Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 30. september 2010

Konkurranse

Jeg nærmer meg med stormskritt 2000 besøkende på bloggen min! Dette må selvsagt feires med en liten konkurranse.

Anbefal en film og bli med i trekningen av en av de fire filmene nedenfor! Kom gjerne med ønsker! Den 10. oktober setter jeg sluttstrek,  og da trekker jeg fire vinnere. (Samtlige filmer er helt nye. Du får frem mer informasjon om filmene ved å klikke på DVD-coverne nedenfor.)



tirsdag 28. september 2010

Ian McEwan: "Solar"

Utgitt: 2010
Originaltittel: "Solar"
Oversetter: Halvor Kristiansen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 320 

Michael Beard er en middelaldrende mann som for atskillige år siden mottok nobelprisen i fysikk. Dette har han flytt på siden, og uten at han egentlig orker å innrømme det overfor seg selv, har han seilt inn i de middelmådiges rekker. For å si det som det er, så er det lenge siden han har prestert noe som helst som er verdt å nevnes.

Michaels femte ekteskap er i ferd med å havarere i år 2000. Selv er han notorisk utro, men nå har altså hans femte kone tatt igjen med samme mynt. Det hele er forsmedelig! Det gjør ikke saken noe bedre at det er noksagten av en rørlegger som var inne i bildet da han og kona pusset opp huset, og som har en IQ på høyde med ... ja, ikke særlig imponerende, slik Beard ser det. Og dette .... dette har altså hans vakre kone innledet et forhold til! Men som om ikke det var nok, har hun i tillegg innledet et forhold til Michaels kollega, en yngre vitenskapsassistent.

Mens det hele ser som verst ut, oppstår det forviklinger mellom konas to elskere, og det ender med offentlig skandale. Ekteskapet står ikke under noen omstendighet til å redde, men Michael klarer seg alltids. Akkurat hva det er som gjør at han, fetladen, skallete og eldre mann, har draget på damer i det hele tatt, begynner også han selv å undre seg over. Kanskje er det så enkelt som at han fremkaller et behov hos enkelte kvinner for å redde ham?
 

"Da han kom ut av dusjen og så det kjegleformede, rosa forfallet i det duggvåte, heldekkende speilet, tørket han bort duggen, stilte seg foran det, studerte kroppen sin og måpte. Hva for slags selvbedragerske mekanismer hadde i så mange år fått ham til å tro at dette utseendet var forførende? De tåpelige hårtustene på høyde med øreflippene som fremhevet skalletheten, det nye fettet som duvet som en gardin under armhulene, den uskyldige idiotien ved den svulmende magen og baken. En gang i tiden kunne han forbedre speilbildet sitt ved å trekke skuldrene bakover, rette seg opp i ryggen og spenne magemusklene. Nå ble anstrengelsene drapert i menneskefett. Hvordan skulle han kunne holde på en så ung og vakker kvinne som henne?"
Mens Michael Beard halvhjertet går inn for å redde verden fra global oppvarming, kommer han over noen papirer som gjør at han igjen kan gjenoppstå som skaperen av glitrende idéer. Dersom disse idéene bare hadde vært hans egne ....

Om ikke dette er den mest fantastiske av Ian McEwans bøker, er den uten tvil den morsomste! Med erkebritisk og beksvart humor beskriver McEwan Michael Beard og hans møter med ulike kvinner. Jeg skogglo meg gjennom denne boka, som til slutt tok fullstendig av! Det er virkelig ikke mange som har ordene så til de grader i sin makt som denne forfatteren. Og han må ha lest ikke rent lite fysikk for å kunne skrive en slik bok. Her hagler det nemlig med kunnskaper om alternative energikilder, kvantefysikk, fotosyntese, økologi og dens like. Alt krydret med beskrivelsen av Michael Beards kyniske og mannssjåvenistiske tilnærming til kvinner, kjærlighet og sex, der han utelukkende søker etter øyeblikkets nytelse. 


