere forklaringer. Detaljene i forfatterens lyriske måte å beskrive de brutale forholdene i leiren på, overlater derimot lite til fantasien ... Gjennom en tidvis manende fortellerstil levnes det liten tvil om hvilke lidelser fangene ble påført av Sovjet-makten. Mens fangene selv altså omskrev sine lidelser, og kanskje nettopp av den grunn klarte å holde ut ...

Leopold kommer til slutt hjem - fremmedgjort både for seg selv og for sin familie. Heller ikke der ønsket noen å snakke om deportasjonen, men dette levde på alle vis videre i ham. Og i de andre familiemedlemmene.

Gjennom boka "Pustegynge" har Müller gravet en glemt historie frem i lyset; nemlig Stalins forfølgelse av tyske rumenere under og etter andre verdenskrig. I bokas etterord forteller forfatteren om sitt prosjekt med å intervjue tidligere deporterte i sin egen landsby. Det er detaljer fra disse intervjuene forfatteren har flettet inn i historien og dermed gjort til vesentlige deler av Leopolds historie. Dette etterlater liten tvil om at grusomhetene faktisk har funnet sted og ikke er basert på fri diktning. Det gjorde noe med min opplevelse av boka, som en dag kommer til å lede til at jeg leser mer om GULag-leirene. For øvrig skjønte jeg aldri hvorfor de deporterte var så skamfulle over sine opphold i Sovjet-leirene og at dette var noe man bare ikke snakket åpent om ... Som om de skulle ha vært skyld i sin egen skjebne på dette punktet ...

Her blir det terningk
ast fem. Og jeg kommer absolutt til å forsøke meg på flere av Herta Müllers bøker etter hvert.



Herta Müller