Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

tirsdag 30. november 2010

Dave Brubeck - Take Five - 1966

"Like water for chocolate"/"Hjerter i chili" (Regissør: Alfonso Arau)

Magisk realisme fra det mexicanske kjøkken


Innspilt: 1992
Originaltittel: Como agua para chocolate
Nasjonalitet: Mexico
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Lumi Cavazos, Marco Leonardi, Regine Torné, Mario Ivan Martinez, Ada Carrasco, Claudette Maille
Spilletid: 112 min.

Denne filmen er basert på romanen "Hjerter i chili" av Laura Esquivel, som er anbefalt i "1001 bøker du bør lese før du dør". Boka var ikke helt min greie, men jeg hadde bestemt meg for å være åpen i forhold til filmen. Og som en sjelden foreteelse likte jeg denne filmen bedre enn boka. Jeg beundrer også produsentene for at de har klart å filmatisere en slik bok!


Historien om Tita er like søt som den er usannsynlig. Tita og Pedro elsker hverandre, men Tita kan ikke gifte seg verken med Pedro
 eller noen andre fordi moren hennes har bestemt at Tita som hennes yngste datter skal ta seg av henne så lenge hun lever. Pedro gifter seg i stedet med søsteren Rosaura, for da får han i det minste være i nærheten av sin elskede Tita.

Tita holder til på kjøkkenet og er den som sørger for at de lekreste retter tilberedes til familiemedlemmene. Hun har på den måten mye makt - som å tilberede mat som Rosaura blir tykk og lite tiltrekkende av, med dårlig ånde og problemfylt avføring ... Hele familien med unntak av en tredje søster behandler Tita som en slags askepott. Denne søsteren flykter avgårde med en opprører etter et spesielt amorøst måltid. Og nærværet mellom Tita og Pedro blir mer pinefullt enn godt er, fordi Titas mor er allestedsnærværende og vokter på dem slik at de aldri, aldri får være i nærheten av hverandre. Vil de noen gang få hverandre?

Som jeg nevnte innledningsvis: filmen ER bedre enn boka! Og kanskje er det litt urettferdig at jeg, som har litt problemer med både filmer og bøker som "tar av" eller vipper over i det banale, skal bedømme denne filmen. Egentlig er det ingenting å si om skuespillerprestasjonene. De spilte slik de måtte, dvs. slik handlingen krevde av dem. Dermed blir det sikkert helt feil av meg å hevde at de overspilte på noen måte. Jeg kan uansett slå fast at dette ikke var filmen for meg. Når jeg likevel ender med å gi filmen
terningkast fire, har jeg forsøkt å løsrive meg fra mine egne preferanser og egen smak. For regien er god, miljøskildringene er svært autentiske, Titas kokkelering på kjøkkenet er fascinerende og mye annet er også bra. Det er imidlertid ikke først og fremst meg man skal høre på når man er ute etter å finne filmer innenfor denne genren ...

mandag 29. november 2010

Økt mediaoppmerksomhet rundt blogging om bøker

Media, bokanmeldelser og blogging

Bokbloggerne får stadig mer oppmerksomhet i media, og det synes jeg er interessant som fenomen. Dette skjer for øvrig parallelt med at de største avisene ikke lenger finner det økonomisk forsvarlig å anmelde så mange bøker som tidligere. Opplagene for de fleste aviser synker, og hensynet til en bærekraftig økonomi innebærer krav til kutt i kostnadene. Dermed oppstår det et tomrom, og det er dette tomrommet bokbloggerne for alvor er i ferd med å fylle. At media selv skjeler hen til hva bokbloggerne mener om utvalgte bøker, er morsomt. 

Ekstra morsomt er det når man opplever at egne tekster blir sitert, noe jeg opplevde i dag. Denne gangen er det riktignok et av mine innlegg på Bokelskere som er sitert i Adresseavisens kulturdel, men dette innlegget er identisk med mitt blogginnlegg her om samme bok (Cecilia Samartins "
Senor Peregrino"). 

