Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 30. juni 2010

"Faustas perler" (Regissør: Claudia Llosa)

Innspilt i Peru: 2009
Skuespillere: Magaly Solier, Susi Sancez, Efrain Solis
Spilletid: 1 t 38 min.


Den peruanske ungjenta Fausta har vokst opp i skyggen av sin mors grusomme opplevelser fra tiden hun gikk gravid under terroren på 1980-tallet. Mannen hennes ble drept, hun selv ble voldtatt og det var virkelig ingen grenser for alt hun var gjennom. Vi aner at hun har sunget om alle detaljene rundt dette for Fausta i hele hennes oppvekst. Det mest grusomme Fausta kan tenke seg er å risikere å bli voldtatt.

Da moren ligger på dødsleiet synger hun atter ut sin sorg og i detalj det hun opplevde som ung. Idet de siste lydene av morens sang toner ut, dør hun. Fausta er nærmest lammet av skrekk. Hun er en angstfull og forknytt jente, og alle i landsbyen mener at dette skyldes at hun lider av ”fryktens melk”. Sannheten er vel heller at en oppvekst med en mor som aldri har spart henne for noen detaljer av sine grusomme opplevelser, har satt sine spor …

Fausta vil så gjerne oppfylle morens ønske om å bli begravd på hjemstedet. Problemet er imidlertid at hun ikke har penger. Hun tar seg jobb som husholderske hos en eldre kvinnelig komponist og pianist, Aida, for å tjene penger til å frakte liket av moren til hennes hjemsted. Jevnlig truer angsten med å knekke henne, og da synger Fausta inntil angstanfallet går over. Hun dikter opp sanger og melodier der og da. Dette fascinerer Aida. Hun oppfordrer Fausta til å synge mer, og for å fremskynde prosessen lover hun at Fausta skal få en perle fra et kjært smykke hun eier, men som har gått i stykker, hver gang hun synger. Gradvis vokser haugen med perler som snart skal bli hennes. I mellomtiden komponerer Aida nye pianostykker basert på de sangsnuttene Fausta har diktet opp.

Det vokser samtidig frem et vennskap mellom Aidas gartner og Fausta. Noe ved ham gjør at Fausta gradvis tør å slippe seg mer fri og våger å leve. Hennes angst for å bevege seg ute blant folk slipper langsomt taket.

Da Aida omsider skal ha konsert og høster en voldsom applaus for melodier Fausta på sett og vis har gitt henne for noen billige perler, går det opp for Fausta at hun har blitt grundig lurt …

I begynnelsen tenkte jeg at dette var jammen en spesiell og sær film. Etter hvert satt jeg fjetret og ønsket å få vite mer om denne unge jenta og hennes traumer. Filmen er både trist og vakker. Spesielt vil jeg fremheve musikken, som etter hvert bergtok meg. Dessuten er det jo litt eksotisk med en film fra Peru. Det er faktisk ikke hvert år slike filmer får oppmerksomhet i Europa. Jeg nevner også at filmen ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film i 2009. Filmen vant Gullbjørnen i Berlin samme år. Dette er en damefilm som det ikke en gang er noen vits i å prøve å få kjæresten til å se sammen med deg – med mindre han er nyforelsket i deg. ;-)

Terningkast fem.





tirsdag 29. juni 2010

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)







Innspilt i Mexico: 2010
Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez
Spilletid: 92 min.


Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!











Halldór K. Laxness: "Brekkukotkrønike"






Utgitt på Island: 1957
Første gang på norsk: 1964
Denne utgaven: 2008 (laget spesielt for Bokklubbens Mestermøter)
Originalens tittel: Brekkukotsannáll
Forlag: Bokklubben
Oversatt: Tone Myklebost
Bilder av Ørnulf Opdahl
Antall sider: 304

”En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.”

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Gar ðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "


Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!










søndag 27. juni 2010

Arne Paasche-Aasen: "Bruk dagene godt!"














Bruk dagene godt!

Det gagner seg så lite
hva godt du har ment,
om ikke du gjør det
før alt er for sent.

For sent er for sent.
Det er alt en kan svare.
Din kjærligste tanke,
ditt varmeste ord
er blomster som visner
mens såkornet gror.

Det er ikke nok
at vi stadig får høre
om alt det du engang
har tenkt å gjøre.

En dag lukkes døren
for det du har tenkt!
Den dag er hver eneste
mulighet stengt!

Det haster! Du må ikke
nøle så lenge
at dagene stjeler
den tid du kan trenge.

Et skjebnetungt ord
er det nakne: For sent!
En nådeløs dom,
men svært ofte fortjent!