Dersom du ikke har tenkt å lese mer enn et lite knippe av høstens nyheter på bokfronten, bør du i alle fall få med deg denne!


Jeg gir
terningkast fem til denne boka. Og det er en sterk fem´er også!



søndag 26. september 2010

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn
terningkast fem.




Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi
terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket. 

lørdag 25. september 2010

"Fangene i Auschwitz" (Regissør: Andy DeEmmony)

Rettssak mot Gud


Innspilt: 2008
Originaltittel: God on Trial
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Stellan Skarsgård, David De Keyser, André Oumansky, Dominic Cooper, Blake Ritson, Rupert Graves, Eddie Marsan, Joseph Muir, Stephen Dillane, Jack Shepherd, Ashley Artus
Spilletid: 86 min.

En gruppe jødiske menn befinner seg i dødsleiren Auschwitz under andre verdenskrig, og for hver dag som går inndeles de i grupper som får leve og grupper som må dø. Mens de venter på sin skjebne, setter de Gud på tiltalebenken. Hvordan kan en gud som elsker dem, som spesielt elsker det jødiske folk, utsette dem for disse lidelsene? Kan han være en barmhjertig og rettferdig gud når han lar Hitler og nazistene langt på vei lykkes i å utrydde jødene som folk. Hvorfor lar denne guden dem miste all sin verdighet, all sin menneskelighet? Har han byttet side?

Med en av fangene som dommer i rettssaken (spilt av Stellan Skarsgård) gjennomgår fangene alle prøvelsene jødene har vært utsatt for i historiens løp. Hva er meningen bak alle prøvelsene? Har Gud en høyere plan for dem, som gjør lidelsene til noe meningsfyllt? Kommer de f.eks. til å vende tilbake til Israel, det forgjettede land, til slutt? Eller er han rett og slett en ond gud? Og til slutt avsies dommen: er Gud skyldig eller er han det ikke?

Dette er en besnærende film så fullstendig annerledes alle andre filmer jeg har sett som omhandler temaet Holocaust. Ekstra interessant blir det når rammen for filmen er en busslast med turister som besøker Auschwitz og får vite en liten flik av hva som egentlig skjedde for over 50 år siden. Parallelt med deres besøk er vi stadig innom brakkene hvor tiden skrus mer enn 50 år tilbake. Jeg har selv vært en av mange som har besøkt Auschwitz-Birkenau, og som har vandret mellom brakkene i denne konsentrasjonsleiren som var den verste av de alle under Hitler-Tysklands regime. Og kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt følelsesmessig berørt av denne filmen. Skuespillerne var for øvrig meget gode, og underveis satt jeg og tenkte at du verden for et teaterstykke dette kunne ha blitt!

Terningkast seks.






tirsdag 21. september 2010

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Elle
r ... ?

Terningkast fem fra meg!




NrK har dessuten intervjuet forfatteren her

"Dirty Pretty Things" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Audrey Tautou, Chiwetel Ejiofor, Sergi Lopez
Spilletid: 95 min.

Okwe er en illegal innvandrer i London. Han har flyktet fra sin fortid som lege i Nigeria, og tar nå til takke med underbetalte jobber for å overleve. Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemlandet er overhengende absolutt hele tiden. For å klare seg jobber han nesten døgnet rundt - om natten som resepsjonist på et hotell og om dagen som drosjekjører.

Okwe deler leilighet med den tyrkiske kvinnen Senay (spilt av Audrey Tautou). Hun er stuepike på samme hotell som Okwe. I motsetning til Okwe har hun lovlig opphold idet hun har søkt asyl og venter på at søknaden skal bli behandlet. Det er imidlertid i strid med asylbetingelsene å jobbe. Historien gir imidlertid ikke noe svar på hvordan hun ellers skulle ha klart seg. Innvandringsmyndighetene ligger imidlertid bokstavelig talt i buskene og spionerer på henne og følge med på at hun ikke jobber eller har losjerende boende hos seg.