For øvrig er det interessant å merke seg at forlagssjef Juritzen avfeier kritikken mot forfatteren Cecilie Samartin med at "noen mennesker har behov for å kritisere" ... Og at det nok heller er kritikerne som er i utakt i og med at Samartin har 700 000 lesere i Norge. Stopp litt! Syv hundre tusen lesere? Dette tallet MÅ da være feil!

Hvis jeg forstår Juritzen rett, bør vel dette tilsi at f.eks Dostojevskijs bøker er oppskrytte fordi nesten ingen leser ham lenger - i alle fall sjelden utenfor nokså snevre miljøer ... Hvis det altså er antall lesere som indikerer hvorvidt man står overfor god eller dårlig litteratur ... ? Når det er sagt, vil jeg presisere at jeg ikke mener at Cecilia Samartins bok er dårlig - bare at dette ikke er stor litteratur. For øvrig helt grei underholdningslitteratur, men det er også det hele.

Noe jeg stadig tar meg i å tenke når jeg står med en fersk bok av en ukjent forfatter i hendene, er om jeg bør sjekke ut hva anmelderne har sagt om aktuelle bok. Oftere og oftere opplever jeg at absolutt ingen har uttalt noe som helst. Og dermed oppstår det en usikkerhet: betyr det at boka er dårlig dersom ingen på en måte har oppdaget den enda? For noen år tilbake kunne man nesten uten unntak gå ut fra at man da hadde å gjøre med en bok som var så dårlig at ingen en gang hadde giddet å anmelde den. I dag er ikke dette selvsagt i det hele tatt. Tvert i mot kan man nesten gå ut fra at jo større ovasjoner det er rundt en spesiell bok, jo mer sannsynlig er det at det står sterke penge- og markedskrefter bak. Det handler ikke lenger om kvalitet, men kun om å selge. (I anstendighetens navn bør det understrekes at dette selvsagt ikke gjelder alle bøker eller forfattere. Noen forfattere er (heldigvis!) så gode at bøkene deres nærmest selger av seg selv.)

Og det er nettopp her de frie og uavhengige bloggerne har tumleplass så det holder! Jeg ønsker derfor å slå et slag for bloggerne, som helt klart har kommet for å bli!




søndag 28. november 2010

"Who's Afraid of Virginia Woolf?" (Regissør: Mike Nichols)

Verdens mest berømte nachspiel


Innspilt: 1966
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Richard Burton, Elizabeth Taylor, George Segal og Sandy Dennis
Spilletid: 125 min. 

Det er med ikke rent lite høytidsstemning jeg gir meg i kast med å omtale en av filmhistoriens topp-ti-klassikere. Filmen som i sin tid var svært omdiskutert og som endte opp med å kapre hele fem Oscars ... Og med intet mindre enn filmhistoriens kanskje heteste og mest stormfulle par i hovedrollene! Det er sagt om denne filmen at Elizabeth Taylor leverte sin beste skuespillerprestasjon noensinne. Å ja! FOR en prestasjon!

Vi befinner oss i et universitetsmiljø i USA på 1950-tallet. George (spilt av Richard Burton) er historieprofessor og hans kone Martha (spilt av Elizabeth Taylor) er rektorens datter. Ekteparet har invitert en nyansatt biolog ved universitetet, Nick, og hans kone Honey på nachspiel etter et selskap. Dette skal vise seg å bli en totalt annerledes natt enn noen av dem hadde forestilt seg, eller som jeg har sett dette omtalt en gang - "en orgie av fyll og løgner ... (med) uante konsekvenser ..."

George og Marthas ekteskap er dysfunksjonelt, og har etter hvert nådd et svært nedrig nivå der ingen midler er forbudt. De håner, trakasserer og ydmyker hverandre på de verst tenkelige måter - like så godt med som uten publikum. Deres hat-kjærlighetsforhold er intenst. Og midt oppi alt dette havner det tilsynelatende vellykkede paret Nick og Honey. Ut over natten avkles imidlertid også dette ekteskapets dypeste hemmeligheter - først gjennom fortrolige samtaler mellom George og Nick, før George dernest skånselløst slynger dette ut når alle er til stede igjen. Slik bryter han dem ned, slik at også de blir stående avkledde med all sin skam.