Og om du vil slippe
å høre det siden:
Bruk dagene godt
mens du ennå har tiden

Arne Paasche-Aasen

torsdag 24. juni 2010

"Defenders of Riga" (regissør: Aigars Grauba)

Innspilt i Latvia: 2007
Original tittel: "Rigas Sargi"
Skuespillere:Janis Reinis, Elita Klavina, Girts Krumins, Romualds Ancans
Spilletid: 1 t 58 min.

I denne latviske filmen får vi innblikk i hvordan latvierne kjempet for et fritt Latvia i forbindelse med første verdenskrig. Med sin strategiske plassering ut mot Østersjøen var Riga en ledende havneby, og sånn sett et viktig knutepunkt mellom øst og vest. Uheldigvis lå Riga dessuten midt i frontlinjen da de allierte og Tyskland kjempet mot hverandre. Krigen ble derfor blodig for latvierne og spesielt for dem som bodde i Riga. Lenge sto tyskerne og russerne sammen mot de allierte, med indre stridigheter ødela heldigvis for dette samarbeidet.

Med dette som bakteppe følger vi det unge paret Elza og Martin, som skal gifte seg. Men så kommer krigen, og Martin ser ingen annen råd enn å verve seg i kampen for et fritt Latvia. Dermed forsvinner han ut av Elzas liv i flere år. Elza venter og lengter, men selv om Martin skriver brev til henne, svinner håpet om å se ham igjen i live sakte men sikkert. Til slutt er minnet om Martin så fjernt at Elza begynner å tvile på om hun i det hele tatt elsker ham.

Mirakuløst nok dukker Martin opp igjen. Han har stått i bresjen for kamphandlingene om et fritt Latvia, og vender hjem som en helt. Men spørsmålet er om dette er nok for Elza. Samtidig skal det mye til før gammel kjærlighet ruster, og på nytt forsøker de å bli smidd i hymnens lenker. Bare for nok en gang å bli skilt rett før vielsen finner sted …  Krigen er nemlig langt fra over.

Martin leder latvierne til et gigantisk motangrep mot tyske og russiske tropper, som teller rundt 50 000 mann. Selv rår han kun over 11 000 mann, og han har på langt nær tilgang til våpen, kanoner, kuler og krutt i den utstrekning det er nødvendig for i det hele tatt å ha en sjanse. Men Martin vet råd, og mot alle odds går soldatene hans løs på oppaven med å befri Riga. For den som vinner herredømmet over Riga, har i praksis vunnet kampen om Latvia.

Jeg syntes det var utrolig spennende å få mer kjennskap til denne delen av historien, som jeg fra før av ikke kjente veldig mye til – annet enn at de baltiske statene i det alt vesentlige har ligget under andre lands herredømme opp gjennom nesten hele historien. Det er i det hele tatt beundringsverdig at menneskene i Latvia har opprettholdt en oppfatning av å være et samlet folk, uansett hva som har skjedd under de ulike herredømmene.

Når det gjelder bedømmelsen av filmen, synes jeg det er mest rettferdig å skille mellom selve historien, skuespillerprestasjonene og det rent filmtekniske. For å starte med det filmtekniske så mangler det en god del på at filmen når opp til den kvaliteten vi er vant til i den vestlige filmindustrien. Enkelte scener var for mørke, og det gjorde det av og til vanskelig å få med seg alle detaljene i handlingen. Samtidig vil jeg understreke at dette på ingen måte ødela filmopplevelsen som sådan. Ellers synes jeg at skuespillerprestasjonene var noe varierende, med med enkelte glitrende prestasjoner. F.eks. kunne både Martin og Elza godt ha variert ansiktsuttrykkene sine noe mer enn de gjorde. Den fordrukne vennen til hotellbestyrerinnen ble derimot svært så godt spilt. Enkelte av rolletolkningene fremsto mer som karikaturer enn autentiske mennesker fra denne historiske epoken, men dette gjorde vel mer at jeg tidvis lurte på om det ikke var en komedie likevel, og ikke ”bare” en krigsfilm. Kjærlighetshistorien var søt! I den forbindelse ble det verken spilt på klisjeer eller tåredryppende scener. Mest av alt opplevde jeg det spennende å sitte med en latvisk film – av alle ting – mellom hendene, og erfare hva skaperne av denne filmen hadde fått til. Latvia er fremdeles en ung filmnasjon, og det skal bli spennende å se hva de klarer å levere i fremtiden!  

tirsdag 22. juni 2010

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The Other Hand"
Oversetter: Guro Dimmen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

lørdag 19. juni 2010

Kathryn Stockett: "Barnepiken"

Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The help"
Oversatt: Monica Carlsen
Opplesere: Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram
Spilletid: 17 t, 42 min.