En dag finner Okwe et menneskehjerte toalettet på et av hotellets rom. Da han tar dette opp med sjefen sin, skjønner han med ett at sjefen er innblandet i ulovlig handel med organer. Han kan ikke gå til politiet med saken uten å risikere å bli utvist fra landet. Da sjefen får nyss i at Okwe faktisk er lege, settes han under et umenneskelig press for å være med på de tvilsomme operasjonene som finner sted på et av hotellets rom. Hvor ulovlige innvandrere "gladelig" gir fra seg en nyre for å sikre seg falske identitetspapirer ... Parallelt følger vi Senay som utsettes for det ene fornedrende overgrepet etter det andre ... Til slutt er det nok, og hun og Okwe går inn for å ta sjeen i egne hender.

Jeg tviler ikke på at slike ting som dette skjer i virkelighetens verden. Likevel var det noe med filmen som gjorde at jeg ikke helt klarte å tro på historien. For det første er det vanskelig å tro på at organhandel skulle skje på et lurvete hotellrom i et så sivilisert land som England. For det andre spilte sjefen så lite troverdig som det går an. Jeg tenker at en som driver med noe så suspekt som organhandel ikke går rundt og brisker seg slik som denne personen gjorde. 


Nei, jeg trodde rett og slett ikke på historien om organhandel. At det derimot finnes mange illegale innvandrere i hele den vestlige verden, som blir grovt utnyttet pga. sin sårbare situasjon, har jeg ingen problemer med å skjønne. For øvrig spilte både Audrey Tautou og Chiwetel Ejiofor helt greit, men ikke glitrende. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen en sterk treer på terningen eller en svak firer, men heller i retning av det første.
Terningkast tre!






søndag 19. september 2010

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 


Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av
Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "
Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!





lørdag 18. september 2010

"Hemmligheten i deres øyne" (Regissør: Juan José Campanella)

Innspilt: 2009
Originaltittel: El secreto de sus ojos
Nasjonalitet: Argentina, Spania
Skuespillere: Ricardo Darin, Soledad Villamil, Pablo Rago, Javier Godino, Gulliermo Francella
Spilletid: 129 min.

Omsider fikk jeg sett denne filmen fra Argentina, som fikk Oscar som beste utenlandske film i år! Filmen var i grunnen nokså annerledes enn hva jeg forventet, men jeg ble likevel ikke skuffet!

Benjamin Espósito har etter et helt liv i rettsvesenet gått av med pensjon, og har nå bestemt seg for å skrive en roman. I stedet for å dikte opp en historie, bestemmer han seg for å skrive om en 30 år gammel mordsak, som han aldri har klart å glemme. Historien er tragisk og handler om en ung kvinne som ble voldtatt på den mest bestialske måte og deretter drept. Enkemannen var helt knust av sorg. Etterforskningen av drapet var alt annet enn enkel. Ikke bare var politiet inkompetent og likegyldig, men dette ble ytterligere komplisert pga. omfattende korrupsjon i landet. Dessuten fantes det ikke spor på åstedet, og Espósito er derfor henvist til å bruke alt det han kan oppdrive av kløkt og oppfinnsomhet.

Espósito ble dypt grepet av enkemannen Ricardo Morales´ dype sorg over tapet på sin unge kone, som han kun rakk å være gift med i kort tid og som han elsket over alt på jord. Ved hjelp av en god kollega Sandoval og hans overordnede Irene, som Espósito er hemmelig forelsket i, går han løs på etterforskningen med stor iver. Nettopp fordi Argentina var et korrupt land på midten av 1970-tallet, var det etter hvert med fare for eget liv at han involverte seg i saken.

Mens Espósito skriver, påvirkes ikke bare måten han husker eller tolker fortiden på. Også hans liv her og nå berøres. Og det på en slik måte at han ikke lenger kan forholde seg til at han kun er en observatør. For hva gjør han da han oppdager at Ricardo Morales har tatt loven i egne hender? Og vil han til slutt våge å vise Irene hva han føler for henne?