Kanskje med unntak av filmen "The War of the roses" har jeg aldri sett en film hvor ektefellene er så stygge med hverandre som i "Who's Afraid of Virginia Woolf?". Elizabeth Taylor og Richard Burton spiller så hatsk mot hverandre at det nesten er vanskelig å forestille seg at dette faktisk "bare" er skuespill. Her hentes det verste frem i dem begge, fra dypet i deres innerste, og brukes for alt det er verdt i stykket. Det var rett og slett fascinerende!

Omstendighetene rundt denne filmens tilblivelse er like interessante som filmen som sådan. Historien om ekteparet er basert på et skuespill som er skrevet av Edward Albee, og dette skuespillet ble en publikumssuksess av de helt store da det ble satt opp i USA i 1962. Samtidig var innholdet omstridt fordi man tuklet med den amerikanske drømmen. I følge boka "1001 filmer du bør se før du dør", ble skuespillet ansett som for brutalt til at Hollywood i henhold til restriksjoner fastsatt i Production Code kunne filmatisere stykket. Da Hollywood likevel valgte å bryte disse restriksjonene, ble filmen omtalt som en av de fineste bearbeidelser av et teaterstykke som noen gang er produsert (ifølge "1001 filmer ..."). Spesielt virkningsfullt er det at filmen er gjort i svart-hvitt. Dette var ikke tilfeldig, for på denne tiden var fargefilmer for lengst kommet på banen.

Oppsummert vil jeg si at det var både morsomt og interessant omsider å få sett denne filmen - takket være at den nå er gjort tilgjengelig på DVD! Det kan ikke bli annet enn
terningkast seks.



Elizabeth Taylor som Martha og George Segal som Nick

fredag 26. november 2010

"Giganten" (Regissører: Arne B. Rostad og Hallvard Bræin)

Portrett av et ikon


Innspilt: 2005
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Spilletid: 83 min.

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.






Robert Burns: "My Love is Like a Red Red Rose

Foto: Anja


My Love is Like a Red Red Rose

My love is like a red red rose
That
s newly sprung in June;
My love is like the melodie
That
s sweetly playd in tune.
So fair art thou, my bonnie lass,
So deep in love am I;
And I will love 
thee still, my dear,
Till a
 the seas gang dry.
Till a the seas gang dry, my dear,
And the rocks melt wi
 the sun:
And I will love thee still, my dear,
While the sands o
 life shall run.
And fare thee weel, my only love
And fare thee weel, a while!
And I will come again, my love,
Tho
 it were ten thousand mile.
-  Robert Burns  -

Akerselva i Oslo

Før vinteren meldte sin ankomst, var jeg på tur med kameraet langs den nederste delen av Akerselva. Her er noen av bildene jeg tok. 








"An education" (Regissør: Lone Scherfig)

Vanskelige valg


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Carey Mulligan, Peter Sarsgaard, Olivia Williams, Alfred Molina, Emma Thompson, Rosamund Pike, Dominic Cooper, Sally Hawkins, Cara Seymour
Spilletid: 96 min.

16 årige Jenny står på terskelen til voksenlivet på begynnelsen av 1960-tallet. Hun er en meget vellykket ung jente. Ikke bare er hun pen, men hun er i tillegg svært skoleflink og gjør det bra i alle fag. Ja, så nær som i latin ... Faren (spilt av Alfred Molina) er overbevist om at dersom hun bare jobber litt mer med latinen, så er en plass på det prestisjefylte Oxford-universitetet sikret.