Forlag: Cappelen Damm

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk


Kathryn Stockett

"Engelen" (Regissør: Margreth Olin) - 2010

Innspilt: 2010
Skuespillere: Maria Bonnevie, Antti Reini



Spilletid: 95 min.

I filmen ”Engelen” har regissør og manusforfatter Margreth Olin fortalt historien om ei jente hun en gang kjente, men hun har omgjort dette til en fiktiv historie. Jenta i filmen, som vi følger gjennom hele oppveksten, heter Lea.


Da lille Lea er 5-6 år gammel, dør faren hennes av kreft. Inntil da har livet stort sett vært nokså trygt og godt, og Lea har vært livsglad og nysgjerrig som unger flest i den alderen. Hun har riktignok skjønt at det er noe med moren, uten at hun helt får taket på hva dette er. Etter farens død dukker morens gamlekjæreste Ole opp, og da blir det meste forandret. Ole er både sjalu, alkoholisert og voldelig, og han misliker sterkt alt som befinner seg i huset og som kan minne om Leas far. 

Ole slår moren når han er full, og etter hvert som han er full oftere og oftere er det snarere det unormale og utrygge som er det vanlige enn omvendt. Ikke en gang da moren er skamslått og havner på sykehus, makter hun å bryte båndene til Ole. Dermed går årene, og alt Lea kjenner til er det utrygge. Etter hvert drikker også moren når Ole har sine fyllekuler. Vi aner også at Ole bryter en del grenser i forhold til Lea når han har slått moren hennes så ettertrykkelig at det ikke er mer for ham å hente der. Lea er ikke bortskjemt med vennlighet og fysisk kontakt, og et stykke på vei føler hun seg plutselig verdt noen ting.

Ingen ser hva Lea står oppe i. De fleste skjønner nok at ikke alt er som det skal, men når de som svar på spørsmålet ”Har du det bra?”, får ”Jada, det går helt fint” eller lignende, stopper de der og går ikke videre. Dersom noen bare hadde blitt med henne hjem, ville de jo ha sett hvilket helvete hun levde oppe i. Det er sjelden mat i kjøleskapet, og det er ingen som venter på henne med middagen klar når hun kommer hjem fra skolen. Moren klamrer seg til datteren og får henne også til å si at hun har det bra når hjelpeapparatet kommer for tett på. Dermed får hun Lea til å hjelpe seg med å holde fasaden rundt det begredelige livet hun har å tilby datteren.  ”For man gir ikke opp sitt barn!” hevder moren …  Moren skjønner ikke at hun i kampen for å beholde datteren, drar datteren med seg ned i sitt bedritne liv. Og at hun selv egentlig velger mannen sin gang på gang, mens datteren taper ... 

Hva skjer så videre med Lea når hun beveger seg inn i voksenverdenen? Hun som hele livet har hatt en voksende klump inne i brystet – en klump som bare blir borte når hun drikker eller ruser seg? Hun som aldri har opplevd at noen har tatt vare på henne, men som på best mulig måte har vært nødt til å klare seg selv – omgitt som hun har vært av voksenpersoner som har trengt henne – et barn – til å ta vare på seg. Kun i rusen kjenner hun noe som kan ligne lykke, inntil også dette truer med å ta knekken både på henne og dem hun har rundt seg. Ikke minst den lille, nydelige datteren hun har fått. Hva gjør hun den dagen hun innser at hun ikke greier å ta vare på datteren, mens moren skriker ”man gir bare ikke opp sitt barn!” … ?

Dette er en film som fikk meg til å gråte. Den er så inderlig, inderlig trist. Mine tanker går selvsagt til alle barn som lever slik som dette eller i lignende forhold med omsorgssvikt, men som aldri blir ”sett” eller reddet fra det helvete de lever i. Og slik forblir tragedien i enkelte familier gjennom mange generasjoner. Tre skuespillere spiller Lea fra hun er 5-6 til hun er voksen, sistnevnte av Maria Bonnevie.  Hennes skuespillerprestasjoner som den voksne, rusede Lea er det rett og slett bare å ta av seg hatten for! Hun er ganske enkelt glitrende! Jeg likte også godt fortellerstemmen som av og til kommer på banen. Den knyttet på en måte denne i utgangspunktet fiktive historien opp mot virkeligheten. Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en film man godt kan se sammen med tenåringsbarn. Historien er i tillegg til å være engasjerende, også egnet for felles verdidebatt etterpå! Her glorifiseres nemlig ikke narkotikamisbruk på noen måte ... 

fredag 18. juni 2010

Susan Abulhawa: "Morgen i Jenin"


Utgitt: 2006
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The Scar of David"
Oversetter: Ragnhild Eikli
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 361 


I bokas åpningsscene befinner vi oss i landsbyen Ein Hod i Palestina i 1941. Det har allerede en stund bosatt seg jøder på flukt fra Hitlers terrorregime i området, og disse lever i fredfull sameksistens med palestinerne. Hasan er sønn av en etter forholdene tilstrekkelig velstående familie, som livnærer seg av det jorden kan gi dem. Med sitt gode hode skulle han nok i likhet med sin jødiske kamerat Ari gjerne ha studert ved universitetet, men det tillater ikke faren, som er redd for at sønnen skal gli bort fra familien og jorden han en dag skal arve.