Dette er en flott film som jeg tror jeg vil få glede av å se flere ganger. For det er så mange lag i historien at det skal godt gjøres å få med seg alle detaljene den første gangen man ser den. Jeg synes det er spesielt spennende med filmer fra Latin-Amerika, bl.a. fordi det ofte gnistrer av magi mellom hovedpersonene. Historiene er dessuten annerledes enn hva europeisk og amerikansk film kan by på. Bare måten den aldrende Espósito og den fremdeles vakre, eldre kvinnen Irene ser på hverandre ... Derav tittelen på filmen. De føler en gjensidig sympati med hverandre, og sikkert mye mer også, men det ble aldri noe mellom dem. Gjennom å trekke Irene med i bokprosjektet og vise henne hvordan han oppfattet mange episoder mellom dem tilbake i tid, spørs det om han kan vekke til live følelser og endre retningen livet hans har tatt så langt?

For øvrig vil jeg fremheve musikken og miljøskildringene - det litt gammelmodige og krimgåte-aktige som ligger som et slags mystisk slør over handlingen. Det er kanskje spesielt det siste som gjorde at jeg tenkte at denne filmen må jeg rett og slett se en gang til! Det gjør jeg ofte med filmer som gir meg mer enn ren underholdning der og da. 


Jeg gir filmen
terningkast fem.



fredag 17. september 2010

"Libanon" (Regissør: Samuel Maoz)


Innspilt: 2009
Original tittel: Levanon
Nasjonalitet: Israel, Frankrike, Tyskland
Skuespillere: Yoav Donat, Itay Tiran, Oshri Cohen, Michael Moshonov, Zohar Strauss, Dudu Tasa. Ashraf Barhom, Reymonde Amsellem
Spilletid: 94 min.

Denne filmen, som hadde release som DVD den 15. september, handler om de første dagene av Israels invasjon av Libanon i 1982. Handlingen foregår utelukkende inne i en tanks. Alt vi får se ut over dette, ser vi gjennom kanonsiktet.

Tre pur unge soldater befinner seg inne i tanksen. Ingen av dem har krigserfaring fra før av, og de har i alle fall ikke drept et menneske noen gang. De er utrustet med makt til å skille mellom liv og død, og selv er de beskyttet av tanksens tykke stålvegger. Og så er det ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket ... Soldaten som har ansvaret for å skyte, opplever gang på gang at han ikke får det til. Han klarer ikke å skyte på menneskene han ser gjennom kanonsiktet, og skjønner noen ganger litt for sent at det er "dem eller oss".

Klimaet inne i tanksen er klastrofobisk, noe som understrekes gjennom en svært tett kameraføring. Guttene er omgitt av dritt, veggene er fulle av olje, sigarettsneiper dupper i vannet på gulvet, det er varmt, svetten renner og stemningen mellom soldatene er svært spent. Den eneste informasjonen de får fra omverdenen er det de ser gjennom kanonsiktet, og plutselig viser det seg at de har havnet på avveie. Etter å ha blitt truffet av fiendens raketter, virker ingen av instrumentene i tanksen. Kun noen tvilsomme falangister kan redde dem ut av det som begynner å ligne på en dødsfelle. Falangistene er dessuten svært interessert i den syriske krigsfangen de har inne i tanksen ....

Dette er den mest spesielle krigsfilmen jeg har sett noen gang! Og for en gangs skyld dreier det seg om en krigsfilm fullstendig uten et politisk budskap. Her er det ingen helter, og krigen fremstilles utelukkende som en demoraliserende prosess. Angsten som stiger inne i tanksen blir glitrende spilt. Og bare idéen om å fremstille en i utgangspunktet skremmende tanks på denne måten - fylt med redde unggutter - er rett og slett genial. Spenningen var så intens at jeg nesten sluttet å puste selv.