Jenny kjeder seg imidlertid gudsjammerlig. Livet er bare en rekke plikter og foreldrene er svært strenge og meget ambisiøse på hennes vegne. Da den godt voksne David dukker opp i livet hennes, er hun mer enn klar for litt spenning i tilværelsen. Hun fascineres av at han klarer å snakke foreldrene hennes helt rundt, og at han klarer å overtale dem til å la henne få lov til å være med ham til Paris for å feire sin 17 årsdag. Foreldrene er overbevist om at Davids "tante Helen" skal være med som anstand, og vet ingenting om at Jenny har planlagt å tre ut av sin jomfruelige tilstand på selveste 17 årsdagen ...

Med David følger et helt annet liv. Flotte konserter, fine middager, selskapeligheter. Hun introduseres for Davids kamerat Danny og hans hjernetomme kjæreste. Gidder hun virkelig å fortsette jaget etter gode karakterer på skolen? Plutselig fremstår alt det hun har jobbet mot, tanken på et akademisk liv, vanvittig kjedelig sammenlignet med det livet David kan tilby. Men det er noe med David ... Hva lever han egentlig av? Og vil et liv med ham virkelig bli et liv i sus og dus, eller føre rett ut i fordervelsen? 


Dette er en nokså sukkersøt film som like fullt har en alvorlig klangbunn. Jeg må likevel innse at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne filmen, som nok vil ha størst appell til ungdommer på noen lunde samme alder som filmens Jenny. Moralen i filmen er like selvsagt som den er banal: det finnes ingen snarvei til suksess - kun hardt arbeid!

Det er den engelske forfatteren Nick Hornby som har skrevet manuset til filmen, og filmen ble i 2009 nominert til tre Academy awards. Noe av det jeg selv opplevde som mest fornøyelig i filmen var møtet med Emma Thompson som den strenge rektoren ved skolen Jenny gikk på. Ellers var regien i filmen meget god. Alt i alt en helt grei film, som riktignok ble i glatteste laget etter min smak, men som like fullt fortjener terningkast fire





torsdag 25. november 2010

J.M.G. Le Clézio: "Afrikaneren - portrett av en far"

Fanger Afrikas sjel  


Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2004
Originaltittel: L´africain
Oversetter: Eve-Marie Lund
Forlag: Arneberg
Antall sider: 88

Det denne lille boka mangler i tykkelse, tar den rikelig igjen på mange andre plan. Her forteller forfatteren om sitt forhold til faren, afrikaneren, som han traff for første gang som åtteåring i Nigeria i 1948. Faren var lege i Afrika, og andre verdenskrig gjorde det umulig for familien å gjenforenes i de årene krigen varte. Kun to år av sin barndom tilbrakte forfatteren i Afrika, men disse to årene skulle prege mer av hans liv og forfatterskap enn resten av barndommen til sammen.

Ikke bare beskriver forfatteren sin far, men han beskriver også Afrika slik han opplevde dette. Og det er et Afrika så totalt annerledes det vi ellers er vant til å lese om når hvite afrikanere forteller sine historier fra dette kontinentet. Det er nemlig en historie der rasisme og hersker-tjener-betraktninger er totalt fraværende. I stedet formidles en stor kjærlighet til landet og de ulike folkeslagene, og til alt som Afrika har så alt for mye av; heten, insektene, tropesykdommene, alle farene ...

Det er med undring den lille åtteåringen betrakter sin far. Den strenge faren som ikke tåler at barn høres, som ikke tolererer at de svarer ham, som anlegger en beinhard kadaverdisiplin i guttenes oppdragelse. Var han slik fra før av, eller var det Afrika som gjorde ham slik? undrer forfatteren - og heller vel mest til det første. Og så undres han på hva som er forbindelsen mellom ham og den ukjente faren.

"Hvert menneske er summen av en far og en mor. Man kan la være å anerkjenne dem, la være å elske dem, man kan tvile på dem. Men de er der, med sine ansikter, holdninger, manerer og manier, illusjoner og håp, formen på hender og tær, fargen på øyne og hår, måten å snakke på, sine tanker, sannsynligvis også med hvor gamle de var da de døde. Alt dette har gått over i oss."