Så skjer det som vi kjenner så godt til i historien. Israel blir opprettet som en følge av et vedtak i FN, og i 1948 ankommer mengder med soldater som bl.a. jager alle beboerne i Ein Hod på flukt. Dermed må Hasan og hele hans familie forlate landsbyen hvor slekten har bodd i førti generasjoner. Hasans unge kone, beduinkvinnen Dalia, og deres to barn Yehya og Ismael går sammen med de øvrige flyktningene til fots til det som etter hvert er kjent som flyktningleiren i Jenin. Under flukten mister Dalia Ismael, noe hun aldri kommer over. Senere viser det seg at barnet er stjålet av en barnløs israelsk familie. Ismael oppdras i den jødiske tro og får navnet David. Et svært gjenkjennelig arr i ansiktet samt en voldsom likhet med broren Yehya, gjør at de begge skjønner at likheten neppe kan være tilfeldig den dagen de støter på hverandre - Yehya da som gryende PLO-aktivist og David som israelsk soldat.

Årene som flyktningene tilbringer i Jenin skal etter hvert fylle mange tiår. Hasan og Dalia får datteren Amal, og etter hvert er det hun som stort sett forteller historien om sin familie. Det er en historie om det palestinske folkets lidelser menneskeliggjort gjennom enkeltskjebnene i hennes familie og blant deres venner. Det er en historie om ufattelige lidelser og store tap, fortalt med korrekt gjengitte historiske hendelser som bakteppe.

Jeg bokstavelig talt slukte boka. På slutten klarte jeg rett og slett ikke å legge den fra meg. Historien grep meg med en slik kraft at jeg nesten ble helt satt ut. Først da jeg hadde lest den ferdig og kunne tre tilbake og betrakte den på litt avstand, oppdaget jeg noen av bokas svakheter som bare vagt plaget meg mens jeg leste den. Noe av dette handler om en noe ensidig og svart-hvitt-fremstilling av det palestinske folket kontra det jødiske folket. Med svært få unntak tegnes et bilde av et palestinsk folk utelukkende bestående av gode mennesker, mens israelerne nesten kun fremstilles som onde. Slikt er irriterende fordi det ikke stemmer med virkeligheten. Når det er sagt er det klart at det palestinske folket har lidd mye, og har betalt en svært høy pris for Vestens behov for å reparere skadene etter jødenes Holocoast.

Når jeg likevel vil trykke boka til mitt bryst som en av få som virkelig har berørt meg i den senere tid, er det fordi historien som fortelles er uhyggelig viktig. Noe av det mest vellykkede ved boka er historien om hva det har gjort med et helt folk å være på flukt, samt hva som gjør at noen faktisk kan velge å bli selvmordsbomber. For det hatet som har vokst mellom palestinere og israelere i tiden etter 1948 – det hatet forstår man etter å ha blitt presentert for en SÅ sterk historie! Så får det heller være at det språklige ikke helt holdt mål hele tiden. Den er imidlertid ikke dårlig skrevet heller. 

Jeg leste i en anmeldelse av boka at forfatteren ikke akkurat kan sies å være en ordkunstner. Det  stemmer absolutt. Og forsøk på å bruke metaforer blir vel ofte en smule banalt. Enkelte ganger lurte jeg også på hvorfor forfatteren nesten heller over til dokumentarromanen når enkelte historiske hendelser beskrives. Kanskje for å gi det hun skriver enda større troverdighet? Det er ikke helt vellykket. Det finnes jo ingen objektiv sannhet om nesten noe som helst. Likevel er det langt mellom såkalt kiosklitteratur og denne boka! Ikke uten grunn har den blitt en bestselger i hele den vestlige verden, kanskje med USA som et hederlig unntak. Der ties nemlig boka etter sigende i hjel. Forfatteren Susan Abulhawa har gjennom å skrive en slik bok, oppnådd mye mer enn noen politiker noen sinne kan drømme om å oppnå gjennom en livslang politikerkarriere.  Denne boka kommer nemlig til å endre mange menneskers holdninger til Palestina-problematikken. Ikke helt få myter avkles nemlig. Som for eksempel at israelerne overtok et land bestående av ørken, og fikk det til å blomstre og bli frodig. Det er beviselig feil. Palestinerne hadde nemlig dyrket jorden i flere titalls generasjoner da Israel ble opprettet. 