Terningkast fem (en sterk sådan!).







torsdag 16. september 2010

"Defiance" (Regissør:Edward Zwick)

Vågemot av de sjeldne


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Liev Schreiber, Daniel Craig og Jamie Bell
Spilletid: 131 min.


Filmen inneholder den ukjente historien om de tre brødrene Bielski som reddet en mengde med jøder fra den sikre død under andre verdenskrig. 

Vi befinner oss i Hvite-Russland i 1941, og tyskerne er på full fart inn i landet. Jødene lever et svært usikkert liv, og ryktene om nazistenes dødsleire har for lengst nådd dem, selv om mange nekter å tro at det kan være sant. 

Brødrene flykter inn i skogen for å finne beskyttelse mot nazistene, og i begynnelsen handler det kun om å overleve som best de kan. Foreldrene og andre slektninger er blitt massakrert og de kan ikke lenger finne trygghet i det de tidligere anså som sitt hjem. 

Etter hvert når ryktene om deres mot andre i samme situasjon, og strømmen av jøder på flukt vil ingen ende ta. Det bygger seg imidlertid opp til strid mellom de to eldste brødrene, Tuvia og Zus. Der Zus (i Liev Schreibers skikkelse) vil kjempe og drepe fienden, ønsker Tuvia (spilt av Daniel Craig) egentlig først og fremst å komme vekk fra nazistene. Zus velger å slå seg sammen med den russiske hæren, mens Tuvia konsentrerer seg om å få flyktningene til å bygge en solid flyktningeleir før vinteren kommer. Håpet er at de ikke skal miste seg selv eller sin menneskelighet oppi alt det grufulle som skjer. 

I begynnelsen har de få våpen, men med kløkt klarer de å få tak i fler. Etter hvert som nazistene kommer nærmere, utkjempes opptil flere slag. Mange ganger må de forlate alt de har bygget opp og flykte i full fart. Og når drap av én tysk soldat kunne redde tusenvis av jøders liv, så måtte alle prinsipper om livets hellighet legges til side. Her gjaldt det å overleve for enhver pris!

Filmen er basert på en sann historie. Og takket være brødrene Bielski ble 1200 jøder reddet under andre verdenskrig. Deres etterkommere utgjør i dag titusener av medlemmer. Medlemmer som egentlig aldri skulle vært født dersom disse jødene hadde lidd samme skjebne som de fleste andre i samme situasjon ... 

Som alltid når jeg ser filmer fra andre verdenskrig, som omhandler jødeforfølgelsen, blir jeg sterkt følelsesmessig engasjert. Jeg fatter ganske enkelt ikke hvordan det kunne gå an å beslutte å utrydde et helt folk på den groteske måten som nazistene la opp til ... Denne filmen er virkelig noe av det bedre jeg har sett innen genren andre verdenskrig og jødeforfølgelsen. Skuespillerne Liev Schreiber og Daniel Graig overbeviste til de grader i rollene som de rivaliserende brødrene Bielski. Og det er slett ikke et glorifiserende bilde som tegnes av jødene på flukt. Her beskrives den grådigheten som sult skaper, misunnelse og sjalusi, men også glede, kjærlighet og samhold - ja hele spekteret av så vel gode som dårlige menneskelige egenskaper. Dermed satt jeg igjen med en følelse av at det var en virkelig historie som ble fortalt - på godt og vondt! 

Jeg har tenkt mye på hvilken karakter jeg skal sette på filmen, men det må nok bli terningkast seks. Kombinasjonen av gode skuespillere, flotte kulisser, sann historie og flott regi tilsier at filmen faktisk har fortjent dette!




onsdag 15. september 2010

"Salaam Bombay!" (Regissør: Mira Nair)

Innspilt: 1985
Nasjonalitet: India, Storbritannia, 
Skuespillere: Shafiq Syed, Irshad Hasni, Chanda Sharma
Spilletid: 110 min.