Helt avslutningsvis har jeg lyst til å sitere noe fra boka:

       "Noe er blitt gitt meg, og noe er blitt tatt fra meg igjen. Det absolutt fraværende i min barndom er å ha hatt en far, å ha vokst opp med ham i et varmt familiehjem. Jeg vet at jeg har savnet det, uten sorg, uten noen spesielle illusjoner. Når en mann dag etter dag ser lyset skifte i ansiktet til kvinnen han elsker, når han vokter på hvert stjålne glimt i sitt barns øyne. Alt det ingen portretter eller fotografier noensinne kan fange.
        Men jeg husker alt jeg fikk da jeg kom til Afrika for første gang: En frihet så intens at den brente meg, beruset meg, som jeg nøt inntil det smertefulle,
       Det handler ikke om smak for det fremmedartede; barn har absolutt ikke noe forhold til denne lasten ..."


Sårheten og savnet etter en far med mer varme i seg er tidvis påtrengende, og svært, svært vakkert beskrevet. For meg er det overhode ingen gåte at denne forfatteren fikk Nobels litteraturpris i 2008! Jeg benytter samtidig anledningen til å anbefale hans bok "Gullfisken". "Afrikaneren" er en liten perle av en bok! 

T
erningkast fem
fra meg - en meget sterk sådan!




onsdag 24. november 2010

"Havet innenfor" (Regissør: Alejandro Amenábar)

Sterkt om retten til en verdig død

Innspilt: 2004

Originaltittel: Mar adentro
Nasjonalitet: Spania
Skuespillere: Javier Bardem, Belén Rueda,Lola Dueñas, Mabel Rivera
Spilletid: 120 min.

Ramón har vært sengeliggende i nesten 30 år, helt siden han skadet seg i en stupeulykke i sin ungdom. Han er lam i hele kroppen og er fullstendig avhengig av andre i forbindelse med alle gjøremål. Til gjengjeld fungerer hodet hans meget godt. Han skriver dikt og er svært oppegående. De siste årene har han likevel bare hatt et ønske: å dø ... Han føler ikke at livet har noe å tilby ham og ønsker seg en verdig død. Pga. sine lammelser er han imidlertid ikke i stand til å ta sitt eget liv. Han ønsker derfor aktiv dødshjelp, men dette er ikke bare forbudt. Det er også forbundet med straffeansvar å gi andre aktiv dødshjelp.

Ramón ønsker hjelp fra en advokat for å få spørsmålet om dødshjelp prøvet for retten. Han har stillet krav om at den advokaten som skal hjelpe ham selv må lide av en dødelig sykdom, for kun en slik advokat kan virkelig forstå hans sak. På den måten kommer Julia inn i hans liv. Hun lider av cadasil, en sykdom som gir henne slag etter slag, og som gradvis svekker helsen hennes. Mens timeglasset er i ferd med å renne ut for henne, engasjerer hun seg i Ramóns sak slik at han skal få prøvet retten til å velge om han vil leve eller dø overfor en domstol. Så oppdager hun diktene han har skrevet, og de inngår en pakt. Dersom Ramón taper rettssaken, skal hun hjelpe ham med livets avslutning etter at diktsamlingen er gitt ut.

I mellomtiden dukker det imidlertid en annen kvinne opp på banen. Rosa har sett Ramón på TV, og hun blir svært fascinert av hans historie. Hun oppsøker Ramón for å få ham til å få lyst til å leve. Det skal vise seg at både Julia og Rosa får endret sine synspunkter og holdninger i møtet med Ramón og hans karismatiske personlighet. Selv er Ramón av den oppfatning at den som virkelig elsker ham, også vil hjelpe ham med å dø ...