Det mangler en del på å nå opp til en toppkarakter, men boka fortjener etter min mening uansett terningkast fem.

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! 



Her kan du lese Solgunns anmeldelse! Og her er Bokelskerinnens omtale. Og her er Elidas omtale!

mandag 14. juni 2010

"Et spill for piano" (Regissør: Denis Dercourt)

Innspilt: 2006
Original tittel: "La Tourneuse de Pages"
Skuespillere: Catherine Frot, Déborah Francois
Spilletid: 81 min.

Mélanie er et talent av de sjeldne innen piano da hun 10 år gammel skal avlegge opptaksprøven til musikk-konservatoriet. Hele hennes fremtid står og faller på at hun skal bestå prøven. Da en av sensorene er mer opptatt av å skrive en autograf enn å følge med på spillet hennes, er dette nok til at Mélanie distraheres. Hun klarer ikke å hente seg inn igjen, med den følge at hun stryker på prøven. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – for ikke å si hvem - som gjorde at hun strøk …

Mange år senere dukker Mélanie opp i sin tidligere sensors liv, Ariane, denne gangen som barnepike. Ariane er fremdeles en berømt pianist, men noe har skjedd i hennes liv. Hun har vært utsatt for en bilulykke, og etter dette har hun vært rammet av sceneskrekk. Hele hennes karriere som pianist står i fare dersom hun ikke klarer å prestere. Da Ariane skjønner at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne en stilling som notelus, dvs. den som skal bla om i notene under konsertene. Hun husker ikke Mélanie.

Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie på mange plan i livet. Mélanie har på sin side lagt en djevelsk plan for å få hevn.

I denne småuhyggelige, franske dramathrilleren møter vi Catherine Frot og Déborah Francois. Begge spiller sine roller glitrende. Den sitrende uhyggen er der hele tiden, og etter hvert skjer det svært uventede ting. Ingen skjønner noe som helst før alt bare rakner …

Terningkast fem fra meg. 

søndag 13. juni 2010

"Sherlock Holmes" (Regissør: Guy Ritchie)

Innspilt: 2009
Skuespillere: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Kelly Reilly, Mark Strong
Spilletid: 128 min.

I regissør Guy Ritchies utgave av Sherlock Holmes møter vi nok en ganske annen detektiv enn hva forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i sin tid tenkte seg. Sherlock Holmes spilles her av Robert Downey Jr., mens Jude Law spiller Dr. Watson. Sherlock Holmes fremstår som en karikert og litt komisk tegneseriefigur, som er noe klønete, men som like fullt snor seg ut av alle mulige og umulige situasjoner. Når det kommer til stykket, er han den reneste slosskjempen. Mengder med voldelige og halsbrekkende stunts fremkalte stort sett latteren hos meg. I tillegg er Sherlock Holmes en lynende intelligent mann med sans for detaljer, samtidig som han fremstilles som et rotehue. Innimellom voldsscenene eksperimenterer han med ulike bedøvelsesmidler på bulldogen Gladstone, som ofte ligger i en døs på gulvet i leiligheten hans.

Vi befinner oss altså i London på slutten av 1800-tallet. Lord Blackwood skal henges, men står etter hvert tilsynelatende opp fra de døde for å overta det britiske imperium ved hjelp av magi og ondskap. Sherlock Holmes´ oppgave er å redde England fra Lord Blackwoods onde grep. Noe særlig hjelp fra Dr. Watson forventer han ikke, i og med at Dr. Watson er mer opptatt av å være sammen med sin forlovede enn å henge sammen med ham. Det hele ender i en kamp, hvor tiden sakte men sikkert renner ut, og det store spørsmålet er om Sherlock Holmes klarer å løse mysteriet tidsnok – med eller uten hjelp fra Dr. Watson?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, annet enn at dette er vås fra ende til annen. Men selv om jeg vanligvis ikke pleier å interessere meg for denne typen filmer, er dette virkelig noe av det beste innen denne genren jeg har sett noen gang! Robert Downey Jf. var ganske enkelt helt uovertruffen som Sherlock Holmes! Det kan ikke ha vært den enkleste sak å gjenskape et London fra 1800-tallet, men teknikken har kommet langt. En del filming i sepia-farger ga som regel den rette 1800-tallsstemningen.

Robert Downey Jr. har tidligere stort sett voldsfilmer bak seg - som ”Natural Born Killers”, ”Iron Man”, ”Gothika” etc. Dette er filmer jeg vanligvis styrer unna.