Krishna, som antakelig er rundt 10 år, har blitt kastet ut hjemmefra fordi han har ødelagt motorsykkelen til broren sin. Moren har gitt ham beskjed om at han ikke kan vende hjem før han har tjent 500 rupies, slik at han kan kjøpe ny motorsykkel til broren.

Krishna reiser inn til Bombay for å få seg en jobb. Han har ikke noe sted å bo, og i likhet med et uttall andre gatebarn, må han bo på gata. Omgitt av skitt, søppel, voksenpersoner og andre som kun er ute etter å utnytte ham, går han hardnakket inn for å tjene det som skal til for å kunne vende hjem en dag. Han får jobb som tebærer, begår et og annet tyveri og ran og er under beskyttelse av hasjlangeren Chillum. Skjønt beskyttelse og beskyttelse ... Chillum er avhengig av narkotika, og trenger desperat penger absolutt hele tiden. Og når han ikke klarer å skaffe nok penger selv, stjeler han fra småguttene.

Under sitt opphold i Bombay blir Krishna kjent med lille Manju, som er datteren av en prostituert kvinne. Hver gang moren har besøk av kunder eller halliken, som også er far til Manju, må hun sove på gata. Han treffer også ungjenta Sweet Sixteen, som er solgt til et liv i prostitusjon og hvis eier venter på den rette kunden som kan betale tilstrekkelig for hennes jomfrudom.

Krishna sliter forgjeves for å tjene 500 rupies, for så snart han nesten har nådd målet sitt, blir pengene stjålet fra ham. En natt blir han og Manju arrestert, men mens Krishna blir puttet i et barnefengsel, havner Manju under indisk barnevern siden moren er prostituert. Krishna klarer å flykte, men til hva?

Regissøren Mira Nair har laget denne filmen som en hyllest til alle Bombays gatebarn. Filmen har mottatt et lass med priser, noe jeg absolutt ikke har noen problemer med å forstå. Det er 25 år siden den ble innspilt, og den gangen var nok temaet fattige gatebarn i India atskillig mer kontroversielt enn det er i dag. Men selv om temaet ikke er like nyskapende i dag som den gang, har filmen absolutt tålt tidens tann. Historien som fortelles er nemlig høyst reell fremdeles. Jeg følte meg sterkt følelsesmessig berørt mens jeg så den. Her beskrives nemlig en verden hvor et liv - i særdeleshet et barns liv - ikke er mye verdt, og hvor det er få grenser for menneskenes ondskap. De fattige stjeler fra andre fattige, fordi det handler om å overleve. Samtidig beskrives også et rørende samhold blant de fattigste av de fattige. Miljøet i filmen var så autentisk som det kunne bli, og barna var bare helt utrolige! Over alt tonet Bollywood-musikk og filmbilder ut, som minne om en annen og bedre verden. Og dette holdt faktisk gatebarna oppe - uansett hvor uoppnåelig denne drømmen måtte være ... Og jeg som faktisk er veldig glad i kvalitets-Bollywood-musikk, koste meg med filmmusikken også!

Regissøren Mira Nair står for øvrig bak en annen fantastisk film - "Moonson Wedding". Den har jeg sett et par ganger, men den tåler helt fint å bli sett enda en gang. Den kommer jeg tilbake til innen overskuelig fremtid. 


Terningkast seks!

tirsdag 14. september 2010

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på
terningkast fire.




mandag 13. september 2010

"Hemmeligheter og løgner" (Regissør: Mike Leigh)

Innspilt: 1996
Nasjonalitet: Storbritannia
Originaltittel: Secrets and Lies
Skuespillere: Brenda Blethyn, Phyllis Logan, Timothy Spall, Claire Rushbrook, Marianne Jean-Baptiste
Spilletid:136 min.