Sjelden har jeg opplevd Javier Bardem bedre enn i rollen som Ramón! Og jeg har etter hvert sett ham i en rekke filmer. Det er krevende å fylle en rolle med såvidt mange begrensninger - liggende til sengs gjennom hele den to timer lange filmen og nesten uten andre virkemidler enn ansiktsmimikk og dialoger. Dette klarer imidlertid Javier Bardem med glans! Han er gjennom hele følelsesspekteret - fortvilelse, sorg, depresjon, glede, kjærlighet ... det meste. Dette er nok en film jeg kommer til å se flere ganger, fordi det er så mange aspekter og lag i historien, som det nesten er vanskelig å få med seg dersom man bare ser den en gang. Og så kan jeg ikke hjelpe for at jeg synes Javier Bardem er feiende flott også da ...

Under filmfestivalen i Venezia ble regissøren tildelt en spesialpris, mens Javier Bardem fikk pris for beste hovedrolle. Dessuten ble filmen tildelt Oscar i klassen beste utenlandske film i 2004.

Jeg synes denne filmen fortjener
terningkast seks.



Javier Bardem som den unge Ramón
Lola Duenas som Rosa
Javier Bardem og Belén Rueda som hhv. Ramón og Julia

tirsdag 23. november 2010

Mario Vargas Llosa: "Til stemorens pris"

Alt for kjærligheten?


Utgitt i Norge: 1992
Utgitt på spansk: 1988 
Originaltittel: Elogio de la madrastra
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 174

Etter å ha vært elskere i det skjulte en tid, gifter Dona Lucrecia seg med Don Rigoberto. Selv om Dona Lucrecia er 40 år, dyrker Don Rigoberto henne som sin dronning. Selv har han vært enkemann en stund, mens hun har en vond skilsmisse bak seg. Deres samliv er hett og dampende, og de tilber hverandre. De er uendelig lykkelige!

Deres store bekymring har vært hvorvidt Don Rigobertos mindreårige sønn Alfonso kom til å akseptere Dona Lucrecia som sin stemor. Alle bekymringer blir raskt gjort til skamme, for også Alfonso tilber Lucrecia. Lettelsen er stor! Nå kan virkelig intet true Dona Lucrecia og Don Rigobertos ekteskapelige lykke!

Etter hvert viser det seg at Alfonsos tilbedelse av stemoren er vel voldsom. Ja så voldsom at Dona Lucrecia blir engstelig og trekker seg unna ham. Nokså raskt går det imidlertid opp for henne at bortfall av stesønnens tilbedende kjærlighet kan få uante konsekvenser for ekteskapet med Don Rigoberto. Tar hun sjansen på å trekke sin kjærlighet tilbake fra stesønnen? Før hun vet ordet av det, befinner hun seg i en situasjon hvor hun, uansett hva hun gjør, kommer til å trå feil ...

Jeg leste "Til stemorens pris" første gang da den kom som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker i 1992. Den gangen var den nok mer sjokkerende enn den oppleves i dag. Det er sagt om "Til stemorens pris" at den er en eggende høysang til sansenes uregjerlige liv, og et verk som vil få det meste av annen "erotisk" litteratur til å virke tam og annenhånds i sammenligning. Jeg er langt på vei enig i dette, selv om det må innrømmes at jeg ikke har allverdens sammenligningsgrunnlag. Det skrives nemlig ikke mye litteratur innenfor denne genren. Når jeg ser bort fra bokas mer sjokkerende elementer, inneholder den en vakker hyllest til kvinnen slik nesten bare Latin-amerikanske forfattere evner å skrive om dette uten at det blir platt eller vulgært.

Jeg syntes det var viktig å lese "Til stemorens pris" om igjen siden jeg har planlagt å lese den frittstående fortsettelsen "Rigobertos notatbøker". Mario Vargas Llosa fikk som kjent Nobels litteraturpris i år, og jeg har derfor tenkt å lese flere av hans bøker i tiden fremover. 


Ut fra en helhetsvurdering av "Til stemorens pris", mener jeg boka fortjener t
erningkast fem

mandag 22. november 2010

Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008

Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

søndag 21. november 2010

"East of Eden" (Regissør: Elia Kazan)

James Deans første film


Innspilt: 1954
Norsk tittel: Øst for Eden
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: James Dean, Julie Harris, Raymond Massey, Richard Davalos
Spilletid: 102 min.