Jeg gir filmen terningkast fem. 

Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia"

Greske helter og antihelter


Utgitt i Danmark: 1981
Utgitt i Norge: 1982
Original tittel: Klokken i Makedonien
Oversetter: Bodil Roald
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 294

Ingeniøren Jangos ankommer den lille makedonske byen Aina på slutten av andre verdenskrig. Oppdraget han har fått av en viss PP er å få i gang spinneriet i byen. Lite aner imidlertid Jangos om hva som skal møte ham i Aina …

De fleste mennene i Aina er drept av tyskerne som følge av den pågående krigen. Befolkningen består derfor stort sett av enker. Så snart det dukker opp en brukbar mann, sitrer det i enkene, som fremdeles er kvinner i sin beste alder. Jangos har knapt noen erfaring å snakke om med kvinner, selv om han er rundt 50. Han skjønner derfor lite eller ingenting når enkene åpenbart blir enige om å dele på de få godene de har tilgjengelig.

I første omgang innlosjeres Jangos hos en av enkene, og dette blir innledningen til så het lidenskap at Jangos aldri har opplevd maken. Men så snart han er i ferd med å innrette seg på at livet hans skal fortsette med denne enken, så kastes han ut og innlosjeres hos en annen. Og slik fortsetter det … Inntil han en dag forelsker seg i den vakre Maria. Hennes mann ble tatt til fange tidlig under krigen, og ingen vet om han lever eller er død. Inntil dette er avklart, kan Maria i følge de strenge reglene som gjelder på stedet ikke innlede et forhold med noen annen mann. 

Mens Jangos er i Aina, introduseres han for at byens store stolthet, kirkeklokken ”Hosianna”, ble stjålet tidligere under krigen. Ingen vet hvor den har havnet, inntil gjeteren og kvinnebedåreren Christofis dukker opp og hevder at han har hørt de umiskjennelige lydene fra ”Hosianna” i en bulgarsk landsby. Det var ikke bare å ta den med seg. Klokken er nemlig 350 kg og befinner seg i et kvinnekloster hvor menn ikke har adgang. Veien dit er dessuten meget farefull, fordi det er tyskere og Tito-partisanere overalt.

Jangos er en forsiktig mann som hele sitt liv har unngått farer. Til sin store forskrekkelse blir han plukket ut til å være med på den risikable ekspedisjonen for å hente ”Hosianna” tilbake til Aina. Med på ekspedisjonen skal også Christofis, vertshusholderen Galus og Fader Kolkis være. Denne umake gjengen kler seg ut som pilgrimmer og setter av gårde i en vogn trukket av to muldyr. En mer halsbrekkende ekspedisjon skal man lete lenge etter. Kan de i det hele tatt lykkes? Og tør Jangos være med? Hvis han skal gjøre seg håp om noen sinne å vinne Marias hjerte for alvor, har han intet valg. Hun hater nemlig feighet …

 I perioder av boka holdt jeg bokstavelig talt på å le meg fillete. Ikke bare er historien morsomt fortalt, men den er også elegant skrevet. Det er imponerende at en dansk forfatter har klart å ta den greske folkesjelen så til de grader på kornet. Her fortelles det om greske menns heltemot inntil det parodiske, om dobbeltmoral, blomstrende erotiske forviklinger, om fordommer landene imellom i Makedonia-området på Balkan osv. Kort oppsummert er dette en leken historie om mange alvorlige temaer. Jeg synes boka fortjener terningkast fem. 

lørdag 12. juni 2010

"The Rose" (Regissør: Mark Rydell)



Innspilt: 1979
Skuespillere: Bette Midler, Alan Bates, Frederic Forrest
Spilletid: 129 min.


I filmen ”The Rose” spiller Bette Midler sitt livs største rolle som rockestjernen Rose. Selv om Rose er en oppdiktet person, er det sagt om henne og hennes historie at den har klare paralleller til Janis Joplin og hennes tragiske liv og endelikt.

Rose har for lengst nådd sine drømmers mål: å bli en berømt rockestjerne! Men prisen hun betaler for suksessen er svært, svært høy. Ikke bare har suksessen gjort henne svært ensom, men for å makte å holde seg på toppen og klare det kontinuerlige slitet med endeløse turnéer som krever en stjerne i toppform absolutt hele tiden, sammen med et nærmest fraværende privatliv, misbruker hun alkohol og narkotika. Uten dette misbruket ville hun ikke klart kjøret. Samtidig blir hun offer for sine egne valg, for i lengden klarer ikke kroppen hennes dette likevel. Hun er så sliten, så sliten.