Etter at adoptivmoren dør, ønsker Hortense å oppspore sin biologiske mor. Et endret lovverk har nemlig gjort dette mulig. Stor blir hennes overraskelse da hun oppdager at moren er hvit. Selv er hun nemlig farget.

Hortenses biologiske mor Cynthia går motstrebende med på å treffe henne. Da de treffes, får også hun sjokk. For hun ante ikke at hennes bortadopterte barn, som hun fikk da hun var 16 år og nektet å se etter fødselen, var farget ... Hun skjønner ganske enkelt ingenting, for hun har jo aldri hatt samkvem med en farget mann, eller ... ? Denne dypt bevarte hemmeligheten ligger imidlertid bak mange lag med fortrengninger, og plutselig kommer fortiden veltende over henne, enten hun vil eller ikke.

Hortense har klart seg svært, svært godt i livet. Faktisk i motsetning til sin biologiske mor og hennes datter Roxanne. Det går ikke lang tid før Cynthia skjønner at hun har all grunn til å være stolt over sin bortadopterte datter, og ikke lenger ønsker å gjemme henne bort. Sakte, men sikkert vokser det frem noe som kan ligne på et mor-datter-forhold.

Cynthias bror Maurice har hatt suksess som fotograf, og han og hans kone har nylig anskaffet seg et nydelig hus. Et hus med fem-seks soverom ... uten noen å fylle opp rommene med. For noen barn kom aldri inn i livet deres. Dette har tæret på ekteskapet og verkebyllen mellom dem har blitt så stor at de knapt er i stand til å prate skikkelig sammen. Verken Cynthia, Roxanne eller Jane liker hverandre særlig godt, og i midten står Maurice som prøver å være alle til lags.

Maurice og Jane bestemmer seg imidlertid for å arrangere et fødselsselskap da Roxanne fyller 21 år. Og da ønsker Cynthia at Hortense skal være med ... Deretter går ingenting helt som planlagt.

"Hemmeligheter og løgner" er en fantastisk film om familiehemmeligheter, skuffelser, misforståelser, fortielser og misunnelse. Filmen blir sånn sett et bilde på at det "er noe" i enhver familie. Selv om noen klarer seg bra, er det alltid andre som ikke gjør det. Slikt blir det som regel misunnelse av. Og så spørs det da hva som er verdt å misunne? Hun som fikk barn med to forskjellige menn, og som aldri har hatt penger til noe som helst? Eller hun som lever i et ekteskap hvor savnet av barna som aldri kom ble en avgrunn mellom ektefellene, men som bor i det nydeligste hjem og aldri har trengt å bekymre seg for hvor pengene til neste regning skulle komme fra? Kanskje har familiemedlemmene noe å tilføre hverandre tross alt? Noe som ikke kan måles i penger eller ytre fasader? Dette er en tankevekkende film med utrolig gode skuespillere! Brenda Blethyn spilte Cynthia vanvittig godt! Og Marianne Jean-Baptiste var nydelig som Hortense. Men Claire Rushbrook som Roxanne overbeviste ikke. Hun hadde ikke trengt å fremstille henne så til de grader dum. Alt i alt en flott og varm familiefilm av beste britiske merke!

Jeg gir
terningkast fem.




søndag 12. september 2010

"En ganske snill mann" (Regissør: Hans Petter Moland)

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.

Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...

Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...

Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?

Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.

Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!




"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!




"Buddenbrooks" (Regi: Heinrich Breloer)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Armin Mueller-Stahl, Iris Berben, Jessica Schwarz, Mark Waschke
Spilletid: 145 min.

I denne filmen, som er basert på Thomas Manns berømte roman med samme navn, skildres tre generasjoner i familien Buddenbrooks.

På et ball i Lübecks sosietet på midten av 1800-tallet opptrer Tony som den reneste prinsesse, dansende med sønnen til en av byens oppkomplinger, Hagenströms. Familien Hagenström anerkjennes riktignok som dyktige kjøpmenn, men når ikke opp til familiene med gamle penger i Lübecks handelsstand.