Noe av det morsomste med DVD´enes popularitet er at gamle filmer blir gjort lett tilgjengelig for alle, og sånn sett kommer til heder og verdighet igjen. Så også med denne gamle filmen fra 1954, med ikonet James Dean i en av hovedrollene. "East of Eden" var den første av i alt tre filmer han rakk å spille inn i løpet av sin 17 måneder korte filmkarriere. De to andre filmene er "Rebel without a cause" og "The Giant". Han døde som kjent i en tragisk bilulykke, bare 24 år gammel. Enda mer tragisk er det at han aldri rakk å oppleve den suksessen han gjorde som skuespiller. Dvs. han fikk med seg noe av blesten rundt "East of Eden", men rakk ikke en gang å oppleve at de to andre filmene ble gjort tilgjengelig for offentlighet.

Jeg har sett alle James Dean-filmene for mange år siden. Men det er så lenge siden at jeg selvsagt ikke husker noe som helst. Denne filmutgaven av "East of Eden" omfatter den siste tredjedelen av John Steinsbecks roman med samme navn. Det er et far-sønn-forhold som står i fokus, og tittelen "East of Eden" henspeiler på kampen mellom bibelske Kain og Abel, den dårlige og den gode sønnen, og hvor Kain slo ihjel Abel og deretter reiste til et sted øst for Eden ...

Brødrene Cal (spilt av James Dean) og Aron (Richard Davalos) vokser opp som to rivaliserende brødre på en ranch ved byen Salinas i Nord-California. Året er 1917 og trusselen om at Amerika kan komme med i krigen mot Tyskland er overhengende. Guttene er morløse, og deres far har fortalt dem at moren er død. Faren elsker Aron dypt og inderlig, mens han har store problemer med å elske sin sønn Cal. Cal vokser derfor opp uten særlig tilgang på farens kjærlighet, og dette bedrer seg ikke akkurat når det viser seg at Cal er den opprørske typen. Faren soler seg i glansen av sin egen fortreffelighet og godhet, og i den sammenhengen kommer Cal sørgelig til kort. Hver gang ... De gangene han faktisk prøver å gjøre noe bra, blir han alltid mistrodd. Ingenting er bra nok.

Ved en tilfeldighet får Cal vite at moren slett ikke er død, men lever i beste velgående. Hun har sågar flyttet til nabobyen Monterey, hvor hun driver et hus av det mer tvilsomme slaget. Han oppsøker henne, kanskje mest for å få bekreftet at han ligner sin mor. Kanskje dét er grunnen til at hans far aldri har klart å elske ham? Fordi han ligner for mye på den kvinnen som en gang svek faren og reiste sin vei? Og som derfor må ha vært en ond kvinne? Cal setter imidlertid i gang mer enn han er i stand til å forutse når han kontakter moren. Og så spørs det hva som må til for at han skal klare å vinne sin fars kjærlighet ... Er det i det hele tatt mulig?


For å si det slik: jeg skjønner meget godt hvorfor James Dean ble en stjerne og et ikon etter denne filmen. Han er jo nesten gjennomsiktig i sin ensomhet, sårbarhet og lengsel etter farens kjærlighet. Å fremstille ungdommer på denne måten på film på midten av 50-tallet var visstnok svært nytt. Frem til da ble forholdet mellom voksne og barn/ungdommer gjerne fremstilt veldig idylliske og ut fra høye idealer om hvordan ting burde være. Med tanke på at James Dean ble et forbilde for sin generasjons unge, så var det kanskje nettopp ved å gi det opprørske et ansikt? Det er sagt om James Dean at han både i denne filmen og i "Rebel without a cause" egentlig spilte seg selv.

Med filmen fulgte en DVD til, hvor det gis en innføring i James Deans biografi, filmene han spilte inn og med intervjuer av folk som kjente ham. Det ga et interessant bilde av hvem han var. Som de fleste store kunstnere var han kanskje ikke blant de mest sosialt begavede, og med et vanskelig sinnelag. Men like fullt et geni på lerretet!