Rose ber manageren sin om et års fri, men blir møtt med et ”ta deg sammen!” Det er mye penger som står på spill både for henne, manageren og alle de øvrige involverte. Dessuten har Rose inngått en kontrakt som gjør det vanskelig å velge å slutte når hun vil selv. Og hva med fansen? Vil de tilgi henne avlyste konserter? Og vil de huske henne dersom hun blir borte fra rampelyset i et år? Hun er derfor nødt til å stå på selv etter at kroppen for lengst har sagt stopp. Det kan jo ikke gå bra, og dette skjønner Rose også. Hun ønsker imidlertid bare å gjennomføre en eneste konsert til, nemlig i sin egen hjemby. Hun vil så gjerne imponere alle i hjembyen sin med sin suksess, vise dem sin ”vellykkethet”.  I mellomtiden har det også lyktes henne å få seg en kjæreste, men spørsmålet er hvor lenge han holder ut hennes opp- og nedturer, hvor de verste urimeligheter følger med.

Bette Midler er ganske enkelt fantastisk i rollen som Rose! Hun ble da også Oscar-nominert for rollen. Når hun synger kjente låter fra 60- og 70-tallets hippie-periode, imponerer hun stort!  Filmen ble innspilt i 1979, og jeg tenkte underveis at ”mon tro om ikke tiden har gått litt fra denne filmen?” Først da jeg hadde sett den ferdig og fikk den litt på avstand, tenkte jeg litt annerledes. For filmen er jo også temmelig autentisk mht. forholdene i rockebransjen på 60- og 70-tallet, nesten mens denne spesielle tidsperioden i musikkens historie pågikk. Dette var en periode da omtrent ”alle” som ville opp og frem i musikkbransjen var ”nødt til” å dope seg og/eller misbruke alkohol for i det hele tatt å orke presset om å være vellykket og på høyden hele tiden.  I hvert fall hvis man ville noe mer enn å bli en middelmådighet. Det var for øvrig besnærende å være vitne til fansens dyrking av et ikon, som bak fasaden ”bare” var en bortkommen og svært sårbar liten jente som til tider ikke visste bak-frem på seg selv … Ingen kan som Bette Midler spille en slik rolle som veksler mellom en så enorm sårhet og en tilsvarende råhet i neste øyeblikk. Terningkast fem fra meg. 

tirsdag 8. juni 2010

"The Dancer Upstairs" (Regissør: John Malkovich)

Innspilt: 2002
Skuespillere: Javier Bardem, Laura Morante, Juan Diego Botto
Spilletid: 128 min.

Handlingen foregår i et oppdiktet land i Sør-Amerika på midten av 80-tallet. Politimannen Rejas (i Javier Bardems skikkelse) utnevnes til etterforskningssjef, og samtidig hersker det kaos i landet. En terroristorganisasjon herjer rundt og utfører det ene bombeattentatet etter det andre,  og trusselen om intervensjon fra hæren henger over landet dersom politiet ikke lykkes i å finne ut hvem som står bak all den meningsløse volden. Det stilles bl.a. spørsmål om en revolusjon er under oppseiling. Den mystiske Ecequiel står visstnok bak attentatene, og for Rejas ser det ut til å være en umulig oppgave å skulle få tak i ham.

Rejas er en rolig og sindig kar som tidligere har forlatt en lovende advokatkarriere til fordel for politiet. Overalt møter han korrupsjon i stor stil, og det er i grunnen ikke mulig å få gjort så veldig mye med det all den tid utbetalingen av lønn fra det offentlige er så lemfeldig som den er.  Noe skal jo folk leve av. Samtidig gjør korrupsjonen det meste temmelig meningsløst. På samme måte som Rejas familieliv for lengst er tæret i stykker av trivialiteter og fremstår som meningsløst … Hans vakre og dumme kone er kun opptatt av sitt utseende, og drømmer om at han skal få råd til å koste på henne en neseoperasjon. Han har for lengst sluttet å høre etter når hun snakker. Datteren betyr imidlertid alt for ham.

Da Rejas treffer sin datters danselærer, tiltrekkes han av denne kvinnen. Men hvem er hun når det kommer til stykket? Og hvor langt er Rejas villig til å gå for å få henne?

Jeg har etter hvert sett Javier Bardem i en del roller, bl.a. i ”Kjærlighet i koleraens tid”, ”Goya´s Ghost”, ”Vicky Christina Barcelona” og ”No country for old men”.  I alle disse toppfilmene viser han skuespillertalenter av de helt sjeldne, med en spennvidde fra forsmådd elskovssyk elsker til en drapsmaskin av en psykopat. Med unntak av ”Goya´s Ghost”, som jeg mener er den aller beste av disse filmene vurdert etter Bardems skuespillerinnsats, er ”The dancer upstairs” kanskje den beste filmen han har spilt i.  Denne filmen er også den mest spesielle. Miljøskildringene i filmen fremstår som svært autentiske, og spenningen er til å ta og føle på. Dessuten er Bardem riktig så barsk som den kjekke politimannen Rejas! Jeg gir terningskast seks!