Buddenbrook-familien styres med hård hånd av den gamle patriarken Jean Buddenbrook. Da den i Tonys øyne heslige mannen Grünlich ber om hennes hånd, protesterer alt i henne. Grünlich har lovet faren innpass i Hamburgs handel om han får Tony. Hans regnskaper granskes for å finne ut om han er et godt parti, og dette bekreftes. Tony settes under et umenneskelig press for å sette sine egne ønsker til side til fordel for firmaet. Selv ikke det forhold at hun under et opphold hos loskapteinen i Travemünde forelsker seg i dennes sønn, tas det hensyn til.

Ekteskapet med Grünlich blir imidlertid en stor ulykke ikke bare for Tony, men også for familien Buddenbrooks. Tony slipper knapt ut av hjemmet deres på landet, og den dagen det viser seg at ektemannen er konkurs og kun kan reddes av hennes far, fraråder hun faren å hjelpe ham. Det skal også vise seg at den godeste Grünlich kun var en medgiftjeger. Regnskapene ble forfalsket for at han skulle fremstå som et godt parti. Tony skilles fra mannen sin, og lar ham møte undergangen alene.

Mange hendelser svekker familien Buddenbrooks formue, og Thomas, Tonys bror, skal vise seg å bli firmaets redning.

Etter at faren Jean har avgått ved døden, gifter Thomas seg med sin vakre fiolinspillende Gerda fra Amsterdam. Det blir også mer og mer tydelig at broren Christian er og blir en døgenikt som det ikke er noe tak i. Hans livsførsel er en stor belastning for familien og dens ære. Tony gifter seg på nytt, men også dette ekteskapet er et feilskjær. Det finnes nemlig ikke noe fornemt over livet i München, og Tony føler dette svært fornedrende. Etter at hun har knepet ektemannen på fersken i en heller mindre delikat situasjon med en av tjenestejentene, skiller hun seg igjen.

At det går mot slutten for familien Buddenbrooks, begynner etter hvert å bli tydelig. Ikke en gang et stort palass av et hus eller det faktum at Thomas blir valgt som senator, kan hindre dette. For da hans kone omsider skjenker ham en sønn, er det tydelig for alle og enhver at han aldri kommer til å bli noen forretningmann ... Sønnen Hanno er for sart og følsom og har en hang til musikk slik som moren. Ikke engang multiplikasjonstabellen fester seg i hans hode.

Filmatiseringen av Thomas Manns bok er et godt stykke på vei vellykket. Kanskje var det helt feil å se den så kort tid etter at jeg hadde lest boka. Dermed er det vanskelig for meg å betrakte den helt isolert og stående på egne ben. Bl.a. irriterte det meg at Tony i filmen er gjort barnløs, noe hun ikke var i boka. Dessuten synes jeg at familien Hagenström ble svært ufordelaktig fremstilt, der de skulle ha hånt Buddenbrooks-familiens fall. I Manns bok var dette noe som foregikk i Tonys hode, som et uttrykk for hennes kamp om å opprettholde verdigheten, sine to skilsmisser til tross. Jeg vil absolutt anbefale denne filmen dersom man ikke har tenkt å lese boka. Når jeg likevel ender med å gi filmen
terningkast fire, er det fordi jeg ble skuffet over alt regissøren åpenbart har hoppet over, og som jeg synes var viktig i boka. Skuespillerne er dyktige, kulissene er flotte ... men virkelig storartet ble det liksom ikke. Kanskje skyldtes det også at det var så altfor mye som skulle få plass i denne 2,5 timer lange filmen, slik at de fine og/eller morsomme øyeblikkene som jeg faktisk gledet meg til, aldri kom eller passerte for fort ... 

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192


"Amok
" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløpe
r" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i de
n farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så
usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

lørdag 11. september 2010

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)



Innspilt: 2007 
Nasjonalitet: Israel og USA   
Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel
Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk
terningkast fem for denne filmen!