Jeg gir terningkast fem. Ikke fordi filmen ikke er kjempebra (for det er den!), men tiden har gått litt fra denne filmen. Det er noe med det overtydelige uttrykket som den gangen måtte til for å kompensere for dårlig bildekvalitet. Dette kommer man på en måte ikke forbi når man i dag skal vurdere filmer som er over 50 år gamle ...

lørdag 20. november 2010

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i 
glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne f
ilmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!




"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot
en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen. 






fredag 19. november 2010

"Jeg elsket henne" (Regissør: Zabou Breitman)

Sårt og vakkert
Innspilt: 2009
Originaltittel: Je l'aimais
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Daniel Auteuil, Marie-Josée Croze, Florence Loiret-Caille, Christiane Millet
Spilletid: 110 min.

I denne filmen, som er basert på Anna Gavaldas roman "
Eg elska ho", møter vi Chloé som nettopp er blitt forlatt av sin mann, som er far til deres to små døtre.  Han har truffet en annen kvinne som han har blitt villt og hemningsløst forelsket i. Chloé er fullstendig knust.  Hun kunne rett og slett ikke ha vært mindre forberedt på det som har skjedd. I affekt oppsøker hun sin svigerfar Pierre, en mann hun aldri egentlig har følt spesiell fortrolighet med.

I løpet av noen få dager innvier Pierre sin svigerdatter i sitt livs dypeste hemmelighet. For over 15 år siden hadde han en elskerinne som han elsket over alt på jord. Han og Mathilde traff hverandre i Japan i forbindelse med et forretningsmøte. Hun var tolk, og Pierre gjorde alle de nybegynnerfeil det var mulig å gjøre i møtet med en fremmed kultur. Like fullt - eller kanskje nettopp derfor? - fallt hun for ham, og dette ble opptakten til et svært lidenskapelig forhold mellom de to.

Hjemme satt Pierres kone - uvitende om alt Pierre delte med en annen kvinne, ting som aldri var blitt henne til del. Pierre hadde det ikke enkelt, samtidig som han for første gang i sitt liv følte seg virkelig levende. Men i skjæringspunktet mellom sine to kvinner var han rådvill og ante ganske enkelt ikke hva han skulle gjøre. Dvs. dersom han fikk velge, ville han ikke ha valgt i det hele tatt, men beholdt begge sine kvinner. Men slik ville ikke Mathilde det ... Og slik tvang hun Pierre til å velge henne bort. Et valg Pierre aldri har kommet over, for siden kunne han like godt ha vært død ...

Gjennom sin historie forsøker Pierre å få Chloé til å innse at hun gjennom bruddet med sin mann faktisk har fått livet tilbake, at hun har fått sjansen til å leve et liv i sannhet og i ekthet ... Alternativet er løgner, løgner og atter løgner ...

Denne filmen er alldeles skjønn! Kjærlighetsaffæren mellom Pierre og Mathilde og det moralske dilemmaet de etter hvert kom opp i, er nydelig skildret. Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze spilte Pierre og Mathilde med en slik innlevelse at man nesten skulle tro at de var forelsket i hverandre i virkeligheten også. Og Florence Loiret-Caille spilte den forgråtte og deprimerte Chloé glitrende. Jeg kjente faktisk smerten hennes på kroppen. Selv om dette er en film om alvorlige temaer som svik, utroskap og tap, er det likevel håp når alt ser som mørkest ut. Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste!

Terningkast fem!



Daniel Auteuil og Marie-Josée Croze som Pierre og Mathilde
Florence Loiret-Caille som Chloé

torsdag 18. november 2010

Jonathan Franzen: "Korrigeringer"

Utgitt i Norge: 2002
Utgitt i USA: 2001
Originaltittel: The Corrections
Oversatt: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Forlag: Cappelen
Antall sider: 607 


Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes  verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.


Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis. 


Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt
terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

tirsdag 16. november 2010

"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008

Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.