Filmen er for øvrig basert på en roman av Nicholas Shakespeare.

lørdag 5. juni 2010

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder"

Dansk motstand

Utgitt i Danmark: 2007
Utgitt i Norge: 2009
Original tittel: "Om så det gælder"
Oversatt: Knut Johansen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 511 

Året er 1933 og søsknene Viggo og Vita har sammen med foreldrene sine nylig flyttet til Brønshøj, en finere bydel i København enn den de har flyttet fra. Foreldrene er sosialdemokrater og spesielt faren er svært opptatt av politikk.

I bydelen befinner det seg også et rikmannsstrøk, og der bor Max, eller Maximillian som han egentlig heter. Han og Viggo går i samme klasse, og egentlig mot alle odds – i datidens øyne - blir de to venner.  Guttene er 15 år, og dels knyttes de sammen av fascinasjon og dels av aggresjon. De sloss, drikker seg fulle sammen for første gang, opplever sin seksuelle debut hos prostituerte og har forbindelser til kinodirektør Thomsen som vi aner ikke har rent mel i posen, samt Skyte-Leif, som lever litt på siden av det etablerte samfunnet. Max sørger stort sett for at det meste skjer på hans premisser. Viggo går med på dette fordi det er Max – ikke han – som har penger. Selv Ulla, som er billettlukedame på Thomsens kino, er egentlig Max´ fordi han en gang har hatt noe gående med henne. Viggo elsker Ulla, men Ulla elsker en annen skal det vise seg …

Viggos søster Vita forelsker seg i Max med det vakre kornblonde håret, og det er en forelskelse som overlever mange års adskillelse. Foreldrene til Max flytter nemlig til England, og dermed skilles veiene for de tre ungdommene i mer enn 10 år.  

Først etter at krigen er godt i gang og tyskerne har okkupert Danmark, møtes Max og Vita igjen. Dette blir starten på et lidenskapelig forhold og en forlovelse. Vita har gått inn i motstandsbevegelsen og jobber ved siden av sine sykepleierstudier som illegal kurer. Lenge lar hun være å si noe, men til slutt involverer hun Max. Max bestemmer seg for å bli med i motstandsbevegelsen. Siden går det meste veldig, veldig galt …

Viggo og Max´ veier møtes mange år senere, og det skal bli fatalt for dem begge. Tidligere maktforhold forrykkes, og ingen ting blir det samme mer.

Max´datter Milly oppsøker Viggo i Kuradasi, hvor han har slått seg ned på sine eldre dager. Viggo har rukket å bli rundt 90 år. Max er død og hun jakter på alle millionene hun antar at faren må ha hatt. Hun går ut fra at Viggo sitter med opplysninger som kan føre til at hun finner pengene. Spørsmålet er om hun er villig til å betale prisen for å få omkalfatret alt hun har trodd på …

Boka er både godt skrevet og svært lettlest. Dessuten er fortellerstilen lett humoristisk, noe som i grunnen var helt greit, selv om temaet i boka tidvis var nokså alvorlig. Selv om jeg vil vurdere den til terningkast fem, ble jeg likevel litt skuffet over den. Eller kanskje jeg mer opplevde at den ikke helt svarte til forventningene. På smussomslaget presenteres boka som ”kjærlighetshistorie, krim og historisk roman i en flott blanding”, og ”et plott så overraskende at det nesten overgår Christian Jungersens Unntaket”. Videre sammenlignes boka med filmen ”Flammen og Citronen”. Alle disse uttalelsene gir et inntrykk av at man sitter med et mesterverk i hendene, og det var det ikke. I det hele tatt å sammenligne plottet i denne boka med ”Unntaket” er helt feil! Derimot er det riktig at dette er en historisk roman om en skjebnesvanger tid i Danmarks historie, og at den handler om et svik så stort at det er helt ubegripelig.  Boka handler også om hva som skjer mellom mennesker som i utgangspunktet har en tilhørighet seg i mellom, men som gjør ulike valg.  Jeg ble veldig glad i hovedpersonene i boka, med enkelte unntak selvsagt. For øvrig syntes jeg det var litt for enkelt å gjette seg til løsningen underveis. Det gjorde at oppklaringen ikke kom veldig overraskende på meg. Like fullt en fin roman som jeg er glad jeg fikk med meg! Kanskje skyldes dette aller mest min interesse for andre verdenskrig.